aroundbooks

Stig Sæterbakken

2012-01-26T09:18:00.000+01:00

Stig Sæterbakken er død. Jeg kjente ham ikke, hverken personlig eller som forfatter. Likevel gjør det noe med meg. Jeg kan ikke forklare hvorfor, og ikke helt hvordan. Bare at det gjør noe med meg. Blant annet gjør det meg oppmerksom på forfatterskapet hans. Han er nå blitt noe mer enn bare ett av mange navn i vrimmelen, og jeg merker at jeg blir nysgjerrig på hva han skrev. Jeg har aldri lest ham, og jeg har vel ikke noe av ham heller? Jeg må gå i bokhylla og se etter, jeg klarer jo ikke å holde oversikten lenger. Nei, ingen Sæterbakken. Men jo, én bok av ham har jeg. Den lille Flamme-boka Umuligheten av å leve. Den kom i 2010. En tittel som nå har fått sin egen makabre aktualitet. Kan man kalle den et slags frampek?
Jeg bare bladde gjennom den da jeg fikk den, nå skal jeg lese den. Og kanskje jeg skal lese mer av Sæterbakken. Bildet som illustrerer dette innlegget, fant jeg på nettet. Det kommer fra den svenske bloggen Bokhora, som har opptil flere innlegg i forbindelse med Sæterbakkens død. Sæterbakken var oversatt til svensk. Om han var et stort navn der, har jeg ikke hatt tid til å finne ut av ennå, men det virker i hvert fall som om han hadde et nært forhold til sin svenske forlegger. Men bildet: Jeg valgte det fordi Sæterbakken minner om Dostojevskij her, og jeg leser jo Dostojevskij for tiden.

Akkurat som det er ingenting å leve for. Ikke noe tilbake, verken liv eller død.
Fra Stig Sæterbakken: Umuligheten av å leve. Flamme forlag 2010.

Smala Sussie

2012-01-15T18:06:00.000+01:00

Den svenske filmen Smala Sussie gikk på hjemmekinoen i går, en herlig svensk gangsterkomedie med et vanvittig persongalleri og handling henlagt til et lite industristed i Värmland. Ungutten Erik kommer hjem fra Stockholm for å finne lillesøster Sussie, som har forsvunnet. Dermed blir mange hemmeligheter avdekket. Praktfullt spill hele tiden, ikke minst av hovedrolleinnehaveren Tuva Novotny, som kan mer enn å være søt og pen. Her er hun bare helt praktfullt morsom som pillenarkoman hjelpepleier.

Det heter seg at det er mye dårlig filmteksting. Jeg mener at filmteksting generelt er bedre enn sitt rykte, men en del blemmer ser man jo, og i Smala Sussie var det ting som irriterte. Hvorfor teksteren kaller henne Smale Sussie på norsk, er et betimelig spørsmål. "Smal" på svensk betyr "tynn" eller "slank" på norsk.

Sussie skriver en beskjed til venninnen Sandra, som lyder slik: "Om nåt händer mig så leta i stuprören" - feilaktig oversatt med "skjer det meg noe, så let i takrenna". Et "stuprör" er ikke en takrenne, men et nedløpsrør. Man kan nesten høre at det er noe loddrett, ikke sant? Det fremgår da også helt tydelig av filmen at det er i nedløpsrør og ikke i takrenner det letes. Riktignok henger takrenner og nedløpsrør sammen, men det er likevel to forskjellige ting med ulike betegnelser.

Broren Erik blir avhørt av en politimann som sier: "om du ljuger, då blir jag väldigt, väldigt ledsen i ögat". Dette er oversatt direkte med: "Hvis du lyver, da blir jeg veldig, veldig lei meg i øyet". Hva i all verden betyr det? Det er ingenting på norsk som heter "å bli lei seg i øyet". Det skulle selvsagt vært bare "veldig, veldig lei meg".

Men elendigheten stopper ikke der: "Och när jag blir väldigt, väldigt ledsen i ögat, då blir jag väldigt dum", fortsetter politimannen. "Dum" er oversatt med "dum". Men her skal "dum" bety "slem" - det illustreres ved at politimannen stikker skyteren sin opp i trynet på Erik. ("Dum" i denne betydningen er litt "barnespråk", men denne viktige nyansen og falske vennen må en oversetter kjenne til.)

Også andre oversettermessige svakheter preger den norske tekstingen av Smala Sussie, men dette var de verste eksemplene. I det store og hele er oversettelsen bra, men den burde vært uten disse blemmene. Filmen kan uansett anbefales på det varmeste.

Lørdagsord

2012-01-14T16:23:00.000+01:00

Noe av det første jeg la merke til i dagens aviser, var forsiden av Aftenpostens boligseksjon, hvor det er et bilde av en tapet som ser ut som en velfylt bokhylle. «Bøker er blitt så trendy at noen tapetserer dem rett på veggen.» Artikkelen som følger, handler om bokhyller og trender. En interiørarkitekt mener at «bokhyllen nå blir integrert i en type seksjonsmøbel som er en videretolkning av 1970- og 80-tallets seksjoner». Flere Ikea-systemer blir selvsagt nevnt. Selv hadde jeg Billy-hyller i flere tiår, inntil jeg for to år siden tok meg råd til å få en snekker til å bygge spesialtilpassede bokhyller fra gulv til tak i stua. Det har jeg ikke angret på. Men hyller nok har jeg selvsagt ikke, på arbeidsrommet mitt blir Ikea-systemet Ivar supplert med stabler på gulvet. Å la være å kjøpe bøker på grunn av plassmangel, blir neppe aktuelt for meg noen gang. Da heller stabler. For en tid tilbake tenkte jeg at jeg egentlig godt kunne desimere bestanden litt, og begynte å se litt nærmere etter i hyllene. Resultatet ble bedre orden, gjenoppdagelse av gamle skatter og fornyet glede over å ha så mange bøker som jeg har. Ikke en bok ble fjernet, og månedlig, om ikke ukentlig, anskaffer jeg nye bøker. Det hele dreier seg om den gleden og nytelsen ved bøker og lesing som har vært en del av livet mitt siden jeg knekte lesekoden. Bøker i form av tapet er ikke tingen for meg.

Aftenpostens Reise-seksjon har en artikkel om Ulysses av James Joyce, også karakterisert som «det største uleste verket i engelsk litteratur». Og mange er de presumptivt litteraturinteresserte og -bevisste mennesker som ikke har lest Ulysses, det er helt sikkert. Enda flere er kanskje de som har gitt opp undervis, på grunn av «detaljrikdommen, de språklige eksperimentene og forvirrende dialoger», som artikkelen uttrykker det. Selv leste jeg den for noen år siden og blogget en del om det. Poenget med artikkelen i Aftenposten, siden den står i Reise-seksjonen, er at Ulysses, som foregår i Dublin i løpet av én dag i 1904, skildrer byen så detaljert at den ifølge myten nærmest ville kunne rekonstrueres etter Joyces bok.Når det gjelder å lese Joyce og andre kanoniske verk som gjerne betraktes som utilgjengelige, Brødrene Karamasov som jeg leser nå, kan kanskje regnes til dem, har jeg kommet til at det rett og slett bare er å gå i gang, senke skuldrene og gå inn i leseopplevelsen på sine egne premisser. Gjerne lese seg litt opp om og rundt verket hvis man føler for det, men bare på et ganske elementært plan dersom man er en vanlig menig leser. Slike verk er nemlig en leseopplevelse, først og fremst det, og så får man den bonusen når man er ferdig, at man faktisk har lest et verk som mange andre bare snakker om. Og strengt tatt bør det vel være en del av allmenndannelsen, eller er det et utdatert begrep?

Klassekampens Bokmagasin fortsetter sin serie med essaier hvor oversettere skriver om et verk de har utført. Denne uken er det Steinar Lone som skriver om sin oversettelse av rumenske Mircea Cartarescus Orbitor-trilogi, «rumensk litteraturs mest medrivende samtidsroman». Et interessant innblikk i hvilke problemer en oversetter kan måtte stri med - mange av dem uløselige, som likevel må finne en løsning. Fotnoter og sluttnoter er uglesett i våre dager.

Tohundreårsjubileet for Dickens’ fødsel markeres både i Klassekampen (del 2 i en jubileumsføljetong) og i en stor artikkel i Dagbladet. Dickens er selvsagt en klassiker på øverste hylle, som et lesende menneske ikke kan komme utenom. Ja, så stor er Dickens ifølge Harold Bloom, han med Vestens litterære kanon, at «ingen av romanforfatterne på 1800-tallet, inkludert de store russerne og franskmennene, overgår Dickens.» Ikke rart han blir feiret. Barn spiller en sentral rolle i Dickens’ verk, og jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra den siste Dickens-boka jeg leste, nemlig Store forventninger. Men om sitatet utgjør avslutningen på innlegget, handler det om all leselysts begynnelse.

«Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopsles grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere - de ni tallene - som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.»
(Oversatt av Ragnhild Eikli)

The Harry Lime theme

2012-01-07T16:32:00.000+01:00

På DENNE nettsiden kan man få vite hvilken låt som toppet Billboard-listen på en hvilken som helst dag i historien tilbake til 1920-årene (Billboard er et amerikansk musikkmagasin grunnlagt i 1894 og særlig kjent for sine lister over de mest solgte platene i USA).Jeg ville vite hvilken låt som toppet listen den dagen jeg ble født.

Siden jeg så dagens lys i det Herrens år 1950, gikk jeg ut fra at listetoppen måtte være en amerikansk sviske. Men der jeg ble behagelig overrasket, for det var nemlig Anton Karas’ tema til filmen Den tredje mann, spilt på siter av komponisten selv og populært kalt "the Harry Lime theme" etter filmens hovedperson. Manuset til filmen ble skrevet av Graham Greene, en av mine yndlingsforfattere, noe fjorårerts leseliste bærer sterkt preg av. Filmen kom i 1949, først året etter kom historien i bokform, og det var altså også året da filmens musikalske tema toppet listene. Og jeg ble født.

Filmen er en typisk film noir, regissert av Carol Reed og med Joseph Cotten, Alida Valli, Orson Welles og Trevor Howard i de sentrale rollene. Handlingen foregår i etterkrigstidens sterkt krigspregede Wien og regnes som et mesterverk på grunn av den stemningsfulle svart-hvitt-fotograferingen, skuespillerprestasjonene og ikke minst Anton Karas’ musikk.

«A thaw set in that night, and all over Vienna the snow melted, and the ugly ruins came to light again; steel rods hanging like stalactites, and rusty girders thrusting like bones throug the grey slush. Burials were much simpler than they had been a week before when electric drills had been needed to break the frozen ground. It was almost as warm as a spring day when Harry Lime had his second funeral. I was glad to get him under earth again, but it had taken two men’s death. The group by the grave was smaller now: Kurtz wasn’t there, nor Winkler - only the girl and Rollo Martins and myself. And there weren’t any tears.»

Erotiske møbler

2012-01-06T21:58:00.000+01:00

I forbindelse med innlegget under kom jeg til å tenke på et annet og kanskje litt sært eksempel på sammenfallende temaer som jeg var borti i løpet av leseåret i fjor. Det dreier seg om to beskrivelser hos så forskjellige forfattere som Jonathan Franzen og Cecilie Enger.På leselisten for i fjor har jeg Franzens Korrigeringer, som jeg ga opp litt over halvveis, etter å ha begynt på den delen som har tittelen «Generatoren».

Chip, en av sønnene i Lambert-familien, som boken handler om, får sparken fra jobben som collegelærer i feministiske teorier etter å ha hatt et forhold til en av sine elever, Melissa Paquette, som både sladrer om forholdet og lyver om at han har skrevet en oppgave for henne. Forholdet mellom læreren Chip og eleven Melissa er svært erotisk og hektisk mens det står på. Et av stedene de har sex, er på en rød sjeselong som Chip har et spesielt forhold til.

«Torsdagen etter laget Chip middag til Melissa og hadde sex med henne på den røde sjeselongen. Han var blitt forelsket i sjeselongen den gangen da det å kaste bort åtte hundre dollar på et impulskjøp i en antikvitetsforretning var litt mindre av et økonomisk selvmord. Ryggen på sjeselongen var vinklet i en erotisk invitasjon, med de stoppede skuldrene trukket bakover og ryggraden buet. Plysjen på bryst og mage så ut som om de hvert øyeblikk ville få stoffknappene på kryss og tvers til å sprette av.»

Et møbel som innbyr til erotikk, med andre ord. Forholdet til Melissa får som sagt en traumatisk slutt, men de erotiske minnene om henne består, noe ikke minst sjeselongen bidrar til i Chips ensomhet ...

«Han knelte foran sjeselongen og sniffet plysjen omhyggelig, tomme for tomme i håp om at en viss vaginal ange fremdeles kunne henge igjen åtte uker etter at Melissa Paquette hadde ligget her. Alminnelige tydelige og gjenkjennelige lukter - støv, svette, urin, en dagligstues dunst av sigerettrøyk, den flyktige ettereimen av fitte - ble abstrakt og ubestemmelig på grunn av for mye snusing, og så måtte han om og om igjen ta en pause for å forfriske neseborene. Han lot leppene arbeide seg nedover sjeselongens knappenavler og kysset lo og småpartikler og smuler og hår som hadde samlet seg i dem. Ingen av de tre flekkene hvor han trodde at han luktet Melissa var entydig sterktluktende, men etter en utmattende sammenligning ble han i stand til å satse på den minst tvilsomme av de tre flekkene, like ved en knapp sør for ryggstøet, og gi den full nasal oppmerksomhet. Han fingret med andre knapper med begge hender, mens den kjølige plysjen gned mot hans nedre deler i fattig etterligning av Melissas hud, til han omsider oppnådde tilfredsstillende tro på luktens realitet - tilfredsstillende tillit til at han ennå eide en levning av Melissa - til å fullføre akten. Så rullet han ned av sin imøtekommende antikvitet og sank sammen på gulvet med buksen åpen og hodet på setet, en time nærmere å ha forsømt å ringe faren på fødselsdagen hans.»

Men Franzens Chip er ikke den eneste litterære skikkelsen som har en erotisk interesse for møbler. Cecilie Engers Brødrene Henriksen, som jeg også leste i fjor, handler om en familie som driver et møbeltapetsererfirma. En av sønnene, Ben, finner ut at han vil forlate familiefirmaet og heller bli skuespiller.

«Ikke lenger restaurere sofaer, selv om møblene er aldri så vakre. Om han aldri så mye har moret seg med å finne den litt søtlige, ramme lukten av jentekjønn i setestoffet.»

Jeg har riktignok i DETTE tidligere innlegget påpekt luktens betydning for den erotiske tiltrekning og gitt noen litterære eksempler på dette, men da ikke via omveien om møbler, som for meg virker noe spesielt. Men intet menneskelig er litteraturen fremmed.

Franzens bok er oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen.

Kjærlighet og medlidenhet

2012-01-05T23:09:00.002+01:00

Av og til når jeg leser, støter jeg på den samme tanken hos forskjellige forfattere, men selvsagt uttrykt på forskjellig måte. Ikke noe rart i det -- skjønnlitteraturen utforsker jo de store allmenmenneskelige temaene som for eksempel kjærligheten (ja, ikke minst den! Jeg har jo i tidligere innlegg gitt uttrykk for at all litteratur egentlig handler om kjærlighet).

I Brødrene Karamasov er jeg nå kommet til scenen der Katerina Ivanovna erklærer sin besynderlige kjærlighet til Dmitri Karamasov. En dramatisk og intens scene som jeg ikke skal gå nærmere inn på, bortsett fra at det må være en av de scenene som til fulle viser Dostojevskijs psykologiske innsikt.

Men til en liten detalj: «Jeg synes synd på ham, og det er et dårlig bevis for kjærlighet», sier Katerina blant annet.

Det får meg til å tenke på Lawrence Durrells Alexandria-kvartetten, en moderne klassiker jeg alltid har vært glad i og alltid vender tilbake til.I kvartettens andre del, Balthazar, sier Clea (eller tenker, rettere sagt):«The most dangerous thing in the world is a love founded on pity.»

I Trygve Greiffs norske oversettelse lyder det slik:«Det farligste i verden er en kjærlighet, som er bygget på medlidenhet.»Nøyaktig den samme tanken, uttrykt på to ulike vis. Det kan selvsagt hende at Durrell hadde lest sin Dostojevskij og plukket opp noe derfra, men det er minst like sannsynlig at samme tanke dukker opp hos to forskjellige forfattere fjernt fra hverandre i tid og rom.

PS En liten oversetterbemerkning: Hvis jeg skulle oversatt Durrells setning, ville det blitt: «Det farligste i verden er kjærlighet basert på medlidenhet.» Oversetteren burde i hvert fall ha unngått den ubestemte artikkelen foran «kjærlighet», den har smittet over fra engelsk og er ikke naturlig på norsk. Men slike detaljer ødelegger ikke inntrykket av en ellers helt utmerket oversettelse.

Drama i Krøtterstad

2012-01-02T22:30:00.001+01:00

Da jeg begynte å lese Brødrene Karamasov, var det tanken å blogge om lesingen underveis. Det er det ikke blitt noe av, paradoksalt nok fordi jeg er blitt så grepet av boken og har kommet lenger i den enn noen gang. Jeg er nå på slutten av første del, tredje bok (se mer om bokens inndeling senere i innlegget). Denne gangen skjønner jeg nesten ikke hvorfor jeg har hatt så store problemer med å trenge inn i dette verket tidligere. Et av mine ankepunkter har vært at jeg har gått surr i alle personene og de fremmedartede russiske navnene. Til nå har det vel dukket opp et tredvetalls personer i boken, men langt de fleste av disse er bipersoner. Handlingen foregår rundt Fjodor Karamasov, hans fire sønner og den nærmeste kretsen rundt dem, og det hele er egentlig svært så oversiktlig bare man leser litt oppmerksomt, merker seg navnene underveis og ikke har en forutinntatt oppfatning av at dette er vanskelig.

Et spørsmål som alltid dukker opp når jeg leser et klassisk verk som Brødrene Karamasov, er om jeg skal lese om verket underveis. Jeg fant ut at jeg hadde litteratur om boka i egne hyller, nærmere bestemt Geir Kjetsaas Lutring gjennom lidelse. Kjetsaa har selv oversatt den utgaven som kom på Solum, jeg leser derimot Brochs tidligere oversettelse.Ved forskjellige tidligere anledninger har jeg anskaffet bakgrunnslitteratur, for eksempel da jeg leste Ulysses og Madame Bovary. Begge gangene ble jeg imidlertid så opptatt av lesingen og leseopplevelsen at jeg i liten grad fikk lest i bakgrunnslitteraturen. Den ble mer forstyrrende for leseopplevelsen enn utdypende for den. Når det gjelder Brødrene Karamasov går det imidlertid greit å lese Kjetsaas bok samtidig, og det gir meg et visst utbytte. Kanskje fordi den er relativt kortfattet (ca 100 sider) og skrevet i en populær og tilgjengelig form (i Universitetsforlagets serie "Tankekors"). Geir Kjetsaa var slavist og professor i litteraturhistorie ved UiO. Og altså også oversetter. Her er et utdrag fra innledningen i Kjetsaas bok. Deretter gjør han rede for de fire delene av verket.

Som kjent foregår handlingen i de fleste av Dostojevskijs romaner i Petersburg. Men denne gangen gjør forfatteren et unntak. Handlingen i «Brødrene Karamasov» finner sted i den lille provinsbyen Skotoprigónjevsk. Navnet er dannet av det russiske uttrykk for å «drive sammen kveg», og blir gjerne oversatt med «Krøtterstad» eller «Nauteby». Allerede i navnet på byen ligger det altså en antydning om de svinske seder som her er rådende, fremfor alt i Fjodor Karamasovs hus. Byen var forøvrig virkelig nok: Staraja Russa - noen få mil fra Petersburg. Her hadde dikteren selv hus, og flere av personene i boken er hentet fra virkeligheten.

Dostojevskij selv opptrer som den allvitende forfatter som skildrer en konkret historisk begivenhet. Fortelleren eller kronikøren, som i temperament og holdning er tydelig beslektet med dikteren, er selv til stede i rettssalen under saken mot Dmitrij. Det er åpenbart at han betrakter seg som et medlem av det uhyggelige mikrokosmos som Krøtterstad representerer.

Romanen beveger seg på flere plan. I det ytre er det en historie om en far som blir myrdet av en av sine sønner, mens en annen av sønnene blir straffet for mordet. Skildringen av familiehatet, fadermordet og rettergangen gir boken karakter av kriminalroman. Men organisk innvevet i den ytre beretning ligge en tidløs skildring av menneskets forsøk på å erkjenne seg selv og verden, en debatt om det ondes problem, om menneskets søken etter Gud. Og endelig er romanen et budskap om gjenfødelse gjennom den yngre generasjon.

Resultatet er blitt en roman som ikke bare imponerer ved sin intense spenning og sin filosofiske dybde. Med sine nærmere tusen sider er boken også veldig i sitt ytre format. Verket er inndelt i fire «deler» (tsjásti) som hver består av tre «bøker» (knígi). Hele romanen omfatter altså tolv «bøker». Denne inndelingen i fire og tolv er blitt oppfattet som et uttrykk for noe avsluttet. Vi kan tenke på de fire årstider, på årets tolv måneder. Det virker som om Dostojevskij allerede i oppbygningen vil markere sitt verk som et endelig, avsluttet budskap.

Av forordet går det frem at boken skal skildre begivenheter som foregikk «for tretten år siden». Romanen begynte å utkomme i 1879, og vi kan derfor regne oss tilbake til 1866, da jurydomstolene nettopp var blitt innført i Russland. Men det er verdt å merke seg at Dostojevskij ikke har brakt romanens innhold i overensstemmelse med denne kronologi, som trolig var valgt med tanke på en fortsettelse. Faktisk foregår bokens handling i slutten av 1870-årene. En rekke av de kriminalsaker som omtales i romanen (blant annet Kroneberg-saken) fant således sted mens dikteren utgav sin «Dagbok». Til tross for de «tretten årene» står vi altså overfor en samtidsroman.

Selve handlingen tar vel to måneder - fra slutten av august til begynnelsen av november. Romanens tyngdepunkt er likevel konsentrert om et langt kortere tidsrom. Ved at hovedhandlingen utspilles på bare fire dager oppnår dikteren en sterk konsentrasjon - en «tidens enhet» som river leseren med.»

Og jeg, jeg er altså revet med. Og leser og leser.

Godt nyttår!

2011-12-31T14:08:00.001+01:00

Å lese er å velge

2011-12-26T17:25:00.005+01:00

For la oss si hundre år siden kunne et lesende menneske ha bortimot full oversikt over hva som ble utgitt av bøker, skille ut det man ikke ville lese, og overkomme å lese det man ville lese. I dag er dette en umulighet på grunn av mengden.

Å lese i dag innebærer dermed også at man hele tiden må velge. Ikke bare skille ut det man ikke vil lese fra det man vil lese, men også velge ut - blant alle de bøkene man har lyst til å lese - det man foretrekker fremfor andre, og til syvende og sist: Det man kan overkomme å lese.

Jeg har grublet litt over hvordan jeg selv velger. Jeg tenker meg at jeg grovt sett kan dele disse valgene inn i to kategorier; de lange linjene og de korte.
De lange linjene består av klassikere, det man kan kalle kanoniske bøker, samt forfattere jeg har hatt et forhold til over lengre tid, det vil si forfattere som jeg kanskje har hatt «perioder» med, men som jeg også vender tilbake til. Dette er som regel forfattere som er godt representert i egne hyller. Graham Greene er et godt eksempel.

