Vår drøm om USA

Et lite apropos til de lesende presidentene (to innlegg nedenfor): Jeg har nylig begynt på et fire ukers gratis prøveabonnement på Dagsavisen. Som om jeg ikke har aviser nok, med tre lokalaviser, Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet, de to siste riktig nok bare ukentlig (lørdagsab. på KK). Men sist jeg var i Oslo og spiste lunsj på bokcafeen til Norli i Bogstadveien, bladde jeg i Dagsavisen som lå der, og ble behagelig overrasket. Nydelig design og godt innhold. Tabloid så absolutt bare i formatet. Uten å påberope meg den fulle og hele oversikt, kan det ikke være mange norske aviser i dag som har et så rent og tiltalende design, som foruten å gi et meget behagelig visuelt inntrykk også gjør at det som står i avisen, fremstår veldig klart og tydelig. Avisen virker kritisk og oppegående, med mye kulturstoff. I dag blant annet med en veldig interessant sak om Edvard Munch og Oslo kommune, av Stig Andersen, regissøren av dokumentarfilmen «Skrik og Madonna» som ble sendt nå sist lørdag, og som jeg så. Men det var særlig Stein Ørnhøis kommentar om presidentskiftet i USA som fanget min oppmerksomhet, og som utgjør det varslede aproposet. Du finner kommentaren hans HER.

Skrivesperre

En overskrift på forsiden av Dagens Næringsliv fanget oppmerksomheten da jeg passerte Narvesen-kiosken i det lille, lokale kjøpesenteret i dag, på vei hjem med pinseforsyningen av frukt og grønt. "Hvorfor får forfattere skrivesperre?" Seks hele sider i magasindelen av avisen om hvordan det oppleves for et skrivende menneske når det stopper helt opp. Torgrim Eggen, Jan Kjærstad, Bjarte Breiteig, Knut Nærum, Anne B. Ragde, Frid Ingulstad, Frode Grytten, Ragnar Hovland, Anne Oterholm, Karl Ove Knausgård, Ingvar Ambjørnsen og Erik Fosnes Hansen er med i denne velskrevne artikkelen, som er interessant ved at den også i litt videre forstand gir et innblikk i hvordan det er å være et skrivende menneske, det å måtte skape noe, noe som er godt. Ragnar Hovland synes f.eks. det blir vanskeligere og vanskeligere å skrive, fordi han blir mer og mer usikker på om det han skriver, holder mål. Mens Anne Oterholm synes at det å få til én perfekt setning gjør det verdt å være forfatter. Jeg har bare skumlest artikkelen foreløpig, men ser frem til å fordøye den mer fullstendig i løpet av pinsen. Dagens Næringsliv er søren meg en god avis; fysisk er den i tabloidformat, men det er noe med layout og design som gjør den større enn seg selv. Som den nevnte artikkelen om skrivesperre, over seks deilige sider. Jeg vet ikke om noen annen norsk avis som ville gjort noe sånt.

Ord for dagen.

"Det jeg bebreider avisene er at de hver dag henleder vår oppmerksomhet på uvesentlige ting, mens vi bare tre eller fire ganger i livet åpner de bøkene som omtaler det som virkelig har betydning."

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid, bind I, Veien til Swann.

Ikke av ånd alene.

Mer litterært i helgens aviser: Dagens Næringsliv har et stort portrettintervju med forfatterforeningens formann Anne Oterholm. Givende lesing både om Anne Oterholm spesielt og om det å være skjønnlitterær norsk forfatter i dag generelt. Anbefales.

Bokprogrammet i Bokmagasinet.

Bare en liten kommentar til innlegget under. Først i dag ble jeg oppmerksom på Bendik Wolds kommentar om Bokprogrammet i lørdagens nummer av Klassekampen. (I parentes bemerket fortsetter Klassekampen å innfinne seg til rett tid, dvs, på lørdag, og jeg får stadig større sans for Bokmagasinet.) Og som en kommentator her på bloggen har bemerket, bør en avis av denne typen ha en levetid på i hvert fall en uke. Bokmagasinet er selvsagt like aktuelt i dag som det var på lørdag. Og i helgen bladde jeg bare glatt forbi Bendik Wolds kommentar. Bokprogrammet? Totalt likegyldig. Men siden jeg så Bokprogrammet i går, var denne kommentaren plutselig aktuell da jeg tok frem lørdagens Klassekampen igjen og bladde i den under min ensomme lunsj i dag (en forfatter og oversetter har det jo ganske ensomt ...). Bendik Wolds kommentar ligger tydeligvis ikke på nett, jeg klarte i hvert fall ikke å finne den, så jeg kan dermed heller ikke lenke til den. Men du leser selvfølgelig Klassekampen og Bokmagasinet på lørdag, du også? Så da er det jo bare å finne frem avisen og lese, hvis du ikke alt har gjort det.

