Jeg leser ham nå (trilogien om Lillelord)

 

Jeg er ferdig med "De mørke kilder", og for første gang har jeg lest lenger enn den første boken i Lillelord-trilogien. "De mørke kilder" opplevde jeg som en tung affære å komme gjennom. Borgen innrømmet selv at det første bindet hadde vært et dårlig startgrunnlag for en trilogi, og at han opprinnelig ikke hadde regnet med noen fortsettelse. Han hadde likevel selv stor tro på bind tre og to, da de var ferdig, i motsetning til kritikerne, som sterkt fremhevet den første boken, men syntes de to andre smakte av livløs konstruksjon. Odd Eidem irriterte seg over "de omhyggeligste detaljbeskrivelser av likegyldigheter". I det hele tatt eksisterer det vel en oppfatning av at Borgen først og fremst var en novellens mester, og at han ikke i samme grad mestret det store format. Det var da også novellesamlingen "Nye noveller" (1965) han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1967. 

Jeg for min del synes altså at bind to i Lillelord-trilogien mangler den friskheten som preger den første boken. Lesingen av "Lillelord" var selvgående, mens jeg måtte bruke atskillig viljestyrke for å komme gjennom "De mørke kilder". Det samme frykter jeg gjelder bind 3, "Vi har ham nå", men lese hele verket skal jeg uansett. 

Tekstene nedenfor er hentet fra Gyldendals nettside.

 

Lillelord-trilogien regnes ofte som Johan Borgens hovedverk og et av de viktigste romanverkene i nyere norsk litteratur. De tre bøkene kan leses frittstående, men de følger alle utviklingen til én og samme hovedperson: Wilfred Sagen. 

Borgen gir i første bok, Lillelord (1955), levende miljøskildringer og tidsbilder fra Oslo før første verdenskrig. Men først og fremst er dette en fascinerende fortelling om Wilfred, en rikt begavet, men spaltet og holdningsløs gutt. I andre bind, De mørke kilder (1956), dukker Wilfred opp i krigens siste år, like sjarmerende og like foruroligende uforløst som i forløperen. Siste bok, Vi har ham nå (1957), tar så et langt sprang i tid, fra de første mellomkrigsårene til siste halvår av okkupasjonen.
Alt i alt gir Lillelord-trilogien en dyptloddende psykologisk studie av Wilfred Sagen, en romanskikkelse som har satt dype spor i norsk litteratur.

Jeg leser "Lillelord"

 

Hvem leser Johan Borgen i dag? har jeg av og til tenkt.

               Nå leser jeg selv «Lillelord», Borgens best kjente bok. Jeg har lest den før, i hvert fall har jeg lest i den, for jeg tror aldri jeg har lest den helt ut. Følgelig har jeg heller ikke lest hele trilogien, som jeg har tenkt å gjøre nå. (Når det gjelder «Lillelord», har jeg en mistanke om at jeg aldri har lest lenger enn til scenen der han får sin seksuelle debut med tante Kristine, som han hele tiden har funnet erotisk tiltrekkende.)

«Lillelord» foregår i tiden rundt utbruddet av første verdenskrig. Den er mer eller mindre selvbiografisk og den første i trilogien om den fremmelige Wilfred Sagen fra Oslos beste vestkant. Boken åpner med et juleselskap der den unge Wilfred etablerer sin veslevoksne «identitet», sjarmerende og ufordragelig på samme tid. Han har hyperreflektert motstand mot å bli fanget inn av de voksnes forventninger og roller, men er fullt i stand til å spille alle disse rollene med kjølig og ironisk perfeksjon. Romantrilogien følger Sagen frem til andre verdenskrig, og den gir Borgen rik anledning til å utforske sine mørke sider og negative muligheter.

Jeg har denne boken i bokklubbutgaven fra 1968, med Hans Jørgen Tomings karakteristiske grafiske design på smussomslaget (jfr. min nyvakte interesse for smussomslag noen innlegg nedenfor). Danskfødte Hans Jørgen Toming (1933-2002) bodde i Norge det meste av sitt voksne liv, og gjennom sitt arbeid med utgivelsene i Den norske Bokklubben gjennom 20 år fornyet han norsk bokkunst.

 Johan Borgen (1902-1979) var en av 1950- og 1960-tallets mest kjente norske forfatterpersonligheter, ustanselig til stede med romaner, noveller, kåserier i NRK radio og bokanmeldelser i Dagbladet.