Om utvalget i de store bokhandelkjedene

(Dette innlegget er ikke skrevet av meg selv, men er hentet fra et innlegg jeg delte på Facebook for syv år siden. Jeg lar det stå anonymt og regner med at det er like relevant i dag.)

 

 Blir oppgitt over utvalget i norske, store bokhandlerkjeder. I dag satte jeg inn et støt for å finne Virginia Woolfs roman "Orlando" – som gave til en som betyr noe. Akademika på Blindern har den ikke, verken på norsk eller engelsk, verken pocket eller hardback. Jeg besøker en rad med Ark-bokhandler, de søker på skjermene sine, "Neei, det har vi ikke." De ringer rundt og sender meg videre til andre filialer, jeg reiser videre, men ingen av dem har boka. Jeg prøver Norli-kjeden og etter hvert Tanum, tiden går, dette er latterlig, jeg blir envis, jeg blir fandenivoldsk, det må vel gå an å finne en av litteraturhistoriens klassikere i en norsk bokhandel i landets hovedstad?

Jentungene i skrankene har neppe hørt om den, det ser jeg, de står ved skjermene sine, det er greit, jeg skal ikke klandre jentungene, men hva med kjedene? Aschehoug, Gyldendal, Cappelen-Damm, er det lagerplassen som koster? Er det veggplassen som kniper?

Hvorfor står det svære vegger fulle av Jo Nesbø, "Sønnen", "The Son", og Fifty Shades og Paulo Coelho, cirka hundre eksemplarer av hver, massive kioskvegger, alle bordene fulle av bestsellers, og ikke rom for én liten klassiker? Etter hvert spør jeg, defaitistisk, om de kanskje har noe annet av Woolf: "To the lighthouse", "Mrs Dalloway"?

Eeeh, nei, det har vi ikke. Flakkende blikk, køen blir lenger. På pur fankenskap ber jeg om Proust, har dere Proust? Pocket eller innbundet, Anne-Lisa Amadous eller Karin Gundersens oversettelse, whatever?

Neeeei, Proust, (ny søking på skjermen), eeeh, nei det har vi ikke. Er det den der Veien til Swann?

En dame i køen er blitt synlig utålmodig og sier til meg: "Du må nok gå i antikvariat."

Der. Det var dagens punchline. Hva gjør jeg her? Jeg må nok gå i antikvariat, jo før jo heller.