Egentlig sitter jeg vel nå her og anbefaler en avis jeg egentlig ikke liker. Så langt er det altså kommet med meg. Men dama fra Klassekampen som solgte meg lørdagsabonnementet på telefon, løy ikke da hun mente at Bokmagasinet ville være interessant for meg. Jeg synes faktisk nesten det er like bra som min egen blogg ... (lol).

Dagens navn: Rolf Jacobsen

En av Norges mest markante lyrikere, Rolf Jacobsen, ble født i dag for hundre år siden. Derfor skrives det mye om ham i disse dager. Jeg må innrømme at min lesing av Rolf Jacobsen har vært uhyre fragmentarisk. Han er ikke en lyriker som har betydd spesielt mye for meg, selv om han selvfølgelig er der i min litterære bevissthet og alltid har vært det. Noe som er interessant i disse dager, er å se hvordan tre av avisene jeg abonnerer på, Aftenposten, Morgenbladet og Klassekampen, vinkler sine omtaler av Jacobsen i forbindelse med hundreårsjubileet. Klassekampens artikkel handler om Jacobsens fortid som nazist og medlem i det norske nazipartiet Nasjonal Samling (Quislings parti). Morgenbladets artikkel handler om Rolf Jacobsens Gud og spør om han først og fremst var en religiøs dikter. Jacobsen konverterte til den katolske kirke i 1951. Morgenbladets skribent Kristian Kjelstrup gjør overbevisende rede for religionens rolle i og betydning for Jacobsens diktning. Tom Egil Hverven i Klassekampen nevner religionen med én setning, enda det på meg virker helt opplagt at religionen spilte en større rolle i Jacobsens forfatterskap enn NS-fortiden og diverse private forhold som Hverven også er inne på, alt dette som Jacobsen var taus om. Men det er klart - Klassekampen er vel ideologisk forhindret fra å interessere seg for det religiøse i det hele tatt. Aftenposten har en ren litterær vinkling. Det er greit nok, men også Aftenpostens litteraturredaktør Terje Stemland nøyer seg med å omtale Jacobsens religiøsitet med én setning: "Hverken hans politiske gjerning, på godt og ondt, eller hans konvertering til katolisismen, avspeiler seg i hans diktning." Nei, neppe det spesifikt katolske, men det religiøse er altså der, som Morgenbladet tydelig påpeker. Og som Aftenposten blankt ignorerer, i likhet med Klassekampen. Stemland i Aftenposten tar ikke engang med årstallet for Jacobsens konvertering i den biografiske oversikten, og avslører dermed sin uvitenhet om hvilken skjellsettende erfaring en slik konvertering er. Den katolske kirke er ikke en forening man melder seg ut og inn av sånn uten videre. Og som Morgenbladet påpeker, spiller troen en ganske stor rolle i Jacobsens forfatterskap, slik den nødvendigvis også må ha gjort det i hans liv. Både Aftenposten og Morgenbladet skal for øvrig ha honnør for at de ikke kaster seg på NS-bølgen og den grafsende interessen for det private i omtalene av Jacobsen, slik Klassekampen gjør. Men er ikke Jacobsens gudstro og hans katolisisme også noe privat? Nei, det er noe personlig, og det er noe ganske annet.

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte (1956)

Klassekampen som kom.

Jeg skrev i forrige uke om Klassekampen som ikke klarte å levere lørdagsavisen sin på lørdag, og som dermed bare fikk én sjanse til av meg. Og nettopp som jeg i mitt stille indre hadde begynt å more meg litt over at Klassekampen (både med stor og liten k) lot vente på seg, klarte jammen Klassekampen (den med stor k) å ligge i postboksen min lørdag morgen. Dermed ser det ut til at jeg er stuck med et lørdagsabonnement på en avis jeg egentlig ikke liker, men som altså klarte å lokke meg med bokbilaget sitt. Men det er vel unødvendig å si at Klassekampen må fortsette å innfinne seg hver lørdag? Å klare det én gang kan jo være regelrett nybegynnerflaks. Og som jeg har sagt til Klassekampen - jeg betaler ikke for gamle aviser.

Avisglede.

Dessverre har vi ikke søndagsaviser i Norge. Vi har aviser som kommer ut på søndag, men vi har ikke søndagsaviser. I Norge er det lørdagsutgavene som er ukens avismessige høydepunkt. I det siviliserte utland er det søndagsutgavene. En god søndagsavis er tykk som en murstein (for å overdrive litt), meget innholdsrik og selvfølgelig i ekte avisformat, det som kalles fullformat. I Norge er det visst nå bare én mindre avis igjen i fullformat. Det er en kjent sak at tabloid format gir tabloid journalistikk, og at fullformat gir seriøs journalistikk. Fullformat gir også helt andre muligheter når det gjelder layout, noe Politiken er et godt eksempel på. Politiken Søndag byr derfor ikke bare på journalistikk av ypperste klasse, men er også en estetisk nytelse.

