And now for something completely different

Som gjentatt til det kjedsommelige ser jeg ikke fjernsyn. Når jeg likevel har fjernsyn, er det for å se film på DVD. Det vil si at jeg betaler ganske dyrt for å se film (NRK-lisens og kabelavgift). Jeg har vurdert å gå over til projektor, men det har ikke blitt noe av foreløpig.

I fjor en gang, tror jeg det var, var det noen som fikk overtalt meg til å prøve å se en serie som heter Black Books. Det er en engelsk komiserie som handler om en fiktiv liten uavhengig bokhandel sentralt i London, drevet av en lettere forfyllet ire, Bernard Black. Andre sentrale personer er Bernards assistent Manny og deres felles venn Fran. Jeg så et par episoder av denne, men fant den ikke spesielt morsom. Altfor høyrøstet og overdrevet etter min smak. En av episodene jeg så, var 1. episode i sesong 2. Det er den episoden der Fran prøver å lære å spille piano av en gammel, blind og temmelig hissig russisk pianolærer. Sentralt i denne episoden står også Bernards forsøk på å sjekke opp en meget vakker kunde, som til hans forferdelse sier ja til å gå ut med ham. Hun spilles av Nina Conti og virket så spesiell (og da snakker jeg ikke bare om utseendet) at jeg også sjekket henne opp – på nettet – fordi jeg lurte på hvorfor jeg aldri hadde hørt om henne. Og her er vi for øvrig ved et av poengene i dette innlegget: Jeg har tenkt å skrive en del om filmer, og skuespillere, fortrinnsvis kvinnelige, som vi aldri har hørt om fordi de ikke er amerikanske og ikke inngår i det jeg vil kalle den hollywoodske glamoursfæren. Som jeg tidligere har vært inne på, er jeg lut lei den amerikanske kulturdominansen, som gjør at alt som kommer fra USA av filmer og bøker blir hausset opp, mens det finnes så mye annet, både fra Europa og resten av verden, som vi aldri hører om.
Nå vel. Min interesse for Nina Conti ble ytterligere skjerpet da jeg oppdaget at hun var en kjent skuespiller og entertainer – buktaler av alle ting – i England. Vinner av BBC New Comedy Award i 2002, blant annet. Jeg har stor sans for engelsk humor, og Nina Conti føyer seg ypperlig inn i en lang og stolt tradisjon på dette feltet. Hennes såkalte sidekick eller partner (i dette tilfelle altså en dukke) er en småfrekk ape ved navn Monk. I dette klippet fra YouTube synger Monk en operaarie. Som buktalernummer mener jeg at dette må være i toppklasse. Trykk HER for å se Nina Conti og Monk i aksjon.

Vitsen i litteraturen

- Lady, shall I lie in your lap?
- No, my lord.


I et innlegg 22. oktober viste jeg et eksempel på hvordan Kjartan Fløgstad bruker vitser i bøkene sine, i dette tilfellet vitsen om mannen som skulle svømme til Amerika, men som snudde da han bare hadde noen få meter igjen fordi han syntes det ble for langt. Selv har jeg den samme vitsen i min bok om svensken, dansken og nordmannen. En eldgammel vits, som i likhet med vitser flest finnes i mange varianter.
Det er ikke uvanlig at skjønnlitterære forfattere benytter vitser, og for den saks skyld blødmer og ordspill, på samme måte som Fløgstad. For eksempel kryr det av slikt i Ulysses:

«Lenehan hostet høylydt.
-- Ha hem, sa han meget langsomt. Å, bare litt frisk luft! Jeg ble forkjølet i parken. Porten sto åpen.»

«Lenehan bukket for en imaginær skikkelse og erklærte:
- Madam, jeg heter Adam. Og det var Abel som hadde snabel.»
(OBS: Originalens "Madam, I'm  Adam" er et palindrom; en setning som er likelydende enten man leser den forlengs eller baklengs. Det har ikke latt seg overføre til norsk. Jeg mener  for øvrig at neste setning burde begynne med "men" og ikke "og". Det engelske "and" må faktisk ofte oversettes med "men" på norsk.)

