Bloggnytt

Portrett av moi med hatt, bare for å markere at jeg har startet en blogg om stil og mote (aroundstyle). Denne klassiske hatten kunne for så vidt vært kjøpt hvor som helst, for eksempel hos Hatte-Holm i Oslo, men den er produsert i Ecuador og kjøpt på et gatemarked i Berlin (Strasse des 17. Juni, på oversiden av broen, der hvor det er kunsthåndverkmarked. Markedet har egen hjemmeside HER. Og HER kan du se hva jeg kjøpte på antikvitets- og loppe-delen av markedet.). Mye kan sies om det å gå med hatt spesielt og om menns forhold til hodeplagg generelt, og det kommer jeg nok også til å gjøre i stil- og mote-bloggen etter hvert.

Nå sist søndag hadde denne bloggen treårsjubileum. Det vil med andre ord si at det var tre år siden jeg postet mitt første innlegg. Et raskt regnestykke viser at jeg i disse tre årene har hatt 1,2 innlegg per dag - jeg har med andre ord overholdt mitt eget pålegg om ett innlegg per dag. Til orientering har bloggen hatt 87 000 besøkende, eller såkalte treff. Det går opp og ned med motivasjonen og entusiasmen, det skal innrømmes. Jeg tenker stadig at jeg bruker altfor mye tid på dette, og at jeg må slutte å blogge. Det har jeg da også prøvd ved opptil flere anledninger, uten å lykkes.

Det er derfor direkte selvmotstridende at jeg nå ikke bare har én, men hele tre blogger. En stund skrev jeg om min katolske tro her i denne bloggen, men skilte det ut som en egen blogg fordi jeg syntes temaet ikke passet sammen med det litterære, og fordi jeg ville kunne skrive fritt om min tro og katolisisme uten å bli oppfattet som misjonerende.

Ganske nylig har jeg faktisk opprettet enda en blogg, som handler om klær og mote. For noen vil det nok komme som en overraskelse at jeg er så interessert i dette at jeg har tenkt å ha en egen blogg om det. Den er knapt kommet i gang og er bare et eksperiment egentlig. Og dessuten - når jeg synes det er slitsomt til tider å holde liv i én blogg, hvordan kan jeg da tenke på å skulle holde liv i hele tre? Det er fullstendig galskap. Alle bloggene mine er på en måte en form for utforskning. Av mitt forhold til lesing, av mitt forhold til troen og den katolske kirke, og nå altså til klær og stil - hvor for jeg og andre kler seg som de gjør, hva klærne gjør med oss, etc. etc.

Lenker til de to andre bloggene mine finner du nederst til venstre på denne siden.

Kan noen ...

Kan noen være så snill å fortelle den venstre av de to snippkjolekledde herrene at 1) snippkjolen hans er for kort på ermene, 2) ca en centimeter av mansjetten på skjorteermet skal synes nedenfor ermekanten på snippkjolen, og 3) at klokken ikke skal synes, og at den dessuten har et altfor sportslig preg til dette antrekket. Han trenger bare å kaste et blikk på mannen ved siden av seg, så kan han se hvordan det skal være.

Blazeren.

Jeg var invitert i konfirmasjon i vår, og en gjennomgang av klesskapet ga ingen aha-opplevelse når det gjaldt antrekk. Mørk dress er jo alltid en løsning, men jeg var så inspirert av årstiden at jeg følte at tiden var inne for et blazer-antrekk igjen. Det er mange år siden jeg hadde en klassisk blazer, og jeg har mange ganger vært inne på tanken på å anskaffe en igjen. Det kan være grunn til å gjøre oppmerksom på hva en blazer rent faktisk er. Jeg siterer like godt fra danske Mads Christensen, som har viet den klassiske blazeren en hel side i sin bok Absolutt mann som kom på Cappelen i 1999, "den ultimate guiden om stil og klær for menn" (som du ikke finner i noe antikvariat). (Jeg gjør oppmerksom på at boken ikke er oversatt av meg, og at jeg ville ha gjort en del ting annerledes. I motsetning til hva folk flest tror, er det djevelsk vanskelig å oversette fra dansk. Men nok om det.) Om blazeren skriver Mads Christensen følgende:




Jeg valgte å kjøpe en klassisk blazer av samme type som den Mads Christensen avbilder i sin bok Absolutt mann.


