Sånn kan det gå

Bloggeren lærer å lese og skrive.                      Noen år senere ...

Sommernatt, eller nostalgien i bokhyllene

Foto: TM

Livet står i bokhyllene. Ja, det gjør det. De 6-7000 bøkene jeg omgir meg med, utgjør en dagbok. De representerer livets mange faser, fra barndommen til i dag. Denne dagboken er ikke tydbar for utenforstående, knapt nok for mine nærmeste. Den representerer en kode bare jeg kjenner.

En sommerkveld som denne, når jeg sitter her på «uterommet» med kveldens foreløpig tredje rødvinsglass og ser ut over hagen mens tussmørket senker seg og nattens lyder og dufter fyller luften, vandrer jeg tilbake langs bøkenes vei. Kvinnen i mitt liv har nemlig forlatt meg, riktig nok ikke for alltid, bare for noen uker, men det temporære savnet - og sommernatten - er nok til at jeg forflyttes tilbake til ungdommens desperate ensomhet. Som alle faser i mitt liv, var den ledsaget av bøker. De brakte trøst - noen hadde følt det samme som jeg, og satt ord på det. Det kunne for eksempel være den unge Arnulf Øverland:

I natt står døren åpen
til mitt skumrende hus.
Døren står åoen
for alle høstens vinde.
- Om nogen kom på veien,
så sitter jeg herinne.

[ ... ]

I natt stod døren åpen.
Nu stenger jeg min dør.
Og jeg har gjort det ofte,
jeg kjenner det fra før.
Og ennu skal jeg mangen gang
for fire tomme vegger
synge den samme sang.

Arnulf Øverland: «Hunger» fra Den ensomme fest (1911)
Arnulf Øverland: Jeg gikk i rosengården. Kjærlighetsdikt i utvalg. Aschehoug 1960.


Tor Jonsson visste også hvordan jeg hadde det:

Tyngst var den lange natta
da ingen kom.
Men jarnnetters sorg i mitt hjarte
talar eg aldri om.

Jarnnetters sorg for henne
eg aldri fann,
er tagal som sorga frå alle
usæle armodsland.

Jarnnetters sorg i verda
har aldri dag.
Min elskhug har berre mitt eige
einslege hjarteslag.

Tor Jonsson: «Jarnnetter» fra Jarnnetter (1948)
Tor Jonsson: Dikt i samling, Noregs Boklag 1967.

Trist, ikke sant? Thomas Mann viste også solidaritet gjennom sin Tonio Kröger, som forlater danseskolens vrimmel for å være alene med forelskelsen i Inge(borg), som han håper skal komme etter ham ut i den mørke gangen der han står ved et vindu han ikke engang kan se ut av:

«Hun måtte komme! Hun måtte merke at han var borte, måtte føle hvordan han hadde det. Måtte stjele seg ut til ham, selv om det bare var av medlidenhet, legge hånden på skulderen hans og si: Kom nå inn til oss og mor deg, jeg er glad i deg. Og han lyttet bak seg og ventet i tåpelig spenning på at hun skulle komme. Men den som ikke kom, var Inge, slikt hendte ikke her på jorden.»

Thomas Mann: «Tonio Kröger» fra Døden i Venedig og andre noveller, Gyldendals Kjempelanterner 1972.

Pär Lagerkvist bidro også med en viss trøst (eller hva man skal kalle det):

«Andra får ro hos dig.
Andra brinner i din eld, vilar i dina lågande armar.
Men vad är deras lycka
mot min tomhet,
deras glödande förening med dig
mot min ensamhet.»

Pär Lagerkvist: Aftonland (1953)

Og Carl Sandburg visste hvordan det var å bli avvist:

«You and a ring of stars
may mention my name
and then forget me.

Love is a fool star.»

Carl Sandburg: «Offering and Rebuff» fra Honey and Salt (1953)

Men drømmen ble næret av Shakespeare:

«All days are nights to see till I see thee,
And nights, bright days when dreams do show me thee.»

William Shakespeare: Sonnets.

Og det ordnet seg til slutt. Hun kom. Og hun kommer igjen.