James Joyce: Ulysses, kap. 7: I hjertet av den grønne øyas metropol. Oversatt av Olav Angell.


Shakespeare er selvsagt heller ikke borte. Her en passasje fra Hamlet (gjendiktning André Bjerke):

Hamlet: Min frøken, får jeg ligge i Deres skjød?
Ophelia: Nei, min prins.
Hamlet: Jeg mener - får jeg ligge med hodet i Deres skjød?
Ophelia: Ja, min prins.
Hamlet: Trodde De jeg mente noe uhøvisk?
Ophelia: Jeg tror ingenting, min prins.

Ophelia misforstår Hamlet når han spør om han kan få ligge i hennes skjød. Mange vitser er basert nettopp på at ord og utsagn kan tolkes på to forskjellige måter, og at avsender og mottager misforstår - eller «misforstår» - hverandre.

I dette siste tilfelle er det forresten et poeng i den engelske teksten som ikke er overført til norsk. Hamlet spør nemlig: «Do you think I meant country matters?» (som kan leses: cunt-ry matters).

Ludwig Wittgenstein mente forøvrig at det måtte gå an å skrive et filosofisk verk som utelukkende besto av vitser. Men han gjorde det ikke.

På svømmetur i litteraturen

Det er mulig at både Kjartan Fløgstad og jeg betrakter oss selv som mennesker med humoristisk sans og ikke som vitsefortellere, jfr. innlegget nedenfor. Men bruker vitser gjør vi, hver på vår måte.
Her er den samme vitsen i min versjon (Svensken, dansken og nordmannen, Gyldendal 2008) og i Fløgstads versjon (Kniven på strupen, Gyldendal 1991.
Legg for øvrig merke til formuleringen «ein kar dei hadde høyrt om» i Fløgstads tekst. Det er typisk når folk forteller såkalte gode historier. De har aldri opplevd det selv, men hørt om noen som har det, for eksempel noen i familien eller noen som kjenner noen. Gjerne navngitte personer. Det finnes også mennesker som i fullt alvor tror at det finnes humor som er særegen for steder eller folkegrupper, at det for eksempel finnes en særlig nordnorsk humor, en særlig trøndersk humor etc. Men dessverre - det vi kan kalle vanlige vitser/gode historier er eldgamle og har eksistert overalt til alle tider.









Min versjon (bildet blir større ved å klikke på det).









Kjartan Fløgstads versjon.

Ord for dagen (oppgradet versjon)

"Det finst to typar menneske. Dei som fortel vitsar, og dei som har humor."

Kjartan Fløgstad: Kniven på strupen. Roman, Gyldendal 1991.

