aroundbooks

aroundbooks

17. mars 2017

Orrd for dagen

Den indre gleda over den overraskande gode formuleringa.
Helge Torvund

 Francine Van Hove (1942-), Lesende kvinne

16. mars 2017

Hvorfor oversettere er verdens beste venner

Å snakke med oversettere er noe ganske annet enn å snakke med for eksempel kritikere, forfattere, journalister eller politikere. Det er bedre, mye bedre. Hva kan det komme av? Kanskje av at oversetterne tilhører et mystisk, hemmelig selskap de muligens ikke engang selv er klar over at finnes?


 Les mer HER.




9. mars 2017

Litterære vesker

Disse og flere andre vesker med litterært motiv er få hos BAGatelleStudio på DENNE nettadressen.


6. mars 2017

Endelig tilhørte jeg de som leste bøker

"Da jeg fikk en e-post om at avisa The Guardian ville ha meg til å skrive en tekst om litteraturens frigjørende rolle i min barndom, ble jeg såret og skamfull, selv om meldingen burde ha vært en god nyhet. Selvfølgelig er det et flott tema, og mange av de forfatterne som betyr mest for meg, som James Baldwin, Simone de Beauvoir eller Didier Eribon, har skrevet om det med en styrke som komme til å fortsette å gjøre inntrykk på generasjoner av lesere. Men selv om de Beauvoirs barndom var svært ulik Baldwins, ligner ikke min egen på noen av dem: I min barndom var det ingen bøker. Foreldrene mine hadde aldri lest en bok i hele sitt liv, og vi hadde ingen bøker hjemme, ikke en eneste. For oss, så var en bok nærmest som et angrep: Den sto som et symbol på det livet vi aldri ville kunne få, livet til de som studerte, som hadde kompetanse og tid til å lese, livet til de som gikk på universitetet og som hadde et lettere liv enn oss.
     Skolen hadde kastet foreldrene mine ut av utdanningssystemet og dermed hindret dem i å ha tilgang til den legitime kulturen, i en alder der barn fra borgerskapet knapt hadde begynt på sine studier. Kulturen, skolesystemet, bøker - de hadde alle gitt oss en følelse av avvisning, de ville ikke ha noe med oss å gjøre. Til gjengjeld avviste vi dem tilbake. Kulturen forsømte oss - vi tok hevn. Vi hatet den. Spørsmålet om kronlogi, om rekkefølge, om hva som kommer først og hva som kommer etterpå, er et av de viktigste spørsmål for å forstå verden. Man må aldri si at arbeiderklassen avviser den legitime kulturen; det er kulturen som avviser arbeiderklassen, som dermed avviser den tilbake. Man må aldri si at arbeiderklassen er voldelig, men at arbeiderklassen rammes av vold hver eneste dag, og at de derfor reproduserer denne volden, for eksempel ved å stemme på Nasjonal Front. Dominansen kommer først, de dominerende er alltid ansvarlige.
     Jeg er mer bevisst enn andre på denne volden som litteratur og bøker kan representere, fordi jeg siden min barndom har brukt denne volden for å såre mennesker rundt meg. En rekke tilfeldigheter og fiaskoer gjorde at jeg endte opp på videregående, og deretter på universitetet, for å begynne å studere. Jeg var den første i min familie som gjorde det. I ukedagene bodde jeg på internat eller hos venner, og jeg dro bare hjem til foreldrene min i helgene. Så fort jeg kom hjem, satte jeg meg i sofaen med en bok som jeg, som oftest, bare lot som om jeg leste. Jeg ville vise familien min at jeg ikke var som dem lenger, at jeg ikke lenger hørte til samme verden, og jeg visste at en bok var det mest voldelige instrumentet jeg kunne bruke for å vise nettopp det.
     I dag føler jeg kun skam når jeg tenker på scener som disse; en skam over min egen brutalitet og arroganse. Men på den tida tenkte jeg ikke, jeg flyktet. Jeg var stolt over å sluppet unna min families sosiale miljø; jeg var dum og ufordragelig. Hver kveld endte nesten alle måltider med en krangel. Jeg snakket, og moren min avbrøt meg: Å, slutt å snakke som en bok, jeg trenger ikke dine formaninger. Hun sa det med en blanding av sinne, tristhet og avsky. Jeg, derimot, tok til meg disse setningene som om de var de vakreste komplimenter jeg noensinne hadde fått: Endelig tilhørte jeg de som leste bøker, og som snakket om den."

Édouard Louis i et essay i Klassekampen lørdag 4. mars.




3. mars 2017

I serien gode selvhjelpsbøker

Det finnes bøker om absolutt alt, ikke sant? Men jeg håper og tror at akkurat
denne boka ikke er særlig aktuell i Norge.

2. mars 2017

Bøker i kunsten

Raymond Sheppard (1913-1958): Christine leser, ca. 1950. Akvarell. Mer om kunstneren i DENNE Wikipedia-artikkelen. Det er noe med barn og bøker; den fullstendig konsentrasjonen, fascinasjonen over tekst og bilder. Bøker er en viktig måte å utforske verden på.