Rødvin: René Barbier Classic 2007.
Musikk: Astrakan Café. Anouar Brahem Trio.
Hage: Min egen.
Lyseffekter (skumring med overgang til natt): Naturens egen.

Måter å bli kjent med seg selv på

Bare en liten personlig kommentar til Åse Klevelands utsagn om at "lesning er en måte å lære å kjenne seg selv på":

Å blogge er i grunnen også en interessant måte å lære seg selv å kjenne på. Og sin egen lesing, dersom man blogger om det. Jeg har i hvert fall aldri lest med så stort utbytte og så stor oppmerksomhet som etter at jeg begynte å blogge om det.


Illustrasjon: eget foto ("fotografikk", ikke manipulert)

Morgentur.

Jammen klarte jeg å få meg selv med på bildet fra morgenturen i dag. Jeg husket til og med å smile. Joy og Billie liker ikke at jeg stopper opp. De er vant til høyt tempo. Siden lyset har vendt tilbake til verden, blir morgenturen tidligere og tidligere. Ingen andre er ute og går tur på denne tiden, men vi treffer en masse mennesker som skal på jobb og skole (turen går gjennom den lokale campus, dvs høyskoleområdet, hvor det også er videregående skoler, ungdomsskole, idrettsanlegg etc). Jeg skal for så vidt også på jobb, men hjemme hos meg selv.








Og her har jeg kommet meg på jobb. Hva skal jeg gjøre i dag? De neste oversetterjobbene mine er to faktahefter for barn om henholdsvis kristendom og jødedom, altså sakprosa til en forandring. Ellers oversetter jeg stort sett bare skjønnlitteratur nå for tiden. Om jeg kommer i gang med de nye jobbene i dag, er imidlertid usikkert. Først skal jeg skrive en søknad til den danske Kulturstyrelsen om støtte til et arbeidsopphold i Danmark i juni. Søknader er noe herk, jeg hater å skrive søknader, men det gir faktisk relativt god avkastning, så det er ikke til å komme utenom for en kunstner.

Alt henger sammen.

Checkpoint Charlie, den berømte grenseovergangen mellom Øst-Berlin og Vest-Berlin, en del av Europas nære historie.



La meg bare si med en gang: Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor jeg skriver det. Det har jeg selvfølgelig ikke noe svar på. Ikke alle spørsmål har svar. Det er derfor det er viktigere å stille de rette spørsmålene enn å ha de rette svarene.

Jeg tar en pause i lesingen av Aasne Linnestås Krakow. Den er så vakker og sterk og skrevet med et så nakent språk at det nesten gjør vondt. Alle ting henger sammen. Samme dag som jeg har blogget to innlegg om drosjer, tar hovedpersonen i boka drosje fra Krakow til Auschwitz.

Jeg satte meg inn i en drosje. Sjåføren snudde seg. Spurte på engelsk hvor jeg skulle.
-- Auschwitz, svarte jeg.

I går så jeg den polske filmen Pasażerka (Passasjer) av Andrzej Munk. Ufullført, regissøren ble drept i en bilulykke før filmen var ferdig. Den foregår i Auschwitz og blir av mange betraktet som en av de vesentligste filmer som er laget om Holocaust. Men man har ikke hørt om den, ikke sant, fordi den ikke er fra Hollywood. Akkurat som de fleste heller ikke har hørt om verdens beste og sterkeste krigsfilm (fra andre verdenskrig), nemlig den sovjetiske Gå og se (Idi i smotri), omtalt i Dagbladet HER ). Fordi heller ikke den er amerikansk. Min oppfordring: Rett også oppmerksomheten mot andre kulturelle arenaer, f.eks. Europa.

Jeg tenker at jeg må til Auschwitz. Auschwitz er et symbol. Jeg tenker at jeg må se den porten, jernbanesporet, Arbeit Macht Frei. Det kan ikke bare være bilder. Jeg må ha vært der. Tror jeg. Jeg har vært i én konsentrasjonsleir, i Sachsenhausen. Det var vanskelig. Vanskelig bare å være der. Lidelsen sitter i materien, i brosteinene man går på, i brakkene man vandrer gjennom, på henrettelsesstedene, i bygningen for medisinske eksperimenter. Å vandre rundt på et slikt sted, er som å tråkke på en grav. Samtidig tenker jeg at det å besøke et slikt sted også er en måte å hedre alle dem som led og døde der på.