I et anfall av akutt rastløshet i går kveld tok jeg meg en tur rundt i hyllene uten helt å vite hva jeg var ute etter. Etter litt om og men endte jeg med å ta frem Kjartan Fløgstads Kniven på strupen, og slo rett opp på dette sitatet. Fløgstad er relativt godt representert i hylla, men jeg har aldri lest noe av ham.
Sitatet kan ved første øyekast virke selvmotsigende. Er det virkelig et motsetningsforhold mellom folk som forteller vitser og folk som har humoristisk sans? For meg gir dette utsagnet absolutt mening. Jeg har, som en del lesere av denne bloggen vil vite, befattet meg mye nettopp med vitser, og barnebøkene mine på Gyldendal Barn & Ungdom inneholder nettopp «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur» i form av vitser, gåter, spøkelseshistorier etc. Dette er mitt litterære prosjekt. Tradisjonslitteraturen er et råstoff som jeg lager bøker av. Jeg vil påstå at jeg er relativt godt inne i dette materialet. Jeg har også lagd en god del vitsebøker for voksne. Likevel - jeg er ikke en person som forteller vitser, derimot regner jeg meg som en person med humoristisk sans. Ja, jeg vil faktisk strekke det så langt som til å si at jeg ikke forteller vitser nettopp fordi jeg har humoristisk sans. Jeg snakker nå om å fortelle vitser muntlig, ikke skrive dem.
Noen mennesker tror at siden jeg lager vitsebøker, så må jeg være veldig opptatt av vitser, interessert i å høre dem og også være et oppkomme av vitser som jeg kan fortelle. Jeg skjønner at det er lett å trekke en slik slutning, men sorry. Jo, visst er jeg opptatt av vitser, men bare som materiale, som råstoff, som litteratur, samt teori om vitser og annen tradisjonslitteratur. Men jeg er lite interessert i å høre folk fortelle vitser, og jeg forteller dem ikke selv. Jeg er ingen stand up-komiker, folklorist er jeg heller ikke, dessuten er det små sjanser for at folk kan fortelle meg en vits jeg ikke har hørt før. Jeg har hyllemeter på hyllemeter med vitsebøker og humorteori.
Jeg synes at folk som forteller vitser, ofte er en plage for omgivelsene. Det kan være morsomt hvis det er noen som virkelig behersker kunsten, og det er det jo noen som kan, men de fleste kan det ikke. Som regel blir det dumt og plumpt, for mange vitser overskrider jo tabuer. I brylluper og andre festligheter skal folk plutselig være morsomme, og så lirer de av seg den ene usmakeligheten etter den andre, mens tilhørerne ler brydd. Hvis ikke det er pinlig og dumt, så vet ikke jeg. Hvis de hadde hatt humoristisk sans, hadde de ikke gjort det.
Jeg forteller altså ikke vitser, men påberoper meg en viss humoristisk sans. Jeg lager tross alt bøker som får folk, først og fremst barn (som så absolutt er folk) til å le. Og å more er et edelt fag ifølge Faust, som riktig nok snakker om teater, men likevel.
Jeg prøver å forklare hvorfor jeg finner Fløgstads sitat så meningsfylt, men jeg vet ikke om jeg får det til. La meg da heller si litt om Fløgstad, som jeg som sagt hittil ikke har lest. Men siden jeg ikke tror på tilfeldigheter, tror jeg heller ikke det var tilfeldig at det var nettopp en av hans bøker jeg tok ned fra hylla i går kveld mer eller mindre på måfå. Jeg vet at Fløgstad er god, at han er morsom, at han er siterbar, og som leser brøt jeg jo «nynorsk-barrieren» da jeg leste Austigard i fjor. Det må med andre ord være meningen at jeg skal lese Fløgstad nå, så derfor gikk jeg rett og slett i gang med Kniven på strupen. Førsteinntrykket er helt praktfullt. Subtil humor. Og ikke en eneste vits foreløpig.

Et kjapt blikk på engelsk humor

Humor har alltid betydd mye for meg, og især engelsk humor. Det begynte allerede i barndommen, med Jerome K. Jeromes bok Tre mann i en båt, som jeg vil karakterisere som verdens morsomste bok.
De siste ukene har jeg hatt min private lille kavalkade med engelsk nostalgi. Det begynte egentlig med at jeg fant frem en en CD jeg har med George Formby, berømt engelsk music hall-artist og filmskuespiller, med ukulelen som varemerke. Du kan se ham live HER.

En av mine nostalgiske yndlingssanger er Underneath the Arches. Jeg trodde det var Formby som sang den, men det viste seg å være et radarpar som het Flanagan and Allen. Dem kan du se HER Så måtte jeg kjøpe en CD med dem også.

Amazon er jo så flinke til å anbefale ting, så jeg begynte å kikke på gamle engelske filmer og endte opp med å kjøpe en som het Ghost Train med nok en engelsk komikertopp i hovedrollen, nemlig Arthur Askey. Filmen går i veldig korte trekk ut på at en tilfeldig forsamling av mennesker må tilbringe natten i venterommet på en øde landsens jernbanestasjon. Heldigvis (eller dessverre, alt etter hvordan man ser det) er komikeren Tommy Gander (Arthur Askey) blant dem og sørger for "never a dull moment" som han sier idet han plasserer sveivegrammofonen på bordet i DENNE scenen fra filmen.

Min absolutte favoritt blant engelske komikere er for øvrig Tommy Cooper, mannen med fezen. Han kan virkelig trylle, men for Cooper er det mye viktigere at det er morsomt. I sin tid regnet som en av verdens fysisk mest morsomme entertainere. Han hadde et utseende som fremkalte latter, og et utrolig kroppsspråk. Dessuten gjør han noe som er relativt sjeldent blant komikere; han ler av seg selv. Se Tommy Cooper HER.

