Vargas Llosa og Flaubert

Da jeg fant ut at Mario Vargas Llosa har skrevet en hel bok om sitt forhold til Flaubert og Madame Bovary, ble jeg nysgjerrig og bestilte boken fra Amazon.co.uk.

   The Perpetual Orgy is a marvelous companion piece to Flaubert's novel. Vargas Llosa shows a deep critical understanding of the text, and offers a useful gloss on it, but it is particularly his personal relationship with the book -- what it has meant for him and what he has gotten out of it -- that make it valuable.

       Highly recommended.

(Les resten av denne omtalen HER.)

Til bords med Bovary

Emma Bovary er datter av en storbonde, og slik kan kjøkkenet på farens gård, der bryllupet feires, ha sett ut.



Det er lenge siden jeg har hatt noe litterært måltid i bloggen nå, og hva kan vel da passe bedre enn bryllupsmåltidet til Emma og Charles Bovary.

«Det var i vognskjulet bordet var dekket. Det var fire mørbradsteker, seks hønsefrikasseer, flere kalvekasseroller, tre fåresteker og, midt på bordet, en nydelig helstekt smågris, flankert av fire svære innmatpølser med spinat. På hjørnene stod karafler med brennevin. Flaskene med søtstider hadde tett skum ved korken, og alle glass var på forhånd fylt med vin til randen. Gul pudding på store fat disset og skalv bare noen kom litt borti bordet, og på den glatte overflaten pranget brudeparets initialer i arabeskbokstaver av små sukkerkuler. En konditor fra Yvetot var blitt engasjert til tertene og nugaten. Siden han var ny i distriktet, hadde han gjort seg svært flid, og ved desserten bar han egenhendig inn en høy kake som vakte begeistrede utbrudd. Nederst var det en firkant i blå papp som forestilte et tempel, med søylegavl og kolonnader og statuetter i gips rundt det hele, i nisjer med stjerner av gullpapir; i neste etasje fulgte så et borgtårn av formkake, omgitt av små befestninger i sukat, mandler, rosiner og appelsinbiter, og endelig, på den øverste plattformen, som var en grønn eng blant klipper og syltetøytjern med båter av hasselnøtthamser, så man en liten amorin som gynget i en sjokoladehuske, der de to stolpene hadde ekte rosenknopper istedenfor kuler på toppen.»

Blir det så et lykkelig ekteskap? Fra Charles’ side tydeligvis. Hans første ekteskap kan ikke ha vært det, han har tidligere vært gift med en enke som moren hadde funnet til ham, en god del eldre enn ham, «stygg, tørr som en pinne og full av kviser» og dessuten med føtter som var kalde som istapper i sengen. Charles’ første kone dør heldigvis kort tid etter at han har truffet den atskillig yngre og vakrere Emma, i forbindelse med at han behandler Emmas far for et benbrudd (Charles Bovary er lege). Man kan jo tenke seg at Charles ikke har hatt det særlig erotisk tilfredsstillende i sitt første ekteskap, men morgenen etter bryllupsnatten med Emma er han «som forvandlet», og tiden etterpå fortoner seg tydeligvis som et eventyr for ham.
«Nå eide han for hele livet denne vakre kvinnen som han tilbad. For ham strakte ikke universet seg lenger enn til silkekanten på hennes underskjørt [...] Han kunne ikke la være stadig å røre ved kammen hennes, ringene hennes, tørkleet hennes; noen ganger gav han henne store kyss midt på munnen, andre ganger hundre små kyss langs den nakne armen, fra fingertuppene til skulderen; og hun skjøv ham vekk, halvt smilende, halvt irritert, slik man gjør med et barn som klenger.»

Fyren er med andre ord erotisk besatt og fullstendig tussete. Og Emma, hvordan opplever hun det? 

 «Før hun giftet seg, hadde hun trodd at hun følte kjærlighet; men siden lykken som denne kjærligheten skulle ha resultert i, var uteblitt, måtte hun ha tatt feil, tenkte hun. Og Emma prøvde å få greie på hva man egentlig mente med ordene lykksalighet, lidenskap og berusende kjærlighet, som hadde forekommet henne så vakre i bøkene.

Dette høres ikke bra ut, gjør det vel? De er i hver sin verden, disse to. Mannen er en dott, og dama er en livsfjern drømmer som har forlest seg på kjærlighetsromaner. Det kan ikke gå bra.