De korte linjene består av forfattere jeg leser en eller flere bøker av, kanskje på innskytelse, etter tips fra andre, eller det man kan kalle tilfeldigheter. Jeg har i opptil flere tidligere innlegg beskrevet hvordan bøker nærmest «faller i hendene» på meg på biblioteket, for eksempel. Eller hvordan uleste bøker i egne hyller plutselig kan påkalle seg oppmerksomhet og forlange å bli lest, kanskje etter å ha stått der i flere årtier.

Som det fremgår av årets leseliste (se spalte til venstre på siden), leste jeg nylig Dylan Thomas’ Portrett av kunstneren som hvalp. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg har aldri hatt noe forhold til Dylan Thomas og så vidt jeg vet aldri lest noe av ham, selv om han selvfølgelig er et kjent navn også for meg. Men jeg vet hvorfor jeg plutselig lånte denne boka på biblioteket og leste den. I et interjvu tidligere i høst bet jeg meg merke i denne uttalelsen fra Ragnar Hovland, antagelig i en enquete over hvilke bøker som hadde betydd noe spesielt for forfatterne som ble intervjuet. Om Thomas’ bok sa Ragnar Hovland: «Uventa møte med ein skrivemåte eg ikkje hadde møtt før og som fekk meg til å ønskje eg kunne skrive slik.»

Formuleringen «ein skrivemåte eg ikkje hadde møtt før» pirret nysgjerrigheten i meg, siden jeg har en forkjærlighet for det Henrik M. Langeland kaller «språkdrevne» bøker. Jeg tror ikke det er noe som fascinerer meg så sterkt som når jeg støter på en forfatter som så å si har sitt eget språk, som skriver på en måte jeg ikke har opplevd før.

Og ganske riktig - Dylan Thomas var en slik forfatter. Det var en fantastisk leseopplevelse. Jeg skal komme tilbake til boka i et eget innlegg.
Slik ble altså dét valget foretatt.

Som det også fremgår av leselisten, har jeg også lest tre krimbøker i høst, av Jørn Lier Horst. Jeg vil ikke kalle dette en lang linje, siden jeg ikke er glad i krim og en krimbok jo ikke er en bok man vender tilbake til. Når jeg velger å lese tre bøker av én forfatter innen en kategori jeg ikke liker, skyldes det noe så prosaisk som at jeg kjenner forfatteren og derfor, primært sett ut fra ren høflighet, også vil ha lest bøkene hans og kjenne forfatterskapet hans. En helt grei grunn, synes jeg. Det er derimot ikke av høflighet at jeg faktisk er kommet til å like bøkene hans. Når det først skal være krim, tror jeg ikke at jeg kunne vært heldigere.

Siden jeg omtrent ikke leser annen krim, har jeg selvsagt dårlig med sammenligningsgrunnlag, men litt har jeg da lest, og Horts bøker liker jeg fordi 1) de er ikke utpenslet når det gjelder grusomheter (dette vil noen kanskje protestere mot, jfr. det hodeløse liket av en ung jente på Torget i Larvik, men jeg mener nå likevel at jeg har mine ord i behold), 2) de foregår på steder i mitt nærmiljø, 3) de er skrevet i et liketil, funksjonelt språk og har troverdige miljøskildringer både av politi og forbrytere. Som de fleste vil vite, er forfatteren selv kriminaletterforsker og bruker selvsagt sin yrkeskunnskap og -erfaring når han skriver, men ikke på noen show-off-måte).

Det var dét valget. To eksempler på det jeg kaller «korte linjer».
Akkurat nå leser jeg Brødrene Karamasov. Det er et eksempel på et valg som følger en lang linje. Dostojevskij er en klassiker, en kanonisk forfatter, og jeg har alltid hatt et forhold til Brødrene Karamasov idet jeg har prøvd å lese boken noe sånt som fire ganger før, uten å klare å trenge gjennom den. En tilfeldig bemerkning under Gyldendals julemiddag i år fikk meg til å finne den frem igjen, med klar intensjon og i sikker forvissning om at denne gangen skulle jeg lese den. Og virkelig - jeg leser den nå med en helt annen fordypning og iver enn før. Lesetakten er god, og ingenting tilsier at jeg ikke skal lykkes i å lese Brødrene Karamasov denne gangen.

Vi har nettopp lagt bokhøsten bak oss, en tid hvor den litterære overfloden nærmest overvelder oss, i hvert fall oss som leser Klassekampen og Morgenbladet. Anmeldelser og annonser er fulle av superlativer og anbefalinger. Hva skal man kjøpe, hva skal man lese? Merethe Lindstrøms siste roman trekkes frem som en av høstens beste, Sara Stridsbergs Darling River er «ubeskyttet tekst fra en naturkraft» - det lyder jo spennende og utfordrende - Mette Karlsviks bok om Björk «gløder av energi og vilje til lys». Cathrine Knudsen skriver fletta av de fleste i Norge i dag ifølge Klassekampen, ifølge Morgenbladet inneholder hennes siste roman «noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år». Slik kunne man ramse opp i nær sagt det uendelige. La oss for all del håper at kritikerne har rett; la oss håpe at det virkelig skrives så mye bra i Norge.

Men hva skal man velge? Det er dét som er spørsmålet. Kan jeg la være å lese Cathrine Knudsen, for eksempel? Kan jeg la være å lese «noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år?» Svaret er: ja. Jeg tror faktisk jeg kan det. De smakebitene jeg har lest av Cathrine Knudsen, har ikke gitt mersmak. Kanskje er det hennes skyld, kanskje er det min skyld. Det er ikke godt å si.

Poenget er at jeg nå er fremme ved ett av mine kriterier for valg. Jeg foretar i veldig liten grad mine valg ut fra anmeldelser. Det beror neppe på at jeg ikke har tillit til anmelderne, men anmelderne kan ikke tenke og føle for meg. Deres kriterier er ikke mine. Rent fornuftsmessig burde jeg jo lese Cathrine Knudsen, for nå å bruke henne som eksempel, siden hun skriver så gnistrende godt. Men jeg velger ikke ut fra fornuft. Jeg velger ut fra inspirasjon, innskytelser, tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter, kimer som en gang er plantet, og som plutselig kan våkne til liv av en bemerkning, en pirring av nysgjerrigheten, noe som plutselig hentes frem fra hukommelsen. Tusen ulike grunner som unndrar seg en rasjonell forklaring - det er de valgene som fungerer best!

Det kan godt hende jeg hadde lest Dylan Thomas hvis en anmelder hadde trukket ham frem fra glemselen, men Hovlands bemerkning talte direkte til det kreative i meg. Hvis Jørn Lier Horst hadde fått dårlige kritikker (det får han ikke), hadde jeg lest ham likevel.

At opptil flere nålevende og gnistrende gode moderne norske norfattere kanskje må vike plassen for Dostojevskij, gjør meg ingenting. Ikke fordi jeg ikke vil lese nåtidig norsk litteratur, for det vil jeg gjerne, og det gjør jeg også, men bare gjennom en hardhendt utvelgelsesprosess ut fra mine egne helt personlige og helt uutgrunnelige kriterier.

Et barns jul i Wales

2011-12-18T22:36:00.007+01:00

Det var om ettermiddagen på julaften og jeg var i fru Protheros hage, der jeg ventet på kattene, sammen med sønnen hennes, Jim. Det snødde. Det snødde alltid i julen. Desember, slik jeg husker den, er hvit som Lappland, selv om det ikke fantes noen reinsdyr. Men det fantes katter. Tålmodige, kalde og forherdete, med hendene pakket inn i sokker, ventet vi for å kaste snøball på kattene. De skulle snike seg sidelengs over de hvite bakgårdsmurene, spyttende og snerrende, glatte og lange som jaguarer og med grusomme værhår, og de skarpsynte jegerne Jim og jeg, med pelslue og mokasiner fra Hudson Bay, like bortenfor Mumbles Road, skulle slynge de dødbringende snøballene våre mot det grønne i øynene på dem.

De kloke kattene dukket aldri opp. Vi var så stille, to eskimotrippende arktiske krypskyttere i den innsvøpende stillheten fra det evige snøværet - evig, helt siden onsdag, slik at vi absolutt ikke hørte fru Prothero som ropte fra iglooen sin nederst i hagen. Eller, hvis vi hørte det likevel, virket det for oss som det fjerne skriket fra vår fiende og vårt bytte, naboens polarkatt. Men snart ble stemmen høyere. «Brann!» ropte fru Prothero, og hun slo på middagsgongongen.

Og vi løp ned i hagen, men snøballene i armene våre, og ordentlig røyk veltet ut fra spisestuen, og gongongen dundret, og fru Prothero ropte ut om undergangen som en utroper i Pompeii. Dette var bedre enn om alle kattene i Wales hadde stått på muren i en lang rekke. Vi bykset inn i huset, bevæpnet med snøballer, og stanset ved den åpne døren til det røykfylte rommet. Det var virkelig noe som brant, kanskje det var herr Prothero, som alltid pleide sove middag der med en avis over ansiktet. Men han sto midt i rommet og sa «for en fin jul» og slo etter røyken med en tøffel.

«Tilkall brannvesenet!» ropte fru Prothero mens hun dundret på gongongen.

«De er sikkert ikke der,» sa herr Prothero, «siden det er jul.»

Det var ingen brann å se, bare skyer av røyk, og herr Prothero som sto midt inne i dem, mens han veivet med tøffelen som om han dirigerte.

«Gjør noe,» sa han.

Og vi kastet snøballene våre inn i røyken - jeg tror vi bommet på herr Prothero - og løp ut av huset mot telefonkiosken.

«Vi ringer politiet også,» sa Jim.

«Og ambulansen.»

«Og Ernie Jenkins, han liker branner.»

Men vi ringte bare brannvesenet, og snart kom brannbilen og tre store menn med hjelmer slepte en brannslange inn i huset og herr Prothero kom ut akkurat i tide før de satte den på. Ingen kunne hatt en mer bråkete julaften. Og da brannmennene skudde av brannslangen og sto der i det våte røykfylte rommet, kom Jims tante, frøken Prothero, ned og gløttet inn til dem. Jim og jeg ventet, svært stille, for å høre hva hun ville si til dem.

Hun visste alltid hva hun skulle si. Hun så på de tre store brannmennene som sto der med de skinnende hjelmene sine, i røyk og glødende kull og snøballer som smeltet, og hun sa: «Vil dere ha noe å lese?»

Fra Dylan Thomas: Et barns jul i Wales
Oversatt av Geir Gulliksen
Illustrert av Trina Schart-Hyman

Hvorfor jeg elsker Amazon

2011-12-15T09:19:00.011+01:00

Ser dette ut som en mann du har lyst til å handle bøker hos? Mitt svar er JA. Amazons grunnlegger og leder, Jeff Bezos. Amazon er verdens største nettbutikk.

Dette innlegget er egentlig et tilsvar til Elins og Odettes kommentarer til innlegget under. Jeg har prøvd flere andre utenlandske bokhandler på nett, blant annet The Book Depository på Elins anbefaling for et par år siden, men jeg har alltid vendt tilbake til Amazon.
Noe av forklaringen på min forkjærlighet for Amazon er nok at jeg har fulgt Amazon hele veien, fra avisene skrev at verdens største nettbokhandel var under etablering. «Der skal jeg handle,» tenkte jeg, og ikke før var nettbokhandelen Amazon.com en realitet i 1995, så gjorde jeg ord til handling - bokstavelig talt. Jeg må ha vært ikke bare en av Amazons tidligste kunder overhodet, men også en av de første norske. Vi «pionerene» ble overøst med gaver; kaffekrus, musematter, bokmerker etc. Gavedrysset opphørte naturligvis etter hvert som kundemassen økte. Så fort Amazon fikk sin engelske avdeling, Amazon.co.uk, gikk jeg over til å handle der på grunn av kortere leveringstid. Jeg tør nesten ikke si hvor mye jeg handler på Amazon.co.uk, men det er i hvert fall flere ganger i måneden. Bøker og CD-er. Mange CD-er er billigere på Amazon enn på Platekompaniet, selv med porto.

En av grunnene til at jeg har forblitt lojal mot Amazon, er den forbilledlige kundebehandlingen. Amazon har fra første stund overbevist meg om - og vist i praksis - at de legger meget stor vekt på service og god kundebehandling. Jeg har et ganske ferskt eksempel fra mitt eget kundeforhold. Jeg opplevde nylig at en sending på to bøker brukte usedvanlig lang tid - flere senere plasserte bestillinger ankom i mellomtiden. Jeg sendte da en mail til Amazon og gjorde oppmerksom på dette. Dette var svaret jeg fikk:

Hello Jørn Roeim,

Thanks for contacting Amazon.co.uk.

I’m sorry to hear that you haven’t received your order - it should be with you by now.

The order must have been lost in transit.

Hence, I’ve placed a new order [ordrenummer fjernet av meg] for the same items to be sent to the same delivery address:

[adresse/kontaktopplysninger fjernet av meg]

We’ll send it to you as soon as possible. There’ll be no additional charge for the replacement order.

To see the estimated delivery date of your order, please visit Your Account from our home page:

[nettadresse fjernet av meg]

Under "Orders" click the "Your Orders" button, and sign in with your e-mail address and password. You’ll then be able to see a delivery estimate below the heading "Items Not Yet Dispatched". Simply click on the name of the item below the delivery estimate to see the current availability time.

If the original parcel arrives before the replacement has been sent, please cancel your replacement order via the "Cancel item" button beside your order information in Your Account.

If the original parcel arrives afterward, please keep it with our compliments, as the cost of returning of this parcel would be prohibitively expensive. Perhaps you’d like to donate it to a charity in your area if you feel it would be appropriate to do so.

I hope this helps and that we’ll see you again soon.

Thnak you for shopping with Amazon.co.uk.

Did I solve your problem?

If yes, please click here:

http://www.amazon.co.uk/gp/help/survey?p=A1YOCEL1XDIOUP&k=hy

If no please click here

http://www.amazon.co.uk/gp/help/survey?p=A1YOCEL1XDIOUP&k=hn

To contact us about an unrelated issue, please visit the Help section of our website: http://www.amazon.co.uk/help

Warmest regards,

Madabhushi

Amazon.co.uk

Your feedback is helping us build Earth's Most Customer-Centric Company.

Mer imøtekommende enn dette kan en kundehenvendelse av denne typen ikke besvares. Erstatningsbøkene (som jeg ikke betalte for) ankom kort etter, og ikke lenge etter der igjen ankom den opprinnelige sendingen, som altså må ha blitt kraftig forsinket et sted på veien, og som jeg ifølge Amazon bare kunne beholde.

«Your feedback is helping us build Earth’s Most Customer-Centric Company» lyder avslutningen på mailen fra Amazon. Det er store ord, men min erfaring, som altså dekker hele Amazons historie, er at de virkelig mener det de sier. Jeg har ikke én dårlig erfaring med Amazon. Alt går på skinner. Utvalget er enormt. Nettsidene praktfulle. Alle anbefalingene og søkemulighetene nyttige. Få, om noen, kan konkurrere med Amazon når det gjelder kundevennlighet og service.
Jeg har virkelig følt meg hjemme der, hele tiden siden 1995.

Og når vi først snakker om nettbokhandler: HER handler jeg danske og svenske bøker. Det lar seg dessverre ikke gjøre lenger direkte fra Danmark og Sverige på grunn av vanvittig høy porto. Men i denne nettbokhandelen er leveringsomkostningene til å leve med. Raskt og greit går det også.

Hvorfor jeg noen ganger kjøper to bøker når jeg egentlig bare skal ha én.

2011-12-13T16:59:00.013+01:00

Jeg handler mye på Amazon.co.uk, og hvis jeg kjøper bare én bok, for eksempel en paperback som er ganske lett, blir portoen uforholdsmessig høy. Derfor slenger jeg gjerne på en bok til, sånn at portoen relativt sett blir lavere.

Nylig kjøpt jeg Dylan Thomas’ Portrait Of The Artist As A Young Dog,, som jeg nettopp har lest i norsk oversettelse ved Harald Sverdrup - Portrett av kunstneren som hvalp. Dette var en så stor leseopplevelse at jeg måtte ha originalen for å sammenligne. Den norske utgaven lånte jeg på biblioteket, og jeg har hatt et svare strev med å få tak i et eget eksemplar. Den er ikke å oppdrive antikvarisk. Omsider fant jeg et nettantivkariat som hadde den i bibliotekinnbinding. Det er noe bokelskere hater, som vi vet, men det var det eneste jeg fikk tak i.

Den engelske utgaven var en flis av en paperback. Altså trengte jeg en bok til. Jeg vet ikke hvorfor det ble Collected Poems av W.H. Auden (1907--1973), som jo også er en av britenes store poeter. Han tilhører den kategorien forfattere som burde hatt nobelprisen, men ikke fikk den. Det sies at noe av grunnen var at han visstnok gjorde en del tabber under oversettelsen av Hammarskjölds Veimerker, og at han dessuten under et besøk i Stockholm antydet at Hammarskjöld var homoseksuell, i likhet med Auden selv. Det gjorde vel kanskje også sitt at Auden var en forfatter som nødig fremhevet seg selv.

Collected Poems er en nydelig bok, innbundet og på nesten tusen sider. Det var en nytelse å bla i den. Auden er jo en relativt tilgjengelig poet. De fleste kjenner hans «Funeral Blues», eller «Stop All The Clocks», som blir lest opp under begravelsen i den kjente filmen «Fire bryllup og en gravferd». HER er en Youtube-snutt fra filmen hvor John Hannah som Matthew leser diktet. Og slik ser det ut på trykk:

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

Om Dostojevskij og Brødrene Karamasov

2011-12-12T10:42:00.003+01:00

Som sagt har jeg nok en gang gått i gang med Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Når jeg sier «nok en gang», betyr det at jeg har prøvd opptil flere ganger før, uten å komme lenger enn et stykke uti første bok (jeg har en tobindsutgave i Lanterne-serien). Det er lenge siden forrige forsøk. Grunnen til at jeg tar den frem igjen nå, er en tilfeldig replikk under Gyldendals julemiddag nylig (hvorfor jeg velger å lese de bøkene jeg gjør, skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg).

Denne gangen kan jeg på forhånd si at jeg skal gjennom hele verket. Men først litt om forfatteren. Dostojevskij er det man på engelsk kaller «a household name», et navn alle lesende mennesker er fortrolig med, som Kafka, Dickens, Joyce og andre.

Jeg innså imidlertid at min konkrete kunnskap om Dostojevskij var begrenset, så jeg begynte med å orientere meg om hvem han egentlig var. Et stort spørsmål, selvsagt - det var ikke snakk om å pløye gjennom tykke biografier, men å innhente elementære leksikalske og litteraturhistoriske fakta. Jeg hadde to kilder i bokhylla, Verdens Litteraturhistorie fra Cappelens Forlag/Bokklubben Nye Bøker 1972, og Tore Zetterholm: Levende Litteratur, Den norske Bokklubben 1986.
Dostojevskij levde fra 1821 til 1881. Faren var lege ved et fattighospital i Moskva, en brutal og usympatisk type som higet etter å komme inn i tidens eneste virkelig respekterte stand, godseierstanden, noe han også lyktes med, bare for å ende med å bli drept av sine livegne på grunn av sin dårlige behandling av dem. Skjebnene på sykehuset, farens tyranniske behandling av kone, barn og undersåtter, og Dostojevskijs egen epilepsi, ga ham tidlig erfaring med lidelse og menneskelig elendighet. Han var et ensomt barn som leste mye. Allerede som 14-15-åring bestemte han seg for å bli forfatter.

I 1849, like etter gjennombrudd som forfatter med Fattige folk og Dobbeltgjengeren, ble han arrestert for revolusjonær konspirasjon, utsatt for en skinn-henrettelse etter ordre fra tsaren og deretter sendt til mange års tukthus i Sibir. Fengselsopplevelsene ga ham et litterært råstoff som han senere utnyttet. Lidelsens og ondskapens problem sto sentralt hos Dostojevskij.

Dostojevskij tilhører den russiske realismen, men i motsetning til for eksempel Tolstoj ligger Dostojevskijs realisme på det indre plan. Det er menneskesjelens drama han fremstiller. Hans dyptloddende menneskeskildring og psykologiske innsikt var forut for sin tid og pekte frem mot vår tid. I sin samtid sto han i skyggen av Turgenjev og Tolstoj, men ettertiden har fullt ut anerkjent hans moderne menneskeforståelse og forutseenhet når det gjaldt politiske retninger som stalinismen og nazismen. Dostojevskij er derfor på en helt annen måte aktuell i vår tid enn sine samtidige russiske kolleger, og bare Tolstoj kan gjøre ham rangen stridig som Russlands største forfatter.

Mens de andre betydelige russiske forfatterne var store naturskildrere, var Dostojevskij på hjemmebane i storbyen. «Leiegårdenes fattigdom og råskap, stanken av kål og avfall i baktrappene, gatenes trøstesløshe en dirrende varm julidag, kjellersjappenes ølskravl og fyllebetroelser, det unge menneskes ensomhet midt i stimmelen - alt dette ble Dostojevskijs spesielle doméne. Han følte at han var mer i pakt med sin tid enn hans store kolleger, som for ham representerte en periode i russisk litteratur som snart var ute. De tilhørte adelstradisjonen, hans de mer eller mindre proletariserte massene i storbyen», som det heter i Verdens litteraturhistorie.

I dette verkets omtale av Dostojevskij heter det også:
«Ved første blikk kan det virke forbausende at Dostojevskij bygde opp sine store bøker som kriminalromaner, enda de er livsanskuelsesverker hvor skikkelsene kjemper med hverandre på liv og død som inkarnasjoner av ideer. Når han løftet denne genren opp i ’finkulturen’, skyldtes det vel at han etter tukthus-årene ikke kunne ryste av seg forbrytelsens og forbryterens problem. Ved å konfrontere sine personer med den kriminelle handling kunne han komme helt ned til det nakne menneske, avdekke de dypeste drifter og støte fram til grensene for den menneskelige frihet. At han valgte kriminalromanens form, kan sikkert også bero på at spenningsmomentet, som han virtuost fremkaller med alle midler, ved retarderinger og foregripelser, mystifikasjoner og vill-leding av leseren, holder leseren fast, hvor kaotisk den verden enn er som han maner fram, og hvor mange plan han enn skyter inn over hverandre. For å holde sammen på sine kompliserte konstruksjoner anla han dessuten et dramatisk prinsipp: han førte handlingen gjennom en rekke sammenstøt, de såkalte skandalescener, fram til kulminasjonen i den endelige katastrofe.»

Den første av de store romanene, var Forbrytelse og straff (1866), også kjent som Raskolnikov etter hovedpersonen. Brødrene Karamasov var Dostojevskijs siste verk og i enhver forstand hans største. «Som så ofte før er det en roman om forbrytelse og straff, om ideer og karakterer som støter sammen i konflikter, om Guds og Satans kamp om sjelene. Selv historien er enkel nok. Det er et fadermord som setter handlingen i gang, og det dreier seg om oppklaringen av det. Det veldige stoffet holdes sammen ved at alle de impliserte i kriminaldramaet tilhører samme familie. Faren og hans sønner har foruten sin individuelle eksistens en symbolsk mening. De er igjen legemliggjørelse av ideer.» Det kan her innskytes at faren i Brødrene Karamasov har hentet atskillige trekk fra Dostojevskijs egen far.