Monty Python hadde med andre ord en rik tradisjon å bygge på da de kom. De fleste i min generasjon har en yndlingssketsj fra Monty Pyhtons Flying Circus, og HER er min: The Four Yorkshiremen.

Three Men in a Boat (to say nothing of the dog).

En kjær gammel venn kom tilbake til meg i går, nemlig min førsteutgave av Jerome K. Jeromes Three Men in a Boat, eller Tre mann i en båt på norsk. En av mine første store leseopplevelser, og en bok som ble lest høyt i mitt barndomshjem (jeg er så heldig at jeg vokste opp i et hjem uten fjernsyn, men med høytlesning). En suksess som har vært i kontinuerlig salg i England siden utgivelsen i 1889, og som har gått sin seiersgang verden over. Trolig en av verdens morsomste bøker, og like morsom den dag i dag, men nå også herlig nostalgisk og et must for alle anglofile. Den norske utgaven er det god sjanse for å finne i et antikvariat til en rimelig penge.




Jeg er altså den heldige eier av en engelsk førsteutgave, men dessverre med løs rygg. Boken har i flere år vært hos en bokbinder for å bli reparert, men det ble det aldri noe av, og i mellomtiden har boken vært sårt savnet, men nå har jeg altså fått den tilbake. Fortsatt med løs rygg, så jeg må prøve å finne en ny og mer effektiv bokbinder.

En artikkel på norske Wikipedia om forfatteren kan du lese her.
En artikkel på engelske Wikipedia om boken finner du her.

Humoristen Beckett

Günter Winkelmann: Samuel Beckett
Fra min samling av forfatterportretter.
Dette er et originalarbeid (tegning).
Mer om kunstneren:
http://www.varden.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050930/KULTUR/109300098






Jeg har tidligere, i forbindelse med Ulysses, påpekt hvor morsom Joyce er. Ja, Ulysses fremheves faktisk som et av de store mesterverker i europeisk komisk litteratur.

http://aroundbooks.blogspot.com/2006/11/et-av-de-store-mesterverker-i-europeisk.html

Hva med Beckett? Like morsom, etter min mening. Watt er min yndlingsbok, og jeg ler så jeg griner. Jeg har til og med et reserveeksemplar stående i bokhylla, i påvente av at det første skal gå i oppløsning.
Kronikken i siste nummer av Morgenbladet handler om Beckett, og humoren er et av de aspektene som betones. Både Joyce og Beckett er omgitt av det jeg vil kalle en masse «intellektuelle barrierer». Mitt råd er: Glem dem. Glem hvordan du tror du må lese Joyce og Beckett. Glem alt du tror du må vite for å lese dem. Tillatt deg selv å være en enkel leser, deg selv. Les -- og opplev. Eller som kronikøren i Morgenbladet sier det: «Spesifikk kunnskap om referanser Beckett benytter fra filosofi og litteraturhistorie, blir i løpet av forfatterskapet en gradvis mindre viktig betingelse for å ha glede av tekstene. Tekstene åpner for at et årvåkent sinn kan være tilstrekkelig for et berikende møte med dem.» Nettopp.

Kronikøren er Mikkel Astrup, stipendiat i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo

Sitatet hentet fra "Den globale Beckett", kronikk i Morgenbladet 1.--7. desember 2006

"Skandinaviens mest fornøielige humorist"

Les hva Edvard Munch mente om Storm P.!

http://www.dagbladet.no/kommentarer/960722-kom-1.html

Et av de store mesterverker i europeisk komisk litteratur

Siden jeg selv befatter meg en del med humor, synes jeg selvfølgelig det er interessant at Ulysses er en så morsom bok som den er. Men jeg synes også det er viktig å understreke akkurat dette poenget med tanke på alle dem som enten tror at Ulysses er fryktelig tung og vanskelig og/eller en slags intellektuell eliteøvelse. La oss se hva Joyces norske biograf, Bjørn Tysdahl, sier om akkurat dette:

