Dumt

Forfatteren Tore Renberg er i helgens utgave av Klassekampen tilgodesett med bortimot fem helsider (!) der han får utbasunere seg om sin avskjed med modernismen på ”det kalde 90-tallet”. Renbergs store skurk er litteraturprofessor Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen, som skal ha forkynt at ”litteratur er ikke kommunikasjon”. En påstand Linneberg imøtegår ved å påpeke at det var filosofer, kunstnere og kunstteoretikere som Jurij Lotman og Umberto Eco som hevdet dette synet, og at poenget var at kunst var en negasjon av den kommunikasjonen man for eksempel møter i media. Teoretikerne som snakket om dette ønsket altså å redusere overflødigheten, støyen, i kommunikasjonen, ifølge Linneberg. Og det kan han ikke tenke seg at Renberg er så uenig i; at Renberg rett og slett har misforstått.
Linneberg sier at den episke romanen også sto sterkt i den perioden det er snakk om (eks. Lars Saabye Christensen), og at det alltid er blitt undervist i klassikerne.

Deretter fortsetter Renberg sitt ”oppgjør med modernismen” i form av en tre siders artikkel om Balzac der han hevder at han takket være Balzac, Lagerlöf og Laxness har gjenoppdaget ”festen” i litteraturen. (Underforstått var det med andre ord ingen ”fest” i modernismen ifølge Renberg.)

Renbergs "oppgjør med modernismen" er noe av det tåpeligste jeg har lest på lenge. Som Linneberg påpeker, finnes det selvsagt mange typer litteratur samtidig.
Renberg opererer etter min mening med kunstige og konstruerte perioder, typisk for den ulykksalige hangen til polarisering som preger en viss type norsk debattnivå. Ting er enten det ene eller det andre – det går ikke an å ha to tanker i hodet samtidig, enda vanskeligere er det å strekke seg så langt som til et helhetlig bilde.

Jeg har aldri lest noe av Tore Renberg, og sannsynligheten taler for at jeg heller aldri kommer til å gjøre det. Derimot leser jeg med stor glede Balzac, som alltid har befunnet seg i mitt litterære verdensbilde. I motsetning til Renberg trenger jeg derfor ikke å ”gjenoppdage” Balzac ut fra en eller annen programmatisk oppfatning av hva litteratur er eller ikke er, enn si foreta fordummende periodiske oppstykninger av den.

Ord for dagen.

«Nyt alle gleder livet gir, også forfengeligheten.»

Balzac

Etterlyst: Tapte illusjoner.

Jeg lever av og med bøker. Jeg har et helt hus fullt. Noen ganger finner jeg ikke en bok. Akkurat nå leter jeg etter Tapte illusjoner av Balzac. Den er full av understrekninger og fine sitater som jeg gjerne skulle brukt i bloggen. Men jeg finner den altså ikke. Den er ikke noen av de stedene hvor den burde være. Den store frykten er at den skal ha havnet på et av lassene med bøker jeg har kjørt til Fretex. Etter å ha samlet på bøker hele livet har det nemlig, ganske uunngåelig, oppstått en del slagg som nå fjernes i form av en langsom og bevisst ryddeprosess.

En annen mulighet er at den har havnet bak de andre bøkene på en hylle. Jeg har fortsatt ikke gitt opp håpet, men jeg misliker sterkt at "logisk leting" ennå ikke har ført frem. Som katolikk har jeg selvfølgelig muligheten til å be til den hellige Antonius, helgenen som finner ting. Nei, jeg fleiper ikke. Hm, kanskje jeg faktisk skulle ta meg en alvorlig prat med Antonius om saken. (Det kan godt hende han hjelper ikke-katolikker også, jeg tror helgenene er ganske sjenerøse sånn.)

Foreløpig leter jeg videre, men det er forferdelig å ikke finne en bok. Balzac, hvor er du?