Jeg er født bare fem år etter at dette vanviddet opphørte. Og jeg er europeer. Jeg tror det ble gjort en feil i de himmelske arkiver da jeg ble født som nordmann. Jeg tror at jeg egentlig skulle vært født i et av de store europeiske kulturland, i Ungarn, Tsjekkia, Polen, Østerrike, Tyskland, Italia, Frankrike. Men jeg ble ikke det.

Morfaren min studerte i Berlin en gang. Og selv ble jeg en gang tilbudt jobb som drosjesjåfør i Berlin. Nattskift. Night on Earth. Det var et spennende tilbud, men det var for sent, jeg hadde allerede forlatt drosjeyrket.

En kveld jeg vandret i Berlin, kom jeg plutselig til å se opp på et gateskilt. Ackerstrasse. Hans Fallada, ikke sant. Pinneberg. Der kleine Mann aus Ackerstrasse, han i Lille mann, hva nå (1932). Falladas mest kjente bok. Men den har du kanskje ikke lest.

Alt henger sammen. Mens jeg skriver, blir jeg akkompagnert av Yasmin Levy, CD-en har tittelen Romance & Yasmin, men rent bortsett fra at Yasmin er mørk og vakker, er CD-en hverken sentimental eller spesielt romantisk. Hun er en representant for ladino, den jødisk-spanske kulturen med røtter fra middelalderen, det må være derfor jeg fornemmer klezmer i noe av uttrykket. Og derfor sangene hennes passer så godt til stemningen i Aasne Linnestås Krakow. Og derfor denne musikken bringer meg tilbake til den andre enden av Europa igjen.

Jeg var i Polen en gang. For veldig lenge siden, i jernteppets tid. Uendelig grått og trist. På vei tilbake til Vesten kjørte min reisevenn og jeg gjennom Øst-Tyskland. En mørk, regnfull kveld (som i en film noir) kom vi til en grenseovergang. Noe var feil. En øst-tysk grenseoffiser kom ut av vakthuset med trukket pistol og brølte: Warum kommen sie hier? Jeg forklarte at vi skulle til Vest-Tyskland. Han ville se visumene i passene våre, og viste rasende med pekefingeren: Grenzübergang Drewitz. Det var ikke der vi var. Vi hadde havnet på et helt annet sted i mørket. Tilbake til motorveien. En av Hitlers gamle Autobahn. Autobahn var for øvrig ikke Hitlers oppfinnelse, slik vi som regel får presentert det. Det var Weimarrepublikken som satte i gang byggingen av dette veisystemet. Hitler bare overtok prosjektet og utvidet det, og gjorde det til en del av sitt propagandasystem fordi det sysselsatte mange arbeidsløse. Men det var en digresjon.

Til slutt kommer vi på rett vei og nærmer oss riktig grenseovergang. Biler fra Øst har for lengst fått beskjed om å forlate veien. Bare biler fra Vesten har nå lov til å befinne seg der vi er. Sluser av piggtråd. Speil under bilen, sonder i bensintanken for å sjekke om noen har gjemt seg der, i håp om å slippe ut av det sosialistiske paradiset bak jernteppet.
Videre gjennom piggtrådslusene, og så neste grenseovergang, det berømte Checkpoint Charlie, og så endelig i Vest-Berlin.

Disse grensene eksisterer ikke lenger.

Og jeg aner fortsatt ikke hvor jeg ville med dette innlegget.
Det eneste jeg vet er at alt henger sammen.
På en eller annen måte.

"Nu har vi på rad disse måneder ..."

Det lille røde huset i skogen en tidlig novembermorgen, nærmere bestemt i går.