Så mye om forfatteren og verket på dette stadiet. Denne presentasjonen av Dostojevskij er ikke grundig eller omfattende på noen måte, men det var det jeg følte jeg trengte som et lite grunnlag for å gå i gang.

Først da jeg hadde skrevet dette, gikk jeg i min egen hylle for å se hva jeg egentlig hadde av Dostojevskij. Jeg trodde jeg hadde bare Raskolnikov (Forbrytelse og straff) og Brødrene Karamasov. Det var for så vidt riktig, men jeg var ikke klar over at jeg hadde Brødrene Karamasov i to oversettelser, Olaf Brochs fra 1915 (Lanterne-utgave 1967) og Geir Kjetsaas fra 1993 (Solum Forlags utgave av Dostojevskijs samlede verker). I tillegg til disse hadde jeg riktignok også En forfatters dagbok, et utvalg presentert og oversatt av Geir Kjetsaa, Gyldendal 1980. Men så viste det seg at jeg også hadde noen bøker om Dostojevskij i hylla for russisk og øst-europeisk skjønnlitteratur. De skulle jo egentlig stått et helt annet sted. Det dreier seg om Geir Kjetsaa: Lutring gjennom lidelse, som nettopp handler om Brødrene Karamasov (Universitetsforlaget 1980), og en liten biografi på svensk av Hans Levander. Dermed slipper jeg å kjøpe noe tilleggslitteratur, slik jeg tenkte (browset litt på Amazon i går).
Jeg burde jo hatt Dostojevskijs samlede verker. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har det. Eller jo, kanskje. Jeg tror jeg aldri har likt det grafiske designet på Solums utgave av Dostojevskijs samlede.
Når det gjelder de to oversettelsene jeg har å velge mellom, velger jeg Brochs, blant annet fordi jeg mangler bind III av Kjetsaas. At Brochs er i to bind og Kjetsaas i tre, antyder nok at Brochs er noe forkortet. Det var ikke uvanlig tidligere. Men det få så være. Jeg er så glad i den gamle Lanterne-utgaven, så det blir den. Men det kan godt hende at jeg skal prøve å skaffe meg Dostojevskijs samlede.
Jeg har knapt kommet i gang med lesingen, den står foreløpig litt på vent mens jeg gjør meg ferdig med Jørn Lier Horsts Vinterstengt. Den skal jeg komme tilbake til.
Når jeg kommer skikkelig i gang med Brødrene Karamasov, skal jeg gjøre noe jeg ofte har tenkt på, men hittil aldri prøvd i praksis, nemlig å gjøre notater mens jeg leser, for å holde oversikten. Det vrimler jo av mennesker i russiske romaner, og navnene er fremmedartede. Men det med å ta notater underveis kan antagelig også være nyttig i andre sammenhenger, blant annet med tanke på bloggingen.

Til slutt bare noen ord om hvorfor jeg har tenkt å komme gjennom Brødrene Karamasov denne gangen. Først og fremst fordi jeg ganske enkelt har bestemt meg for det, og fordi denne motivasjonen har ligget og modnet lenge. Jeg har etter hvert fått mer og mer sans for kanonisk lesning og har for eksempel lest Ulysses, Krig og fred og Unge Werthers lidelser her i bloggen. Det å faktisk ha lest en verdensberømt bok mener jeg kan sammenlignes med å ha besøkt en av de store turistattraksjoner i verden, eller å ha sett et av de store kunstverk. Det er en spesiell opplevelse å ha opplevd noe med sine egne sanser, også i litteraturen.

Bare et lite søndagsintermesso

2011-12-11T15:12:00.000+01:00

Mer om kjærlighet til litteraturen

2011-12-07T21:51:00.004+01:00

Bernhard Ellefsens utsagn om bokblogger i siste nummer av Vagant, har vakt reaksjoner, blant annet i denne bloggen (se innlegget nedenfor). Ellefsen nevner bloggen Bokmerker.org spesielt som et eksempel på amatørisme innen bokblogger. Også jeg følte meg truffet, som man kan se av innlegget nedenfor. I sin kommentar til mitt innlegg viser Ellefsen til DETTE innlegget (med hans kommentar), på bloggen Kommafeil. Her sier han blant annet at han har til gode å lese en god tekst på en bokblogg.

Jeg har ikke kapasitet til å ta for meg alle argumenter for og imot. For min egen del holder jeg på at jeg skriver primært for meg selv, som den private leser (les: amatør) jeg er. Hvis noen av bloggens lesere har utbytte av det, ser jeg det som en bonus.

Men Ellefsens utsagn har også satt i gang noen tanker, som faller sammen med tanker jeg har gjort meg angående egen blogging. Det har nemlig plaget meg, og sannsynligvis vært en vesentlig årsak til pausene jeg har hatt, at jeg i perioder har syntes at jeg har blogget for dårlig. Det går særlig på at jeg ikke synes jeg har vært grundig nok i behandlingen av de bøkene jeg skriver om, og ikke skrevet godt nok.

Dette har jeg delvis kompensert for ved kvantitet i form av kjappe kommentarer, sitater etc. seg selv. Dette oppfattes av leserne kanskje ikke som entydig negativt, idet «småstoff» jo både liver opp og kan være interessant (slik jeg selv for eksempel synes når det gjelder de små notisene i Klassekampen).

Men likevel. Det spørs om man ikke skylder seg selv - og sine omgivelser, siden denne private bloggingen foregår i et offentlig medium og den således ikke egentlig er privat lenger - å gjøre dette så godt man kan. Vær bevisst på hva man driver med.

I kommentaren på Kommafeil sier Ellefsen blant annet dette, som jeg bet meg merke i:

«Jeg tror rett og slett bokbloggere forvalter mer kapital enn de selv er klar over, og det blir voldsomt tilslørende når man ved første tegn til kritikk føler sin «kjærlighet til litteraturen» tråkket på. Man kan ikke trekke seg tilbake og si at man «bare» deler av sin entusiasme og leseglede. Enhver offentlig ytring er en handling som medfører krav og konsekvenser. Som sagt har jeg ikke noe imot at bloggere deler leseopplevelser, men når man setter skrivevirksomheten i system, oppnevner en redaksjon, og får tusenvis av lesere må man akseptere at man har beveget seg over i en annen del av offentligheten.»

Nå har jeg riktignok hverken en redaksjon eller tusenvis av lesere, men jeg synes likevel at Ellefsen har et poeng. Jeg vil også sitere fra Bharfots kommentar til innlegget nedenfor: «Slik jeg leser Ellefsen vil han ikke dagens bokblogger til livs, men savner en type akademisk orienterte blogger i tillegg, som kunne gi mer enn ren personlig anbefaling av litteratur. Noe slikt kunne jeg også tenke meg å lese, selv om jeg har stor glede av mange norske bokblogger idag.»

Hvor akademisk orientert Aroundbooks eventuelt kan bli, kan nok diskuteres siden jeg ikke er akademiker. Amatørstemplet kan jeg nok ikke kvitte meg med. Konkrete anbefalinger av hva folk skal lese, har jeg også voktet meg vel for å gi.

Men når alt kommer til alt må jeg noe motstrebende innrømme at den opprinnelige irritasjonen over Ellefsens utsagn i Vagant er blitt avløst av inspirasjon til å blogge bedre. Så får vi se hva det fører til i praksis, om noe.

NESTE: I mitt neste innlegg kommer jeg sannsynligvis til å skrive om mitt n'te forsøk på å lese Brødrene Karamásov. Det var en samtale under Gyldendals julemiddag nylig som satte prosessen i gang og fikk meg til å hente frem min gamle Lanterne-utgave av verket. Og noe sier meg at denne gangen skal jeg komme helt gjennom. Dette leseprosjektet kommer jeg til å blogge om.

Kjærligheten til litteraturen

2011-12-04T14:33:00.010+01:00

Som noen vil ha oppdaget, har jeg begynt å blogge igjen. Lettelsen jeg følte ved å slutte å blogge, ble etter hvert avløst av et savn, og nå er jeg altså i gang igjen. Siden jeg mener at man bør være bevisst på hva man bruker tiden sin til, har jeg tenkt litt over hvorfor jeg blogger. Svaret er todelt: Jeg får et mer bevisst forhold til min egen lesing ved å blogge om den, og bloggingen gir meg et fellesskap med andre lesende mennesker. Jeg blogger altså primært for min egen del. Hvis mine tanker og erfaringer rundt egen lesing kan gi andre noe, er det hyggelig. Som jeg har gjort oppmerksom på før, er jeg ingen faglitterat, det vil si jeg er ikke litteraturhistoriker, litteraturviter eller profesjonell kritiker. Riktignok er jeg forfatter og oversetter av yrke, men det handler mer om praksis enn om teori.

I siste nummer av Vagant er det en artikkel hvor vi bokbloggere får det glatte lag. Jeg siterer:

«I likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.»

Artikkelen er skrevet av Bernhard Ellefsen, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder, der han arbeider med en avhandling om romaner av jødisk-amerikanske forfattere (Saul Bellow, Norman Mailer og Philip Roth).

Min kommentar til dette er at jeg for eget vedkommende fullt og helt vedstår meg min «amatørisme». Som sagt blogger jeg om bøker for å få et mer bevisst forhold til min egen lesning og dele min lesning med andre på samme plan. Jeg prøver ikke et øyeblikk å innbille hverken meg selv eller andre at jeg bedriver grundige anmeldelser eller tunge faglige lesninger. Når det er sagt, vil jeg ha meg frabedt artikkelforfatterens akademisk arrogante nedvurdering av min (og andre bokbloggeres) kjærlighet til litteraturen. For meg er kjærligheten til litteraturen så ekte som den kan bli, og den har vært en del av mitt liv siden jeg lærte å lese. Det er mitt bestemte inntrykk at bokbloggere flest i likhet med meg selv ikke utgir seg for å være noe annet enn de er og ikke later som om de har en kompetanse de ikke har. Hvis doktorgradsstipendiaten ikke kan tolerere ganske vanlige lesende menneskers kjærlighetsforhold til litteraturen, er det kanskje en side ved litteraturen han ikke helt har skjønt.

Centurionens sang

2011-12-02T11:09:00.004+01:00

Skal vi likegodt ta hele diktet? (jfr. innlegget nedenfor). Jeg synes det er så vakkert. En romersk soldats kjærlighetserklæring til Britannia, Romerrikets nordligste utpost, et land han har vært med på å okkupere i mange år. Tidspunktet er ca 300 år e.Kr.

CENTURIONENS SANG
av Rudyard Kipling

Legat, jeg fikk beskjed inatt: at min kohort skal dra
med skib til Portus Itius; mot Rom går ferden da.
Jeg har gjort alt parat til ferd; ombord er mine menn.
La nu en annen ta mitt sverd. Befal meg bli igjen!

Her i Britannia har jeg tjent - fra Vectis like frem
til Muren - gjennom førti år. Her er mitt liv, mitt hjem.
Inatt glapp alt for min forstand; men nu er timen nær
da jeg blir hjemkalt til mitt land. Mitt land? Det er jo her.

Her hvor jeg vant mitt navn og her min gjerning høstet lønn,
hvor mine kjære døde er: min hustru og min sønn,
hvor minner, vaner, virkestund, kamp og kjærlighet og ve
har gitt meg rot i britisk grunn. Kan jeg forlate dét?

God nok for meg er denne trakt, dens folk, dens luft og jord.
Hva er all Sydens purpurprakt mot himlens skift her nord?
Desembersvart av usnedd sne? Den lette perleskys august?
Et hvelv av stålgrå mars? En junis lange lys?

Følg dere Rhodanus på vei mot grønn olivengren
og drueløv, dit solvarm bris har feid Nemausus ren
ved Arelates trippel-port; men la meg dvele her
hvor en halsstarrig britisk ek gjør front mot Sydens trær!

Dra dere den aurelske vei, hvor pinjene står skrått
og kranser det tyrrhenske hav, som skinner påfuglblått.
Dra dit hvor laurbær kjempes om - men glemmes noengang
en lukt av bregnekratt i flom? Av solet hagtornhang?

La meg få tjene dette land - jeg gjør hva dere vil:
drenerer myr, gjør vei i stand, gir folkets tropper drill.
Gi meg en leir i vest etsteds, en øde grensetrakt,
en mo med venner under gress: der jeg kan holde vakt.

Legat, jeg gråter her jeg står. Kohorten drar sin vei!
Her har jeg tjent i førti år. Hva er da Rom for meg?
Her finnes alt jeg holder av. Min skjebne: her er den.
Det kan jeg ikke reise fra. Befal meg bli igjen!

(Oversatt av André Bjerke)

Desembersvart av usnedd sne

2011-12-01T12:58:00.003+01:00

Desembersvart av usnedd sne.

Jeg måtte tenke på denne strofen av Kipling i dag, fra diktet "Centurion", oversatt av André Bjerke. Det handler om en romersk soldat som har vært stasjonert så lenge i Britannia (førti år) at han føler han har slått rot der. "Hva er vel Sydens purpurprakt mot himlens skift her nord?", sier han, og som eksempler på den nordiske himmelens skiftninger, nevner han "Desembersvart av usnedd sne", "Den lette perleskys august", "Et hvelv av stålgrå mars" og "En junis lange lys". "Desembersvart av usnedd sne" passer godt også på himmelen her nå, synes jeg (bortsett fra de dagene da himmelen er blå), og for så vidt også på landskapet, etter den varmeste november på over hundre år. Og for meg kan det gjerne fortsette sånn hele vinteren.

PS Om jeg har begynt å blogge igjen? Ja, kanskje det.

Siste innlegg i Aroundbooks.

2011-09-25T19:14:00.002+02:00

Løvblad, egen tegning (årstidsaktuell).

Kjære lesere, jeg har avsluttet denne bloggen. Jeg trodde jeg skulle holde på en måned til; da ville jeg har blogget nøyaktig i fem år. Nå ble det fire år og elleve måneder. Det er ikke så verst uansett, synes jeg selv. I løpet av 1795 dager har jeg skrevet 1614 innlegg, det vil si at jeg nesten har klart å innfri mitt selvpålagte krav om ett innlegg per dag. En blogg må være aktiv.
Nå vil vel kanskje noen regne med at det bare er en pause igjen, jeg har hatt flere av dem de siste årene, men denne gangen er det endelig. Grunnen er for det første at jeg vil bruke tiden til andre ting - blogging tar tid, og det er så mye jeg skulle ha skrevet om som jeg ikke rekker å skrive om. Det gir dårlig samvittighet. For det andre er jeg helt tom for inspirasjon og synes ikke jeg klarer å opprettholde kvaliteten. Det gir også dårlig samvittighet.
Jeg tror at 5 år er relativt lang tid i bloggsammenheng, og det har vært en svært interessant erfaring å blogge. Jeg har alltid sett på det som en form for publisering, men det har i høy grad også en sosial side, som har gitt mange hyggelig blogg-bekjentskaper. Bloggen har tatt mye tid, men også gitt mye tilbake. Noe av det jeg har gledet meg mest over, er at opptil flere andre bokbloggere har nevnt min blogg som en av sine første inspirasjonskilder.
Men ingenting varer evig, og nå er det altså slutt for mitt vedkommende. Takk til alle som har fulgt denne bloggen.

Ørstavik om romanens grenser

2011-09-15T14:06:00.000+02:00

DETTE er et av de beste intervjuene jeg har lest med en norsk forfatter, synes jeg.

Heltaeligt

2011-09-11T21:17:00.001+02:00

Jeg bare elsker DENNE bloggen. Tror ikke det dreier seg om en kommersiell tegneserie, men det kunne det godt ha vært. Den har en slags frekk oppriktighet som minner meg litt om min norske yndlingstegneserie Zofies verden, selv om de samtidig er svært ulike. Men heltaeligt (helt ærligt) krever stor fortrolighet med det danske språk for at man skal forstå den og ha utbytte av den. En ting er at den er håndskrevet, men det er også snakk om et svært muntlig dansk

En av de nydeligste setningene jeg har lest på en stund

2011-09-09T10:01:00.002+02:00

Gjennom persiennene i soveværelsesvinduet sivet det inn kjølig, fuktig luft fra en sommer som var blitt trett.

Fra Jonathan Franzen: Korrigeringer
Oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Eget foto. (Bildet heter "Oktobermorgen" og er tatt i Norsk Oversetterforenings leilighet i Berlin. Det ble nylig vist på den årlige stipendutstillingen i Telemark Kunstnersenter.)

En vase med solsikker

2011-09-07T10:46:00.003+02:00

«Bladene på solsikkene hadde svarte flekker og var kantet med bleke tegn på alderdom; hodene var kjøttaktige og strålende, tunge som brownies, tykke som håndflater. Midt i en solsikkes kansasansikt var det en svakt bleknet knapp innenfor en svakt mørkere ring. Naturen, tenkte Chip, kunne knapt ha tenkt ut en mer innbydende seng for et lite, bevinget insekt å tumle inn i. Han rørte ved den brune fløyelen, og ekstasen skyllet over ham.»

Jonathan Franzen: Korrigeringer
Oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Eget foto

"Jeg var trygg så lenge jeg ikke kunne lese"

2011-09-04T16:40:00.000+02:00

Nedenfor er et sitat fra Graham Greenes essay "The Lost Childhood". Barndommens uskyld endte visst for Greene da han lærte å lese. "I was safe as long as I could not read," sier han. Det er flere ting jeg stusser ved i dette essayet, blant annet det første avsnittet, hvor han sier at det er bare i barndommen at bøkene virkelig påvirker oss, og at vi senere i livet stort sett leser for å bli underholdt eller for å få våre meninger og synspunkter bekreftet. Jeg kan ikke forstå at Greene virkelig mente dette. Som forfatter måtte han da ha et ønske og et håp om å påvirke folk med det han skrev? Personlig kunne jeg ikke vært mer uenig - jeg leser i hvert fall for å bli påvirket - for å lære, oppleve, utvide horisonten, men veldig gjerne også for å bli provosert.

Og så dette med at han var trygg så lenge han ikke kunne lese. Nå kan jeg, i motsetning til Greene, riktig nok ikke huske det eksakte øyeblikket da jeg kunne lese og bøkenes verden åpnet seg, men det kan i hvert fall ikke ha vært noe skremmende øyeblikk, jeg må snarere ha opplevd det som om verden åpnet seg, som om jeg hadde tatt et gedigent skritt videre mot noe høyst attråverdig.

Kanskje jeg misforstår ham, kanskje jeg ikke leser ham godt nok. Han gir jo også uttrykk for den begeistringen man leser med som barn. Men når han spør: "What do we ever get nowadays from reading to equal the excitement and the revelation in those first fourteen years?" er jeg altså uenig med ham. Jeg opplever i hvert fall selv at jeg fortsatt leser med noe nær den samme begeistringen som den gang. Lesingens magi har aldri sluppet taket i meg, og jeg håper at den aldri gjør det heller.

«Perhaps it is only in childhood that books have any deep influence on our lives. In later life we admire, we are entertained, we may modify some views we already hold, but we are more likely to find in books merely a confirmation of what is in our minds already: as in a love affair it is our own features that we see reflected flatteringly back.

But in childhood all books are books of divination, telling ut about the future, and like the fortune-teller who sees a long journey in the cards or death by water they influence the future. I suppose that is why books exited us so much. What do we ever get nowadays from reading to equal the excitement and the revelation in those first fourteen years? Of course I should be interested to hear that a new novel by Mr. E.M. Forster was going to appear this spring, but I could never compare that mild expectation of civilized pleasure with the missed heartbeat, the appalled glee I felt when I found on a library shelf a novel by Rider Haggard, Percy Westerman, Captain Brereton og Stanley Weyman which I had not read before. It is in those early years that I would look for the crisis, the moment when life took a new slant in its journey towards death.

I remember distinctly the suddenness with which a key turned in a lock and I found I could read - not just the sentences in a reading book with the syllables coupled like railway carriages, but a real book. It was paper-covered with the picture of a boy, bound and gagged, dangling at the end of a rope inside a well with the water raising above his waist - an adventure of Dixon Brett, detective. All a long summer holiday I kept my secret, as I believed: I did not want anybody to know that I could read. I suppose I half consciously realized even then that this was the dangerous moment. I was safe so long as I could not read - the wheels had not begun to turn, but now the future stood around on bookshelves everywhere waiting for the child to choose - the life of a chartered accountant perhaps, a colonial civil servant, a planter in China, a steady job in a bank, happiness and misery, eventually one particular form of death, for surely we choose our death much as we choose our job. It grows out of our acts and our evasions, out of our fears and out of our moments of courage. I suppose my mother must have discovered my secret, for on the journey home I was presented for the train with another real book, a copy of Ballantyne’s Coral Island with only a single picture to look at, a coloured frontispiece. But I would admit nothing. All the long journey I stared at the one picture and never opened the book.»

Graham Greene: The Lost Childhood.
Collected Essays, Penguin 1970.

Aroundbooks avslører!

2011-08-28T19:35:00.008+02:00

Slipp håndtaket når du vrir heter Tor Åge Bringsværds nye bok. Pussig tittel, har jeg tenkt. Hvor har han fått den fra? Boka er utgitt på Cappelen Damm, men denne bloggen kan nå avsløre at tittelen kommer fra herretoalettet i Ibsensalen i Gyldendalhuset! En sann dikters kreativitet hviler aldri, selv ikke på WC!

Litterære karakteristika

2011-08-27T22:58:00.001+02:00

Hos Ibsen kommer det alltid noen på besøk.

Hos Shakespeare er det alltid noen som prøver å tilrane seg makt.

Hos Dostojevskij er det alltid noen som har gjort noe umoralsk.

Hos Hamsun er det alltid noen som gjør noe irrasjonelt.

Henrik H. Langeland

I serien historiske replikker:

2011-08-26T11:24:00.002+02:00

Leserapport i august

2011-08-24T18:33:00.002+02:00

«Humorous writers tend to be sad at heart,» sa den tsjekkisk-kanadiske forfatteren Josef Skvorecky i et intervju i Paris Review. Jeg hadde aldri hørt om ham før. Det trigget min nysgjerrighet, og jeg gjorde et nytt og spennende litterært bekjentskap. De to av bøkene hans som finnes på norsk, ble skaffet av det lokale biblioteket og raskt lest. Herlig skrivekunst, bøker av den typen jeg ikke klarer å legge fra meg. Og glimrende oversatt, Herlige tider av Kari Kemény og Ferenc Kemény, og Bass-saksofonen av Ådne Goplen. Rene lesefesten. Spesielt spennende synes jeg det er å finne sånne gode forfattere som er helt ukjente i det norske litterære bildet, fremragende forfattere som Litteraturhuset og det rådende litterære motebildet ikke engang har hørt om.

Nå har jeg gått over til krim. Jeg har aldri vært noen fan av krim, og i prinsippet leser jeg ikke krim, akkurat som jeg i prinsippet ikke ser norsk film. Heldigvis har jeg det sånn at jeg bestemmer over prinsippene og ikke omvendt. Det innebærer at jeg gjør unntak når det passer meg.
Et stort navn innen norsk krim akkurat nå, er Jørn Lier Horst, forfatterkollega på Gyldendal, selv om vi driver med svært forskjellige sjangre. Da jeg besøkte ham p på skrivestua hans nylig, fikk jeg to av bøkene hans signert (jeg elsker å få signerte bøker av forfatter- og oversetterkolleger), og har nettopp lest den ene; Bunnfall.

