God helg!

Solsidan

Lesere av denne bloggen har trolig fått med seg at jeg ikke ser fjernsyn, bortsett fra å bruke fjernsynet som filmfremviser. Det eneste unntaket jeg gjør, er at jeg av og til ser på "Nytt på nytt". Enhver form for fellesritualer, som Dagsrevyen, Skavlan og lignende, skyr jeg som pesten, for ikke å snakke om alt som bærer merkelappen "underholdning". Dette innebærer at jeg heller ikke ser på serier. Tidligere så jeg mye på for eksempel Friends og Seinfeld, dvs serier med mye verbal humor. I går satt jeg imidlertid foran fjernsynet og så på en svensk serie som heter Solsidan. På DVD, riktignok, men likevel. Den var mer eller mindre pådyttet meg av en bekjent som påsto at dette var noe av det morsomste hun hadde sett. Jeg var skeptisk, men ga den et forsøk, og jeg likte det jeg så. I DETTE blogginnlegget kan du lese mer om serien. Sammenligningen med Seinfeld er ikke dum. Jeg tror dessverre heller ikke at det kan lages noe så bra som dette på norsk. I Norge tror man at humor er ensbetydende med å gjøre seg til.

Selma og Sophie

Hun hadde lært å elske kjærligheten med alle dens plager, tårene, lengselen.
«Bedre trist med den enn glad uten den,» sa hun.
Selma Lagerlöf: Gösta Berlings saga. Den norske Bokklubben 1991.
Oversatt av Sissel Lange-Nielsen


I går gjorde jeg et nytt unntak fra ikke-fjernsynsprinsippet og så første del av «Selma og Sophie» på NRK1. Veldig bra etter min mening. Jeg vet ikke all verden om Selma Lagerlöf og har lest ganske lite av henne, men fikk med meg en utstilling av manuskriptene hennes i Nasjonalbiblioteket i Stockholm da jeg var på kongress der i fjor sommer. Interessant å se hvordan hun, som forfattere flest, forandret og forandret. Det blir ikke så lett å gå dagens forfattere etter i sømmene på samme måte, med vår tids usynlige elektroniske endringer.

Hvor godt og realistisk dette portrettet av Lagerlöf er, kan tydeligvis diskuteres. Skal man tro DENNE svenske nettsiden, har filmskaperen tatt seg altfor store friheter, særlig på det erotiske plan, mens viktige og reelle momenter som Selmas og Sophies litterære samarbeid og Selmas store interesse for det katolske, særlig helgenene, knapt er berørt.

Da kan man jo også spørre seg hvor realistiske skildringene av de andre nordiske kunstnerne var. Jeg la blant annet merke til at Marie Krøyer anklaget Carl Larsson for å male bare overflaten. En oppfatning hun kanskje ikke var alene om? Litt spissformulert kan man vel si at Carl Larsson er en overvurdert dekorasjonsmaler? Og hvis man da også tar med at han selv levde det glade kunstnerliv i hovedstaden – med bordellbesøk som fast innslag – mens kone og barn oppretthold familieidyllen hjemme i Lilla Hyttnäs? Sånn var tiden, vil noen si. Tja.

Nåvel, det var Selma det egentlig skulle handle om, men om henne har jeg ikke mer å si akkurat nå enn at jeg uansett ser frem til neste episode av «Selma og Sophie».
(Den gikk i Sverige ved juletider, så dermed er det vel mange nordmenn som for lengst har sett den?)

Agatha Christie med amerikansk aksent.

Joan Hicks' Miss Marple vil for meg alltid stå som den beste.