"Nu har vi på rad disse måneder med navn som lyder som trusler, november, desember ..." skrev Sven Elvestad (alias Stein Riverton) en gang. Vel, det kan jo ikke nektes for at dagene blir kortere og kaldere. Det var noen kuldegrader da jeg gikk ut på morgentur med bikkjene ved det lille røde huset i skogen tidlig i dag morges, men da vi kom tilbake, sto solen atskillig høyere på himmelen, og det ble nok en fin dag. Alle årstider har sin skjønnhet, det har også hver dag, hvis man bare ser etter.

I morgen skal jeg skifte hjul på bilen, en av hverdagens og årstidens trivialiteter. Jeg har kjørt piggfritt i seks år, men den bilen jeg har nå, kom med piggdekk, og trenger det nok også. NAF gikk nylig ut og oppfordret folk til å skifte hjul selv. Det gjør ikke jeg. Jeg skrur aldri på en bil. Det overlater jeg til fagfolk. Kan jeg skifte hjul? Herregud, ja, jeg er jo gammel drosjeeier. Men hvorfor i all verden skal jeg mase med å skifte hjul selv når Bertel O. Steen i Vestfold er villig til å gjøre det for en hundrings? Bare kjøre bilen inn i en pen og ren bilhall med god belysning og få det gjort av folk som har sånt å gjøre? (OBS: I foregående setning var det allusjoner både til Hemingway og til Asbjørnsen og Moe.)(Dessuten: Jeg bor ikke i Vestfold, men bilen er kjøpt der, og den vil gjerne til et verksted hvor den er kjent.)

Hvor vil jeg egentlig hen med dette? Aner ikke. Jeg har visst rotet meg litt bort her (kan skyldes at jeg drikker dårlig kartongrødvin). Meningen var å skrive et innlegg om høsten, tror jeg. I beste fall handler det om å nyte øyeblikket, og jeg kan ikke se noe i veien for at nytbare øyeblikk like gjerne kan forekomme en novemberdag som en hvilken som helst annen dag. For eksempel da jeg gikk morgentur med bikkjene i dag og utforsket nytt terreng i nærheten av det lille røde huset i skogen. En ny skogsvei, en demning, en jernbaneskjæring ... jeg kunne ramse opp. Og i går - i går kom det fire mann med ved til det lille røde huset i skogen. Alle ansatt ved en vernet bedrift. En av dem arbeidsleder (og nabo til det lille røde huset). De tre andre sånne som har bruk for å jobbe på en vernet bedrift. Sånne som ifølge Inger Hagerup har litt mindre håndbagasje enn oss andre. De var bare så søte at jeg nesten begynte å grine.

Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg skal med dette innlegget, så jeg slutter nå.
Bare en ting: Hvis du tror jeg er blitt full av den dårlige papprødvinen (som ikke er så dårlig), så er jeg ikke det (legg for eksempel merke til at det ikke er skrivefeil i dette innlegget). Jeg har forresten funnet ut at valpolicella er rødvinen for meg. Jeg vet ikke mye om vin, men erfaringen har vist at man sjelden trår feil når man holder seg til italiensk. Det var polet på Briskeby, et særdeles trivelig pol med kyndig betjening, som under mitt seneste Oslo-opphold nå nylig åpnet mine øyne for valpolicella. Jeg skulle ha en lett og god rødvin som 1) passet til kylling, og 2) ikke ga meg hodepine når jeg skulle kjøre hjem dagen etter. Toralf Bølgen fremhever da også (i sin utmerkede bok Bølgens vin) valpolicella som et typisk eksempel på en lett og saftig rødvin som passer til magert kjøtt som kylling. Jeg har nemlig en god venninne i Jacob Aallsgate som alltid inviterer meg på middag når jeg er i Oslo, raffinert og minimalistisk, og som regel med kylling som kjødelig innslag. Med andre ord helt etter min smak.

Og apropos Oslo og mat: En av dagene spiste jeg lunsj i en bokhandel. Bogstadveien kryr jo nå av bokhandler, og i en av dem er det en liten kafé hvor man kan sitte og lese bøker og se ut av vinduet. Det funket bra. Maten var god, og jeg fikk noen smaksprøver av diverse bøker. Attpåtil hadde de en stor bunke av en av mine bøker (Barnas store gåtebok) inne i selve lokalet! Flott sted, med andre ord.
Nuff zed.