Oversatt av Birger Huse.

På godt og ondt er det herlig å skrive

Han levde intenst i de øyeblikkene han skrev: "På godt og ondt er det herlig å skrive, ikke lenger å være seg selv, men å bevege seg i et helt univers man selv har skapt. I dag, for eksempel, red jeg som mann og kvinne, både elsker og elskerinne, en høstettermiddag under gult løv, og jeg var også hestene, løvet, vinden, de ordene menneskene mine ytret, selv den røde solen som nesten fikk dem til å lukke sine elskovsdrukne øyne." Og da han kom til det punktet da han måtte ta livet av Madame Bovary, forestilte han seg hennes kval så intenst at han kjente den blekkaktige smaken av arsenikk i sin egen munn og nesten kastet opp.

Fra A.S. Byatts forord til Madame Bovary

Flauberts setninger

Flaubert skrev at setningene måtte være klare som Voltaire, like breddfulle av innhold som Montaigne, like frodige som La Bruyère, og alltid flommende over av farger.

Moren sa til ham: Din mani for setninger har tørket ut ditt hjerte.

Fra A.S.Byatts forord til Madame Bovary.

Den første chic lit?

"Madame Bovary is many things - a perfect piece of fictional machinery, the pinnacle of realism, the slaughterer of Romanticism, a complex study of failure - but it is also the first great shopping and fucking novel."

Sitat fra DENNE artikkelen av Julian Barnes i London Review of Books, om engelske oversettelser av Madame Bovary spesielt - og om oversetterproblematikk generelt.

Litt Flaubert på himmelfartsdagen

Philip Roth er tydeligvis opptatt av Flaubert. I hvert fall har han mange referanser til ham i Mitt liv som mann. Blant annet denne:

«Over skrivebordet hadde jeg verken bilde av en seilbåt eller et drømmehus eller en reivunge eller en reisebyråplakat fra fjerne himmelstrøk, men følgende ord av Flaubert – hans råd til en ung forfatter – som jeg hadde funnet i et av hans brev og skrevet av: ’Vær ordentlig og skikkelig som en borger i ditt liv, slik at du kan være voldsom og original i ditt arbeid.’ Jeg så visdommen i dette, og også viddet, tatt i betraktning at det kom fra Flaubert, men uansett min hengivenhet for litteraturen, for kunsten i det hele tatt, uansett det alvor og den selvdisiplin (og ærefrykt) jeg la for dagen i min holdning til Flauberts kall, ville jeg i femogtyveårsalderen gjerne være iallfall litt original også i livet, og om ikke voldsom, så i det minste litt interessant etter at dagens arbeid var unnagjort. Hadde kanskje ikke Flaubert selv, før han slo seg til ro ved sitt runde bord og ble den moderne litteraturs plagede anakoret, dratt ut på en ferd til Nilens land og som gentleman og vagabond besteget pyramidene og sådd sin villhavre blant mørkladne egyptiske mavedanserinner?»

"I nølingen nøler han ikke"

Om kvelden, i stedet for å ta frem boken/bøkene jeg egentlig leser, hender det at jeg vandrer litt langs bokhyllene og finner frem et lite utvalg bøker som jeg blar i. For, som jeg har bekjent før, i tillegg til å være en planmessig leser, er jeg også en bladrer. Å sette seg til med en slik bunke er som et litterært tapasmåltid. Det kan komme mange velsmakende godbiter ut av det. I går kveld blant annet denne:

«Og vi kan spørre, som Heidegger, hva er litteraturens opphav, og svaret må bli forfatteren, hvis vi skal svare som filosofen, for «Kunstneren er verkets opphav», som igjen blir til gjennom sitt verk, som kunstner, forfatter, og vi er like langt, som hos Franz Kafka der han nøler overfor sin forlovede, tviler på ekteskapet, tviler på sin skrift, samtidig som det er ekteskapet som skaper mannen, skriften, forfatteren, og han nøler, velger ikke ektemannen, forfatterskapet, legger ut muligheten, setningen, og trekker begge deler tilbake, plusser i samme slengen på en liste over alle de tenkelige negative konsekvenser av et giftermål, og dette er Kafkas vesen, uten tvil, i nølingen nøler han ikke, det er hans vesen, som mann og som kunstner, forfatter, er og blir han den store europeiske nøleren, etter mønster av andre nølere selvfølgelig, særlig Flaubert, som var mesternøleren inntil Kafka kom og tok over tronen.»