Som mange vil vite, er Jørn kriminalsjef i det virkelige liv. Han skriver selvsagt ikke om virkelige saker, men kan tross alt høste fra sin yrkeserfaring som politimann. Han er også en sjenerøs fyr som gjerne hjelper oversettere med fagterminologi. Dessuten er vi telemarkinger begge to, selv om Jørn har gjort vestfolding av seg og nå regner seg som det. Bøkene hans utspiller seg på hans hjemtrakter, dvs. Larvik og Stavern. Det er kjente strøk også for meg, min barndom sommerparadis var Brunlanes, særlig Blokkebukta i Helgeroa. Dette og andre kjente stedsnavn kryr det av i Bunnfall, blant annet Langangen, hvor oldefaren min var lærer i sin tid. Larvik kommune og Porsgrunn kommune grenser opp til hverandre.

Hos Jørn traff jeg også Thomas Enger, en stigende krim-stjerne hos Gyldendal. Sympatisk kar, som jeg også har truffet på Gyldendal-fest. Og når jeg likevel er i gang med krim, kan jeg jo lese en bok av ham også, så det står på min imaginære liste over fremtidig lesing.

Men først er jeg en tur innom Jonathan Franzen. Jeg leste hans selvbiografiske Mistrivselssonen i november i fjor, og var ikke udelt begeistret for den. Men «kanskje jeg burde gi Franzen en sjanse til og lese en av romanene hans» skrev jeg den gangen. Og det gjør jeg altså nå, nærmere bestemt Korrigeringer. Noe av grunnen til at jeg gir Franzen en sjanse til, er at jeg hørte et utdrag fra hans siste bok, Frihet i radio da denne ble lansert. Jeg likte det jeg hørte. Jeg har Frihet også, men nokså tilfeldig valgte jeg altså Korrigeringer i første omgang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg synes Franzen skriver drivende godt og fryder meg over formuleringer som «Alfred subbet fremover med den rykkete fremdriften til en som vet at han får vanskeligheter hvis han må stanse og starte på nytt» og «Alfred falt over Chip med et rykk, lik en mann som har kjempet seg frem gjennom vann, og grep Chips hånd og håndledd som om de var livliner». Dessuten er Franzen, som alle store forfattere, en skarp observatør av mennesker og en forteller av rang, med en elegant underliggende humor.
Franzen oversettes til norsk av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen.

Ord for dagen

2011-08-17T22:11:00.001+02:00

När jag var kulturnisseförfattare skröt kollegorna om hur LITE de skrev varje dag och hur MÅNGA år det tagit att skriva den nya boken. Nu när jag är deckarförfattare skryter kollegorna om hur MYCKET de skriver varje dag och hur FÅ månader/veckor de behöver för att skriva en bok.

Håkan Östlundh

Håkan Östlundhs første bok foreligger nå på norsk, oversatt av undertegnede.

På sykkeltur i Klassekampen

2011-08-12T13:27:00.012+02:00

Bloggeren på sykkel i Berlin for et par år siden. Jeg kjører bil til og fra Berlin, men bruker sykkel i Berlin (jeg har sykkel til rådighet der).

Jeg blir stadig gledelig overrasket over hvor mye det er å lese i Klassekampen, og hvor deilig u-tabloid den er. Nesten hvert eneste utgave av Klassekampen (jeg har dagsabonnement) gir meg noe i form av kunnskap, inspirasjon etc. Jeg får mer input på områder som betyr noe for meg, som for eksempel litteratur, kunst, kultur, historie, i Klassekampen enn mange andre steder.

I spalten GOD BOK hver fredag presenterer norske forfattere og litteraturvitere en utvalgt forfatter. I dag skriver Johan Harstad om David Byrnes bok Bicycle Diaries. David Byrne var et ukjent navn for meg, men for mange andre sikkert kjent: frontfigur i Talking Heads, solomusiker, grafisk designer, fotograf, billed- og installasjonsmusiker med mer (og en ivrig syklist og sykkel-lobbyist), og en av de nålevende kunstnerne Harstad setter absolutt høyest. Jeg må få tilføye her at når jeg ikke har hørt om ham, er det antagelig fordi jeg er helt ukjent med den anglo-amerikanske rockemusikkulturen som de fleste av mine jevnaldrende deler. Den har aldri interessert meg.

Sykling derimot, interesserer meg. Jeg har alltid syklet, og jeg sykler fortsatt. Jeg har også alltid hatt bil, og er fortsatt bilist.

I min første tid som drosjeeier i Oslo hadde jeg ikke råd til privatbil, og brukte sykkel som privat fremkomstmiddel, blant annet til å frakte avkom til og fra barnehagen. En paradoksal situasjon for så vidt; å eie en stor, fin bil, og så ikke kunne bruke den selv når jeg ikke var på jobb. For når ikke jeg kjørte bilen, så gjorde sjåførene mine det. Mens jeg altså syklet. Kombinasjonen yrkessjåfør/syklist var ikke så dum - evnen til å lese trafikksituasjoner satt i ryggmargen, og intim kjennskap til gatenettet gjorde det mulig å legge opp trygge og gode sykkelruter.

Som syklist er man liksom mer til stede enn når man sitter inni den boblen som en bil er. Som Harstad skriver om Byrne (det kunne like gjerne vært sagt om meg): "Sittende marginalt høyere enn man gjør i en vanlig bil, med panoramautsikt over omgivelsene, med tydeligere tilstedeværelse i byens lykter, lyder og temperatur, har han skaffet seg et opplevelsesfortrinn som stadig ser ut til å overraske og glede ham."

I en del år syklet jeg ikke, men tok det opp igjen for tre-fire år siden. I dag har jeg to sykler, en vanlig sykkel som jeg bruker til lokaltransport i hjembyen, og en sammenleggbar sykkel, kjøpt i København i fjor, som jeg har med i bilen. Når jeg er i Oslo, som jeg relativt ofte er, setter jeg bilen i parkeringshus og sykler fornøyd omkring på den sammenleggbare. Som syklist er man utrolig fri, man kommer jo frem nærmest overalt, kjapt og effektivt hvis man bare skal fra A til B, men man kan også ta seg all verdens tid når man sykler, man kan stoppe hvor som helst og når som helst, man ser og opplever ting på en helt annen måte enn med bil, man kommer i kontakt med mennesker, ja, i det hele tatt, sykkel er tingen.

Dette trenger jeg ikke David Byrne til å fortelle meg, så jeg ser ikke noen grunn til å kjøpe boken. Ut fra "sniktitten" på Amazon.co.uk begynner den dessuten med påstanden om at "A bike is the world's most used form of transportation", men det er feil. Den vanligste formen for menneskelig forflytning er nemlig å bruke bena. Byrnes bok var tydeligvis heller ikke inspirerende nok til å få Johan Harstad til å begynne å sykle igjen. "En dag skal jeg ut på sykkel igjen," sier han riktignok, men det lyder altfor vagt til at jeg tror på det.Men en givende artikkel var det uansett, som blant annet resulterte i dette blogginnlegget.

Bøker som mangler en bokstav

2011-08-11T13:49:00.005+02:00

Dette har jeg ikke sett før, det var utrolig morsomt. Hentet fra Tuva Ørbeck Sørheims blogg Mellombloggen. Hele innlegget HER, og et lite utdrag her:

Elsk meg bort fra min ristende barndom – Johan Borgens sterke oppgjør med kolikk
Ysterier – Knut Hamsuns systematiske gjennomgang av norsk osteproduksjon på 1890-tallet.
Andstrykere – Knut Hamsuns ukjente sequel til «Hesteviskeren»
Rist som faen – Ari Behn lærer å danse
Blid gudinne – sjølvbiografien til Anne Holt

Mange gode er det også på DETTE blogginnlegget hos Anita. Det er visst på Twitter dette foregår, men det er et ukjent medium for meg.

Tid for krim

2011-08-11T11:56:00.002+02:00

Jeg elsker å få bøker av forfatter- og oversetterkolleger, og jeg er selvsagt også sjenerøs med mine egne. I går var jeg en tur hos Jørn Lier Horst på skrivestua hans på festningen i Stavern, egentlig for å få hjelp med litt polititerminologi i forbindelse med en krim-oversettelse jeg holder på med. Jørn er jo både politimann og forfatter, og alltid villig til å hjelpe med fagterminologi. Og så byttet vi noen bøker. Thomas Enger kom forresten også innom, krimforfatter og gyldendøl han også.

Rart hva folk kan ønske seg

2011-08-05T11:59:00.000+02:00

Velg selv!

2011-07-26T22:43:00.002+02:00

Jeg har lyst til å komme med et lite apropos til innlegget nedenfor. Å lese er å velge, det tror jeg de fleste er enige om. Men også på lesingens områder er det forbausende mange konvensjonelle mennesker. For noen innlegg siden spurte jeg om hva det er med Murakami. Jeg kan ikke se annet enn at det er snakk om en form for litterært massehysteri. Også lesere går i flokk, som mennesker på så mange andre områder. Det skuffer meg litt, for jeg trodde lesere var relativt bevisste mennesker. En annen konvensjon når det gjelder lesing, er at man skal lese noe lett om sommeren. Hvorfor i all verden? I DETTE innlegget på bloggen sin tidligere i sommer, angående sommerlektyre, sier Børge Skråmestø at man trenger ikke lese det som alle andre leser, man kan for eksempel variere litt og heller prøve en av verdens mest berømte romaner, i dette tilfelle Far Goriot av Balzac (i parentes bemerket finnes denne boka i minst tre ulike oversettelser til norsk, og også med tittelen Gamle Goriot). En glimrende idé, jeg har selv en gang forfektet at sommeren er en ypperlig tid å lese klassikere på, og at det å lese klassikere uansett er en god idé i seg selv.

Dette med at man ikke trenger å lese det alle andre leser, tar også Merete Morken Andersen til orde for i Skriveboka:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser

[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

Selv leser jeg nå altså den tsjekkiske forfatteren Josef Skvoreky, som jeg aldri hadde hørt om før han ganske nylig dukket opp ved en tilfeldighet og forlangte en plass i min bevissthet. Hans Herlige tider er en aldeles herlig bok, og det slår meg hvor heldige vi er, vi som slipper å streve oss gjennom Murakami eller andre oppblåste motefenomener på det litterære område.

Min oppfordring er: Tenk selv! Ta egne valg! Gå utenom den litterære allfarvei! Hvis du finner de store leseopplevelsene blant bokhandelens bestselgere, så greit, men du kan like gjerne finne dem på biblioteket, som Merete Morken Andersen så varmt anbefaler, en anbefaling jeg varmt slutter meg til - eller kanskje i dine egne hyller?

Josef Skvorecky

2011-07-25T19:01:00.006+02:00

Lest noe av Josef Škvorecký i det siste? Nei? Du har kanskje ikke hørt om ham engang? Ifølge en italiensk nettside jeg nettopp var innom, er han omtrent like kjent i hjemlandet Tsjekkia som Milan Kundera. Begge er for øvrig eksil-tsjekkere, Kundera i Frankrike siden 1975 og Skvorecky i Canada siden 1968. En engelsk Wikipedia-side for Skvorecky finnes HER, og HER er forfatterens egen hjemmeside.

Hvis du aldri har hørt om Skvorecky, er vi i samme båt, i hvert fall var vi det inntil ganske nylig, da jeg kom over følgende sitat av Skvorecky på Paris Reviews FB-side: Humorous writers tend to be sad at heart. Ingen original tanke, akkurat, men den traff meg (jeg jobber jo med humor selv) uten at jeg skal psykologisere over det. HER er hele intervjuet med Skvorecky i Paris Review.

Skvorecky, tenkte jeg - hvem er det? Og så fant jeg raskt ut at han var en litterær størrelse. Dette er et tema jeg tidligere har vært inne på i bloggen, og som stadig fascinerer meg, alle disse forfatterne - store forfattere - fra for eksempel sentraleuropeiske land, som vi aldri har hørt om her i landet.

Neste punkt var selvsagt å finne ut om noe av Skvorecky hadde kommet på norsk. Det tvilte jeg sterkt på, men ble overrasket: To av bøkene hans er kommet på norsk. Den ene er novellesamlingen Bass-saksofonen og den andre er den selvbiografiske romanen Herlige tider. En tekst om de viktigste tingene i livet. Det lokale biblioteket hadde dem ikke, men skaffet dem raskt, så nå leser jeg Herlige tider av Josef Skvorecky. Den handler om gymasiasten Daniel Smiricky, som er forfatterens alter ego. Og hva er de viktigste tingene i livet for Danny? Jenter og jazz. Baksideteksten lyder slik:

«Hva straffer du meg for, Gud? Hvorfor skapte du piker i det hele tatt hvis en god katolikk ikke engang kan legge hånd på dem?» sukker den kåte unggutten Daniel.

Daniel Smiricky er gymnasiast i en liten by i Tsjekkoslovakia under krigen, og hans eneste interesser er jenter og jazz. Jazzen utgjør hans intellektuelle univers og meddelelsesform, jentene og de utallige mislykkede forsøk på å oppnå deres ’gunst’ hans ’praksis’. Alle de vakre jentene i den lille byen later til å ha inngått en sammensvergelse mot ham og morer seg kostelig.

’Herlige tider’ foregår under den andre verdenskrig. Mot problemene med Gestapo og krigens vold trer fortellingens bittersøte ironi, vidd og livsglede fram i skarpt relieff.»

Ord for dagen i dag

2011-07-20T14:10:00.000+02:00

Du er bare én

av mange, den

eneste av alle

Fra "Talls tale"

Tom Lotherington: Iakttagelser, dikt 1975

Foto fra Vigelandsanlegget i Frognerparken

Tehme Melck

Bøkers skjebne

2011-07-17T15:17:00.005+02:00

Da jeg var hos Halfdans bokhus i Drangedal nylig (se noen innlegg nedenfor eller trykk på temaet), viste det seg at lyrikkhyllen var svært velfylt fordi Halfdan hadde overtatt en del lyrikk fra Nissedal folkeboksamling. Jeg benyttet anledningen til å kjøpe tre diktsamlinger av forfatter- og oversetterkollega Tom Lotherington, debutboken Hverdagsfantasier (1972), Det kan ikke fortsette slik (1975) og Vanegalleriet (1978), alle i originalinnbinding. Fra før av har jeg hans tre romaner, pluss biografiene om Wildenvey og Harald Sverdrup. Dermed mangler jeg nå tre av hans i alt ti bøker, diktsamlingene Tilstander (1978) og iakttagelser (1996), og gjendiktningen av Blaise Cendrars Prosa om den transsibirske jernbanen (1994).

Det burde ikke ha kunnet fortsette slik, men det gjorde det.

Ifølge Halfdan hadde Nissedal folkeboksamling usedvanlig mye lyrikk. Det er imidlertid mulig at biblioteksjefens lyrikkinteresse var omvendt proporsjonal med låntagernes, siden ingen av Lotheringtons tre diktsamlinger noen gang hadde vært utlånt. De to første var usprettede, og ikke et datostempel var å finne noe sted. Det er nesten som om tittelen Det kan ikke fortsette slik var blitt en kommentar til sin egen skjebne. Men alt har en ende, også disse tre bøkenes passive tilværelse i Nissedal folkeboksamlings hyller. Etter å ha blitt omsatt i Halfdans bokhus for kr. 10 per stykk, er de nå forflyttet til en ny tilværelse i mine hyller. Om de blir sprettet og/eller lest, kan jeg ikke garantere, men nå har de i hvert fall status som samleobjekter.

Tom Lotherington i datidig forfatterpositur.

Debutboken Hverdagsfantasier (1972)

How to Read a Novel

2011-07-15T09:06:00.002+02:00

Endelig har jeg kjøpt How to Read a Novel av John Sutherland. Virkelig på tide! Ifølge forfatteren selv "a truly important book". I hvert fall en både underholdende og lærerik bok om kunsten å lese. Her er forordet:

I recall one evening walking to the underground with AS Byatt, after a day's teaching. We were both then lecturers in the same English Department. Why, I asked, did she publish so much higher journalism: I couldn't open a copy of a literary supplement or an opinion-forming magazine without seeing her name. It was great stuff, but why so much?

"Because I need shoes," she replied, dryly, "and I like to buy new ones from time to time." She then went off to get her train to Wandsworth.

Nowadays the author of Possession could outbuy Imelda Marcos - were she so inclined. Probably Wandsworth, too. And when she writes (she still does a lot of it in the prints), I suspect, Dame Antonia now writes for herself: not for shoe-leather. And very well she writes.

Most authors' motives are impure (what was it Byron said: "money, fame, and the love of beautiful women"?) My motives in writing How to Read a Novel were, I admit, mixed. No beautiful women, alas. Shoes? Perhaps.

A main motive, the worm in my apple, was embarrassment. Embarrassment, that is, at how little fiction I've read, set against the mass there is to read. It's the familiar "so many novels, so little time" problem. It's also an insoluble problem. The stuff spills out faster than one can even read the listings of what one will never get round to reading. Every time one logs on to amazon, there's another half million - all yours for a click and a flash of plastic. The buying experience has been sped up to nano-seconds. Reading practice is something else: even the most practised reader of fiction will be doing well to manage a page a minute.

One can, of course, as recommended by the witty Frenchman Pierre Bayard, whose Comment parler des livres que l'on na pas lus? (How to Talk About Books One Hasn't Read) was published in 2007, go in for the higher bluffery. Since - as Bayard shrewdly points out - the person (or class) you're talking to won't probably have read the book either, you can usually fake it. But, possibly, someone will have read what you haven't and are talking about, with all the confidence of the consummate un-reader. Sod's law applies to literary conversation as much as to anything else in life. At one's back one always hears the whirring of the bullshit meter (is there a French word for "bullshit"? How about "sod's law"?)

How best to invest one's tiny mite: the (say) 1,001 novels one can read in a lifetime? Our current addiction to "best ever", "must read", "bestseller" lists, charts, and tables reflects that anxiety. This taxonomic desperation originated, literary historians record, in the 1890s, at exactly the same time, as the historians elsewhere record, that the number of new novels produced annually began to overflow the containers society has for them.

As a number of reviewers pointed out (some indulgently, others less so) How to Read a Novel did not, in any detail, instruct on how to read, so much as how to position oneself to undertake that act. How, as it were, to close in on the novel, fending off commercial coercion, word-of-mouth seductions, the herd instinct to thunder along behind the crowd - above all, how to dig out the right book from the huge mass available.

An ever more massive mass. On the day I'm writing this, Forbes Magazine proclaims last year to have been the richest ever for the human race. I would wager that, for English Language readers, 2006-7 was also the richest-ever year for fiction. And, for a certainty, 2008 will be even richer. This is not merely a function of ever more new novels as the fact that - unlike other products - old novels do not disappear once consumed. Like old soldiers, they never fade away. The must-read archive gets bigger and bigger. Bestseller lists used to contain ten titles. Now it's up to a hundred. It's like a mountain which grows faster than any reader can climb. How to be well-read in the 21st century? Can one be well-read?

As the sad witness of lottery winners testifies, vast wealth seldom makes life easier. We are, as regards the range, quality, and sheer number of novels available to us in 2007, better off than all generations before us. "Embarrassment" is inadequate to describe the dilemmas this unprecedented richness poses. It is not (as it was in my youth) disposable cash which defines the dilemma as available time. We live longer than they did but even if we lasted as long as Swift's Struldbrugs the reader's eye would never catch up with the writer's hand.

A related, more intractable, and perennially fascinating issue is why we need so much narrative in our lives. It's not just novels. Why is it that 100 per cent of what is shown on our cinema screens, over fifty percent on our TV screens is fictional narrative. Even newspaper and magazine articles are sucked, inexorably, to the condition of "stories" with beginnings, middles, and ends.

Why, in a life where (as a modern Gradgrind would say) Fact is paramount, hurry incessant, and the real world so pressing do we crave such large, time-wasting, doses of fiction? Dickens, the creator of Gradgrind, proposes one answer: "people muth't be amuth'd", as the circus-master Sleary (rather too liquidly in my view) insists.

Imagination, Dickens argues, must be fed if we are to live full lives: deny that nourishment, and life shrivels. Man does not live by fact alone. One of the novelist's targets in Hard Times (along with the political economists, the utilitarians, and Preston's striking textile workers) was the anti-fiction prejudice the newly founded public libraries in Britain.

The public library battle has been well won. The novel triumphs on its shelves. But in the interwar years of the 20th century, fiction faced an even sterner cultural test than the stony faced public librarian. How could reading novels justify itself as a university subject? Belletrism - the notion that fictional prose was an art which connoisseurs could relish like fine wine was deemed to be beneath the level of an academic "discipline". Too weak-wristed. Something strenuous was required - as strenuous as Anglo Saxon, or classics.

From Cambridge University came a saving strategy - a way of reading novels as "critically" as philologists read Ormulum or chemists turned blue litmus paper red. Fiction the new puritans of reading declared, had two contrary characters. The first (wholly deleterious) was escapist. The novel, like gin, was the shortest way out of Manchester, or wherever. On its wings, little Wellsian people, leading their little lives, could drug themselves into accepting those little lives. The mill-girl, dosing herself with regular drams of romance from Peg's Paper, or the Kippsian counter-jumper with a "shilling shocker" stuck in his hip pocket was the image associated with this fiction. Critical sneer was the approved dismissive technique.

There was, however, another worthier kind of fiction which offered engagement, not escape from the real world. These novels lent readers (the relatively few capable of profiting from the loan) the privilege of sharing a superior sensibility: seeing the real world through other eyes which rendered the world more, not less, real. The trick was to separate one kind of novel from the other. The faculty required, for this operation, was "discrimination". The critical razor, applied to the mass, could find the vein of gold among the mountainous dross.

Famously the Leavises, with whom this harsh doctrine is principally associated, found room on their bookshelves for only a yard or two of truly worthwhile works (together with the yard or two of their own - justifying the first yard). The avatar was DH Lawrence. The stricter sect of Leavisites held to the belief that after Lawrence, there was nothing. The rim of the fictional universe had been reached with Women in Love.

It was an intellectually gratifying, and highly economic doctrine, but radically ungenerous. Those who, like myself, were subjected to it in the decades that its parsimony dominated university study of fiction felt that it left one culturally airless. There was all that activity, elsewhere, which one was prohibited from even thinking about.

In recent years more relaxed, and intellectually curious academic disciplines (notably literary sociology, and media studies) have widened the gate from its Leavisian straitness. I have even read answers on Jackie Collins in finals papers, and (many, many) dissertations on graphic fiction. Neil Gaiman is now scrutinised as rigorously as was once the artist-prophet of Eastwood.

But the big questions remain. Why so many novels? How should we (can we) deal with them? Why do we need them? And, if we need them, how do we make the necessary moves so as to invest our reading time wisely.

There are, I think, no easy answers. My own view is that with the rise of the novel (as Ian Watt memorably called it) in the eighteenth century, human consciousness was as revolutionised as it was by Watt and steam power, by the 1832 Reform Act and the extension of the franchise, or even (to be personal) by the 1963 Higher Education Robbins Report.

With mass access to fiction it became legitimate for any literate persons, of any class, to fantasise infinite possibilities, and to feed those possibilities back into their own lives. That life became larger and more potential.

Making the right choices, however, as in all other defining areas of life remains life's most difficult thing. Not least, I would argue, with the novels one chooses as companions along the way.