Morgentur.

Jeg hadde kameraet med meg i dag. Jeg har alltid likt Frognerparken og Vigeland.




Jeg er i Oslo, og som vanlig har jeg gått i kloster. Det vil si at jeg bor på Katarinahjemmet på Majorstua. Siden jeg ikke har bikkjene mine og mitt vanlige turterreng, har jeg nettopp gått en morgentur i mer urbane omgivelser. Det vil si til Monolitten og litt rundt i strøket. Jeg kom til å tenke på forfatteren Helge Krog den gangen han skulle vitne i rettssaken mot Arnulf Øverland (blasfemisaken). Da Krog kom ut på gaten og fikk se alle menneskene som var på vei til jobb, utbrøt han: «Herregud, skal alle disse menneskene vitne?»
Jeg vet ikke om historien er apokryf eller ikke. Kanskje bare en kokettering med den delen av kunstnermyten som går ut på at kunstnere lever et bohemliv og sjelden står opp før utpå dagen en gang.
Det finnes sikkert kunstnere som har et sånn, men de kunstnerne jeg kjenner, og som lever av det, jobber hardt og mye, inkludert meg selv. Jeg blir aldri lei av å sitere den amerikanske forfatteren Peter De Vries, som sa: «Jeg skriver bare når jeg er inspirert, og jeg sørger for å være inspirert klokken ni hver morgen.»
Da jeg gikk morgenturen min i dag, nøt jeg å være frilanser, det å kunne disponere min egen tid. Jobben min er der pc-en min er, jeg har ikke noe fast arbeidssted, ingen faste tidspunkter eller sjefer å forholde meg til. Men for at det å disponere sin egen tid skal være et gode, må man kunne nettopp det - disponere den. Strukturere seg selv og sitt eget arbeid. Sånn sett var også jeg på vei til jobb da jeg vandret rundt i Frognerparken, men på en helt annen måte enn dem som hastet målbevisst forbi meg for å innfinne seg på en eller annen arbeidsplass til en fast tid, i en tilværelse som langt på vei bestemmes av andre enn dem selv. Jeg kan ikke la være å tenke at mennesker som sitter på et kontor, på en måte fortsetter å gå på skole hele livet. Den eneste forskjellen er at pulten er byttet ut med et skrivebord og læreren med en sjef. Ufriheten er vel langt på vei den samme? I bytte får de trygghet, først og fremst i form av lønn hver måned, med den forutsigbarheten det gir. Den tryggheten har ikke en frilanser eller en kunstner. Min eneste økonomiske trygghet ligger i at jeg får utgitt bøkene jeg lager, og at oversettelsene mine holder mål så jeg får flere oversettelser. (Sykelønns- og pensjonsordninger kan jeg se langt etter. Det må jeg eventuelt ordne med og betale for selv.) Akkurat nå vet jeg at jeg skal ha en utgivelse på Gyldendal Barn & Ungdom i 2008, som også blir hovedbok i Bokklubbens Barn, og at jeg har tre oversettelser i ordreboka. Det er ikke nok til å gi en brukbar inntekt neste år. I praksis pleier det å ordne seg, men jeg må leve med usikkerheten.
Men da jeg gikk morgenturen min i dag og så på alle menneskene som var på vei til jobb, var det friheten, gleden og fordelene ved å være frilanser jeg tenkte på. Jeg har det livet jeg selv har valgt. Har du?

Si meg hva slags bil ...

Rover 75 - bilen jeg ikke har, men som jeg kanskje burde hatt?