Min skepsis når det gjaldt gårsdagens fjernsynsfilmatisering av Agatha Christies 4.50 fra Paddington, ble dessverre langt på vei innfridd. Skepsisen gikk på at det var en britisk-amerikansk versjon. Det hele hadde noe overflatisk og krampaktig over seg, som det gjerne blir når amerikanere skal lage engelsk krim. For mye glamour - for eksempel var den unge kvinnelige hovedpersonen helt feil, og det var en generell tendens til overspill. Jeg hater også at man trekker inn kjente navn bare fordi man tror det vil selge og/eller gi en form for legitimitet. For eksempel var Griff Rhys Jones svært lite overbevisende i rollen som legen.
Versjonen manglet i det hele tatt dette ekte, troverdige engelske som vi bl.a. finner i serien om inspektør Foyle. Da tenker jeg på alt fra karakterer og tidskoloritt til ikke minst den ustressede og dvelende fortellermåten. Samt at vi slipper det tåpelige innslaget av kjente navn. Det kryr av dyktige (og for oss som regel ukjente) skuespillere i England, som bidrar til å gjøre engelske fjernsynsfilmatiseringer til unike opplevelser. Gårsdagens versjon av en av Agatha Christies klassikere hørte ikke til dem.

4. 50 fra Paddington.

I kveld skal jeg se på fjernsyn for første gang på flere måneder, tror jeg. Årsaken er at NRK1 sender Agatha Christies Miss Marple: 4.50 fra Paddington, i en britisk/amerikansk produksjon fra 2004. Håper bare at den er mer britisk enn amerikansk i uttrykket, ellers gidder jeg ikke. I beste fall blir det en deilig kveldsstund med nostalgisk engelsk krim. Jeg har sett den før, for mange år siden, i en annen versjon.

I sakens anledning har jeg laget følgende liste (lenge siden jeg har hatt en liste nå) med boktitler som handler om tog:

1. Graham Greene: Toget til Istanbul
2. Agatha Christie: Mord på Orientekspressen
3. Agatha Christie: 4.50 fra Paddington
4. Jonathan Jerv (Nordahl Grieg): Bergenstoget plyndret inat
5. Charles Dickens: Sporskifteren
6. Bohumil Hrabal: En liten jernbanestasjon i krig
7. Gunnar Lunde: Benken ved jernbanestasjonen
8. Vigdis Hjorth: 17.15 til Tønsberg
9. Rolf Jacobsen: Fjerntog
10. Georges Simenon: Mannen som så etter togene
11. Heinrich Böll: Toget var i rute
12. Patricia Highsmith: Billett til helvete

Farvel, Melodi Grand Prix.

Som jeg før har sagt: Virkelig trendy er man egentlig bare når man ikke er klar over det selv. Det viser seg at jeg ikke var alene om å kutte ut Melodi Grand Prix i år. Ifølge TNS Gallup var det 1 373 000 nordmenn som så finalen i fjor, mot bare 573 000 i år. Både Dagsrevyen og Lotto-trekningen hadde flere seere nå sist lørdag. Les mer her.

Nok er nok.

Jeg har alltid sett på Melodi Grand Prix, men jeg må innrømme at i en del år nå har det bare vært for tradisjonens skyld. Jeg mener - Melodi Grand Prix er jo så harry at det nesten har vært morsomt bare av den grunn. Men etter det finske vinnerbidraget i fjor fikk jeg nok, og årets norske bidrag, som ville vært pinlig selv på danskebåten, fikk begeret til å renne over. Så nå er det slutt. Farvel, Melodi Grand Prix.
I kveld blir det Almodóvar på NRK2.

Hva vil du bruke livet ditt til?

I et tidligere innlegg i bloggen fortalte jeg om hvor trendy jeg er fordi jeg går (se temaet «om å gå»). Virkelig trendy er man etter min mening bare når man er det ubevisst. For eksempel visste jeg ikke at gåingen min var trendy før jeg leste det i Dagbladets lørdagsmagasin.