Om boksamlinger og boksamlinger

2011-07-12T18:26:00.004+02:00

Dipsolitteraten intervjuer med stor entusiasme andre bloggere om bøker, jeg hadde selv æren av å være førstemann ut. Til nå er det blitt 13 intervjuer med stor spennvidde og mange interessante synspunkter og mange innfallsvinkler til bøkenes verden. I intervjuet med bloggeren og litteraturisten Spectatia , bet jeg meg merke i dette svaret på spørsmålet om hva hun synes om et hjem uten bøker:

Jeg synes det er artigere å komme inn i et hjem med bøker enn i ett uten. Men bare det at det finnes bøker er ikke nok, for mange bøker er jo akkurat like intetsigende som eierne sine.

Ja, faktisk, det har man jo erfart. En boksamling er en personlig ting, like mye en avspeiling av sin eier som smaken på andre områder. Nå er det vel min erfaring at intetsigende mennesker sjelden har det man kan kalle en boksamling i det hele tatt, men at det er forskjell på boksamlinger er helt sikkert. Det erfarte jeg ikke minst for noen år siden da jeg drev antikvariat og fartet rundt til folk for å kjøpe bøkene deres. Nå har jeg jo levd et liv med bøker selv og samlet og handlet på antikvariater, så det var kanskje ikke så rart at jeg raskt oppøvet et blikk for hvilke boksamlinger som var noe å ha og ikke - hvilke som bare måtte skipes videre til Fretex eller loppemarkeder, og hvilke som jeg straks så rommet skatter som andre ville være villige til å betale for. Paradoksalt nok var det ofte sånn at de med uinteressante samlinger hadde størst illusjoner om verdien av dem, mens de med interessante samlinger hadde mer beskjedne forventninger. Som i all handel dreier også antikvarvirksomhet om å kjøpe billig og selge dyrt, for å si det kynisk, men jeg tror jeg kan si at jeg betalte en anstendig pris for samlinger som var noe å ha. Som altså var ganske sjeldne. (En annen ting var at arvinger av og til var villige til å godta hva som helst bare for å bli kvitt bøker de hverken hadde interesse av eller plass til selv, selv om det kunne dreie seg om interessante samlinger sett fra et antikvarsynspunkt.)
Hva var så forskjellen på en god og en dårlig samling? Hva var jeg villig til å betale for og hva ikke? For det første er det nokså lett å se om folk har en genuin kjærlighet til bøker eller ikke. Og da mener jeg ikke bare om folk liker å lese - bare leselyst i seg selv kan godt resultere i hyllemetre med uinteressante bokklubbøker (bokklubbbøker fra Bokklubbens glansperiode, med sitt uniformerte utseende, er bruktbokhandleres skrekk, bare overgått av bøker med bibliotekinnbinding). Ikke for å være snobbete, men de interessante samlingene finner man ofte hos folk med høy akademisk utdannelse, slike samlinger er ofte ikke bare preget av et bestemt fagfelt, men også av kulturell interesse og orientering. Og av økonomiske ressurser. Og hvis eieren i tillegg har slektledd bak seg med lignende ressurser, og til alt overmål også er det man kaller en personlighet, kan en antikvar føle lykken smile.
Selv elsker jeg selvfølgelig å komme i hjem med mange bøker, og jeg elsker å se i bokhyllene til folk. Et bedre utgangspunkt for interessante og entusiastiske samtaler kan vel knapt tenkes, samtidig som man gjerne også får en påminnelse om hvor forskjellige vi mennesker er, og hvor forskjellige liv vi lever. For en boksamling er og blir en avspeiling av sin eier, som sagt. Når jeg ser i mine egne hyller, er det livet mitt jeg ser.

En hyllest til regnet

2011-07-08T22:05:00.004+02:00

Skal man tro mediene nå om sommeren, er regn noe av det mest katastrofale man kan bli utsatt for. Bak dette banale skvalderet lurer forestillingen om det perfekte sommervær, som bare fører til frustrasjon fordi det er en illusjon.

Akkurat nå sitter jeg på «uterommet», en liten overbygd terrasse hvor jeg tilbringer store deler av sommeren og inntar alle måltider med utsikt over hagen. Hagen min er ganske stor, og helt avskjermet fra omverdenen med hekker og bugnende løvtrær.

Regnet siler, og jeg nyter det i fulle drag. Sommerregn har sin egen lyd, et vakkert, monotont sus som ingen musikk kan måle seg med, og det fremkaller helt spesielle farger og ikke minst dufter. Dufter av gress og vekster og fuktig jord. Det er nesten til å bli beruset av, i den grad at rødvin nærmest blir overflødig.

HER er et innlegg fra juli 2008, da jeg også satt på uterommet som i dag og nøt regnet.

You can't possibly read it all, so stop trying.

2011-07-08T14:29:00.003+02:00

Interessant artikkel: You can't possibly read it all, so stop trying. Ingen ny og ukjent problemstilling for lesende bloggere akkurat, men uansett velformulert og tankevekkende her, synes jeg.

Hva er det med Murakami?

2011-07-06T12:55:00.006+02:00

Ja, hva er det med Murakami? Hans nyeste bok, 1Q84, har solgt i enorme opplag i hjemlandet, og er foreløpig den av hans bøker som er trykt i størst opplag i innbundet form her i Norge. Totalt skal han visst ha solgt flere hundre tusen bøker her i landet. Eksakte tall er ikke så interessante, Murakami er en stor kommersiell suksess. Vil det også si at han er en litterær suksess, kvalitetsmessig? Etter min mening ikke. Jeg har to av bøkene hans i hylla, Dans, dans, dans og Kafka på stranden (Kafka på stranden, denne jålete tittelen. Men salgsfremmende, uten tvil.) Den første har jeg lest, men oppdaget da jeg nå tok den frem og kikket på den igjen, at jeg ikke husker noe som helst av den. Kafka på stranden ga jeg opp nesten halvveis. I mine øyne er Murakami altfor ordrik og en dårlig forteller. Jeg har litt det samme forholdet til Pamuk, for øvrig, noe jeg har skrevet om tidligere i bloggen. Pamuks Snø var riktig nok en opplevelse, men andre bøker av ham har jeg gitt opp. Også han er for ordrik og omstendelig for meg. Og begge to svært overvurderte som forfattere.

Men altså, Murakami. Hva er det med Murakami? Etter min mening har han klart å bli en slags underholdningsforfatter for de intellektuelle. Og så er det «bestselgersyndromet» selvsagt - folk kjøper ham fordi andre kjøper ham, og leser ham fordi andre leser ham. Eller leser ham ikke, eventuelt. (Hvor mange uleste eks av Sofies verden står det for eksempel ikke i bokhyllene rundt om i verden? Hvis en forfatter fikk betaling etter hvor mange bøker som faktisk ble lest, ville Jostein Gaarder neppe vært mangemillionær.) Murakami ringler med sine tomme bjeller, og en saueflokk av lesende intellektuelle dilter etter. Det er omtrent som med grønn te, før ble man som tedrikker i det minste tilbudt Earl Grey, som kan fungere som erstatning for en god svart te, men nå er det grønn te som gjelder. Jeg vil ikke fornærme dem som virkelig liker grønn te, kos dere med den. Poenget er bare at det nesten ikke er noen som liker grønn te, for grønn te smaker ingenting, og hvis den smaker noe, smaker den pyton. Grønn te er intellektuelt jåleri, akkurat som Murakami. Det er in akkurat nå, akkurat som Murakami er in, og da skal alle ha det. Det er politisk korrekt, det er en måte å vise hvor intellektuell og «riktig» man er. Som sagt er det ingen som egentlig liker grønn te, og jeg tror ikke det er så mange som innerst inne liker Murakami heller.

Men nok en gang tilbake til Murakami. Jeg er jo som leser inne i en nokså intens Graham Greene-periode for tiden (og det vil jeg bare ha sagt, at jeg kommer aldri til å lese noe bare fordi det er mote eller in eller politisk korrekt akkurat nå. Jeg dilter ikke i flokk, heller ikke som leser), og det slår meg, for eksempel med tanke på Murakami, og til dels også Pamuk, hvilen enorm forteller Graham Greene er. For en eminent kombinasjon av ytre og indre spenning, for en dynamikk i fremstillingen, og for en dyplodding av menneskesjelen. Graham Greene skriver fletta av de fleste. Murakami og Pamuk når ham litterært sett ikke til knærne engang.

Jeg skal ikke gå så langt som til å påstå at virkelig litterær kvalitet er mangelvare i dag. Det ville være det samme som å påstå at alt var bedre før, og det er noe jeg vokter meg vel for å si, for det er ikke sant. Det litterære feltet er dessuten så stort og uoversiktlig i dag at det er vanskelig å ha noen oversikt. Men jeg kan ikke la være å trekke frem ett eksempel på sublim skrivekunst i dag, nemlig den franske forfatteren Philippe Claudel, som jeg har omtalt en del her i bloggen. Hvorfor blir ikke han lest i Norge? Han står litterært sett høyt hevet over Murakami. Claudel er, høyst fortjent, en stor stjerne i hjemlandet, på norsk er det bare kommet to bøker av ham, og det ser ikke ut til å komme flere. Noen kommersiell suksess tviler jeg sterkt på at hans norske utgaver har vært. Flere andre av Claudels kaliber kan sikkert nevnes, jeg har som sagt ikke oversikten, men det finnes garantert andre eksempler på skrivekunst av ypperste klasse, litterære perler, som drukner i mengden, og som saueflokken av Murakami-beundrere bare stormer forbi i sin massesuggesjon. Dem om det. Jeg skal ikke ta Murakami-illusjonen fra noen. Kos dere med ham.

Halfdans bokhus

2011-07-03T20:23:00.003+02:00

Halfdans bokhus i Drangedal har nå fått egen hjemmeside HER med nødvendige opplysninger om åpningstider og beliggenhet. Men ikke en eneste av bøkene er på data, og Halfdan sender dessuten ikke, så man kan ikke handle via hjemmesiden, man må pent dra dit. Det er da også bryet verd, siden Halfdans bokhus formodentlig er Norges største antikvariat (Halfdan bruker ikke selv det ordet), og prisene kanskje er Norges minste. Til orientering har ikke Halfdan betalingsterminal heller, så her er det kontanter som ruler.

Jeg var der i dag, og kjøpte 15 bøker til en snittpris på ca kr. 23. Da fikk jeg Graham Greene, Jonathan Franzen, Henrik H. Langeland, Lawrence Durrell, Søren Kierkegaard, Bret Easton Ellis, P.G. Wodehouse og enda mer. Alle meget pene og med smussomslag. Og så fikk jeg gratis te og nybakte kanelboller av kona til Halfdan, og en hyggelig bokprat med sjefen sjøl.

To som kysser under løvet

2011-07-01T10:17:00.004+02:00

Ikke at jeg egentlig hadde tenkt å gjøre et tema av det, men gårsdagens innlegg inspirerte til å hente frem denne André Bjerke-klassikeren, som er noe av det mest sommerlige jeg vet:

To som kysser under løvet,

er forsvunnet fra planeten

for en verden som vil prøve

å forpurre kjærligheten.

Ingen fredsforstyrrer finner

to som kysser under løvet,

når de sommerskog-forsvinner

og blir ett med blomsterstøvet.

Ikke skal de to behøve

bry seg om at noen kommer!

To som kysser under løvet,

skjules av den store sommer.

Munn av mann og munn av kvinne:

uforstyrret kan de øve

lysets gjerninger der inne,

to som kysser under løvet!

André Bjerke

Siden det er sommer, mener jeg ...

2011-06-30T11:41:00.001+02:00

«Dette er litt baksiden av Bygdøy dette her,» sa jeg, «men vi kan godt gå her.»
Vi gikk innover på stien. Ute på engen stod det grupper av gamle trær med runde, mørke kroner. På veien bak oss var det gutter som hojet og en jente hvinte.
«Hvor er det du fører mig hen?» spurte hun og tok mig i armen. Det hørtes ut som om hun syntes det kunde være deilig hvis det var litt farlig.
Vi hørte hvisking oppe i et kratt. Uten at jeg var forberedt på det, begynte hun like efter å kysse mig.
«Hvad er det du gjør?» spurte hun.

Gunnar Larsen: I sommer (Gyldendal 1932)

Brighton Rock

2011-06-20T22:11:00.001+02:00

Da jeg var ferdig med Hagesang av Aasne Linnestå (omtale kommer), tenkte jeg: Hva skal jeg lese nå? Svaret ga seg selv. Jeg var jo ikke ferdig med Graham Greene. Et av hovedverkene gjensto, nemlig Brighton Rock. En bok jeg har begynt på opptil flere ganger, men aldri klart å trenge inn i. Nå glir den greit. Apropos å begynne på denne boken, så har jeg tidligere omtalt den første setningen i DETTE innlegget. Denne setningen er nemlig en oversettertabbe, i og med at den har en tvetydighet på norsk som den ikke har i originalen.
Da jeg først hadde kommet godt i gang med Brighton Rock, oppdaget jeg at den ble filmatisert på nytt i fjor, med blant andre Helen Mirren i en sentrol rolle. Nå har jeg bestilt filmen fra Lovefilm, hvor jeg leier DVD-er til hjemmekinoen. Men jeg tror jeg skal lese boken ferdig før jeg ser filmen.

Ord for dagen

2011-06-17T10:53:00.005+02:00

"There is nothing queerer to-day than the importance of unimportant things. Except, of course, the unimportance of important things."

G.K. Chesterton

Hvilket minner meg på at jeg snart må få lest noe av Chesterton.

Alberte oppdatert

2011-06-14T20:19:00.002+02:00

«Hva venter fru Selmer på og hva Alberte? For mammas uro og spenning går også henne i blodet. Det er med e-posten det vidunderlige må komme, det som setter en stopper for alt som er, vender opp og ned på tilværelsen, åpner fremtiden - mailen fra onkel oberst, som inviterer Alberte sydover, eller gode venners diskrete antydning av at et eller annet utmerket embete, for eksempel Aker og Follo, blir ledig, og at pappa har all utsikt, hvis han søker - eller den uventede meddelelsen om en større arv, hvorfor ikke? Det må jo komme engang dette et eller annet - og det kan ikke komme annen vei enn dette.»

Fortellingens anatomi

2011-06-09T09:54:00.009+02:00

Ved siden av den «egentlige» lesingen min, det vil si den mer eller mindre strukterte lesingen av skjønnlitteratur, leser jeg selvsagt mye annet, blant annet faglitteratur. Akkurat nå leser jeg Fortellekunst av forfatteren Henrik H. Langeland. Som viste seg å være en bok av det slaget jeg ikke klarer å legge fra meg. Boken fikk jo en del oppmerksomhet da den kom i mai, så de fleste lesere av denne bloggen kjenner sikkert til den. Boken er en tynn lefse på bare litt over hundre sider, og her er det ikke mye utenomsnakk. I en klar og konsis sakprosa lærer Langeland leseren om det jeg vil kalle fortellingens anatomi, dvs. hvordan en fortelling bygges opp rent teknisk. Altså det man populært kaller skrivehåndverket.

Når det gjelder spørsmålet om hva vi skal med enda en bok i skrivekunst og hva som gjør Langelands metode bedre enn andre, sier han at det virker som om skriveskolene har vært preget av to ytterligheter. På den ene side hardcore litteraturvitenskap som er lite innrettet mot praktisk skriving, og på den annen side en emosjonell, privat tilnærming. Begge deler har gått på bekostning av det håndverksmessige. (Intervju i Dagsavisen 18. mai)

Forordet i boken avslutter han slik: «De fleste teknikkene er underbygget med skjønnlitterære eksempler. Jeg har hentet så godt som alle fra Per Pettersons Ut og stjæle hester (2003), ikke bare fordi den er en kjent og likt samtidsroman, men fordi forfatteren bruker et bredt spekter av fortellekunstens mekanismer på en forbilledlig måte. Det vil være en fordel å ha lest Pettersoms roman sammen med håndboken.

I en tidlig fase lekte jeg med tanken på å kalle den «ut og stjæle lesere». God skrivekunst handler i stor grad om å stjele lesernes oppmerksomhet. Med ordspillet yter ikke fortellingens mekanismer rettferdighet; det er ingenting bedragersk eller lettkjøpt ved å benytte seg av dem.

Temaet i denne håndboken er ikke hva fortellinger betyr, men hvordan de virker. Den forsøker heller ikke å si noe om hva som gjør en fortelling god eller dårlig, kun hvordan fortelleteknikker kan anvendes på gode og dårlige måter. Disse to punktene er det nødvendig å ha klart for seg for å få utbytte av boken.»

Og dermed går det rett på sak med fortellingens bestanddeler, fortellingens tider, fortellingens krefter, fortellingens stemmer og et avsluttende kapittel om det praktiske arbeidet.

Jeg har aldri tidligere vært borti en så praktisk anvendelig bok om skrivekunst. Jeg vil si at utbyttet av denne boken er omvendt proporsjonalt med tykkelsen. Den er en skattkiste av et verktøyskrin som er like nyttig uansett hva slags type romanskriving man beskjeftiger seg med, kiosk eller høyverdig.

Et lite eksempel fra kapittel 3, under punktet om karakter (egentlig er det show don’t tell-prinsippet han forklarer her)

«Det er også viktig å huske at det primært er karakterenes handlinger, altså adferd og reaksjonsmønster stilt overfor andre mennesker, som gjør dem til interessante fiksjonspersoner, som så å si gir dem liv - ikke deres utseende, ansiktsuttrykk, antrekk, frisyrer, ganglag, kroppsfasong, vaner og andre faktaopplysninger. Å karakterisere personene i en fortelling er i prinsippet bare beskrivelse, og avdekker aldri deres «sanne vesen». Den egentlige personligheten framkommer først gjennom de valg han eller hun er nødt til å ta i forhold til andre krefter i fortellingen, altså gjennom adferd. Det betyr ikke at karakteriseringer ikke har en funksjon i fortellingen: De kan skape et bilde av hvordan en person tilsynelatende er, mens forfatteren senere, når personen stilles under press, avdekker hvordan han eller hun egentlig er.

De store personlighetene i litteraturen huskes aldri på grunn av deres utseende, men på grunn av deres væremåte. Ibsen bruker knapt en setning på å beskrive utseendet til Peer Gynt, det er handlingsmønsteret hans som har gitt ham verdensry. Det samme gjelder Brand, Hamlet og Stephen Dedalus. Og Raskolnikov, Fjodor Karamasov og Anna Karenina - skjønt både Dostojevskij og Tolstoj av og til benytter seg av personbeskrivelser, men aldri mer enn noen linjer.»

Og vi tar med det neste avsnittet også, om dilemma:

«Det er ikke nok at karakterene stilles overfor valg. Valgene bør være dilemmaer. Det er mindre interessant hva en karakter bestemmer seg for stilt overfor det gode og det onde - og desto mer interessant hva han eller hun velger å gjøre stilt overfor to onder eller (uforenlige) goder. Jons far må dra til Innbygda for å hente sin kone etter at Lars har skutt og drept Odd. Han vet at de skal sitte sammen på hele hjemturen, og velger å tie om det som er skjedd. Trond ser at maktkampen mellom de to fedrene på toppen av tømmervelten kommer til å ende fatalt, men ber ikke faren sin om å slutte - han legger derimot armen utfordrende om Jons mor. Gamle-Trond må stadig velge mellom å avvise eller akseptere naboskapet med Lars. Alle personene i Ut og stjæle hester stilles stadig overfor dilemmaer, hvor avgjørelsene uansett ser ut til å ville gi et ufordelaktig resultat (selv om de ikke alltid gjør det), men der personene likevel avslører sitt «sanne vesen» gjennom de valgene de tar. Svik, mot, trofasthet, feighet, stolthet, savn, ensomhet, lykke, sjalusi - alle slike egenskaper eller tilværelsestilstander bør anskueliggjøres gjennom personenes handlingsvalg. Det holder ikke å si at en person er feig, det må vises. Og bare vises.»

Hvordan fanger man en leser med en fortelling? står det øverst på baksideteksten. Ved å studere Langelands bok vil de fleste antagelig vite mye mer om nettopp dette enn de visste fra før. Mange bøker om skrivekunst forteller nok det samme, men ikke så konsist og klart og rett på sak som Langeland.

Den lukkede bok

2011-06-05T15:13:00.014+02:00

I en leserapport 6. mai fortalte jeg om Jette A. Kaarsbøls debutroman Den lukkede bok, som jeg tilfeldigvis kom over i en lånt leilighet i Italia, og som jeg rett og slett tok med meg fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg da jeg først hadde begynt på den. Boken imponerer både som levnetsbeskrivelse og tidsskildring, og med sitt omfang på 500 sider. Nedenfor er et lite utdrag. Året er 1875, og vi befinner oss i København, der den enogtyveårige Frederikke Leuenbech (bokens hovedperson), som lever et søvngjengeraktig og overbeskyttet liv som datter i en velstående borgerlig familie, forbereder seg på bryllupet med teologistudenten Christian, en mann hun ikke elsker.

«Hun gjemmer seg, hun vet det, men vet ikke hva hun ellers skulle gjøre. Hun skjuler seg med skammen og angsten, slik hun pleier å skjule brevene fra Christian så snart hun har lest dem - noe hun dessverre er nødt til, dels fordi hun må orientere seg om når han er ventende hjem, og dels fordi svigermoren kan finne på å stille ganske så detaljerte spørsmål om hva som står i dem. Hun sier ikke et ord til noen, går bare rundt som en søvngjengerske og betrakter tingene rundt seg med en interesse som best kan sammenlignes med den en åndssvak ville vise for dagens børsnoteringer hvis man leste dem høyt for ham. I sin apati nekter hun å ta innover seg sin egen situasjon - hun gjemmer eller brenner brevene hans, og gjør ellers det som forventes av henne: broderer monogrammer, besøker den avskyelige svigerfamilien og viser frem linnet, porselen og brudeutstyr til de latterlig imponerte kusinene som plutselig og av uforståelige grunner har begynt å se skjevt på henne med dårlig skjult misunnelse.

Hun gjemmer seg med skammen som skyldes vissheten om at Christian i det flakkende blikket hennes har funnet noe han kjenner igjen hos seg selv, og at det er derfor han er så fordømt sikker i sin sak, derfor han aldri tviler. Henne trenger han jo ikke å frykte; sammen med henne kan han verge seg mot dette moderne ungdomsbajaseriet de ikke kan leve opp til. For de to er jo allerede blitt altfor gamle til å være så unge som de er.

Forakten for ham er like sterk som hatet hun føler mot alle de andre - disse unge menneskene som skremmer livet av henne med sin pågåenhet og letthet, ja, med sin ungdomm rett og slett. Alt er bare bltit verre etter at Helena forlot henne. Hvem kan nå beskytte henne mot alle disse som bærer selvfølelsen utenpå kroppen, som aldri tviler på seg selv, som alltid er velkomne hvor de enn viser seg - kort sagt, alle disse som er både flottere og klokere og bedre enn henne selv på alle måter? Alle disse privilegerte som kjenner hverandre på en egen måte, som har et eller annet felles som hun aldri kan bli en del av. Hvor ofte har hun ikke stått i en ballsal, stum og idiotisk, uten å ane hva hun skulle si til dem når de første høflighetsfrasene var brukt opp? De snakker jo to forskjellige språk, hun og de andre; hun hører tydelig ordene de sier, men det er akkurat som om hun ikke kan trenge inn i dem, som om disse menneskene har et eget kodespråk som bare lar seg dechiffrere av de innvidde. Hun er uinnvidd, og derfor er hun overbevist om at det som foregår bak ryggen hennes, er selve livet. (At det kan være et åpent spørsmål hvorvidt det i det hele tatt er verdt å snu seg etter, vet Frederikke selvsagt ikke noe om - hun ville sikkert ikke tro det om hun fikk vite det heller.)»
(Oversatt av Erik Johannes Krogstad.)