«Året er 1837, og kapteinen på den engelske fregatten HMS Blazer har fått et alvorlig problem. Dronning Victoria har nettopp proklamert at hun akter å inspisere det stolte skipet. Vel er båten i orden, men besetningen ser i kapteinens øyne litt for rustikke ut. Han får så, inspirert av losjakken, den tykke dobbeltspente vinterjakken som sjømennene hadde i kaldt vær, lagd en mer elegant dobbeltspent jakke i mørkeblått lerret. For å piffe opp jakken skaffer han en kasse med uniformsknapper i messing og får dem sydd på. Resultatet ble en etter forholdene elegant og funksjonell uniformsjakke. Og dronningen ble så begeistret at hun opphøyet den til offisiell uniform for Royal Navy. Skal plagget med rette kunne kalles en blazer, må knappene være av sølv, messing eller gull, og jakkestoffet skal være marineblått. Opprinnelig er blazeren dobbeltspent med to-pluss-to knapper, sidelommer med klaff, spiss-slag og eventuelt et broderi på brystlommen. Men det finnes også mer motebetonte enkeltspente varianter med to- eller treknappslukking og påsydde lommer.
Både i bransjen og blant brukerne er det mange løse jakker som kalles blazere. Det er ikke riktig. Slutt med det! Når historien er på plass, er tiden inne til å fremheve blazeren som et av de mest allsidige innslag i den velassorterte herregarderobe. Den fungerer perfekt på lystbåthavnen med hvit skjorte, grå flanellsbukser, lysebrune sko og et klassisk, stripete slips. Den haler seieren i land i St. Tropez med blekede jeans, hvit T-skjorte, bare ben i svarte collegesko og solbriller. Og om kvelden ved den helstekte smågrisen under den marokkanske himmel iført hvite linbukser, brunt flettebelte, krøllete skjorte og rustikke sandaler. Med den rette blazeren er det vanskelig å komme helt ut å kjøre. Nettopp dens historie og autensitet gir vide rammer for bruken av dette plagget.»

For å utdype Christensen litt: Blazeren er et uhyre anvendelig plagg, som - avhengig av tilbehøret - kan være alt fra relativt formelt til ganske casual. Det er et typisk sommerplagg, og bør etter min mening ikke brukes i vinterhalvåret.
Christensen er inne på et spesielt problem, nemlig at vi ikke har en egen betegnelse for en jakke av dressjakketypen som ikke er en del av en dress. I mangel av noe bedre velger jeg å kalle det penjakke. Bare den jakken Christensen beskriver over, er en klassisk blazer.

Og det var altså en blazer jeg bestemte meg for. Først og fremst trengte jeg et antrekk til den bestemte begivenheten, og årstid og type begivenhet passet perfekt for en blazer. På lengre sikt ville et blazer-antrekk være en velkommen tilvekst til garderoben. Blazeren kunne kombineres med opptil flere bukser, skjorter og sko som jeg hadde fra før.

Jeg var forberedt på at antrekket kanskje måtte kjøpes i Oslo, men lot den lokale butikken jeg foretrekker for tiden, få en sjanse. De hadde en utmerket og helt klassisk blazer i en god ullkvalitet av merket Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon, og den første jakken jeg prøvde, passet perfekt. Kan det være bedre? Prisen var ikke avskrekkende, men som jeg har vært inne på tidligere, må man finne seg i å betale for kvalitet. Så langt, så godt.




Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon.

Men man må tenke helhet, og jeg var altså ute etter et helt antrekk. Det vil si at jeg fortsatt manglet skjorte, slips og bukse. Jeg prøvde en bukse eller to, men de falt ikke i smak, så jeg oppga det. Så var det skjorte. Hvitt ville bli kjedelig, dessuten foretrekker jeg generelt skjortegensere og har brukt skjorter så lite de siste årene at jeg ikke hadde noen med hull til mansjettknapper. Og mansjettknapper ville jeg ha.




Valget falt på en blå- og hvitstripet Gant-skjorte i en solid bomullskvalitet.

Valget falt på en blå- og hvitstripet Gant-skjorte. Den var ikke billig, men skal man ha et antrekk man er fornøyd med, kan man ikke gå på kompromiss. Til skjorten kjøpte jeg to Gant mansjettknapper i gult som sto til knappene i jakken.