Morten Claussen: Livet i Venedig. En litterær reise. Solum 2006.

Det er noe med Virginia ...

"Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld."

Virrvarr i dag. Hele innlegget finner du HER.

Duften av kvinne.

Mennesket er en dyreart, og lukt betyr mye mer enn vi tror for gjensidig tiltrekning og seksuell utvelgelse. I vår kultur fokuseres det altfor mye på visuelle inntrykk, og altfor lite på lukt. Jeg skulle gjerne sett at vi hilste som i sørligere strøk, det vil si med et lett kyss på begge kinn eller en lett berøring kinn mot kinn på begge sider, slik at vi ville få kjent hvordan andre lukter.
Det er noen år siden jeg leste Patrick Süskinds Parfymen, men jeg husker den som en fantastisk leseopplevelse. Nå er den blitt aktualisert fordi det er lagd film av den, og da jeg tok den frem og bladde i den i går, fikk jeg lyst til å lese den på nytt.
Det er en bok om lukt. For det første er den meget realistisk når det gjelder hvordan verden luktet, for ikke å si stinket (etter våre begreper) før i verden, i dette tilfellet 1700-tallet. Få bøker er realistiske på dette området. Vi skal faktisk ikke så mange generasjoner tilbake før man kunne lukte hvor folk hørte hjemme i det sosiale hierarki. Men fremfor alt er Parfymen en bok om fascinasjonen av hvordan mennesker lukter -- drevet ut i det ekstreme -- og om fremstillingen av parfyme.
Første gang hovedpersonen kjenner duften av kvinne, er da han på lang avstand kjenner en duft som med uimotståelig kraft trekker ham til seg, og som får ham til å snuse seg frem gjennom gater og streder inntil han ender i en bakgård hvor det sitter en pike på tretten--fjorten år og renser moreller -- og som er duftens kilde.

«Hennes svette duftet så friskt som vinden fra havet, fettet i håret så søtt som nøtteolje, hennes kjønn som en bukett vannliljer, huden som blomstrende aprikostrær ... og kombinasjonen av alle disse komponentene munnet ut i en parfyme så rik, så avbalansert, at alt det Grenouille inntil da hadde luktet av parfyme, alt han lekende hadde skapt av luktstrukturer i sin fantasi, med ett virket fullstendig meningsløst. Hundretusener dufter ble verdiløse mot denne ene. Denne ene var det høyeste prinsipp hvis forbilde alle de andre måtte innordne seg etter. Den var den rene skjønnhet.»

Forfattere, som jo har dypere innsikt enn andre i det menneskelige, kjenner selvsagt luktens betydning for den gjensidige tiltrekning mellom mennesker, først og fremst på det seksuelle plan. Her er noen eksempler fra litteraturen:

"I denne stund da hun stod ham så nær, med hodet lutende over hans hånd så han følte duften av hendes hår og hals, og ikke et ord blev talt, steg hans kjærlighet til galskap, til vanvid."
Knut Hamsun
Mysterier

"Cosette var for ham en skjønn duft mer enn en kvinne."
Victor Hugo
De elendige, del 4, bok 7, kap. 1


"Ofte hadde jeg luktet på henne som et nyfikent dyr ..."
Bernhard Schlink
Høytleseren


"I smug snuste han inn duften av tingene hennes – lommetørkleet, kammen, hanskene, ringene – for ham var de meget spesielle ting, like betydningsfulle som noe kunstverk og nesten like levende som et menneske. De grep ham om hjerterøttene og ga næring til lidenskapen."
Gustave Flaubert
Frédéric Moreau


"Når han bøyde seg mot henne, blandet den friske duften av huden hennes seg med den sterke angen fra skogen."
Gustave Flaubert
Frédéric Moreau

"Huden hennes har en liftig duft, som nyslått høy, den mest vederkvegende lukten jeg vet."
John Steinbeck
Vår misnøyes vinter


"Så trakk hun meg inn til seg og omfavnet meg, og jeg følte meg som i paradis, for duften av moskus og ambra strømmet mot meg fra kroppen hennes."
Tusen og én natt


"Lukten av henne er bedre
enn lukten av nogen blomst.
Jeg ånder den inn,
og den fyller mine lunger med fryd."
Arnulf Øverland
Adam takker Gud

Dette innlegget er inspirert av et innlegg i en annen blogg, som du finner HER .