Etter nå å ha omtalt denne boken i relativt begeistrede vendinger (jeg klarte ikke å legge den fra meg, den imponerer på ulike vis, etc), har jeg nå lyst til å komme med et spørsmål som kanskje kan virke litt underlig: Er dette en god bok? Vurdert på sine premisser er den selvsagt det. Men den får meg også til å tenke på et essay av Jonny Halberg i Morgenbladet for 7--13. januar i år, med tittelen "Tomme kalorier". Essayet finnes HER. Jeg vil også sitere anmelderen Mariann Aalmo Fredin i Dagladet, som siteres på baksiden av boken: "En deilig kjemperoman ... Kjent miljø og gode karakterskildringer gjør en good-read."

Hva er en good-read? Er ikke det en underholdningsroman? Og det er nettopp det Den lukkede bok er. En underholdende roman, en underholdningsroman. Den skildrer, og det gjør den aldeles glimrende, men den går ikke i dybden. (En reaksjon på Kaarsbøls bok som antagelig ikke er utypisk, finnes HER, på bloggen Les mye.)

Som leser er jeg inne i en Graham Greene-periode for tiden. Også han skrev underholdende, ja han delte sågar bøkene sine inn i kategoriene entertainments (underholdningsromaner) og novels (seriøse romaner). Men selv de såkalte underholdningsromanene til Greene ligger langt over kiosknivå, og hans seriøse romaner er verdenslitteratur. Nå sier jeg ikke at Kaarsbøls bok er kiosklitteratur, til det er den for avansert. Men den er heller ikke stor som litteratur betraktet, fordi den nettopp befinner seg nettopp i det sjiktet et sted mellom seriøs skjønnlitteratur og populærlitteratur hvor så mange av dagens bestselgere befinner seg. Bøker av Greenes format kan faktisk forandre deg som menneske, påvirke deg fundamentalt. Det er mulig jeg er kresen og kravstor, men det er slike påvirkninger jeg foretrekker å utsette meg for som leser. Kaarsbøls bok er nok "a good read", jeg klarte som sagt ikke å legge den fra meg, men den er og blir en overflateskildring og ikke en dyptloddende utforskning av menneskesjelen og menneskets vilkår i tilværelsen, slik stor litteratur er. Ingenting galt i det, det er bare greit å vite hva som er hva her i verden. Også i litteraturens verden.

Hagesang

2011-06-01T21:31:00.002+02:00

I innlegget nedenfor gjenga jeg mitt nokså frustrerende forsøk på å kommunisere med Aschehoug. Som man kan se av kommentarene, endte det lykkelig, det vil si med at Linnestås redaktør tok kontakt med meg, og to dager etter hadde jeg boka i posten. Siden boka heter Hagesang og jeg som hageeier selvfølgelig er nokså opptatt av hagen akkurat i disse tider, fotograferte jeg den like godt i drivhuset.

Jeg har ikke begynt å lese den ennå, for først må jeg bli ferdig med Graham Greenes Slutten på leken. Men det nærmer seg slutten på boken (sorry, det var ikke meningen å prøve å være morsom), og da vil jeg straks gå i gang med Hagesang.

Formodentlig vil jeg også få samlet meg til å få sagt noe om mine erfaringer med Greene så langt. Problemet har bare vært at jeg har hatt et par stygge tilfeller av bloggevegring den siste tiden. Om det er helt overstått nå, vet jeg ikke, men jeg kan jo håpe.

Jeg tar like godt med et par hagebilder til, her fra den japanske hagen min, med nyinnkjøpt benk i akasietre fra Jula. Det er mange uker siden jeg først så denne benken hos Jula, og da jeg nå endelig fikk somlet meg til å kjøpe den, var den nedsatt til omtrent halv pris.

Et blikk inn i en annen del av den japanske hagen. Hostaen er på vei opp og vil snart flankere adgangen til grushagen. Det røde treet i bakgrunnen, en japansk lønn av et eller annet slag, danner et fint fargeinnslag.

Et blikk inn i drivhuset til slutt. Disse hagebildene har ingenting med bøker å gjøre, men vi kan jo tenke på salige Cicero, som sa at den som har en hage og en boksamling, mangler intet. Og jeg har altså begge deler. Jeg er heldig.

Goddag mann hostesaft

2011-05-22T20:05:00.008+02:00

En av mine yndlingsforfattere, Aasne Linnestå, kom med ny bok i vår, romanen Hagesang. Jeg har tidligere blogget en del om bøkene hennes.
I forbindelse med den nye boken sendte jeg en mail til Aschehoug og spurte om jeg kunne få et anmeldereks for å blogge om den.

Aschehoug har et system hvor man registerer seg som bokblogger. Jeg har registrert meg der tidligere en gang, for et år eller to siden, men uten noen gang å ha hørt noe fra dem.

Svaret fra Aschehoug på min mail lød:
«Vi har sett bloggen din før og liker den godt. Så vi sier ja takk! Du kan melde deg inn på bloggerne vårs her: http://blogg.aschehoug.dmail.no/start/L7PX25KJ
Vi skal ta kontakt med deg med mer informasjon når vi har bøker å gi ute. Alistair Frank Spalding.»
(Skrivefeilene skyldes formodentlig at avsenderen i Aschehoug er engelskmann.)

For så vidt en hyggelig tilbakemelding, men ikke et ord om Linnestås bok. Jeg var derfor usikker på hva Aschehoug egentlig sa "ja takk" til. Jeg registrerte meg på nytt og sendte en mail til mr. Spalding hvor jeg gjorde høflig oppmerksom på at min henvendelse gjaldt Linnestås nye bok spesielt. Denne mailen sendte jeg 6. april, og jeg har foreløpig ikke fått svar fra Aschehoug v/ mr. Spalding. For det første er det alminnelig høflighet å svare på brev, og det må vel kunne gå an å svare konkret på et konkret spørmål? Men Aschehoug foretrekker kanskje at kontakten med bokbloggere er en enveiskontakt?

Etter dette skjønner jeg ikke hva vitsen er med å melde seg som interessert bokblogger hos Aschehoug.
Og Linnestås bok må jeg tydeligvis kjøpe selv.

Budskapet til Irene

2011-05-18T23:02:00.017+02:00

Folk som har lest denne bloggen en stund, har kanskje fått med seg at jeg har en viss sans for graffiti og street art. Graffiti kan brukes til så mangt, også til kjærlighetsytringer. HER er et vinterlig (men hett!) eksempel fra Gjørstadgaten på Majorstua, og HER

er ett fra Tiergarten i Berlin.

Graffitien på bildet kom jeg nylig over i Italia, i ruinene av Giove (Jupiter) Anxur-tempelet på toppen av den 227 m høye åsen som rager over byen jeg bodde i, og som jeg vandret opp til en ettermiddag.
Budskapet er stilet til Irene, som slik jeg forstår det går i 6. klasse (6 LA?). Det er signert og datert av Marco, som sier at Irene er «mia ragazza preferita.» Mine italiensk-kunnskaper er meget begrenset, men tar jeg ikke mye feil, betyr det noe sånt som «yndlingsjenta mi». Ragazza er i hvert fall jente, og preferita må jo være en kusine av det engelske prefer og det norske preferanse. Kusine og ikke fetter, for a-en i preferita indikerer vel hunkjønn, samme som a-en i eiendomspronomenet mia.

Marco har ikke forhastet seg med dette, han har skrevet pent og målbevisst, og til og med forsynt budskapet med dekorative hjørner. En estet, denne Marco. Jeg har også sans for at han har valgt et tempel for å fremføre budskapet, for det vitner kanskje om noe bortimot tilbedelse av objektet for de varme følelsene. Mindre romantiske sjeler enn meg vil kanskje anføre at Marco kan ha valgt dette stedet fordi det ligger langt fra folk, og fordi han der kunne utføre skriftstykket sitt i ro og fred, men det trenger vel ikke nødvendigvis å være noen motsetning mellom det ene og det andre? Og det veier da uansett tyngst at han var valgt byens største severdighet, et bokstavelig talt opphøyd sted?

Ifølge min hoderegning skulle Irene og Marco være rundt 19 år i dag. Budskapet står der fortsatt, tydelig og klart. Men hva det er blitt til mellom de to, om overhodet noe, er henvist til fantasien. I hvert fall for en tilfeldig turist.

Høyt ligger det, Giove Anxur-tempelet, og skuer ut over Terracina og Middelhavet. Inne i en av buene til venstre finner vi Marcos budskap.

Og slik ser det ut fra sjøen.
(Foto fra internett.)

Reiseinntrykk fra Italia

2011-05-16T13:49:00.000+02:00

Noen italienere misliker Berlusconi og gir uttrykk for det på denne måten.
(Graffiti på husvegg i Trento i regionen Trentino-Alto Adige)

Mens andre viser at de støtter Berlusconi.
(Fra Terracina i regionen Lazio)

Ein viel lesendes Volk?

2011-05-13T19:59:00.014+02:00

Det slår meg når jeg er i Tyskland, at tyskerne må være et lesende folk. Bokhandler og antikvariater er som regel å finne sentralt i bybildet, og Nürnberg og Hannover, som jeg nettopp var innom, var intet unntak. Det virker også som bokhandlene stort sett er selvstendige, uten den påtrengende kjededominansen som i Norge. Dette er kanskje forklaringen på at utvalget virker bredt, og ikke hysterisk bestselgerorientert slik det dessverre har utviklet seg her på berget.
Heldigvis, eller dessverre, alt etter hvordan man ser det, tilbrakte jeg så lange dager på tyske motorveier at bokhandlene var stengt da jeg omsider hadde tid til å vandre gatelangs.

Et kuriøst innslag i bybildet i Hannover, er bokskapene som står plassert rundt omkring. Jeg så ett av dem, det som står utenfor Marktkirche i sentrum. Det er åpne bokskap hvor man kan låne/ta/bytte bøker. Mer om ideen bak Offener Bücherschrank kan leses HER.
Det utrolige er at disse skapene ikke er utsatt for hærverk. Det har riktignok forekommet, men ikke i noe nevneverdig omfang. Hadde dette gått i Norge? Jeg tviler.

Rett over gaten der jeg bodde hos venner i Hannover, lå det en gammel kirkegård med en del prominente graver (Gartenfriedhof). Her står jeg ved antagelig den mest fotograferte av dem, nemlig graven til Charlotte Kestner, født Buff (1753-1828). Hvis det ikke ringer noen litterære bjeller, kan jeg opplyse at hun var modellen til en av de mest kjente kvinneskikkelser i verdenslitteraturen, nemlig Lotte i Unge Werthers lidelser. Og selvfølgelig den selvsamme i Thomas Manns Lotte i Weimar.

Universalgeniet Gottfried Wilhelm von Leibniz må antagelig kalles Hannovers store sønn, selv om han var født i Leipzig. Men det var i Hannover han utfoldet seg. På veggen til Historisches Museum står følgende sitat av ham i neonbokstaver: "Es gibt nichts Ödes, nichts Unfruchtbares, nichts Totes in der Welt, kein Chaos, keine Verwirrung außer einer scheinbaren; ungefähr wie sie in einem Teiche zu herrschen schiene, wenn man aus einiger Entfernung und sozusagen ein Gewimmel von Fischen sähe, ohne die Fische selbst zu unterscheiden."
Jeg har forgjeves prøvd å finne en norsk oversettelse, og jeg våger meg ikke på det selv.

Hannovers store sønner innen kunsten er Kurt og Ernst Schwitters (far og sønn), hvis kunstneriske arv forvaltes av Kurt und Ernst Schwitters Stiftung ved kunsthallen Sprengel Museum i Hannover. Både far og sønn hadde et nært forhold til Norge. Ernst hadde allerede mange Norges-opphold bak seg da han og faren dro i eksil til Norge i 1937. Da tyskerne okkuperte Norge, flyktet de til England, der Kurt døde i 1946. Ernst vendte tilbake til Norge og bodde her til sin død i 1996. En norsk Wikipedia-artikkel om Kurt Schwitters HER. Biografisk om Ernst Schwitters HER.
Bildet er et av Kurt Schwitters' figurative malerier med tittelen "Norwegische Landschaft bei der Insel Hjertøya" (Molde).

Om bokhandlene i Hannover var aldri så lukket for dagen, dro jeg likevel derfra med en pen bunke bøker om Kurt og Ernst Schwitters (privat gave).

Leserapport

2011-05-06T09:53:00.003+02:00

Selvfølgelig har jeg med meg bok på ferie, nærmere bestemt Graham Greenes Makten og æren. Jeg hadde trodd den skulle vare ferien ut, men i går tok den slutt. Det er en bok av den typen det er vanskelig å legge fra seg. Man skjønner hvorfor den er havnet på opptil flere lister over verdens beste bøker, blant annet i Bokklubbens serie Århundrets bøker. Denne boken må være Greenes absolutte mesterverk og forener til fulle hans to markante sider som forfatter; dybde og spenning. Om denne boken føler jeg meg fristet til å bruke formuleringen "ikke et overflødig ord", og det er ingen frase. Hvert ord i denne boka har sin fortjente plass og vitner om Greenes enestående evne som forteller. Det er en spennende bok, med indre og ytre spenning i symbiose.
Som katolikk i Greenes univers får man en ekstra bonus, men det er selvfølgelig ingen forutsetning for å få en store leseopplevelse av denne boken.

Boken var så medrivende og spennende at jeg som sagt ikke klarte å legge den fra meg, med det resultat at den ble utlest fortere enn beregnet. Jeg hadde rett og slett tatt med meg for lite lesestoff, og sto plutselig uten bok. En grusom situasjon, særlig fordi jeg befinner meg i et land hvor jeg ikke behersker språket utover et enkelt turistnivå. Jeg kunne selvfølgelig funnet meg en engelsk bok i en kiosk eller bokhandel, men jeg liker å lese norsk. Siden leiligheten jeg befinner meg i høyt her oppe på restene av en romersk byumur, bare bebos av nordmenn, er den imidlertid også utstyrt med et bitte lite utvalg av norskspråklig litteratur. Nærmere bestemt ca 25 bøker, hvorav ca 20 skjønnlitterære, både oversatte og norskskrevne. Ingen av disse fristet meg noe særlig. Dels var det bøker jeg har selv hjemme. Men en bok måtte jeg ha, og etter en del vurdering valgte jeg Jette A. Kaarsbøls Den lukkede bok, oversatt fra dansk av Erik Johannes Krogstad. Til tross for at den norske tittelen irriterer meg - Den lukkede bok lyder altfor dansk, den burde hett Den lukkede boken på norsk. Om dette er oversetterens valg eller ikke, er umulig å vite. Det er forlaget som bestemmer tittelen. Oversettelsen ellers er aldeles nydelig etter å ha lest 63 side av i alt ca 500. Det eneste som skurrer litt, er uttrykk som "konen hans" og "broren hans" i stedet for "hans kone" og "hans bror", som ville vært mer tidsriktig på norsk i en bok hvor handlingen foregår ca 30 år på hver side av år 1900.

Men som sagt - en god oversettelse ... av en god bok. For heller ikke denne klarte jeg å legge fra meg. Med tanke på at dette er en debutroman, er den rett og slett imponerende, og man forstår hvorfor Kaarsbøl fikk både Boghandlerklubbens Gyldne Laurbær og Læsernes bogpris i hjemlandet. En glimrende fortellerevne og ikke minst gode karakterskildringer. Kanskje får jeg lest den ferdig før hjemturen, hvis ikke får jeg skaffe meg den når jeg kommer hjem. Eller kanskje jeg er så frekk at jeg "låner" den med meg? Et etisk dilemma. Er det i så fall en formildende omstendighet at jeg selv har bidratt med en bok til leilighetens beskjedne bibliotek?

På historisk grunn

2011-05-03T19:59:00.011+02:00

Via Appia til høyre i bildet, frem mot portalen.

I disse dager kommer den nye boka mi ut på Gyldendal og som hovedbok i Bokklubben Barn. Jeg vet at jeg allerede har sagt mye om den, men det er nå engang sånn at det å utgi en bok er noe man blir veldig opptatt av. Min oversettende og skrivende kollega Tom Lotherington har sagt noe om at det er publiseringen som er avhengighetsskapende. Og det er riktig det, hver bokutgivelse er som en slags rus, uansett hvilket nummer i rekka den er (jeg har en del bøker bak meg).
Men til saken: Den nye boka mi, Sprø historie, er hva tittelen forteller, en sprø gjennomgang av historien, både norges- og verdenshistorien. To av kapitlene handler om vår klassiske arv, dvs. de gamle grekere og de gamle romere. Skjebnen ville det slik at omtrent samtidig med publiseringen av boka, befinner jeg meg på klassisk grunn, nærmere bestemt i Italia. Leiligheten jeg bor i, klamrer seg fast på en gammel romersk bymur med utsikt over den delen av Middelhavet som kalles Det tyrrenske hav, og også overalt ellers i den gamle bydelen (centro storico) jeg befinner meg i, popper levninger etter de gamle romere opp. For eksempel utgjør romernes viktigste vei, Via Appia, en del av gamlebyens piazza (sentrale torv), rett borti gata her. Den har jeg vandret på i dag. For meg inngir det en slags ærefrykt å være i så tett kontakt med historien.
Ved piazzaen ligger også gamlebyens kirke, hvor jeg har feiret messen i dag. Å være norsk katolikk i Italia er et paradoks, jeg er turist, men som katolikk er jeg samtidig på hjemmebane. Kirkene her er også min kirker, de religiøse uttrykksformene velkjente og kjære. Og i den lille butikken like bak kirken har de utmerket rødvin til 2 Euro flasken "En frukt av vintreet" som det heter i messen. Italia er ellers ikke noe billig land, for den som tror det.
Buona sera. Kvelden senker seg over Middelhavet, døra står åpen ut mot den ca 1 meter brede passasjen øverst på bymuren. Bygget av de gamle romere.

Stafett

2011-04-29T15:10:00.001+02:00

Jeg er muligvis litt treg i oppfattelsen. Angående Dipsolitteratens stafett, trodde jeg at jeg skulle sende et bidrag til ham, som han skulle lime inn etter sitt. I stedet var det omtrent omvendt, hvis jeg nå omsider har forstått det riktig. Her kommer derfor først Dipsos bidrag, og så mitt. Jeg har fulgt opp temaet, som man ser.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli - frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år.

Jeg sender stafettpinnen videre til Steinar Lillehaug.

På sporet av Graham Greene

2011-04-28T16:44:00.007+02:00

Av og til synes jeg det kan være greit å ha litt bakgrunnsinformasjon om forfattere og verk. Særlig når jeg befatter meg med hovedverk eller hele forfatterskap. Ikke fordi jeg mener at et litterært verk er en kode som skal løses - jeg leser primært for å oppleve, ikke for å tolke. Når jeg likevel noen ganger synes det er fint med bakgrunnskunnskap, er det først og fremst for å gjøre leveopplevelsen større.
Siden jeg nå tar for meg Graham Greene, ville jeg derfor gjerne vite mer om bøkene hans. Greene betraktes jo som den største britiske forfatter i det forrige århundre, så det finnes rikelig med litteratur om ham. Han har blant annet fått sin store biografi i tre bind, men jeg er ikke så interessert i tradisjonelle biografier. Etter å ha studert utvalget endte jeg med professor Michael G. Brennans bok Graham Greene: Fictions, Faith and Authorship, der alle Greenes bøker og faser av forfatterskapet blir redegjort for på en kunnskapsrik og inspirerende måte, og skrevet på en fremragende klar og tilgjengelig engelsk sakprosa.

Jeg kjøpte også Articles of Faith: The Collected Tablet Journalism of Graham Greene. Dette sier kanskje ikke norske lesere så mye, men The Tablet er det ledende engelske katolske tidsskriftet. Det var i et intervju i dette bladet at Greene kom med sitt berømte utsagn om at han ikke var en «katolsk forfatter», men en forfatter som tilfeldigvis var katolikk. ("Why I’m still a Catholic - Graham Greene on God, sex and death", The Tablet 23. september 1989)
Denne boken er vel av størst interesse for katolske lesere av Greene, vil jeg tro. For alle andre vil jeg sterkt anbefale Michael G. Brennans bok.

Vår mann i Havana

2011-04-26T21:48:00.009+02:00

Fra filmatiseringen av Vår mann i Havana (regi Carol Reed, 1959). Alec Guinness som støvsuger- og "etterretningsagenten" Mr. Wormold, og Ernie Kovacs som politikapteinen Segura. I denne scenen spiller de dam med miniatyr-whiskyflasker som brikker (hver gang de tar en brikke, drikker de den).

Jeg har nettopp lest ferdig Graham Greenes Vår mann i Havana. Det er den fjerde boken av Greene jeg har lest så langt i år. 2011 skal, som tidligere meddelt, være et Graham Greene-år for meg. Det går jo ikke an å ha en yndlingsforfatter som man knapt har lest!
Vår mann i Havana anskueliggjør nokså tydelig hvorfor Greene, i hvert fall i en periode av forfatterskapet, delte bøkene sine inn i kategoriene novels (seriøse romaner) og entertainments (underholdningsromaner). Toget til Istanbul, som jeg leste tidligere i år, regnes visstnok også til de sistnevnte, men jeg synes den har langt mer nerve og dramatikk enn Vår mann i Havana. En markant forskjell mellom disse to er også at Vår mann i Havana er en typisk morsom bok, i motsetning til Toget til Istanbul.
Vår mann i Havana handler kort fortalt om en britisk støvsugeragent i Havana, Mr. Wormold, som mer eller mindre ved tilfeldighetenes spill brått befinner seg i rollen som en Secrets Services viktigste kontakter i Det karibiske hav. Boken ble utgitt i 1958, ett år før Fidel Castro tok makten, så det er Batistas Cuba handlingen utspiller seg i.
Støvsugeragenten Wormold er ikke det minste interessert i storpolitiske intriger, men lar seg motstrebende verve til etterretningsagent utelukkende av økonomiske grunner, nærmere bestemt for å kunne gi sin øyensten, den syttenårige datteren Milly, en god utdannelse. Wormold dikter ganske enkelt opp alle sine rapporter, noe som fører til atskillige komplikasjoner. Greene var jo selv britisk etterretningsagent under krigen, så dette var en kjent verden for ham. Enkelte hevder at Greene var etterretningsagent hele livet, og at skrivingen var et skalkeskjul! Sannhetsgehalten i dette har jeg ingen formening om.
Jeg ser at boken av mange blir fremstilt som svært spennende, men jeg opplevde den først og fremst som humoristisk. Og ganske lettbent. Som den amerikanske kritikeren A.A. DeVitis sier det: "Anyone looking for deep philosophical and religious meaning in Our Man in Havana will be disappointed, for Greene does nothing more in the entertainment than entertain." Her er for eksempel lite eller ingenting av Greenes sedvanlige «katolske» funderinger over tro og liv. Om dette har kritikeren Marc Bosco sagt: "Greene's use of Catholicism becomes more a satirized, stereotypical cultural signifier than a religious lens through which to focus on reality."
Mange vil nok finne denne boken underholdende, men jeg syntes den var litt kjedelig. Det kommer kanskje av at jeg ikke leser bøker for å bli underholdt i ordets tradisjonelle forstand. For meg kan en bok bare være underholdende, det vil si verd å lese, når den har en viss dybde.
Hvilken bok av Greene jeg skal i gang med nå, har jeg ikke helt bestemt ennå. Antagelig blir det et av hans hovedverk, nemlig Makten og æren.