1. mars 2017

Nytt fra Jørn Lier Horst


Jørn Lier Horst på Facebook i dag:



Pocketutgaven av "Når det mørkner" inneholder også den første boken om William Wisting: "Nøkkelvitnet" fra 2004

Når det mørkner er så langt den siste boken om William Wisting. Nøkkelvitnet er den første. I den nye pocketboken får du begge historiene.
Jeg begynte å skrive Nøkkelvitnet senhøsten 2001. Den ble utgitt første gang i februar 2004. Siden har den blitt trykket i til sammen 25 opplag.
Når jeg tar den fram og blar i den i dag, opplever jeg den som en relativt enkel kriminalroman, både i språket, formen og tonen – men jeg finner også deler som jeg er veldig godt fornøyd med.
Boken har en spesiell forhistorie. Den er basert på et av de mest bisarre og brutale drapene i nyere norsk kriminalhistorie, nemlig drapet på den 71 år gamle enkemannen Ronald Ramm i 1995. Selv var jeg en ung og nyansatt politikonstabel på den tiden, og Ramms enebolig på Rødberg, midt mellom Larvik og Stavern, var det første drapsåstedet jeg var på. Det bar preg av at det hadde foregått en kamp der, en kamp på liv og død som hadde rast fra rom til rom, til den endte i yttergangen, der Ramm ble funnet ihjelslått.
Undersøkelsene på åstedet viste at den eller de som drepte Ramm, ikke brøt seg inn. Alle vinduer, dører og låser var uskadde. Det betyr at Ronald Ramm trolig selv åpnet for drapsmannen.
Huset var endevendt, som om gjerningsmannen hadde lett etter noe. Skuffer og skap var åpnet og innholdet dratt ut. Smykkeskrin var brutt opp og madrassen skåret i, men det kunne ikke slås fast at noe var stjålet. Tvert imot lå lommeboken hans, med et større kontantbeløp, fremdeles framme, og safen i kjelleren var urørt. Det eneste som med sikkerhet kunne sies å være borte, var husnøkkelen, som drapsmannen hadde brukt da han lukket døra og låste etter seg.


Originalutgaven av "Nøkkelvitnet" fra 2004

Da Nøkkelvitnet ble utgitt nesten ti år senere, var drapssaken fremdeles uløst. Min tanke var at bokutgivelsen kunne gi fornyet oppmerksomhet til den gamle drapssaken, og at noen som visste noe, kunne stå fram og fortelle. Det skjedde også. I etterkant av utgivelsen kom det inn en rekke nye tips. Det førte til at saken ble tatt opp igjen til ny etterforskning, og vi vet nok mer i dag om hva som egentlig skjedde i 1995, enn det vi visste den gang. Men i skrivende stund har vi fremdeles ikke nok til å ta ut noen tiltale.
I Nøkkelvitnet har jeg selvsagt tatt meg store friheter, blant annet når det gjelder persongalleri, funn på åstedet og mulige mistenkte. Likheten med den virkelige saken er størst fram til Wisting forlater åstedet i kapittel 3. Men den avgjørende forskjellen på fiksjon og virkelighet er at i boken får du en løsning på drapsgåten. Jeg er for øvrig av den klare oppfatning at det, som i boken, ligger en annen forbrytelse i bunnen av mysteriet om Ronald Ramm.
Jeg hadde ingen planer om å skrive mer enn denne ene boken om William Wisting, men jeg likte fyren for godt til at jeg klarte å gi slipp på ham.
Jeg var opptatt av å skape en annerledes romankarakter enn dem jeg kjente fra før. Jeg ville ikke at han skulle være en ensom, alkoholisert etterforsker som løste drapssaker helt på egen hånd, slik heltene jeg hadde møtt i utallige kriminalromaner gjorde. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen jeg kjente fra min egen arbeidsdag. William Wisting var en slik: en rettsindig og dyktig politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske.
Gjennom de ni påfølgende bøkene har Wisting utviklet seg og endret seg i takt med samfunnet. Han har sett på nært hold hvordan kriminaliteten har blitt grovere og mer profesjonalisert, og hvordan den har gjort oss mer utrygge. Samtidig som verden rundt ham har blitt mørkere, har Wisting blitt stadig mer desillusjonert. Jeg har på mange måter skrevet ham inn i et mørke.
Utgangspunktet for Når det mørkner var at jeg hadde lyst til å gå tilbake og finne ut hvor det startet, og hvordan William Wisting var den gangen, før den organiserte og brutale kriminaliteten vi ser så mye mer av i dag, gjorde sitt inntog. Derfor er handlingen lagt til begynnelsen av 80-tallet, den gang Wisting var en ung og nyutdannet politikonstabel.
Det jeg fant ut mens jeg skrev, var at noen sider ved Wisting var de samme, da som nå: han er like tålmodig og forståelsesfull, og har den samme drivkraften: den evige troen på at han vil lykkes. Den har alltid vært større enn frykten for å feile. Nettopp det har gjort William Wisting til den politimannen han er.
Og hvis du skulle lure: William Wisting har ikke løst sin siste sak. Jeg liker fortsatt fyren.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...