På et Gyldendal-treff tidligere i år, eller rettere sagt da noen av oss var samlet på Stopp pressen etterpå, spurte jeg Lars Mytting (han med Hestekrefter, les mer HER), om han kunne gjette hva slags bil jeg hadde. Det var første gang vi snakket sammen, så han hadde ikke så mye å basere seg på. Det første som falt ham inn, var Rover. Etter et par feilskjær siktet han seg ganske raskt inn på riktig svar, nemlig Mercedes (C-klasse stasjonsvogn).
Her om dagen traff jeg en mann fra nabolaget i butikken, en jeg kjenner nokså overfladisk, men som jeg gjerne veksler noen ord med når jeg treffer. (Det spiller en viss rolle at han selv har en Rover 75, så han har formodentlig en forkjærlighet for engelske biler.) Han kom bort til meg og bemerket at det hadde stått en splitter ny Jaguar på gårdsplassen min en dag. Den interesserte ham tydeligvis. «Jeg hadde fint besøk,» sa jeg spøkefullt. «Men bilen min er vel ikke så verst den heller?» tilføyde jeg.
Å nei, det var ingenting i veien med Mercedesen min. Så fortalte jeg om han som skulle gjette hva slags bil jeg hadde, og som hadde gjettet på Rover.
«Ja, vet du hva,» sa min samtalepartner da, «du ville absolutt kledd en sånn bil som jeg har.» Altså to personer som uavhengig av hverandre assosierte meg med det engelske bilmerket Rover. Hvilken konklusjon skal jeg trekke av dette? Gir jeg et veldig konservativt inntrykk? Sånn sett kan det vel være like konservativt å kjøre Mercedes (jeg kunne ikke drømme om å kjøpe BMW eller Audi, som er vulgære og aggressive i mine øyne ). Og riktignok er jeg sånn passe anglofil, som nordmenn flest, men min kulturelle orientering går vel så mye i retning av det tyske.

Dette innlegget er inspirert av DETTE innlegget hos Cassandra Mortmain.

En dag i en forfatters/oversetters liv.