PAUSE

2011-04-15T17:05:00.000+02:00

Denne bloggen tar nå en pause inntil videre.

GAM

2011-04-06T23:16:00.008+02:00

Jeg samler på bøker, men jeg er ikke noen bibliofil samler. Jeg er ikke opptatt av førsteutgaver og sjeldenheter og denslags. Det er innholdet som teller for meg. Likevel synes jeg det er litt morsomt å være eier av samtlige utgaver av GAM, Gyldendals Aktuelle Magasin, som kom med syv nummer i årene 1977-1980 (når det er seks blader på bildet, skyldes det at det ene var et dobbeltummer). Jeg vet ikke hvorfor dette tidsskriftet hentes frem nå - det var nylig gjenstand for et foredrag under en tidsskriftdag på Litteraturhuset, og i siste nummer av Vagant er det en stor artikkel om dette tidsskriftet og dets skaper Sigmund Hoftun. Ingressen til denne artikkelen lyder: "Sigmund Hoftuns ufortjent glemte boktidsskrift GAM representerte en forfriskende blanding av høyt og lavt, journalistikk og litteratur, humor og alvor, viktig og uviktig. Dessverre gikk det inn etter bare syv utgaver." Dessverre skal jeg gjerne underskrive på. Jeg husker godt hvor trist jeg syntes det var da det plutselig ikke kom flere nummer.
På Antikvariat.net ser jeg at Norlis antikvariat i Oslo har alle numrene innbundet (før i tiden sparte man av og til på tidsskrifter ved å binde dem inn) til den nette pris av 1250 kroner, mens Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand har ett nummer til kr. 100. Og det er alt Antikvariat.net har å tilby av GAM. (Til orientering kan det nevnes at et nummer av GAM i sin tid kostet kr. 17.50)
Min fullstendige utgave er ikke innbundet, men ligger i en bunke i bokhylla. Men samtlige nummer er hele og pene. Og det er mulig at dette er et "ufortjent glemt tidssskrift", men jeg tar det faktisk frem ikke så rent sjelden. Etter over tredve år virker det forsatt merkelig friskt, blant annet på grunn av den grafiske formgivningen, men også på grunn av det gode innholdet, om enn aktualiteten selvsagt har tapt seg. Til gjengjeld utgjør det nå et interessant tidsbilde fra vår nære litterære fortid.

Enda et intervju

2011-04-06T16:07:00.007+02:00

Foto Rolf M. Aagaard/Gyldendal
PS Jeg syntes det var litt moro å bli fotografert nylig av en av Norges mest
kjente pressefotografer, Rolf M. Aagaard i Aftenposten. Nå pensjonist
og "husfotograf" for Gyldendal.

Det er ikke det at jeg har så veldig stort markeringsbehov, men HER er et intervju Bokklubben Barn har med meg i forbindelse med den nye boka mi, som er hovedbok der (trykk på "Intervju med forfatteren" under bildet av boka), og HER er et intervju som Dipsolitteraten nylig hadde med meg. Bokklubben har forresten brukt et gammelt bilde (dvs meg i en yngre utgave), derfor bringer jeg et oppdatert bilde her. Årene går.

Forfatterportretter

2011-03-29T12:43:00.001+02:00

Den spanske kunstneren Fernando Vicente har noen fine forfatterportretter, synes jeg. Se flere HER.

Graham Greene - endelig

2011-03-23T17:49:00.003+01:00

Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.
Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr, hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg leser nå, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.
I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forørvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.
Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg så lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

Velkommen

2011-03-18T20:17:00.004+01:00

Dette har ikke mye med bøker å gjøre, det var da heller ikke meningen. Det snødde da jeg gikk tur i dag morges, et lite tilbakeslag for våren, av det slaget som er så typisk for mars. Senere på dagen truet sola med å bryte gjennom skydekket, og så var det plutselig vårlig igjen. Poenget med bildet er å vise at jeg er forberedt på våren, dvs trekkfuglenes tilbakekomst. Jeg har nemlig hengt opp tre nyinnkjøpte fuglekasser, som nå venter på beboere. Det blir spennende. Tror forresten jeg skal kjøpe enda noen kasser. To av kassene henger på egen grunn, den på bildet henger i skogen rett på den andre siden av gjerdet, vendt mot min hage. Der er det et kommunalt lite skogholt som er et populært tilholdssted for fugler. Når man ser på bildet, skulle man ikke tro at jeg bor sentralt i en by, men det gjør jeg. Den store hagen min er fullstendig avskjermet av egne og andres trær. (flere hagebilder ved å trykke på temaet HAGE, under)

En av de beste bøkene jeg har lest

2011-03-13T23:03:00.007+01:00

Jeg har nettopp lest en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Den heter Gjørme. En kjærlighetshistorie , og er skrevet av Øyvind Strand, som debuterte med denne boka i fjor.
Om prosessen som førte til denne boka, sier forfatteren i et intervju med NRK (HER)at «ett eller annet sted underveis, så fødtes drømmen og behovet for å finne mitt eget uttrykk, min egen stemme eller språk». Og det har forfatteren til de grader lyktes med. Hvis man med Langeland skal skille mellom språk- og handlingsdrevne bøker, så er denne først og fremst språkdrevet. Jeg skulle ønske jeg selv hadde språk til å karakterisere dette språket på den måten det fortjener, men det er jeg redd jeg ikke har. Men jeg kan jo gi noen små smaksprøver. La meg bare først si at denne boka handler om ANGST, en ikke helt uvanlig sykdom, men som jeg aldri har sett bedre og mer troverdig beskrevet i skjønnlitteraturen enn her. Men angst har en årsak, og bakgrunnen for hovedpersonen Olavs angst får vi avdekket etter hvert.

«Jeg er fullstendig livsudyktig, målt med vanlig målestokk, om den stokken i det hele tatt finnes, men jeg har ofte lurt på hva som er galt med meg, og jeg vet ikke annet å si enn at jeg ikke fungerer. Jeg er så forferdelig redd, det er det hele. Jeg er redd kløe i halsen og hoste, gamle, tynne damer, fly, hunder, toaletter, parkeringshus og naboer. Jeg er redd kjærlighetsfilmer, utgangsdører, heiser og trange T-skjorter og trapper som går i ring, og jeg må holde meg for ørene og se bort når noen sier fine ting til hverandre eller kysser på film, og jeg våger aldri å sette meg helt ned på et toalett [...]»
Noe av det verste for hovedpersonen er imidlertid å gå i butikken, noe mange med angst vil kjenne seg godt igjen i. Han kan bare gå i butikken når det er lite folk og han har klar bane ut, og han kan bare kjøpe noen få ting av gangen.

«En kjærlighetshistorie» er undertittelen, og en kjærlighetshistorie er det. Den begynner da hovedpersonen er elleve år: «Jeg gikk inn i en gate jeg kjente fra før. Gaten var fri for asfalt, bare grus, og jeg gravde et hull, tok fem skritt tilbake, lagde en strek med foten, kastet to klinkekuler, den nærmest hullet fikk begynne og alt var ved det vanlige og vante, og jeg ante ingenting om at mitt livs viktigste møte bare var noen få og regnfylte minutter unna.
Regnet ødela stadig hullet, jeg reparerte det, fjernet vannet med hendene, tok fem skritt tilbake, streket opp med foten, og det var da jeg fikk øye på henne. Hun sto i inngangen til et portrom, og jeg hadde aldri sett henne før, enda jeg kjente alle som bodde i den gaten og i de andre gatene og de som bodde i skråningen opp mot skogen og fjellet [...] Hun var så vakker og tynn og håret hennes var svart som bek, og jeg kan enda huske og kjenne varmen som fulgte hvert skritt hun tok mot meg. Da hun kom nærmere, så jeg at hun hadde en nydelig liten nese og ville, brune øyne som smilte om kapp med munnen, men jeg ante ingenting om hvilken rolle hun skulle komme til å spille i livet mitt [...]»

Parallelt med kjærlighetshistorien kommer det som sagt frem hva som ligger bak angsten, og det er en fortelling om overgrep. Det hele er fortalt i et språk som på samme tid er uendelig poetisk og uendelig nakent og smertefullt, og alt i alt gjør det denne boka så uendelig sterk og vakker og vond at jeg aldri har lest maken.

Forlaget (hjemmeside HER) omtaler boka slik:
«Olav er en mester med klinkekuler. En dag det regner møter han Ina. Han er elleve år, og på veien hjem blir han utsatt for det unevnelige. Gjørme er historien om den umulige balansegangen i skjæringspunktet mellom et maltraktert liv og kjærligheten.

Jeg var bare en liten gutt da jeg ble inntatt av redsel og dødsangst, og jeg var gjennomvåt, avkledd, lurt, overmannet og gjennomboret, og siden har jeg hatt en mer eller mindre konstant redselfull og råtten smak i munnen og der finnes ingen trøst, bare en loslitt drøm om Ina og Juni.»

Juni er datteren som Olav og Ina får, og Olavs hjelpeløse forhold til henne er så nydelig beskrevet at man kan grine bare av det.

Da jeg googlet denne boka, kunne jeg ubegripelig nok ikke finne en eneste anmeldelse. Er det fordi den er utgitt på et lite og for meg (og sikkert for mange andre) ukjent forlag i Bergen? Kanskje det. Hvor selvbiografisk denne boka er, vet ikke jeg, men når man leser på forfatterens egen blogg (HER), får man et inntrykk av at han har brukt egne erfaringer som råstoff. HER er Wikipedias artikkel om forfatteren.

"Leseren skal være advart", eller farvel Goethe.

2011-03-04T20:26:00.006+01:00

Kanskje Goethe burde gitt seg mens han var på høyden?

I en veldig kort leserapport noen innlegg nedenfor ga jeg uttrykk for at Goethes Wilhelm Meisters vandreår er noe av det kjedeligste jeg har lest. I går ga jeg opp, etter å ha tvunget meg gjennom omtrent halvparten av boken. Dette med å gi opp en bok er jo noe som diskuteres på bokblogger. Jeg hadde opprinnelig som krav at en bok skulle fenge meg allerede fra første side. Det har jeg gått vekk fra etter hvert, av og til kan en bok trenge litt tid på å komme under huden på en, men jeg ser ingen grunn til å lese en bok ferdig for enhver pris dersom den viser seg å være gørr kjedelig. Og det er nettopp det Wilhelm Meisters vandreår er.

Jeg kan ikke si at jeg ikke ble advart. I forordet, som er skrevet av bokens oversetter, Sverre Dahl - en meget anerkjent tyskoversetter for øvrig, for eksempel fikk han Kritikerlagets oversetterpris for Wilhelm Meisters læreår i 2003 - blir leseren faktisk advart mot boken. Han sier bl.a.:
«Alderdomsromanen Wilhelm Meisters vandreår er ingen enhetlig fortellende roman, men består av en lang rekke mer eller mindre heterogene innslag, både i form og innhold. Her finner vi bl.a. en rammefortelling, diverse brev, dagbokutdrag, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjoner, omstendelige tekniske beskrivelser, ni innskutte noveller, hovedsakelig om kjærlighetsforhold, og dessuten to lange avdelinger med fyndord. Alt dette skaper et uoversiktelig bilde, som også gjorde at romanen fant liten forståelse hos samtidens lesere i første halvdel av 1800-tallet. Men siden den tid har romanen utviklet seg i store sprang, og på 1900-tallet er nettopp Wilhelm Meisters vandreår av mange forskere blitt betraktet som en svært viktig forløper for en moderne, oppløst romanform, slik vi i tyskspråklig litteratur for eksempel kjenner den fra de mer essayistiske romanene av Robert Musil og Hermann Broch, til dels også Thomas Mann. [...] Leseren skal være advart mot en oppmerksomhetskrevende og tidvis noe fjern og omstendelig bok, men samtidig ønsket velkommen til en uhyre tankevekkende reise inn i den store Goethes mangslungne alderdomsverden.»

En oppmerksomhetskrevende og tidvis noe fjern og omstendelig bok ... ja, det skal være sikkert og visst. Farvel, Goethe, du har fått nok av min oppmerksomhet for denne gang.

Sprø historie

2011-02-28T14:54:00.008+01:00

Det er vel på tide at jeg sier noe om den nye boka mi, som jeg har vært så hemmelighetsfull med av frykt for å bli kopiert. Men nå finnes den forhåndsomtalt så vel i Gyldendals vårkatalog som i de fleste nettbokhandler, og i januar snakket jeg om den på Litteraturhuset under et bokbad for barn i regi av Bokklubben Barn (hvor boka snart er hovedbok). Alle illustrasjoner (av Bo Gaustad)er på plass, boka er ferdig designet, baksideteksten har jeg skrevet selv (for sikkerhets skyld), jeg har hatt møte med de folka i Gyldendal som skal markedsføre og selge boka mi, og snart er det vel bare trykkingen som gjenstår.
Boka heter Sprø historie og er en hemningsløs gjennomgang av så vel verdens- som norgeshistorien. Eller for å sitere baksideteksten: Sprø historie er en historiebok du aldri har sett maken til. Denne norges- og verdenshistorien er stappfull av vitser (blant annet fra verdens eldste vitsebok), fortellinger og mer eller mindre pålitelige fakta. Boka kryr av steinaldermennesker, gamle grekere og romere, vikinger og riddere, oppfinnere og oppdagere og massevis av kjente og ukjente historiske personer. Aldri har historie vært morsommere, men utrolig nok kan du lære noe av denne boka også.

Dette er altså ikke en vitsebok, men en vanlig fortellende historiebok, men med en avdeling relevante vitser i forbindelse med hvert kapittel, som nevnt i baksideteksten blant annet fra verdens eldste bevarte vitsebok, den greske Philogelos (latterelskeren), ca 2500 år gammel. Hva lo de gamle grekere av? Av stort sett de samme vitsepoengene som vi ler av i dag.

Historie er jo et veldig interessant fag, ikke sant, et fag som det bare blir mer og mer av hele tida, i motsetning til for eksempel gymnastikk, som er et fag det bare blir mindre og mindre av for de fleste, etter hvert som åra går. (Apropos gymnastikk, så har jeg en gammel skolekamerat som var så helt elendig i alle fag på skolen. Det eneste faget han var stiv i, var gymnastikk!)

Når boka heter Sprø historie, så er det både fordi det har skjedd ganske mye sprøtt opp gjennom historien, men også fordi jeg forteller om det på en ganske sprø måte. Alt er basert på velkjente fakta, men man kan vel trygt si at jeg tar meg ganske store friheter. For eksempel begynner jeg allerede i førhistorisk tid, med dinosaurene, og jeg tar en tur innom bibelhistorien også. Et utdrag herfra:

Bibelen er en tykk bok som egentlig består av to deler -- en gammel del som kalles Det gamle testamente og en ny del som kalles Det nye testamente (ganske logisk, ikke sant?). Det gamle testamente begynner med hvordan Gud skapte verden. Han begynte på en mandag, og det første han skapte, var lyset. «Bli lys,» sa Gud, og så ble det lys, enda det ikke fantes strøm eller noen ting. Og sånn fortsatte Gud hele resten av uken med å skape alt som skulle være i verden (det ble helt sikkert mye overtidsjobbing). Til slutt skapte han Adam og Eva, som var de første menneskene.

Adam og Eva bodde i en veldig stor og fin hage som het Eden. Denne hagen var full av epletrær, og Gud sa at Adam og Eva kunne spise så mange epler de ville, bare de ikke spiste av et helt spesielt tre som han ville ha for seg selv. Dessuten måtte de passe seg så de ikke snublet i hageslangen.

Adam og Eva hadde det kjempekult i den fine hagen. Det eneste dumme var at de ikke hadde noe å ha på seg, for Gud hadde så mye å gjøre at han ikke hadde fått tid til å skape klesbutikker ennå.

En dag ville Adam absolutt ha et eple fra det ulovlige treet, og fikk Eva til å plukke et til seg. Da ble Gud skikkelig sinna, og det hjalp ikke at Adam prøvde å skylde på Eva og sa at han hadde fått eplet av henne. Enden på visa var at Adam og Eva måtte reise fra Edens hage og finne seg et annet sted å bo. Noen tror at de endte opp på Adamstuen i Oslo, og at alle nordmenn derfor er etterkommere av Adam og Eva.

I Det gamle testamente fortelles det også om en mann som het Noa. Han fikk beskjed av Gud om å samle alle dyr på jorda i en stor båt, Noas ark, for å redde dem fra en oversvømmelse som var så stor at den satte hele jorda under vann. Og Noa gjorde som Gud sa. Han samlet en hunn og en hann av alle dyr som fantes og puttet dem opp i båten. Sjiraffer, spyfluer, meitemark, taskekrabber, gullfisk, løver, makrell i tomat, elefanter, golden retrievere, pungrotter, snutebiller, vortesvin, reker, jordrotter, hybelkaniner, teddybjørner og mange, mange andre. Og så seilte Noa av gårde med alle dyra i Arken, og da var det jo ikke farlig om det ble flom, for de hadde det trygt og godt i båten. Da flommen var over, slapp Noa alle dyra ut av Arken igjen, slik at de kunne fortsette det vanlige livet sitt på land (fiskene slapp han antageligvis i sjøen, hvis han da ikke hadde spist dem underveis).

Siden jeg er av den formening at barn bør lære et minimum av klassisk dannelse, har jeg selvfølgelig egne kapitler både om de gamle grekerne og de gamle romerne. Slik forteller jeg om Romas grunnleggelse:

De to mest kjente barna i Romerriket var Romulus og Remus. De hadde en ulv til dagmamma. Å ha en ulv til dagmamma er egentlig ikke særlig lurt, men det var kanskje vanskelig å finne dagmammaer på den tiden.

En dag Romulus og Remus lekte i sandkassa, bestemte Romulus at de skulle bygge en by. Og så bygde de i vei. Fordi det var Romulus som fant på det med byen, ble byen oppkalt etter ham og fikk navnet Roma. Den ligger der den dag i dag og er hovedstaden i Italia. Vi kan være glade for at det var Romulus som fant på det med byen, for hvis det hadde vært Remus og byen var blitt oppkalt etter ham, hadde den kanskje hett Rema i dag, og det ville jo blitt innmari langt å dra og handle.

I denne boka får man også vite veldig mange nyttige ting, som for eksempel hvem som løp verdens første maratonløp, at det var de gamle romerne som oppfant ostekaka, at det ikke fantes søppelbiler i middelalderen, at den svenske kongen Karl den 12. og soldatene hans nekta å stoppe for tollerne på Svinesund, at hermetikkboksen ble oppfunnet lenge før boksåpneren, upraktisk nok, at Titanic kræsja med verdens største isbit, og at bobletyggegummien ble oppfunnet i 1928.

I månedsskiftet april/mai kommer denne boka til en bokhandel nær deg, samt i Bokklubben Barn.

Hverdagslivet tatt på kornet

2011-02-26T11:45:00.000+01:00

En av de bøkene jeg har lest i år, og som jeg gjerne skulle sagt noe om, er Orgien, og andre fortellinger av Nina Lykke, en av fjorårets debutbøker. Men siden arbeidsmengden er stor og tiden knapp, jukser jeg litt og lar Bergens Tidendes anmelder si omtrent det jeg selv hadde tenkt å si.

Grufulle hverdager

Spenstig, sarkastisk, solid.

Nina Lykke debuterer med «Orgien, og andre fortellinger», en samling noveller som kan sies å gjøre skam på Olav H. Hauges visdomsord; «det går an å leve i kvardagen og». For er det noe personene i samlingens ni noveller har til felles, så er det at hverdagen virker uutholdelig, og er slett ikke til å leve med.

Denne hverdagens grufullhet viser seg for personer som i stor grad lever et typisk middelklasseliv med alt hva det innebærer. I novellen «Arne» møter vi prototypen på en skilt, desperat femtiåring ikledd hettegenser og med kjæreste på tjueåtte. I «Hytteturen», «Skål for kokken» og «Oppe i isødet» finner vi ulike varianter av misfornøyde damer med et bittert syn på seg selv og omgivelsene som kommer til syne i middagsselskaper, hyttetur med venninner og familiebesøk.

Karakterene får ofte en brå og plutselig innsikt i å være inne i noe uutholdelig, en tilstand Lykke fremstiller på en svært overbevisende måte. Replikkene er gode, karakterene reflekterte, med en dose selvinnsikt som gjør dem sympatiske til tross for sarkasmene de lirer av seg. Ikke alle novellene leder til ytre forandringer, men en og annen historie byr også på handlekraftige karakterer.

I «Langtidssykmelding», møter vi for eksempel Turid, en skilt lærer på godt over femti, med tre tenåringsgutter i huset. Turid flytter hjemmefra og starter et nytt liv i Syden. Foranledningen finner vi i den usedvanlig gode beskrivelsen av en tragikomisk hverdag fylt med snadrende geværsalver fra TV-spill, sko som står stablet alle veier, ørkesløse samtaler med egosentriske tenåringer, og middager (dette symbolet på vellykket familieliv) som fortæres som om ville dyr sitter rundt bordet.

Lykke har i det hele tatt et skarpt blikk for gjenkjennelige situasjoner. De som lever singellivets glade dager kan for eksempel lese novellen «Pang du er død», der det fryktede ordet «desperat» setter i gang en hel rekke av hendelser. «Orgien, og andre fortellinger» er på alle måter en vellykket debutsamling, med spenstig språk, solid komposisjon, som avdekker det grufulle i hverdagen.

GRO JØRSTAD NILSEN

Veldig kort leserapport

2011-02-24T11:12:00.001+01:00

Goethe, slik jeg så ham på Hamburger Bahnhof i Berlin i forfjor.

Jeg leser Goethes Wilhelm Meisters vandreår for tiden. Og ikke til forkleinelse hverken for den store mester eller for Meister, men dette er noe av det kjedeligste jeg har lest på en stund.

Lesere og skrivere

2011-02-13T17:23:00.000+01:00

Når man hører til "lesernes sekt", når man utmerker seg som en flittig og oppmerksom leser, så vokser sannsynligheten hos andre for at det kan komme en smule forfatter ut av en. Ti det er som Hamann sier: "Aus Kindern werden Leute, aus Jungfern werden Bräute, aus Lesern werden Schriftsteller."

Søren Kierkegaard

Ord for dagen

2011-02-10T09:33:00.000+01:00

Å skrive for hand er å skape eit bilete.

Aina Basso

Hvordan er det med håndskriften?

2011-02-06T13:55:00.005+01:00

DENNE artikkelen i Aftenposten var interessant, synes jeg. Jeg er så gammel at jeg hadde noe som het skjønnskrift på skolen. Da lærte vi pen håndskrift med blekk og gammeldags pennesplitt. Alle pultene hadde et hull i høyre hjørne til blekkhuset, som ble fylt opp fra en stor flaske som læreren hadde i materialskapet. Og så kopierte vi forelegget i skriveboka og skrev og skrev. Det eneste jeg skriver for hånd nå, er handlelapper. Nesten, da. For det er ikke helt sant - jeg gjør også en god del notater både når jeg jobber og ellers, jeg har for eksempel alltid notisbok og blyant på meg. Men det har ofte slått meg at jeg egentlig ikke har noen håndskrift, og at jeg kanskje burde anstrenge meg litt for å få en.

PS Den øverste illustrasjonen fant jeg på nettet, denne har jeg laget selv.

Hvem er dette?

