Forfatteren Tore Renberg er i helgens utgave av Klassekampen tilgodesett med bortimot fem helsider (!) der han får utbasunere seg om sin avskjed med modernismen på ”det kalde 90-tallet”. Renbergs store skurk er litteraturprofessor Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen, som skal ha forkynt at ”litteratur er ikke kommunikasjon”. En påstand Linneberg imøtegår ved å påpeke at det var filosofer, kunstnere og kunstteoretikere som Jurij Lotman og Umberto Eco som hevdet dette synet, og at poenget var at kunst var en negasjon av den kommunikasjonen man for eksempel møter i media. Teoretikerne som snakket om dette ønsket altså å redusere overflødigheten, støyen, i kommunikasjonen, ifølge Linneberg. Og det kan han ikke tenke seg at Renberg er så uenig i; at Renberg rett og slett har misforstått.
Linneberg sier at den episke romanen også sto sterkt i den perioden det er snakk om (eks. Lars Saabye Christensen), og at det alltid er blitt undervist i klassikerne.
Deretter fortsetter Renberg sitt ”oppgjør med modernismen” i form av en tre siders artikkel om Balzac der han hevder at han takket være Balzac, Lagerlöf og Laxness har gjenoppdaget ”festen” i litteraturen. (Underforstått var det med andre ord ingen ”fest” i modernismen ifølge Renberg.)
Renbergs "oppgjør med modernismen" er noe av det tåpeligste jeg har lest på lenge. Som Linneberg påpeker, finnes det selvsagt mange typer litteratur samtidig.
Renberg opererer etter min mening med kunstige og konstruerte perioder, typisk for den ulykksalige hangen til polarisering som preger en viss type norsk debattnivå. Ting er enten det ene eller det andre – det går ikke an å ha to tanker i hodet samtidig, enda vanskeligere er det å strekke seg så langt som til et helhetlig bilde.
Jeg har aldri lest noe av Tore Renberg, og sannsynligheten taler for at jeg heller aldri kommer til å gjøre det. Derimot leser jeg med stor glede Balzac, som alltid har befunnet seg i mitt litterære verdensbilde. I motsetning til Renberg trenger jeg derfor ikke å ”gjenoppdage” Balzac ut fra en eller annen programmatisk oppfatning av hva litteratur er eller ikke er, enn si foreta fordummende periodiske oppstykninger av den.