Som enkelte kanskje har fått med seg, er jeg motstander av å se på fjernsyn. Jeg nekter rett og slett å la fjernsynet definere min dag og min virkelighet. Jeg velger å ikke bruke tiden til å sitte foran fjernsynet. Det vil si at de få gangene jeg ser et fjernsynsprogram, er det også snakk om et bevisst valg. I det store og hele bruker jeg fjernsynet nesten bare til å se film.
Dette medfører i praksis at det går dager mellom hver gang fjernsynet blir slått på i mitt hus. Og det står aldri og går på tomgang. Det er aldri en premissfaktor for menneskelig samvær. Selv hater jeg å komme på besøk i et hus hvor fjernsynet står på uten mål og mening og blikkene og oppmerksomheten automatisk søker mer mot den flimrende skjermen enn mot hverandre. Som sagt: Det handler om å gjøre bevisste valg om hva man vil bruke tid og oppmerksomhet på. I et litt større aspekt handler det faktisk om hva man vil bruke livet til.

Nå viser det seg at jeg, helt uten å være klar over det, også er trendy på dette området. De siste 30 årene har nordmenns fritid økt med 25 prosent. Det meste av denne nyerverede fritiden har gått med til fjernsynsseing. Eller for å si det med den svenske aforistikeren Staffan Lindén (og med relevans til denne bloggens egentlige tema): «Økt fritid gir oss mer tid til ikke å ha tid til å lese bøker.»

Som frilanser tar jeg riktignok ikke del i denne fritidsøkningen på lik linje med lønnsmottagere. Men poenget er at trenden nå går i «min» retning. Målinger viser sviktende oppslutning om sentrale programmer hos viktige målgrupper blant forbrukerne. Det bekymrer Lilleborg (Blenda, Zalo etc.), som er en av Norges største annonsører. For første gang på årevis øker de nå avisannonseringen, og de holder et våkent øye med internett fordi det er det reklamemediet som har vist sterkest økning de seneste år, med vekstrater på mellom 30 og 50 prosent.

Jeg håper at nedgangen i fjernsynsseingen betyr at folk er lei av å bli fôret med søppel, for mitt inntrykk er at innholdet i de reklamefinansierte fjernsynskanalene består mest av det (de to NRK-kanalene er fortsatt et hederlig unntak). Hvordan kan jeg vite det, når jeg ikke ser på det? Fordi fjernsynsvirkeligheten også avspeiles i dagspressen. Hver gang jeg er i butikken, ser jeg forsidene på tabloidavisene og sladderbladene jeg aldri kjøper, med stadig nye ansikter som hele Norge later til å være på fornavn med. Folk som har fått sine femten minutter med berømmelse og kanskje litt mer, av årsaker jeg ikke kjenner. Pluss, selvfølgelig, grundige redegjørelser for hviken kjendis som er sammen med hvem til enhver tid, i en verden hvor det tydeligvis er akseptert å oppføre seg som en fjortis selv i voksen alder.

Men dette var for så vidt en digresjon. Som anti-fjernsynsseer er jeg altså trendy. Trolig er jeg i så måte også utypisk. Min generasjon (femti pluss) er nok blant dem som ser mest på fjernsyn, mens det nå først og fremst er yngre mennesker som svikter dette mediet. Bortsett fra at det får meg til å føle meg mindre gammel, synes jeg det lover godt for fremtiden at yngre mennesker ikke velger livet i godstolen foran fjernsynet. Det er ikke der virkeligheten er.

«I fjernsynet råder angsten for kulturen, angsten for snakkehoder, debatt, kunnskap.»
Einar O. Risa

Jeg så på TV.