Politiken Søndag var min yndlingsavis da jeg bodde i Danmark, og den har fortsatt å være det viktigste mediet for min kontakt med dansk språk og kultur, og for viten og informasjon langt utover det. Riktig nok er det bare når jeg er i Danmark (eller Oslo) at jeg kan få den dagfersk, ellers må jeg vente til mandag og noen ganger til tirsdag før jeg kan hente den i den lokale Narvesen-kiosken. Men det får så være.

En god ting med Politiken Søndag er at den er utstyrt med hele tre kryssord, Den store søndagskryds, Søndagskvissen og Den lille men svære. (Den lille men svære? Høres ut som en selvmotsigelse på norsk. Men svær på dansk er det samme som vanskelig på norsk.)
Fordelen med disse kryssordene er at jeg får ha dem helt for meg selv, siden jeg er den eneste her i huset som kan løse kryssord på dansk.

Mens vi venter på Klassekampen ...

Noen har klart å selge meg noe i telefonen, og det er godt gjort. Et lørdagsabonnement på Klassekampen. Jeg hadde et prøveabonnement på Klassekampen i fjor, så de tenkte vel at det gikk an å prøve seg i år også. Og det gjorde det. Det var Bokmagasinet som gjorde utslaget. Men - grunnen til at jeg ikke fortsatte å abonnere på Klassekampen i fjor, var at de ikke klarte å levere varene. Det vil si at avisen kom aldri til tiden. Derfor gjorde jeg det helt klart at jeg kan godt prøve et lørdagsabonnement, men hvis avisen ikke kommer på lørdag, så kan de bare glemme det. Den første lørdagsavisen kom i går, altså tirsdag, så det ser dårlig ut. Jeg har nå mailet Klassekampen og gitt dem sjansen én helg til. Hvis jeg ikke har avisen førstkommende lørdag, er det over og ut. Jeg vet ikke hvorfor dette er så vanskelig for Klassekampen. Aftenposten kommer hver dag uten problemer, og Morgenbladet (min foretrukne kulturavis) kommer hver fredag. Kanskje Klassekampen på død og liv må unngå et eller annet kapitalistisk distribusjonssystem? Ikke vet jeg.

Den virkelige virkeligheten.

I et innlegg 1. februar skrev jeg:

’Det fremgikk sikkert av innlegget «Kan man lære å skrive?» i går at jeg hører til dem som, slik Stephen King anbefaler, velger å lese eller gjøre andre ting fremfor å se på fjernsyn. Heller ikke her kritiserer jeg andres valg, selv om det forundrer meg at så mange mennesker lar et etter min mening så passiviserende og lite givende medium som fjernsyn sette dagsorden for livet sitt (noe mange mennesker gjør. Selv har jeg overhodet ikke problemer med å unnvære «fellesritualer» som Dagsrevyen og Skavlan. De handler ikke om min virkelighet, knapt nok om virkeligheten i det hele tatt, bare illusjoner av virkelighet. Men nå er vi over på et filosofisk problem som det blir for omfattende å gå inn på her.)’

I siste nummer av Morgenbladet har Søren Birkvad, førstelektor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer en artikkel hvor han sier akkurat det samme:

«Seeropplevelsen i sofaen impliserer en absurd kontrast mellom simulert liv og sure sokker. Jo mer de roper og tigger i fjernsynet - Se meg! Ikke gå vekk! - jo mer slapper vi andre av. Det er folkene i frokost-tv som får smilerynker - ikke vi. Det er Jan Erik Larssen som har det fantastisk mens han kjører fantastisk fort i ’Autofil' - vi andre bare synes det er fantastisk. Kun når det monstrøst uventede finner sted i det virkelige liv, får fjernsynets berømte liveness oss til for alvor å føle at vi lever.
Hvorfor er det slik? Det gis allmenne forklaringer. Fordi tv må tilgodese ganske strikse hensyn (public service-forpliktelser, reklameinntekter) er forutsigbarhet en sentral verdi. Derfor tiltenkes alt i tv en seriell form. Programmer som for eksempel ’Dagsrevyen’, ’Brennpunkt’, Barne-TV’, ’Topp 10’ (på kabelstasjonen The Voice) eller ’Extra-trekning’ har én ting felles, nemlig sin seriekarakter.
Det er på denne måten serie- og sjangerkarakteren som binder formen i de respektive programmene: Christian Borchs sjangerkonstituerende øyekontakt med seeren i ’Dagsrevyen’, de insinuerende slow motion-opptakene av maktens menn i ’Brennpunkt’, hallodamens talemåte før ’Barne-TV’, hip-hop-pornoen i ’The Voice’ eller de ekstra smilene i ’Extra-trekning’.
Det er det samme standardiseringsprinsippet som gjør fjernsynet sårbart for radikal kritikk. Det konforme og banale ved fjernsynet tjener de herskende interesser, hevder samfunnskritikere som Noam Chomsky og Pierre Bourdieu. Der fjernsynet burde vekket oss, blir vi vugget: Fjernsynet er det motsatte av det virkelige liv.»

