8. april 2017

Om formidling

Siste nummer av den norske utgaven av Le Monde diplomatique har et to siders oppslag om Stein Mehren, skrevet av kritikeren Espen Grønlie, i anledning utgivelsen av en samling av Mehrens essays: Her har du mitt liv. Utvalgte essays. Utvalg og etterord ved Eivind Tjønneland, Aschehoug, Oslo 2017.

Noe av det Grønlie skriver om Mehren, fikk meg til å tenke på all formidlingen som foregår i dagens litteratur. Jeg får jevnlig nyhetsbrev fra Litteraturhuset i Oslo med en lavine av arrangementer. Litteraturhus finnes det jo nå også andre steder. Det fortelles og leses og intervjues og bokbades og debatteres over en lav sko. Jeg tenker av og til tanken: Er dette blitt et sirkus? Handler det egentlig om litteratur, om leseropplevelsen, eller handler det mest om kjendiseri og salg? Er det bare et symptom på vår tids forbrukerkultur? Jeg vet ikke. Jeg går ikke på slike arrangementer selv, bortsett fra for et par år siden, på det lokale litteraturhuset (Skien), hvor jeg gikk for å høre på en av yndlingsforfatterne mine, Rune Christiansen. Det var interessant nok, men ga det meg noen større opplevelse av å lese bøkene hans? Nei. For å si det brutalt: Jeg ser ingen grunn til å blande forfatterens person inn i min opplevelse av kunstverkene hans.

Og nå siterer jeg fra Grønlies artikkel om Mehren:

Selv for essayisten Mehren er diktningen det sentrale. Og diktningen er i sitt vesen grunnleggende uparafraserbar: Den lar seg ikke gjengi med andre ord, og slett ikke i hverdagsspråk. Som det heter i den eminent titulerte "Den menneskeligste artikkelen jeg har skrevet på lenge" fra 1975, der Mehren går til angrep på de som vil ha ham til å snakke om seg selv, som om mennesket "bak diktningen" var det interessante: "Og jeg, som har gitt meg selv nettopp i diktene. Det er der jeg er."
    Å skulle prate om seg selv som dikter vil bare foranledige hule fraser. Likevel er det dette Mehren talløse ganger blir bedt om, skriver han, her med adresse til en programleder for Skolefjernsynet: "Det du vil, er at diktets lyn og den menneskelige forferdelse dette lyn avslører og dekker over - du vil at dette lyn skal utlades i alminnelige vendinger og løst, tomt prat. All denne formidling som TV og radio pakker sitt stoff i, kastrerer, ødelegger og alminneliggjør enhver virkelighet som er virkelig."
     Det er ikke slik at Mehren ikke vil lese opp sine egne dikt. Snarere er det det eneste han ber om - å få "slynge" diktene ut i eteren,, til "et hvilket som helst ubeskyttet hjerte som våger å ta imot". Men nei, det hele skal "anrettes" og "uskadeliggjøres". Nok en gang er formidling er skjellsord.

Jeg er tilbøyelig til å mene det samme. Jeg skyr i hvert fall all den formidlingen som preger bokbransjen i våre dager. Når jeg leser en bok, inngår jeg en kontrakt med boken om å forholde meg til den som det kunstverket den er, om å la den virke på meg i kraft av seg selv, og bare det. 


Ingen kommentarer:

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...