Mansjettknappene, også fra Gant, matchet knappene i jakken.

Et konfirmasjonsselskap er tross alt en så formell begivenhet at slips var påkrevet. Siden jeg ikke bruker skjorte særlig ofte, bruker jeg slips enda sjeldnere, så også her var en nyanskaffelse nødvendig. Jeg valgte å holde meg til blått, og bestemte meg for et med blå prikker. (Jeg kunne like gjerne ha valgt et med røde striper i, for å stå til det røde i min hustrus bunad, men jeg valgte som sagt å holde meg til blått hele veien.)




Jeg valgte å holde meg til blått også i slipset.

Da var det bare buksene igjen. Jeg var innom to andre butikker, men fortsatt uten å finne de ideelle buksene. Jeg bestemte meg da for å bruke et par lyse Armani-jeans som jeg hadde fra før. Jeans går selvfølgelig utmerket til blazer, som det fremgår av omtalen over.
Nå holdt jeg på å glemme skoene. De hadde jeg også fra før. Et par tyve år gamle Sebago-mokkasiner, sorte, og fortsatt like gode. De kan dermed stå som et godt eksempel på hva jeg mener med at man får det man betaler for. Dyre sko er lagd for å vare, og man tar godt vare på dem. Tyve år! Hadde jeg kjøpt billige sko, ville jeg ha brukt like mye penger på flere par billige sko i løpet av disse tyve årene, uten å føle tilnærmelsesvis det samme velværet som Sebago-skoene har gitt meg og fortsatt gir.



Detalj fra de tyve år gamle Sebago-mokkasinene. Still going strong. Jeg skal senere komme tilbake til sko generelt i et eget innlegg.

Og det var historien om dét antrekket. Allerede i neste uke regner jeg med å skulle bruke blazeren igjen, på en Gyldendal-sammenkomst, men da uten slips, og kanskje med en bleket Armani-olabukse i stedet for de lyse jeansene. Time will show.

Ord for dagen.

«Nyt alle gleder livet gir, også forfengeligheten.»

Balzac

Portrett av en norsk mann.

Allværsjakka, mitt hatobjekt nummer ett.

Norske menn er, jevnt over, en katastrofe når det gjelder stil og klær. Dette skyldes to ting: En generell klesmessig ukultur, eller rettere sagt mangel på kultur, og ... oppfinnelsen av den såkalte allværsjakka. Den som oppfant allværsjakka bør erklæres som en fiende av menneskeheten.
Når en nordmann skal på fest, f.eks. på julebord med jobben, tar han på seg en ukledelig dress (sannsynligvis den eneste han har - noe som ser ut som en fravokst konfirmasjonsdress eller noe kona har kjøpt til ham på Dressmann fordi det er billig og greit), og utenpå tar han allværsjakka (ofte i glorete farger og for kort til å dekke dressjakken).
Den typiske nordmann er barhodet, ev. har han trukket en ukledelig strikkelue (med eller uten dusk) ned over hodet, men et skikkelig norsk mannfolk går helst uten noe på hodet, uansett værforhold.
Skoene utmerker seg først og fremst ved å være upussede, noe de sannsynligvis har vært siden de forlot butikken, og det kan godt være et par klumpete Gore-Tex’er. Og gjerne brune, til aftenbruk. Og sokkene ... sokkene er, nesten uten unntak, for korte. (Herresokker skal være så lange at huden på leggen ikke synes når man sitter eller legger det ene benet oppå det andre. Det skader selvfølgelig heller ikke at sokkene står i stil med resten av antrekket. Tennissokker bør f.eks. ikke være ute etter mørkets frembrudd - og ofte ikke ellers heller, for den saks skyld).
Der har du en typisk nordmann. Men Jeeezus Christ, er det virkelig nødvendig å se ut som man kommer rett fra fjøset eller fottur på vidda bare fordi man er nordmann? Det burde ikke være det.

Nei, jeg skal ikke slutte å skrive om bøker ...