Ingen har foreløpig følt trang til å prøve å karakterisere meg på grunnlag av mitt musikkvalg. Jo, forresten: ”anonym” mener at jeg er ganske uforutsigbar. Vel, vel. Jeg vil nå redegjøre for en relativt representativ dag i en forfatter/oversetters liv, nærmere bestemt i mitt liv.
Jeg hadde som vanlig tatt mål av meg til å stå opp klokken syv (som klokkeradioen er innstilt på), men pussig nok ble jeg også i dag liggende til klokken åtte. La meg her innskyte at en forfatter/oversetter er et fritt menneske, som ikke henger i andre klokkestrenger enn sin egen. Følgelig kan jeg teoretisk sett ligge så lenge jeg vil, ja, hele dagen om så skal være. (Men sånn kan det jo ikke være, hvis man skal tjene til det daglige brød.)
Det er imidlertid et faktum at jeg i dag ble liggende til klokken åtte. Etter frokost med rask gjennombladring av dagens aviser (tre lokale pluss Aftenposten) var tiden inne for hundetur. Uken har vært atypisk på den måten at vi har hatt lånehunden Sascha i pensjon i fire dager, i tillegg til Joy, som er her på langvarig pensjon, i tillegg til vår egen Billie. Altså tre hunder, hvorav to (Sascha og Joy) ikke tåler trynet på hverandre.
Nå vel. Mens min hustru tok seg av Joy, dro Sascha, Billie og jeg til skogs og besteg en ås på ca. 325 meter. Nok til at blodpumpa fikk kjørt seg skikkelig. Hjem igjen til en dusj, og så parat ved skrivebordet, som i dag var byttet ut med spisebordet i stua, klokken elleve. Etter en halvtimes jobbing med en stor oversettelse som nå nærmer seg slutten, poppet det inn en mail fra forlaget (Gyldendal barn & ungdom) med omslaget til min neste bok (hovedbok i Bokklubbens Barn i mars). Etter å ha studert det, mailet jeg redaktøren og sa at det var ok. Innimellom mailet jeg en annen redaktør (i Gyldendal litteratur, avd. for oversatt skjønn) og forhørte meg litt om hvordan jeg rent teknisk skulle foreta korrekturen på en tidligere oversettelse (dvs. om hun ville ha tilbake papirmanuset fra korrekturleseren, med mine kommentarer, eller om jeg skulle gjøre rettelsene elektronisk).
Deretter forlot Sascha huset for å bli kjørt hjem til Sandefjord, og jeg kunne spise lunsj i ro og fred. Etter lunsj mer oversettelse, før jeg brukte resten av ettermiddagen på å gjøre ferdig og sende fra meg den tidligere nevnte korrekturen, bare avbrutt av et blogginnlegg (det med CD-ene). (Jeg har glemt å nevne at jeg også hadde en telefonkonferanse med børsmegleren min, fordi det var en blodrød dag på børsen i dag. Jeg har en god portefølje (og det samme kan sies om megleren), så jeg er ikke direkte nervøs i disse urolige børstider, men jeg tapte jo litt i dag, jeg gjorde det. Men ikke så mye at det går ut over nattesøvnen.)
Etter å ha sendt fra meg korrekturen, fortsatte jeg å oversette, avbrutt av en telefon fra en tredje redaktør i et helt annet forlag som hadde en ny oversettelse til meg. Heldigvis med gunstig tidsmargin (jeg har to andre oversettelser på arbeidsplanen fra før, i tillegg til den jeg holder på med). Den nye oversettelsen var attpåtil fra dansk, som jeg er spesielt ute etter. (Apropos dansk, så mailet jeg også min venninne hercomestrouble, som nå befinner seg på Det danske forfatter- og oversættercenter på herregården Hald i Viborg, hvor jeg også oppholder meg rett som det er, men ikke akkurat nå. Om to dager er det nøyaktig ett år siden hun lærte meg å blogge, mens vi begge var på Hald).
Litt avbrutt ble jeg også av en mail fra amazon.co.uk, som (på grunnlag av tidligere kjøp) gjorde meg oppmerksom på en sitatbok. Det medførte litt surfing frem og tilbake hos amazon.co.uk, og jeg skulle akkurat til å legge inn bestilling da jeg oppdaget at portoen var mer enn prisen på boka, så jeg bestemte meg for å kjøpe en bok eller to til, men klarte ikke å finne ut hvilke, så hele bestillingen ble utsatt. (Jeg handler fra amazon.co.uk og amazon.de flere ganger i måneden.)
Deretter mer oversettelse, etterfulgt av en hundetur med Joy og Billie i skumringen, og så hjem til en sen middag (grillstekt kyllingfilet med kikert-salat, og rødvin selvfølgelig). Og nå sitter jeg her og blogger igjen.
Resten av kvelden kommer jeg til å bruke enten til å jobbe (oversette), lese videre i Armand V, eller gå gjennom søndagsutgaven av den danske avisen Politiken, som jeg kjøper hver mandag i den lokale Narvesen-kiosken. Eller litt av alt.
Joy og Billie sover (litt slitne etter Sascha-besøket), varmepumpa suser stille, og alt er bra.

Ved havet.

Jeg har noe så sjeldent som ferie. Og ikke bare det - som ved et mirakel har det lyktes meg å bli ferdig med én oversettelse dagen før jeg dro, og ikke å behøve å begynne på neste oversettelse før etter at jeg har kommet hjem igjen. Med andre ord - en ferie uten jobb. Slikt er ikke hverdagskost for en frilanser, i hvert fall ikke for meg.

På veien hit tok jeg ferge over Øresund, fra Helsingborg til Helsingør. Skumsprøyten står over moloene i Helsingborg havn, og på fergen er det nesten umulig å stå oppreist utendørs. Fergen heter passende nok Hamlet og stevner mot Kronborg slott, og dermed er det litterære alibiet i orden. Men det blåser stiv kuling, minst.

Jeg er kommet frem, til en liten fiskerlandsby ved den jyske vestkysten. Det grønne havet går skumhvitt, og hva bølgehøyden er ute på Skagerrak, kan man bare fantasere om. Vi er to av mange sommerhusleiere her. Folk går krumbøyde forbi huset vårt, til og fra stranden. Det er i dette landskapet Carsten Jensens Vi, de druknede utspiller seg. Nordmenns elskede feriemål, det de oppfatter som en eneste diger sandstrand, men som for generasjoner av nordjyder har vært en livsfarlig arbeidsplass og et landskap like dramatisk som vår egen værharde kyst. Navnet ”Jammerbugt” taler sitt tydelige språk. Få nordmenn har sett denne kysten i vinterdrakt, i vinterstorm.

