Jeg har lest ferdig Hässelby av Johan Harstad. Flere andre bloggere (og kommentatorer) har lest og likt denne boka. Mitt førsteinntrykk, som jeg fortalte om i DETTE innlegget, var også overveldende positivt. Når jeg nå har lest hele boka, er jeg imidlertid veldig delt. Jeg er fortsatt like imponert over Harstads gode språk og driv i fortellingen. Han river leseren med, og det er lett å lese ham. En av de andre bloggene som omtaler Hässelby, er Bookhouse Girls. Omtalen finner du HER . Bloggeren refererer blant annet til en anmeldelse av denne boka i Dag og Tid og skjønner ikke at hun og anmelderen kan ha lest samme bok, eller at de i hvert fall ikke har lest den på samme måte. Jeg skjønner begge. Eller rettere sagt, jeg tror jeg selv har lest Hässelby på begge måter. Jeg synes som sagt det er en praktfull bok (selv om jeg ikke er i målgruppa aldersmessig), og et absolutt givende møte med Harstad. Men samtidig setter Dag og Tids anmelder fingeren på det som også etter min mening er den store svakheten med boka: «Dei som les Hässelby for å finna eit framhald av livet til Albert Åberg, møter ein gimmick, og berre det, i ei bok som hermer den store, internasjonale romanen der sutlause folk reiser overalt og opplever sære komplott frå innsida og utsida.»
Surén skjønner tydeligvis ikke hva boka egentlig har med Albert Åberg å gjøre, og det skjønner ikke jeg heller. Dette med Albert Åberg er og blir bare en gimmick. Jeg kan dermed ikke la være å gruble over hva denne boka kunne ha vært, nemlig en realistisk skildring av Albert Åbergs liv som voksen i en forstadstristesse i det svenske «folkhemmet», hans forhold til faren, og til barndomsvennene. Harstad er på nippet til å gjøre nettopp dette, ikke minst når han skildrer Alberts og farens samliv i blokkleiligheten. Her er mye bra miljøskildring og skildring av forholdet mellom far og sønn. Men så skjærer Harstad ut og reduserer Albert Åberg til en biperson i en undergangsvisjon hvor han ikke klarer å beherske sine egne innfall, som for eksempel dette med den tyske oppfinneren og «demonteringen» av hele vår sivilisasjon. Helt på jordet, etter min mening. Det er så blodig synd at Albert Åberg forsvinner i alt dette.
