Ord for dagen

If there's a book you really want to read, but it hasn't been written yet, then you must write it.
-Toni Morrison

Bokmerker og bokbuffé

Via DENNE bloggen: Bokmerker.org, ble jeg oppmerksom på DENNE siden: Bokbuffeen.no, hvor du kan kjøpe bøker (restopplag) direkte fra forfatterne. Ta en titt på begge. Ifølge Virrvarr er Bokmerker.org Norges beste bokblogg (det ble altså ikke meg ...), og en bokbuffé med nedsatte bøker rett fra forfatteren, med mulighet for signering, er vel ikke verst?

En bok, et utdrag

«Leve og dikte opp. Jeg har prøvd det. Jeg må ha prøvd det. Å dikte opp. Det er ikke det rette ordet. Ikke leve heller. Det gjør ingenting. Jeg har prøvd. Mens alvorets store villdyr kom og gikk inne i meg, rasende, brølende, og flenget med opp. Jeg har gjort det der. Helt alene også, godt gjemt, jeg har spilt innbilsk narr, helt alene, i timevis, ubevegelig, ofte stående oppreist, som forhekset, stønnende. Ja, bare stønn. Jeg har ikke vært i stand til å leke. Jeg snurret rundt, klappet i hendene, løp, ropte, så meg selv tape, så meg selv vinne, jublende, lidende. Så plutselig kastet jeg meg over leketøyet, hvis det fantes noe, for å ødelegge det, eller over et barn, for å forvandle dets lykke til et vræl, eller så rømte jeg, jeg løp og gjemte meg i en fart. De fulgte etter meg, de store, de rettferdige, de innhentet meg, slo meg, jaget meg tilbake til runddansen, til leken, til fryden. For jeg var allerede i alvorets klør. Det har vært min store sykdom. Jeg ble født alvorlig, slik andre er født med syfilis. Og det er i fullt alvor jeg har forsøkt å ikke være det lenger, å leve, å dikte opp, jeg vet hva jeg mener. Men hver gang jeg forsøkte på nytt, mistet jeg besinnelsen, kastet meg ned i mitt dype mørke som mot frelsen, kastet meg for føttene på ham som hverken er i stand til å leve eller tåler å se at andre gjør det. Leve. Jeg snakker om det uten å vite hva det vil si. Jeg har forsøkt meg på det uten å vite hva jeg forsøkte på. Kanskje har jeg allikevel levd, uten å vite det. Jeg lurer på hvorfor jeg snakker om alt dette. Å, ja, det er for å bli kvitt kjedsomheten. Leve og få til å leve. Ingen vits i å anklage ordene lenger, de er ikke mer innholdsløse enn det de bærer med seg.»

Samuel Beckett: Malone dør. Oversatt fra fransk av Anne Elligers og Erik Ringen.

Baksideteksten lyder slik:

«Malone dør er andre bok i Samuel Becketts romantrilogi, som også omfatter Molloy og Den unevnelige. Bøkene ble utgitt mellom 1951 og 1953 og ble forfatterens gjennombruddsverk.

«Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart.» Slik åpner Malone fortellingen om hvordan han fyller tiden mens han venter på livets slutt. Med sin skrøpelige kropp er det lite han kan foreta seg. Men han har blyant, papir og en grenseløs fantasi. Fra sykesengen gir han liv til utrolige skikkelser, og etter hvert er verken forteller eller leser helt sikre på hvor skillet går mellom Malone selv og de personene han finner opp. Malone dør har vært gjenstand for utallige fortolkninger. Mange har lest romanen som et av de verkene der Beckett tydeligst skildrer det sammensatte forholdet mellom en forfatter, hans personer og hans verk.»

PS Jeg var ikke klar over at dette var en trilogi før jeg (omsider) leste baksideteksten. Man bør alltid lese baksideteksten før man leser en bok, men denne gangen gjorde jeg nå ikke det. Men til min store glede hadde Haugenbok begge de to andre også til nedsatt pris, kr. 99 per stykk. Nå er de bestilt, slik at trilogien kan bli komplett.

Leserapport

Jeg er ferdig med Brodecks rapport, og dermed har jeg lest de to bøkene av Philippe Claudel som er oversatt til norsk. Jeg håper innstendig at flere vil komme. Jeg har omtalt lesingen av både Grå sjeler og Brodecks rapport her i bloggen underveis. Det er sjelden jeg uforbeholdent anbefaler bøker - enhver har sin smak og sine preferanser - men når det gjelder Claudel, gjør jeg det, for anledningen med en annens ord enn mine egne, HER på bloggen Sjeldnere enn sorte svaner. Det er fyr som kan uttrykke seg, og som yter Claudel og bøkene hans rettferdighet i sin omtale.