Jeg skulle se en film på svensk TV2 i går, men fant ikke kanalen. Kanskje jeg burde begynne å lese informasjonen fra kabelselskapet bedre, de forandrer stadig på pakken jeg får, men hvorfor skal jeg lese denne informasjonen når jeg knapt ser på TV? Og hvorfor kutte ut svensk TV2, av alle ting? Kanskje bare jeg som ikke behersker fjernkontrollen. Vel, siden det ikke ble noe film, kom jeg uforvarende til å streife innom NRK1 og det såkalte Bokprogrammet. Og det ble jeg sittende og se på. Det var fra en liten, men meget spektakulær litteraturfestival på Key West i Florida. Det som interesserte meg mest, var intervjuet med forfatterparet Siri Hustvedt og Paul Auster. Her har vi med to paradokser å gjøre: At jeg, som normalt ikke ser TV, allikevel ble sittende og gjøre det, og at jeg hadde stort utbytte av å se et intervju med Paul Auster, en forfatter jeg har avskrevet som håpløst kjedelig og ikke verd å bruke tiden på å lese. Men å høre ham var altså ikke kjedelig. (Dette programmet kommer i reprise på NRK2 på fredag, tror jeg.) Siden det er jeg som er herre over prinsippene og ikke omvendt, må jeg bare godta at TV i går hadde noe å gi meg på det litterære område. Ja, det er faktisk mulig at jeg kommer til å begynne å se på Bokprogrammet. Som om dette ikke var nok, gikk jeg etterpå over til å se kulturmagasinet KOBRA på svensk TV1. Det var også meget interessant og givende. Kanskje jeg rett og slett ikke skal være så prinsippfast TV-motstander lenger?

Den virkelige virkeligheten.

I et innlegg 1. februar skrev jeg:

’Det fremgikk sikkert av innlegget «Kan man lære å skrive?» i går at jeg hører til dem som, slik Stephen King anbefaler, velger å lese eller gjøre andre ting fremfor å se på fjernsyn. Heller ikke her kritiserer jeg andres valg, selv om det forundrer meg at så mange mennesker lar et etter min mening så passiviserende og lite givende medium som fjernsyn sette dagsorden for livet sitt (noe mange mennesker gjør. Selv har jeg overhodet ikke problemer med å unnvære «fellesritualer» som Dagsrevyen og Skavlan. De handler ikke om min virkelighet, knapt nok om virkeligheten i det hele tatt, bare illusjoner av virkelighet. Men nå er vi over på et filosofisk problem som det blir for omfattende å gå inn på her.)’

I siste nummer av Morgenbladet har Søren Birkvad, førstelektor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer en artikkel hvor han sier akkurat det samme:

«Seeropplevelsen i sofaen impliserer en absurd kontrast mellom simulert liv og sure sokker. Jo mer de roper og tigger i fjernsynet - Se meg! Ikke gå vekk! - jo mer slapper vi andre av. Det er folkene i frokost-tv som får smilerynker - ikke vi. Det er Jan Erik Larssen som har det fantastisk mens han kjører fantastisk fort i ’Autofil' - vi andre bare synes det er fantastisk. Kun når det monstrøst uventede finner sted i det virkelige liv, får fjernsynets berømte liveness oss til for alvor å føle at vi lever.
Hvorfor er det slik? Det gis allmenne forklaringer. Fordi tv må tilgodese ganske strikse hensyn (public service-forpliktelser, reklameinntekter) er forutsigbarhet en sentral verdi. Derfor tiltenkes alt i tv en seriell form. Programmer som for eksempel ’Dagsrevyen’, ’Brennpunkt’, Barne-TV’, ’Topp 10’ (på kabelstasjonen The Voice) eller ’Extra-trekning’ har én ting felles, nemlig sin seriekarakter.
Det er på denne måten serie- og sjangerkarakteren som binder formen i de respektive programmene: Christian Borchs sjangerkonstituerende øyekontakt med seeren i ’Dagsrevyen’, de insinuerende slow motion-opptakene av maktens menn i ’Brennpunkt’, hallodamens talemåte før ’Barne-TV’, hip-hop-pornoen i ’The Voice’ eller de ekstra smilene i ’Extra-trekning’.
Det er det samme standardiseringsprinsippet som gjør fjernsynet sårbart for radikal kritikk. Det konforme og banale ved fjernsynet tjener de herskende interesser, hevder samfunnskritikere som Noam Chomsky og Pierre Bourdieu. Der fjernsynet burde vekket oss, blir vi vugget: Fjernsynet er det motsatte av det virkelige liv.»

Nettopp. Som om jeg skulle ha sagt det selv. Forresten - jeg sa det jo selv!