Jeg er turist, men samtidig ikke. Jeg har bodd her i nordvest-Jylland, så nær Vesterhavet at jeg kunne stå utenfor huset og kjenne eimen av salt i luften. Jeg hadde en hund, og sammen gikk vi i timevis over milelange danske jorder om høsten når kornet var slått, det vil si nettopp på denne tiden av året. Himmelen var høy og horisonten uendelig. Det var Johannes V. Jensens land. Og Jeppe Aakjærs land, han med ”Jeg er havren”. Jeg bodde i hans landskap, ikke langt fra hans gård «Jenle», hvor han ligger begravet i den naturen han elsket.

Jeg kjører inn i en bakgård hvor det står ”Holz” på et skilt. Det sier sitt om hvor de fleste av sommerhusleierne kommer fra. Annenhver bil er tysk i disse gatene. Derfor ”Holz”, som betyr «ved» på tysk. På dansk heter ved «brænde». På typisk dansk vis er det selvbetjening. Man forsyner seg med den veden man skal ha, og legger betalingen i en kasse på veggen. Og oppfordres til å komme tilbake med sekkene.

Jeg har levd her. Jeg har levd her med den evige vinden, med den høye himmelen, nær det veldige havet og de mange små fjordene, som ikke ligner norske fjorder. Jeg kunne ha blitt her, jeg kunne ha vært dansk i dag.

Men i dag er jeg turist. Jeg gjør en rask tur innom Nykøbing Mors, Sandemoses fødeby, for å handle i et supermarked. Jeg har vært i denne byen før, mange ganger, i den tiden jeg bodde på disse kanter. Dette er modellen til «Jante». Det var denne byen Janteloven var myntet på. Men som all stor litteratur, er Janteloven universell.

De menneskene som var min forbindelse til dette landskapet, er borte, og jeg er et menneske som interesserer meg mer for fremtiden enn for fortiden. Men fortiden bærer jeg likevel med meg, og stedene jeg er omgitt av nå, bringer et ekko av den.

Telemarksutstillingen 2007.

Jeg blir tildelt Telemarksutstillingens arbeidsstipend for 2007 av foreningens formann under åpningen av utstillingen i Ibsenhuset i Skien i dag.

Jeg lever av forfatter- og oversettervirksomhet, men er også billedkunstner. Dessverre kommer billedkunsten i annen, for ikke å si i tredje rekke, både av tidsmessige og økonomiske grunner. Ekstra morsomt var det derfor at jeg på åpningen av årets Telemarksutstilling (hvor jeg er representert med ett verk) ble tildelt utstillingens arbeidsstipend på ti tusen kroner. Denne utstillingen er kunstnerjuryert, og arbeidsstipendet går til den kunstneren som etter juryens mening har det beste kunstverket på utstillingen. Begrunnelsen for årets tildeling lyder slikt:

"Juryen fant og festet seg ved utvilsomme kvaliteter i form og innhold i kunstnerens arbeid. Kunstnerens valg av motiv og bruk av virkemidler bærer bud om nærvær og kunstnerisk bevissthet. Gjennom fremragende fototeknisk håndverk formidler kunstnerens arbeid et konsentrert øyeblikk av sanser og tanker i møte med oss publikum."

Min første reaksjon da jeg hørte dette, var: "Kødder de med meg?" Men det gjorde de ikke, så deretter var det bare å nyte penger, diplom, blomster og gratulasjoner. Og smile pent til fotografen fra avisen.







Her er så kunstverket - "Landskap med vann".
Fotografi på aluminium, 80 x 50 cm.

Nå også med egen logo.

Dette er min nye logo, tegnet av kunstneren og grafisk designer Rolf Jansson (hans hjemmeside finner du HER ). Logoen er ment å skulle symbolisere min samlede kunstneriske virksomhet som forfatter, oversetter og billedkunstner (kunstfotograf).