Jeg kan for egen del tilføye at bekjentskapet med Claudel er en skjellsettende opplevelse i mitt liv som leser. Det er sjelden noe står frem som så kvalitativt annerledes, så ekte, så fullstendig noe for seg selv i positiv forstand, og som gjør meg glad på litteraturens vegne, til tross for den dystre tematikken i begge disse bøkene.

Etter Claudel leste jeg Inghill Johansens Forsvinne, som jeg plukket med meg fra biblioteket nylig fordi den ble ganske mye omtalt da den kom ut tidligere i år. Så vidt jeg husker, var alle omtalene udelt positive. HER er Dagsavisens anmeldelse. Jeg må innrømme at denne boka ikke begeistret meg. Jeg sier ikke at jeg opplevde den som dårlig, jeg sier ikke at jeg angret på at jeg leste den eller at den var tung å komme gjennom (den er på litt over 100 sider og består av en rekke korte tekster), men jeg hadde ingen opplevelse av dette subtile «mellom linjene» som blant annet etter Dagsavisens anmelders mening skal prege disse tekstene. Jeg skjønner at tittelen, Forsvinne, er et nøkkelord til å forstå disse tekstene, jeg ser sammenhengen, men jeg opplevde altså ikke noe. Kanskje det er jeg som er en dårlig leser. For en gangs skyld hadde jeg følelsen nettopp av ikke å forstå, men kanskje det ikke var noe mer å forstå? Kanskje det var mer det at jeg ikke opplevde noe? Jeg har prøvd å finne ut hvorfor disse tekstene ikke funket for meg. Jeg tror jeg opplevde dem som for flate på en måte, det manglet en form for galskap i dem, noe som fikk dem til å dirre. Andre opplever tydeligvis dette motsatt, jfr. anmeldelsene.

Nå har jeg begynt å lese Becketts Malone dør. Beckett er en av mine yndlingsforfattere, sammen med Joyce. Det er naturlig å nevne de to sammen. Beckett skjønner jeg ingenting av, men det prøver jeg heller ikke på. Beckett lar meg oppleve så mye. Beckett er så absurd som jeg liker. I hans tekster opplever jeg rikelig av det jeg kaller galskap, dessuten er det mye humor i dem. Beckett setter noe i gang i hjernen, jeg har det morsomt og slapper av med Beckett. Om jeg «skjønner» Beckett eller ikke, bekymrer meg ikke det minste. Jeg opplever ham, og det er opplevelser jeg er ute ette som leser. r

I leserapportene og leselistene her på bloggen holder jeg meg til skjønnlitteratur. Innimellom leser jeg mye annet, som akkurat nå Susan Sontags bok om kunstfortolkning - jeg liker tittelen Against Interpretation, jfr det jeg skrev om Beckett - og hennes tidlige dagbøker. En bok om James Joyces Ulysses ankom også postboksen forleden dag: Ulysses and Us. The Art of Everyday Living, av Declan Kiberd, som er professor i anglo-irsk litteratur ved University College i Dublin. Hans innledning har den noe nedslående overskriften "How Ulysses Didn’t Change Our Lives". Før Ulysses, skriver han, ble vanlige mennesker stort sett behandlet ganske nedlatende i litteraturen. Ulysses er nettopp en hyllest til det vanlige menneske, til hverdagslivet i en travel by. Joyce ville at alle skulle lese Ulysses, især vanlige mennesker, dem boken handlet om. Slik har det ikke gått. Ulysses er blitt kuppet av akademia, og det inntrykket som er skapt av Ulysses som en vanskelig tilgjengelig bok, har gjort at få våger seg på den. Paradoksalt nok er det en feiret bok, Kiberd sier: «It is quite impossible to imagine any other masterpiece of modernism having quite such an effect on the life of a city» (jfr. Bloomsday). Og det langt utenfor Dublins grenser, kan vi vel trygt si. Men den leses altså ikke. Som et kuriosum, men nok et ganske typisk sådant, kan nevnes at Hemingways eksemplar av Ulysses, som i dag befinner seg i John F. Kennedy Library, var uoppskåret, dvs. ulest, bortsett fra noen sider helt først og sist. Og det til tross for at Hemingway betraktet Joyce som lederskikkelsen blant intellektuelle i Paris på 1920-tallet.

På baksideteksten til Kiberds bok står det blant annet:

«This great modernist masterpiece, which for so many readers seem so intimidating, is a book that can teach us how to live better lives.