Men jeg vil nå ikle meg (bokstavelig talt!) en ny identitet som «glamouroversetteren», inspirert av glamourbibliotekaren og glamourjuristen (sistnevnte riktignok uten egen blogg). Skjønt - egentlig var det Aina (Flimrebloggen, se lenkene) som satte meg på tanken. Hun nevnte nemlig for en tid siden, og forresten også nå ganske nylig, at hun leser Dorothy L. Sayers, en av de store engelske krimdronningene, men dessverre ikke så kjent i Norge. Siden hun er en av mine favoritter, syntes jeg det var veldig morsomt at ung norsk leser leser henne. Jeg kommer nok til å skrive mer om Dorothy L. Sayers etter hvert, bare nøye meg akkurat nå, for å komme tilbake til poenget i denne omgang, at hun var meget interessert i herreklær og har til dels inngående beskrivelser av hvordan hennes detektivhelt, lord Peter Wimsey, kler seg. Og han har selvsagt økonomi og dannelse til å kle seg utsøkt.
Aina og glamourdamene skal imidlertid ikke ha all æren for at jeg utvider emneområdet. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive både om mannsrollen og om herreklær, og de to temaene lar seg til en viss grad kombinere. Hva har mannsrollen med dette å gjøre? Jo, det er jo en etablert myte at bare homser er opptatt av klær og liker å handle. «Skikkelige mannfolk» gjør ikke det. Jeg fleiper av og til med at jeg må ha et «homo-gen» fordi jeg både prøver å ha et bevisst forhold til klær og liker å handle. Grunnen til at jeg har et bevisst forhold til klær, er at jeg er veldig avhengig av de rette klærne for å føle meg vel.



Min salige morfar er vel det nærmeste jeg kommer et personlig stil-ikon. Det er trolig han jeg også har mine kunstneriske anlegg fra. En urban håndverksborger, alltid korrekt antrukket i nålestripet dress og hatt. Og stokk - ikke fordi han trengte det, men fordi det hørte til antrekket.
Han ville egentlig bli arkitekt og studerte møbeldesign og interiørarkitektur i Berlin, men ble snekkermester i stedet og drev egen fabrikk med møbel- og trevareproduksjon - lenge før Ikeas tid.



Stilmessig tilstreber jeg noe som kan betegnes som «avslappet eleganse», noe jeg kan føle meg passe avslappet og passe velkledd i samtidig. Jeg prøver å være klassisk uten å være kjedelig. Lenge syntes jeg at jeg ikke hadde råd til å kjøpe de klærne jeg egentlig ville ha, men så fant jeg ut at jeg egentlig brukte altfor mange penger på å kjøpe billige klær som jeg ikke trivdes i. Det er med klær som med så mye annet; man får langt på vei det man betaler for. Da jeg gikk over til å kjøpe dyrt, dvs. kjøpe de klærne jeg virkelig ville ha, skjerpet jeg også bevisstheten kraftig fordi jeg ikke ville risikere feilkjøp. Jeg begynte å tenke helhet, dvs. hele antrekk, og ikke minst kombinasjoner av plagg. Jeg har en overordnet plan og går nå meget målbevisst til verks når jeg anskaffer noe nytt. Yndlingsmerkene er bl.a. Armani, Gant og Melka, og så handler jeg en god del på fabrikkutsalget til Giovani i Sandefjord. Jeg kjøper ikke klær av et bestemt merke for merkets skyld. Når det gjelder Armani, er dette bukser som virkelig passer meg, og som jeg trives i. Filosofien er da at det er bedre å kjøpe én Armani-bukse som jeg føler meg vel i enn to--tre billigere bukser som jeg ikke føler meg vel i. Det er mulig at jeg bruker mer penger på klær enn før, men det oppveies av økt velvære og av at jeg har glede av plaggene mye lenger (en fordel for menn er nok at vi er mindre avhengig av motesvinginger).

Kommende innlegg om disse temaene blir bl.a. hvorfor norske menn er en klesmessig katastrofe og hvordan jeg nylig gikk frem da jeg trengte et nytt antrekk til en konfirmasjon.




Dorothy L. Sayers' detektivhelt lord Peter Wimsey (til venstre, tjeneren Bunter til høyre), her i den engelske skuespilleren Ian Carmichaels skikkelse. Lord Peter er alltid ekstremt velkledd. Dessuten er han litteraturinteressert som vi ser ... "Lord Peter's library was one of the most delightful bachelor rooms in London," forteller Sayers i Whose Body?. Så vidt jeg husker har han John Donne som sin yndlingsforfatter.