Artikkelen jeg siterer fra over, sto som sagt i Morgenbladet. Den eneste avisen i Norge jeg vet om som behandler leserne som voksne mennesker, blant annet ved å utelate kjendiseri, sport og lignende idioti fra spaltene. At det fortsatt er for mye intellektuelt pissprat i Morgenbladets spalter, får vi foreløpig ta med på kjøpet. Heldigvis er det tegn til bedring. Og heldigvis er Morgenbladet som helhet betraktet så bra at jeg betaler abonnementsavgiften med glede. (Tenk bare på hva jeg sparer ved aldri å kjøpe Dagbladet og VG. Unntak: Jeg kjøper Dagbladet på lørdager på grunn av kryssorden i Magasinet.)

Den virkeligheten du opplever når du leser en bok - og nå tenker jeg på skjønnlitteratur, altså såkalt fiksjon - er paradoksalt nok atskillig virkeligere enn den innbilte virkeligheten du blir presentert for og tror du opplever i tv. Det er blant annet derfor det er så uendelig mye mer fruktbart å bruke tiden på å lese enn på å se på tv.

Groucho Marx sa: «Jeg synes fjernsynet er veldig lærerikt. Hver gang jeg setter det på, går jeg inn i et annet rom og leser en god bok.»
Dette er ikke bare en morsom formulering fra en av verdens største komikere. Som i all stor humor, ligger det intelligens og innsikt bak. Groucho Marx sier det samme som komiker som jeg sier som legmann, og som Søren Birkvad sier som fagmann.

Livet foregår ikke på tv. Livet foregår i virkeligheten.
Og i diktningen finner vi virkeligheten i enda høyere potens. Det er et praktfullt paradoks - som for det lesende menneske gjør den virkelige virkeligheten enda virkeligere.

Kan man lære å skrive?

Mange mennesker drømmer om å skrive. Er det noe som kan læres? Jeg er tilbøyelig til å mene nei. Det finnes forfatterutdannelser og skrivekurs, og det kan sikkert være bra nok, men jeg tror ikke du kommer noen vei uten å ha det i deg. Som Thure Erik Lund sier: «Eneste jeg har å si er at du må slite sjøl. Lære det sjøl, ikke av andre.»Det jeg har aller minst tro på, er bøker som vil lære deg å skrive. Som Stephen King sier: «De fleste bøker som handler om å skrive, er fulle av pissprat.»
Likevel har han selv gjort nettopp det; skrevet en bok om å skrive. Det er til gjengjeld en av de ærligste og beste bøkene om å skrive jeg har lest. (Den heter ganske enkelt Om å skrive, og handler både om privatpersonen og skriveren Stephen King. Ikke tenk på om du liker Stephen King og den typen litteratur eller ikke, det er helt uvesentlig for å få utbytte av boka. De har den sikkert på biblioteket, ellers må du lete etter den i antikvariatene. Jeg fant den i bokbyen Tvedestrand - omsider.)

Et av rådene King gir, er det rådet som alle fornuftige forfattere gir:

«Hvis du har lyst til å bli forfatter, er det to ting du først og fremst må gjøre: lese mye og skrive mye. Det finnes ingen vei utenom disse to tingene som jeg vet om, ingen snarvei.»

Og han sier videre om det å lese: «Lesing er det kreative senteret i en forfatters liv. Jeg har med meg en bok samme hvor jeg går, og har erfart at det gis alle slags muligheter for å få med seg litt. Hemmeligheten er å venne seg til å lese ved både å nippe litt og sluke unna. Poenget med venteværelser er at man skal lese der -- selvfølgelig! Men det samme gjelder for hotellvestibyler, lange og kjedelige utsjekkingskøer, og alles favoritt -- do. Du kan også lese når du kjører, takket være lydbokrevolusjonen.»

Og så sier han noe som jeg virkelig liker å høre: «Når de først er kurert for den forbigående trangen til å se på TV, vil de fleste mennesker oppleve at de liker å bruke tiden på lesing. Jeg vil hevde at når du skrur av den ustanselig kvekkende boksen, så vil det sannsynligvis forbedre både livet ditt og skrivingen din.»