Declan Kiberd shows that Ulysses, far from being the epitome of elitism, was always intended as a book for common people. It was rooted in their experience and offers humane vision of a decent life under the dreadful pressures of the modern world. Leopold Bloom, the book’s hero, shows the young Stephen Dedalus how he can grow and mature as an artist and as a tolerant, adult human being. […] Apparently banal, he embodies an intensely ordinary kind of wisdom, and in this way offers us a model for living well.»

En interessant innfallsvinkel til Ulysses, og svært i tråd med Joyces egen intensjon, slik jeg oppfatter det.
Jeg tror man skal nærme seg Ulysses som man etter min mening skal nærme seg Becketts bøker - som opplevelser. Jeg brukte selv litt hjelpelitteratur da jeg leste Ulysses i fjor, og hadde utbytte av det, det gjelder bare å være herre over sin egen lesing og sette sin egen opplevelse i høysetet. Det kan det bli mange gode leseopplevelser av. Min egen lesing av Ulysses blogget jeg en del om, jfr temaet ULYSSES under dette innlegget.

PS. Jo, det er Marilyn Monroe som leser Ulysses på forsiden av Kiberds bok (bildet). Dette bildet har jeg skrevet om i et tidligere innlegg i bloggen, som du finner HER. Jeg vet ikke hvorfor bildet som illustrerte dette innlegget har forsvunnet i mellomtiden, men nå er det jo uansett i dagens innlegg.

Ord for dagen

"Writing is a beautiful act. It is making something that will give pleasure to others later."

Susan Sontag: Reborn. Early diaries 1947-1964

Feriefilm

"Etterkrigstidas feriefilmer var eskapisme for de som ikke hadde råd til egen ferie, mens dagens filmer uttrykker vår besettelse av terror og vold, mener Cinematekets Kjell Runar Jensen".
Slik lyder en overskrift på forsiden av Klassekampen i dag. Jeg har ennå ikke lest artikkelen den henviser til, men tenkte: feriefilm, hva er feriefilm for meg? Jo, den ultimate feriefilmen for meg, det må være Hr. Hulots ferie (Les vacances de M. Hulot) av og med Jacques Tati. Oscar-nominert for beste manus i sin tid. Jeg hadde glemt at jeg hadde den. Den skal jeg jammen se i kveld.

[litt senere]

Jeg burde visst ha lest artikkelen med en gang, for Hr. Hulots ferie var jo nevnt:

"Tatis film harselerer over fenomenet 'sommerferie' og den masseturismen man så allerede da. Folk dro på de samme stedene og gjorde de samme tingene, forteller Kjell Runar Jensen, som mener Tatis snart 60 år gamle film fortsatt treffer godt i sin beskrivelse av det overopphetede, masete og absurde strandlivet moderne bymennesker seg ut til å foretrekke om sommeren."

Fra det ene til det andre ...

"Just as I was once terrifiedly and neurotically religious and thought I should one day become a Catholic, so now I feel that I have lesbian tendencies ..."
Susan Sontag: Reborn. Early diaries 1947-1963. Hamish Hamilton, London 2008.


To bøker av Susan Sontag i posten i dag, fra amazon.co.uk: Reborn. Early diaries 1947-1963 og Against Interpretation and Other Essays.

Mandagsord

Slik dine dager er, slik er ditt liv. Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men det er sant. Hvis du vil vite hvordan livet ditt er, skal du bare se hvordan en vanlig dag er.

Hva har min dag bestått av, så langt? Jeg sto opp til vanlig tid, spiste min sedvanlige frokost (en halv rød grapefrukt, en porsjon havregrøt, en skonrok med ost, et bløtkokt egg og et glass vann). Etterpå tok jeg bikkja i bilen og kjørte ut i skogen, hvor jeg besteg den høyeste fjelltoppen i nedre del av Telemark fylke, Vestre Vealøs på 500 m. Etter hjemtur og dusj satte jeg meg til skrivebordet og jobbet til lunsj. Lunsjen nå for dagen består av et smørbrød med tunfiskmousse. Denne lager jeg av en boks med tunfisk i vann (vannet helles fra) rørt sammen med en stor spisesje crème fraîche, en dæsj olivenolje med grønn sitron (Huile d’Olive au Citron pressé Vert) fra den eksklusive olivenbutikken i Vibesgate (i Oslo) som jeg ikke husker navnet på akkurat nå, jo Oliviers & Co heter den), salt og pepper og litt basilikum. Jeg har ikke noen oppskrift, bare heller ingrediensene i en bolle og rører sammen med en gaffel. Det holder til to dager. Tunfiskmoussen legger jeg oppå en ristet skive med ovnsbakt, grovt brød med solsikkefrø (Pain de Campagne, kjøpt i den lokale Coop-butikken), med rikelig med rucola-salat oppå. Ved siden av har jeg en oppskåret tomat, fortrinnsvis en godt moden klasetomat, og brune oliven med stein fra den lokale asiamatbutikken. Til dette drikker jeg en stor kopp te (China Keemum) med akasiehonning og skummet melk (derav nicket Tehme Melck). Til dessert: Biola-youghurt og jordbær.