2011-02-04T15:25:00.000+01:00

"Hans far sendte ham til [...] for å studere juss, men i den første tiden leste han lite, festet og moret seg og skal endog ha duellert. I neste omgang tar han boken fatt og leser feberaktig, ikke bare juss, men alt han kommer over. Han vil bli dikter, og skriver elskovsvers om nettene. Om dagen omgås han de dristigste av datidens intellektuelle, "venstrehegelianerne", og deltar i deres kaféliv. Han sover lite og blir syk. Det kommer til en krise, et vendepunkt - og den unge mannen brenner sine dikt og sine litterære utkast, og bestemmer seg i stedet for å bli [...]."

Og det ble han. Og svært kjent, dessuten. Svært lest også, om enn ikke som dikter. Hvem er det snakk om?

Toget til Istanbul

2011-01-29T15:34:00.005+01:00

"Men i den fremstormende, buldrende ekspressen var larmen så jevn at det var jevngodt med stillhet, all bevegelse var så vedvarende at sinnet etter en stund oppfattet det som ro."

Graham Greene: Toget til Istanbul (Stamboul Train)

Oversatt av Kari Risvik

Boktidsskriftet Biblioteket

2011-01-24T20:59:00.002+01:00

Jeg bidro i sin tid til det første nummeret av boktidsskriftet Biblioteket (Norges mest leservennlige litteraturtidsskrift, som det selv omtaler seg). Lenge har jeg ikke hørt eller sett noe til det og trodde kanskje det hadde gått inn allerede, men det later til å være i full aktivitet og har en meget tiltalende blogg HER.

Tolstojs siste dager

2011-01-19T22:29:00.006+01:00

Så denne filmen i kveld, om Tolstojs siste dager. "The Last Station", heter den - en tittel som både går på sist stadium av livet og det faktum at Tolstoj døde på en jernbanestasjon. Glimrende spill av Christopher Plummer som Tolstoj og Helen Mirren som hans kone. Så vidt jeg kan bedømme holder filmen seg ganske tett opp til virkeligheten. Vel verd å se, også for den som ikke har et forhold til Tolstoj fra før. Men etter å ha lest Krig og fred nå i høst, lurer jeg faktisk på om jeg skal gå i gang med Anna Karenina også. Det er noe med klassikerne (jeg har nettopp avsluttet Madame Bovary).

Vargas Llosa og Flaubert

2011-01-14T14:04:00.002+01:00

Da jeg fant ut at Mario Vargas Llosa har skrevet en hel bok om sitt forhold til Flaubert og Madame Bovary, ble jeg nysgjerrig og bestilte boken fra Amazon.co.uk.

The Perpetual Orgy is a marvelous companion piece to Flaubert's novel. Vargas Llosa shows a deep critical understanding of the text, and offers a useful gloss on it, but it is particularly his personal relationship with the book -- what it has meant for him and what he has gotten out of it -- that make it valuable.

Highly recommended.

(Les resten av denne omtalen HER.)

Er det ikke herlig?

2011-01-12T10:54:00.001+01:00

Jeg får nærmest daglig så mange gullkantede tilbud på e-post at det er bare utrolig at jeg sitter her og oversetter for å tjene til det daglige brød. Det er simpelthen en stri strøm av mennesker som gjerne vil gi meg penger, for ikke å snakke om alle de unge og attraktive damene i fjerne land som har utpekt nettopp meg som sin hjertevenn.
Brev av den typen som er gjengitt nedenfor, har en virkning på meg som neppe har vært avsenders intensjon, og som vedkommende nok heller ikke har forestilt seg. Det gir meg nemlig (foruten en god latter) en trygg overbevisning om at norske oversettere aldri vil kunne erstattes hverken av dataprogrammer eller billig utenlandsk arbeidskraft eller noe som helst.

Hei venn,

Hvordan har du det i dag og din familie? håper jeg fint, jeg er Mr. Michael

Webster, leder regnskap / revisjon av NatWest Bank, Harlsden,, England North

West London. Jeg kontaktet deg med hensyn til en forretning forslaget som

vil være av en enorm fordel for oss begge, og de mindre privilegerte seg. Å

være manager regnskap / revisjon avdeling Greater London Regional kontoret,

oppdaget jeg en sum av £15,000,000.00 GBP (femten millioner britiske pund) i

en konto som tilhører en av våre utenlandske kunder Late Mr. Moises Saba

Masri. Han var en jødisk virksomhet mogul fra Mexico som døde på et

helikopter krasj. Mr. Saba var 47-år-gammel da både hans kone, hans eneste

sønn Avraham (Albert) og hans datter-in-law døde i et helikopter krasj.

Valget av kontakter du vekket fra de geografiske natur hvor du bor særlig på

grunn av sensitiviteten av transaksjonen og konfidensialitet her. Nå vår

bank har ventet på noen av de pårørende til å komme opp for kravet av arven

fondet, men dessverre alt arbeidet har som ugyldig. Jeg personlig har vært

mislykket i finne verken pårørende eller noen pårørende til Mr. Saba. På

denne hilsen, jeg søker ditt samtykke til å presentere deg som den neste av

slekt / Will Betalingsmottakers til den døde, slik at utbyttet av denne

kontoen verdsatt til £15 millioner britiske pund kan bli utbetalt til deg.

Dette vil bli utbetalt eller delt i disse prosenter 60% til meg og 40% til

deg. Jeg har sikret alle nødvendige juridiske dokumenter som kan brukes til

å sikkerhetskopiere dette kravet vi er i ferd med å gjøre. Alt jeg trenger

er å laste opp ditt navn til dokumenter og legalisere dem på den britiske

High Court for å bevise at du legitim betalingsmottakeren. Alt jeg trenger

nå er ærlig samarbeid, taushetsplikt og tillit til at vi ser denne

transaksjonen gjennom. Jeg garanterer deg 100% suksess og at denne

virksomheten transaksjonen vil bli behandlet under virkeområde loven, og vil

også beskytte deg mot eventuelle brudd på kontrakten.

Vennligst gi meg følgende som vi har 5 arbeidsdager for å kjøre den gjennom:

En. Ditt fulle navn:

2. Telefonnummer:

Tre. Kontakt adresse:

4. Alder:

5. Kjønn:

6. Yrke:

Etter å ha gått gjennom en metodisk søk, bestemte jeg meg for å kontakte deg

håper at du finner dette forslaget interessant. Vær på bekreftelsessiden av

denne meldingen og viser din interesse vil jeg gi deg mer informasjon.

Din tilslutning til denne e-post og forretning forslaget vil bli høyt

verdsatt.

Vennlig hilsen

Mr. Michael Webster.

Ord for dagen

2011-01-11T10:17:00.000+01:00

Noen ganger tror jeg at gode lesere er enda mørkere og mer særegne poeter enn gode forfattere.

Jorge Luis Borges

Bare lese.

2011-01-09T19:39:00.005+01:00

Du er seks og lærer deg å lese ved hjelp av gateskilt.

Rørlegger, Kolonial, melk, smør, egg, Møbler, tv- og

Radio-eksperten, Halvdan Svartes gate. Du begynner

å lese bøker og foreldrene dine blir glade. Men så oppdager

du følelsen du får når du leser. Pausen du får fra

deg selv. Og det blir som med mat, du greier ikke å

stoppe. Etter hvert mener foreldrene dine at det ikke

er bra med all den lesingen, du må gå mer på ski, du

må lære å spille et instrument. Men du liker ikke å gå

på ski og du liker ikke musikk. Du vil bare lese. Etter

hvert må du lese i smug. De sier at du ikke må overdrive.

Men å overdrive er det eneste som hjelper.

Nina Lykke: Orgien, og andre fortellinger. Oktober 2010.
Utdraget er fra fortellingen "Pang du er død". Omtale av boken og nedlasting av et større utdrag av fortellingen på DENNE
siden.

Til bords med Bovary

2011-01-06T21:11:00.008+01:00

Emma Bovary er datter av en storbonde, og slik kan kjøkkenet på farens gård, der bryllupet feires, ha sett ut.

Det er lenge siden jeg har hatt noe litterært måltid i bloggen nå, og hva kan vel da passe bedre enn bryllupsmåltidet til Emma og Charles Bovary.

«Det var i vognskjulet bordet var dekket. Det var fire mørbradsteker, seks hønsefrikasseer, flere kalvekasseroller, tre fåresteker og, midt på bordet, en nydelig helstekt smågris, flankert av fire svære innmatpølser med spinat. På hjørnene stod karafler med brennevin. Flaskene med søtstider hadde tett skum ved korken, og alle glass var på forhånd fylt med vin til randen. Gul pudding på store fat disset og skalv bare noen kom litt borti bordet, og på den glatte overflaten pranget brudeparets initialer i arabeskbokstaver av små sukkerkuler. En konditor fra Yvetot var blitt engasjert til tertene og nugaten. Siden han var ny i distriktet, hadde han gjort seg svært flid, og ved desserten bar han egenhendig inn en høy kake som vakte begeistrede utbrudd. Nederst var det en firkant i blå papp som forestilte et tempel, med søylegavl og kolonnader og statuetter i gips rundt det hele, i nisjer med stjerner av gullpapir; i neste etasje fulgte så et borgtårn av formkake, omgitt av små befestninger i sukat, mandler, rosiner og appelsinbiter, og endelig, på den øverste plattformen, som var en grønn eng blant klipper og syltetøytjern med båter av hasselnøtthamser, så man en liten amorin som gynget i en sjokoladehuske, der de to stolpene hadde ekte rosenknopper istedenfor kuler på toppen.»

Blir det så et lykkelig ekteskap? Fra Charles’ side tydeligvis. Hans første ekteskap kan ikke ha vært det, han har tidligere vært gift med en enke som moren hadde funnet til ham, en god del eldre enn ham, «stygg, tørr som en pinne og full av kviser» og dessuten med føtter som var kalde som istapper i sengen. Charles’ første kone dør heldigvis kort tid etter at han har truffet den atskillig yngre og vakrere Emma, i forbindelse med at han behandler Emmas far for et benbrudd (Charles Bovary er lege). Man kan jo tenke seg at Charles ikke har hatt det særlig erotisk tilfredsstillende i sitt første ekteskap, men morgenen etter bryllupsnatten med Emma er han «som forvandlet», og tiden etterpå fortoner seg tydeligvis som et eventyr for ham.
«Nå eide han for hele livet denne vakre kvinnen som han tilbad. For ham strakte ikke universet seg lenger enn til silkekanten på hennes underskjørt [...] Han kunne ikke la være stadig å røre ved kammen hennes, ringene hennes, tørkleet hennes; noen ganger gav han henne store kyss midt på munnen, andre ganger hundre små kyss langs den nakne armen, fra fingertuppene til skulderen; og hun skjøv ham vekk, halvt smilende, halvt irritert, slik man gjør med et barn som klenger.»

Fyren er med andre ord erotisk besatt og fullstendig tussete. Og Emma, hvordan opplever hun det?

«Før hun giftet seg, hadde hun trodd at hun følte kjærlighet; men siden lykken som denne kjærligheten skulle ha resultert i, var uteblitt, måtte hun ha tatt feil, tenkte hun. Og Emma prøvde å få greie på hva man egentlig mente med ordene lykksalighet, lidenskap og berusende kjærlighet, som hadde forekommet henne så vakre i bøkene.

Dette høres ikke bra ut, gjør det vel? De er i hver sin verden, disse to. Mannen er en dott, og dama er en livsfjern drømmer som har forlest seg på kjærlighetsromaner. Det kan ikke gå bra.

Oversatt av Birger Huse.

På godt og ondt er det herlig å skrive

2011-01-05T19:51:00.001+01:00

Han levde intenst i de øyeblikkene han skrev: "På godt og ondt er det herlig å skrive, ikke lenger å være seg selv, men å bevege seg i et helt univers man selv har skapt. I dag, for eksempel, red jeg som mann og kvinne, både elsker og elskerinne, en høstettermiddag under gult løv, og jeg var også hestene, løvet, vinden, de ordene menneskene mine ytret, selv den røde solen som nesten fikk dem til å lukke sine elskovsdrukne øyne." Og da han kom til det punktet da han måtte ta livet av Madame Bovary, forestilte han seg hennes kval så intenst at han kjente den blekkaktige smaken av arsenikk i sin egen munn og nesten kastet opp.

Fra A.S. Byatts forord til Madame Bovary

Flauberts setninger

2011-01-04T21:12:00.001+01:00

Flaubert skrev at setningene måtte være klare som Voltaire, like breddfulle av innhold som Montaigne, like frodige som La Bruyère, og alltid flommende over av farger.

Moren sa til ham: Din mani for setninger har tørket ut ditt hjerte.

Fra A.S.Byatts forord til Madame Bovary.

Lesingens farer

2011-01-03T09:27:00.000+01:00

"I klosteret hvor hun [Emma Bovary, née Rouault] fikk sin utdannelse, ble hennes drømmeriske åndelige ekstaser avløst av drømmeriske visjoner om lykke hentet fra romaner, gode som dårlige. Hun er som den andre arketypiske lesende helt, Don Quijote, i og med at hennes oppfatning av verden og måte å leve på forderves av de lesevanene hun har lagt seg til. Don Quijote lengter etter å forvandle det provinsielle La Mancha til en valplass for kjemper, demoner og jomfruer i nød. Emma lengter etter å finne lykken i vakre klær og raske vogner, dansende på ball fulgt av beundrende blikk."

Fra A.S. Byatts innledende essay til bokklubbutgaven (Verdensbiblioteket) av Madame Bovary. Essayet er oversatt av Knut Johansen, selve boken av Birger Huse.

Leseåret 2010

2011-01-01T16:21:00.007+01:00

Så er tiden inne for status for leseåret 2010. Jeg er ganske jevn, viser det seg: 26 bøker i år, mot 25 i 2009 og 27 i 2008. Dessverre bare 6 bøker av kvinnelige forfattere, mot 11 i fjor. Antallet norske forfattere er derimot på linje med fjorårets (11). 5 av bøkene var lånt på biblioteket, mot 4 i fjor. 5 bøker var av norske debutanter. 3 av forfatterne har jeg truffet personlig. Hvis jeg skal trekke frem noen høydepunkter, må det være Enrique Vila-Matas og Leo Tolstoj, men egentlig er enhver bok et høydepunkt i den forstand at jeg ikke gidder å lese ferdig bøker som ikke gir meg noe.

Heller ikke ved dette årsskiftet har jeg noen plan for den videre lesingen. Jeg går inn i 2011 med å lese Madame Bovary av Gustave Flaubert, en bok jeg bare har lest biter av hittil. Men som nevnt i bloggen, har jeg etter hvert fått mer sans for «kanonisk lesning», og Madame Bovary er en klassiker jeg vil ha lest. Men deretter? Jeg vet ikke. Bøkene vil formodentlig fortsette å «komme til meg», et fenomen jeg hyppig har omtalt.
Men i år som i fjor tviler jeg ikke på at jeg har mange lesegleder å se frem til.

PS Når det gjelder listen over anskaffede/mottatte bøker i 2010, gikk den helt i ball da antallet passerte 120 bind. Den er derfor fjernet. Mitt tilfang av nye bøker er til enhver tid så stort at jeg ikke orker å føre liste over det. Til en viss grad blir de registrert i bokdatabasen jeg anskaffet meg i fjor, men heller ikke den har jeg tid til å holde helt ajour når det gjelder nyanskaffelser. Og å registrere alle bøkene jeg har fra før, kan jeg visst bare glemme. Det tar altfor lang tid, selv med strekkodeleser, fordi mange av opplysningene jeg vil ha med, uansett må tilføyes manuelt.

gyuyij

2010-12-27T23:32:00.001+01:00

Published with Blogger-droid v1.6.5

Ny teknologi

2010-12-26T14:32:00.002+01:00

Innlegget under er nesten litt morsomt. Da jeg oppdaget det, skjønte jeg først ikke hvor det kom fra. Men så gikk det opp for meg at jeg må ha sendt denne Z-en i vanvare når jeg har lekt meg med den nye androide smarttelefonen som jeg fikk til jul. Sånn kan det gå når ukyndige personer skal foreta teknologiske kvantesprang ...

Z

2010-12-25T22:31:00.001+01:00

Published with Blogger-droid v1.6.5

God jul

2010-12-24T12:27:00.001+01:00

God jul til alle lesere av denne bloggen.

Håper boknissen kommer til dere alle!

Kjenner meg igjen ...

2010-12-16T11:09:00.002+01:00

Når jeg ser noen med en bok i hånden, må jeg straks finne ut hvilken bok det er. Det er nesten manisk.
Maria Gripe: Skyggen over steinbenken

Ord for dagen

2010-12-13T10:38:00.004+01:00

Jeg klarte ikke å lese den. Menneskehjernen er ikke så kompleks.

Sa Einstein da han leverte tilbake en Kafka-bok til Thomas Mann.

(Sitat hentet fra Agnes Ravatns høgkulturelle adventskalender på Samlagsbloggen.)

Oversetterblogg: Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille

2010-12-10T12:50:00.003+01:00

Oversetterblogg: Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille: "Av oversetter Hedda Vormeland Det gis ut mye skjønnlitteratur i Norge hvert år. Mye er viktig og bra, mye er også middelmådig, en del er di..."

Vær innom Oversetterbloggen i det siste? Trykk på overskriften, så kommer du dit.

Fra dagens post og andre kilder

2010-12-09T12:57:00.017+01:00

Jul i Rådhusgata - forfatternes og oversetternes julehefte. Med bidrag av Britt Karin Larsen, Gro Dahle, Mona Høvring, Endre Ruset, Torstein Bugge Høverstad, Linde Hagerup, Anna Fiske og Thomas Lundbo. Lekkert design (Avrio Design, Anne Vines) og hyggelig og faglig relevant innhold, bl.a. Høverstads artikkel om å oversette Dickens' A Christmas Carol.

Fjorårets julebok fra Gyldendal var en litterær godbit, en ikke tidligere utgitt tekst av Gunnar Larsen. Det var kanskje derfor mine forventninger var store i år, og skuffelsen desto større da årets julebok viste seg å handle om ... fotball. Det hjelper ikke at den er skrevet av Kjartan Fløgstad, jeg åpner den ikke. Jeg hater sport og idrett generelt, og fotball spesielt.

Jeg er en relativt flittig bibliotekbruker, og rett som det er tar jeg med meg en bunke hjem bare for å bla litt og ta noen smakebiter. Denne bunken er delvis preget av litt research jeg skal drive i forbindelse med en ny oversettelse, av en ungdomsroman i sjangeren science fiction. Det innebærer at jeg må legge an en litt annen språklig palett enn jeg pleier å bruke.

Mitt eget julekort i år, foto fra Bøkeskogen i Larvik sist vinter.

Billie ligger på sofaen på kontoret mitt og følger med på alt jeg gjør. Jeg har lovet henne en lang tur senere i ettermiddag.

Møte med en poet

2010-12-06T10:39:00.010+01:00

Mathias R. Samuelsen
Foto fra Kolon Forlags nettside

Jeg var på Gyldendals julefest på fredag, en av årets store begivenheter for gyldendøler. Lokalet var allerede godt fullt da jeg ankom, og selv om jeg egentlig kjenner mange, fant jeg ikke umiddelbart noen å snakke med. I slike situasjoner har jeg etter hvert gjort det til en vane å finne en person som heller ikke har noen å snakke med, og innlede en samtale med vedkommende, for eksempel ved å spørre om hun eller han er forfatter. I denne forsamlingen er sjansen selvsagt stor for at vedkommende er nettopp det, men det kan også være en Gyldendal-ansatt eller -pensjonist, en fra bokhandelbransjen, en illustratør, manusvasker, korrekturleser eller annet.

I dette tilfellet viste det seg å være en forfatter jeg henvendte meg til, en ung mann med en diktsamling bak seg på Kolon forlag (et underbruk av Gyldendal). Jeg hadde ikke hørt om hverken ham eller boken, men nysgjerrigheten ble pirret. Å debutere som forfatter er som kjent litt av et nåløye å komme igjennom, og det forekommer meg at å debutere med en diktsamling om mulig er en trangere nåløye enn de fleste. Den unge poeten var velutdannet, bereist og kunnskapsrik, og vi hadde en givende samtale, blant annet om oversetterproblematikk. Han hadde en master om den amerikansk lyriker Gary Snyder (som du kan se noen dikt av HER), og drev selv med gjendiktning.

Da jeg kom hjem, gikk jeg på Kolons hjemmeside og fant forfatteren HER og omtale av boken HER.

Det er ikke første gang jeg på denne måten får kjennskap til forfattere og bøker jeg aldri har hørt om. Det gjør meg litt glad, faktisk, på litteraturens vegne, at det finnes så mye bra der ute som lever sitt stille liv i skyggen av bestselgerhysteriet som ser ut til å ri både bokhandel og medier. Man kunne selvfølgelig ønske at disse forfatterne og bøkene deres fikk mer av den oppmerksomheten de fortjener, men det viktigste er at de er.

Leerestademoda.com - Did you know the BOOK? English subtitles

2010-12-01T11:28:00.000+01:00

Denne utrolige boken

2010-11-30T08:28:00.005+01:00

Fernando Pessoa
Street art fra Lisboa
foto: Børge Skråmestø

«Og så, med ett, stod han foran den: Fernando Pessoa, O LIVRO DO DESASSOSSEGO. Egentlig var det utrolig, men han hadde reist til Lisboa uten å tenke på at han reiste til Bernardo Soares’ by, regnskapsassistenten som arbeidet på Rua dos Douradores, og som Pessoa lot tenke de tankene han skrev ned, mer ensomme enn alle tanker verden hadde hørt om både før og etter ham.
[...]
«Vet De hvordan jeg opplever denne utrolige boken?» spurte senor Simões da han slo inn prisen i kassen. «Det er som om Marcel Proust skulle ha skrevet Michel de Montaignes Les Essais.»

Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa.
Oversatt av Geir Pollen.
O LIVRO DO DESASSOSSEGO = UROENS BOK.

Den første chic lit?

2010-11-27T14:47:00.003+01:00

"Madame Bovary is many things - a perfect piece of fictional machinery, the pinnacle of realism, the slaughterer of Romanticism, a complex study of failure - but it is also the first great shopping and fucking novel."

Sitat fra DENNE artikkelen av Julian Barnes i London Review of Books, om engelske oversettelser av Madame Bovary spesielt - og om oversetterproblematikk generelt.

Og ikke nok med det ...

2010-11-25T21:50:00.009+01:00

"[K]an noen si meg når i helvete jeg skal få tid til å lese det alt sammen?" [...] "Jeg har over ti tusen bind fra før. Av dem er det ca fire tusen jeg ikke har rukket å lese. Vanligvis leser jeg to bøker i uken. To bøker i uken er lik 104 bøker pr år. For å pløye gjennom fire tusen bind trenger jeg ca 40 år. Jeg er 43 år gammel. Innen jeg er ferdig med å lese de bøkene jeg allerede har kjøpt, vil jeg være 83 år gammel. Og ikke nok med det..." Det svartnet for øynene og han måtte lene seg mot husveggen. "Og ikke nok med det", hvisket Felix Bartholdy til murpussen. "Jeg fortsetter å kjøpe. Jeg hamstrer. Jeg karrer til meg det jeg ser. Jeg er syk. Jeg kjøper minst fem ganger så mange bøker som jeg leser. Jeg har hyllene fulle av bøker som jeg aldri kommer til å åpne. Det bare øker og øker. Jeg kan ikke gå forbi en bokhandel. Jeg leser kataloger på sengen, kritikker på do og har alltid vesken full av litterære tidsskrifter. Og jeg kan ikke stoppe. Jeg kan ikke stoppe!"

Sitat fra Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, funnet hos Bokelskere.
Bildet er fra mitt eget kontor ...