Nettopp. Som om jeg skulle ha sagt det selv. Forresten - jeg sa det jo selv!

Artikkelen jeg siterer fra over, sto som sagt i Morgenbladet. Den eneste avisen i Norge jeg vet om som behandler leserne som voksne mennesker, blant annet ved å utelate kjendiseri, sport og lignende idioti fra spaltene. At det fortsatt er for mye intellektuelt pissprat i Morgenbladets spalter, får vi foreløpig ta med på kjøpet. Heldigvis er det tegn til bedring. Og heldigvis er Morgenbladet som helhet betraktet så bra at jeg betaler abonnementsavgiften med glede. (Tenk bare på hva jeg sparer ved aldri å kjøpe Dagbladet og VG. Unntak: Jeg kjøper Dagbladet på lørdager på grunn av kryssorden i Magasinet.)

Den virkeligheten du opplever når du leser en bok - og nå tenker jeg på skjønnlitteratur, altså såkalt fiksjon - er paradoksalt nok atskillig virkeligere enn den innbilte virkeligheten du blir presentert for og tror du opplever i tv. Det er blant annet derfor det er så uendelig mye mer fruktbart å bruke tiden på å lese enn på å se på tv.

Groucho Marx sa: «Jeg synes fjernsynet er veldig lærerikt. Hver gang jeg setter det på, går jeg inn i et annet rom og leser en god bok.»
Dette er ikke bare en morsom formulering fra en av verdens største komikere. Som i all stor humor, ligger det intelligens og innsikt bak. Groucho Marx sier det samme som komiker som jeg sier som legmann, og som Søren Birkvad sier som fagmann.

Livet foregår ikke på tv. Livet foregår i virkeligheten.
Og i diktningen finner vi virkeligheten i enda høyere potens. Det er et praktfullt paradoks - som for det lesende menneske gjør den virkelige virkeligheten enda virkeligere.

Til Morgenbladets pris

Jeg holder en del aviser. Da jeg satte meg ved kjøkkenbordet for å spise lunsj i dag og skulle finne en avis å lese mens jeg spiste, hadde jeg valget mellom tre lokale aviser, Aftenposten, Dagbladet - og Morgenbladet. Jeg lot lystprinsippet avgjøre, og valgte den siste. Hvorfor? Fordi Morgenbladet har mye av det stoffet som interesserer meg mest, nemlig kulturstoff, ikke minst stoff om litteratur. Morgenbladet lages av mennesker som både kan tenke og skrive. Morgenbladet er kjemisk fritt for sport og kjendiser og glorete annonser. Kulturdelen av Morgenbladet utgjør faktisk halve avisen - hvorav åtte sider om billedkunst/film/musikk og åtte sider om litteratur.
I denne ukens Morgenblad merket jeg meg spesielt kronikken om Beckett, en artikkel om Sune Nordgren og en ny kunsthall i Sverige, en artikkel om boken til Bjørn Ransve, en omtale av Sufjan Stevens' juleplate (helt ukjent navn for meg, men anmeldelsen pirret min nysgjerrighet, så jeg skal sjekke ham på Amazon), en artikkel om en israelsk film, et intervju med Marita Fossum (en norsk forfatter som hittil bare har vært et navn, men som på grunn av denne artikkelen nå har en identitet i min bevissthet), en (kritisk) anmeldelse av Fosnes Hansens siste bok og en anmeldelse av Øyvind Rimbareids essaysamling Hvorfor ensomt leve. I Morgenbladet finner jeg alltid noe som informerer, opplyser, stimulerer, gjør meg nysgjerrig. Morgenbladet er også en leseopplevelse, og jeg synes ikke det er så mange norske aviser man kan si det om i dag. De artiklene jeg har nevnt her, kommer jeg til å vende tilbake til og lese mer inngående i løpet av helgen. Og presentere smakebiter fra i bloggen.

Egentlig har jeg bare én ting å utsette på Morgenbladet, og det er at det blir i overkant intellektuelt av og til. Akkurat det kan være litt slitsomt, for å sitere Ukens navn i Morgenbladet, musikkjournalisten og NRKs bokanmelder Leif Ekle, som blir intervjuet i forbindelse med sitt nye litteraturmagasin Ordforord. Men som ham øyner vel også jeg tegn til bedring på dette punktet.