Deretter jobbing til klokken seks. Middagen besto i dag av et kyllingsmørbrød. Som underlag det samme som nevnt til lunsj, dvs en ristet brødskive belagt med rucolasalat. En kyllingfilet bankes flat, vendes i olje/salt/pepper og stekes på glovarm grillpanne med dype riller. Da trenger man ikke noe fettstoff i pannen, fileten blir rask gjennomstekt og får en deilig grillsmak (og mørke render etter rillene i pannen). Til dette en enkel salat med hjemmelagd dressing av olje/balsamicoeddik, samt igjen en oppskåret tomat og oliven som nevnt over. Og så rødvin og vann. Vannet har jeg tilberedt tidligere på dagen: en karaffel med kaldt vann fra springen, tilsatt to oppskårne sitronskiver og satt i kjøleskapet. Alt blir så superkaldt og godt i det nye, eksklusive, stålgrå Miele-kjøleskapet mitt (kjøpt brukt av en god venninne som nylig flyttet fra et stort hus til et enda større hus hvor allslags kjøleskap var integrert og vel så det).

Desserten ses på bildet: mer rødvin, mer vann, noen druer, og camembert på den nye, tynne speltkjeksen fra Sætre. Dette nytes med utsikt til en stor hage avskjermet av trær og hekker, hvor regnet faller med et stille sus og omverdenen anes som en fjern lydkulisse. En CD-spiller i strategisk nærhet sørger for bakgrunnsmusikk i form av danske Marie Key Band (som ingen andre nordmenn enn jeg trolig har hørt om).
Men det får så være.

Til desserten leser jeg en artikkel i helgens nummer av Morgenbladet, om en vin-nerd og filosof fra Bergen som hevder at vin urettmessig er forbigått i estetikkens filosofi. Avslutningen på artikkelen virker mildt beroligende på en uvitende vinnyter som meg:
 For en alminnelig vinelsker, som ikke bryr seg mer om det hun drikker enn at der er rødt eller hvitt: Er det lov å nøye seg med en vurdering i kategoriene liker - ikke liker?
 Klart det er det. Men man kan gå videre og få nye opplevelser. Det er beklageligvis avhengig av innsats, sier vinfilosofen i Bergen.

Før det har filosofen vært innom diverse interessante momenter, blant annet sansenes hierarki. Helt siden Platon og Aristoteles er det de intellektuelle sansene, altså syn og hørsel, som er blitt dyrket. De kroppsnære sansene, smak, berøring og lukt, er blitt utdefinert av estetikken, sier professoren. Som om jeg skulle ha sagt det selv, og som jeg, for luktens vedkommende, var inne på i DETTE innlegget.

Men tilbake til dagen/livet. Noen vil kanskje mene jeg er veldig opptatt av mat, men maten er nødvendige og velkomne avbrekk i en dag som stort sett består av arbeid. Jeg tror det var Hamsun som kalte arbeidet noe i retning av en velsignet trelldom, og det gjør jeg også. Jeg elsker å jobbe, og både som drosjeeier tidligere i livet og nå i den senere delen av livet som oversetter/forfatter har jeg kunnet glede meg over en stor arbeidskapasitet.

Den maten jeg har nevnt her, har jeg lagd selv. Den er enkel, kalorifattig og raskt lagd. Ferdigmat kommer ikke innenfor veggene her i huset. Når jeg er så opptatt av mat som jeg er nå, kan det skyldes at jeg er gressenkemann i ukevis og må lage alt selv. Vanligvis er det ikke jeg som lager mat, bortsett fra frokost og lunsj til meg selv (min hustru og jeg spiser aldri disse måltidene sammen). Middagen derimot, lages som regel ikke av meg, bortsett fra visse retter og den tradisjonelle lørdagspizzaen. Middagen er til gjengjeld dagens fellesmåltid ved seks-syvtiden om kvelden, etter at dagens dont er over, og det er tid for å slappe av og nyte. Det samme mønsteret følge jeg når jeg er alene. Når jeg nå er ferdig med middagen (og bloggingen), skal jeg lese og kanskje se en film. Eller jeg skal kanskje bli sittende her på uterommet, drikke mer rødvin, høre på mer musikk (Povl Dissing, jeg holder meg til danskene i dag) og fortsette å høre på det stille suset fra regnet. Jeg har ikke noe behov for andre stimulanser enn dem jeg finner i meg selv og mine umiddelbare omgivelser. Et vesentlig element i disse omgivelsene er fraværende, men i den sammenheng erfarer jeg sannheten i Tor Jonssons postulat om at «nærast er du når du er borte» (jeg vet forresten ikke hvor enig jeg egentlig er i det, men det er en annen sak). En av livets aller største nytelser er uansett å ha noe å se frem til, men det trenger ikke å komme i konflikt med nytelsen av nuet.