«Hva slags bok var det Joyce hadde arbeidet med i alle disse årene, og som lå på bordet den 2. februar 1922? Et bestemt svar er et godt utgangspunkt for lesningen: Ulysses er en uhøytidelig bok som søker uhøytidelige lesere. Den er et oppkomme av anekdoter, vitser, populære sanger, gode replikker og skarpe inntrykk av alminnelig, ofte komisk, hverdagsliv. I fortellerteknikken dominerer det uventede, rare og lekne. Denne muntre siden ved romanen var ikke det som først slo meg da jeg begynte å kikke i den. Jeg har sett alvorlige litteraturhistorikeres omtale av et ruvende storverk i moderne litteratur, og leste boken med en ung students altfor store respekt for slike vurderinger. Det tok tid før jeg fikk øynene ordentlig opp for smilet og latteren vi møter fra side til side. Det hadde sikkert hjulpet hvis jeg fra først av hadde visst at forfatteren selv insisterte på at dette var et verk i den komiske genren.»

I så måte har denne leser et fortrinn fremfor Tysdahl (uten sammenligning for øvrig); jeg har alltid vært klar over og opptatt av nettopp denne siden ved Ulysses, og leser den ikke minst med denne siden for øye.

Et annet aspekt kan nevnes før jeg går i gang med den. Ulysses handler også om frigjøring, for Joyces vedkommende særlig fra det Irland han hatet og elsket. Som kjent bodde han og hans kone utenlands hele sitt voksne liv. Ikke minst var Joyce kritisk til den katolske kirke. Det er derfor et paradoks at jeg, som troende katolikk fra et høyst ikke-katolsk land, nå skal lese en bok av en ikke-troende katolikk fra et meget katolsk land. Fordelen med dette er at jeg kan ta en del referanser som andre norske lesere ikke vil oppfatte, fordi de ikke kjenner hverken messen spesielt eller den katolske begrepsverden generelt. (Nå skal jeg ikke gjøre religion til et større poeng her enn jeg allerede har gjort, men jeg kan ikke la være å bemerke i parentes at Norge har vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Det er nemlig så mange som ikke er klar over akkurat det.)

Hva humor kan føre til ...

Jokes can also be gloriously intimate things. Finding someone with the same sense of humor is a little bit like finding a compatible sexual partner. The same things turn you on. Each of us know there are things that we’re a little bit ashamed to laugh at, just as we all have sexual proclivities we’d rather not reveal on a first date. But we just can’t help it -- we can’t decide what makes us laugh any more than we can decide what gets us off. And when you do find a date who laughs at the same off-color jokes, that first taboo that you break together leads to the shedding of other inhibitions, hang-ups and, quite often, pants.

Fra Jimmy Carr/Lucy Greeves: "Only Joking. What’s So Funny About Making People Laugh?" Gotham Books, New York 2006.

Only Joking

As far as we're concerned, there are three enduring mysteries of human existence: sex, death and jokes. Frankly the first two have been overanalyzed -- Plato and dr. Ruth have it pretty much sewn up between them, it would seem -- so for the purposes of this book we thought we'd concentrate on the jokes. Because jokes are just fascinating, once you start to turn them around and look at them from different angles. Pretty much everyone that we've ever met knows at least one joke. Admittedly in a large number of cases it transpires that people know the setup from one joke ande the punch line from a completely different one, but that's another story. Jokes spread around the world and embed themselves in our shared culture; the most resonant of them get lodged in the language in the same way as clichés or old wives tales do. Why do we store them and recall them, these tiny folk tales, these wonderful lies? Why is there a constant demand for fresh ones, while the old ones survive for centuries? Why did the chicken cross the road?

Fra Jimmy Carr/Lucy Greeves: "Only Joking. What's So Funny About Making People Laugh?" Gotham Books, New York 2006

Apropos humor

Karen Blixen syntes at Sigrid Undset (norsk nobelprisvinner i litteratur, for dem der ikke ved det) var dyster og humørløs. "... hvor man kan tørste efter et Glimt af Humor hos én eneste af hendes Karakterer" sukker Karen Blixen i et brev.