PS Hvis det var noen mening med dette innlegget, måtte det være at jeg er fornøyd med livet. Min vektlegging av hverdagens betydning har jeg også vært inne på i DETTE innlegget.

En bok, et utdrag

Man må jo ha mat, selv i varmen, selv om det er ferie, selv om alt mulig. Noen vil kanskje kunne hente inspirasjon i følgende utdrag fra Becketts Watt, en av mine yndlingsbøker, men bare kanskje, for det er snakk om en relativt arbeidskrevende prosess som de færreste antagelig vil gå i gang med. Men dog en rett som passer året rundt.

«Mr Knotts måltider skapte svært lite bryderi.
Lørdag aften ble det tilberedt og kokt et tilstrekkelig kvantum mat som var nok for Mr Knott en hel uke.
Denne retten inneholdt matvarer av forskjellig slag, så som supper av forskjellig slag, fisk, egg, vilt, fjærkre, kjøtt, ost, frukt, alt av forskjellig slag, og selvfølgelig brød og smør, og den inneholdt også de mer vanlige drikkevarer som absint, mineralvann, te, kaffe, melk, eksportøl, pils, whisky, konjakk, vin og vann, og den inneholdt også mange ting man tar for helsen, som insulin, dititalin, kalomel, jod, morfindråper, kvikksølv, kull, jern, kamille og ormepulver, og selvfølgelig salt og sennep, pepper og sukker, og selvfølgelig litt salicylsyre, for å sinke gjæringsprosessen.
Alt dette, og mange andre ting som er for tallrike til å nevnes, ble godt blandet i den berømte gryten og kokt i fire timer, til innholdet fikk en konsistens av sørpe eller grøt, og alt det gode som kunne spises, og alt det gode som kunne drikkes, og alt det gode som skulle inntas for helsens skyld, var blitt uløselig sammenblandet og forvandlet til noe som hverken var mat eller drikke eller medisin, men noe fullstendig nytt og godt, og hvor selv den minste skjefull øyeblikkelig åpnet appetitten og lukket den, stimulerte tørsten og slukket den, hemmet kroppens vitale funksjoner og styrket dem, og gikk behagelig til hodet.
Det falt på Watt å veie opp, måle og telle, med den største nøyaktighet, alle de ingredienser som utgjorde denne retten, og å tilberede alt det som krevde tilberedning før det skulle i gryten, og å blande alt sammen grundig uten at noe gikk til spille, slik at ingrediensene ikke kunne skjelnes fra hverandre, og deretter få den til å koke, og når den kokte holde den på kokepunktet, og når den hadde kokt skulle han ta den av og sette den til kjøling på et kjølig sted. Dette var en oppgave som til det ytterste tok på Watts psykiske og fysiske krefter, så krevende og anstrengende var den. Og når været var varmt kunne det enkelte ganger forekomme, når han blandet, naken til livet, og rørte med begge hender med den store jernsleiven, at tårene dryppet, tårer etter mental tretthet, fra ansiktet og ned i gryten, og fra brystet og under armene, svettperler, som anstrengelsen fremkalte, ned i gryten. Hans moralske reservasjoner ble også satt på en hard prøve, så stor var ansvarsfølelsen hans. For han visste, som om han var blitt fortalt det, at oppskriften til denne retten aldri var blitt forandret, siden den ble bestemt, for lenge lenge siden, og at råvarene, doseringen og mengden av ingrediensene som ble benyttet, var utregnet med den grundigste nøyaktighet, for at Mr Knott skulle få en rett på fjorten fullstendige måltider, hvilket vil si syv lunsjretter, syv fullstendige middagsretter, det maksimum av nytelse som var forenlig med hans fortsatte sunnhetstilstand.
Denne retten ble servert Mr Knott kald, i en bolle, presis klokken tolv midt på dagen, og presis klokken syv om kvelden, hele året.»

Fra Samuel Beckett: Watt, noveller, tekster. Gyldendals Lanterne-bøker 1976. Watt er oversatt av Olav Angell.