Tre jenter i Paris

 Det virker som om Danmark tar bedre vare på sin filmskatt enn Norge gjør. Det er i hvert fall flere nettsteder hvor man både kan kjøpe, strømme og lese om danske filmer. Etter å ha sett Netflix-serien "Emily in Paris" ble jeg nysgjerrig på den danske filmtittelen "Tre piger i Paris". Det viste seg å være en riktig så morsom film fra 1960-årene, med kjente danske skuespillere og et morsomt nostalgisk møte med datidens Paris.

Jeg sakset denne omtalen fra nettstedet danskefilm.dk:

De tre veninder Hanne (Ghita Nørby) Dorthe (Hanne Borchsenius) og Lotte (Susse Wold) beslutter efter et veloverstået franskkursus at prøve deres nyerhvervede færdigheder under et ferieophold i Paris. I toget derned møder de to mænd, Harald (Dirch Passer) og Frederik (Paul Hagen) som har tilbragt et par kedelige år på en grønlandsk vejrstation, og nu agter sig til Rivieraen for at more sig. De 5 unge mennesker har det hyggeligt sammen og Harald og Frederik vil derfor gerne vide, hvor i Paris de unge damer er at træffe, hvis de vil i forbindelse med dem. Pigerne, der mener, det vil være let at finde et sted at bo i Paris med den mange hoteller, har ikke på forhånd sikret sig hotelplads, og Harald og Frederik, der kender et godt og billigt hotel, tilbyder derfor at bruge de 40 minutters ophold de har i Paris, til at skaffe dem logi her, hvis de til gengæld vil følge dem tilbage til banegården og vinke farvel. Dette sker, men da de 2 er ude af syne, og pigerne har hyret en taxa til at køre tilbage til hotellet, kommer de i en slem knibe. De kan ikke huske, hvad hotellet hedder. De sætter chaufføren Raymond (Daniel Gelin) ind i situationen, der foreslår at de går til politiet. Men man kan ikke hjælpe dem. Pigerne ved hverken ud eller ind. Raymond forbarmer sig over dem og giver dem husly i sin egen lejlighed, mens man prøver at løse problemet. Harald og Frederik er nået til Rivieraen, men keder sig frygteligt. De savner pigerne og beslutter sig for at tage tilbage til Paris. De får til deres bestyrtelse at vide i det lille hotel, at pigerne slet ikke er kommet tilbage. De starter en noget forvirret eftersøgning, der fører dem ud i en række forrygende sjove situationer. Heldigvis løses problemerne i sidste ende på den bedste måde.

 

 

Trettende mars

Trettende Marts. Det er taaget.
     Natanael, jeg har faaet Lyst til at fortælle dig noget. Lidt løst og fast. Eller jeg har bare Brug for En at tale lidt med. Meget har jeg jo ikke at fortælle.
     Det er trettende Marts, Natanael. Og Fredag.
     Det er Taage udenfor. Det er tidligt paa Eftermiddagen, men det er saa mørkt, at jeg knapt kan se, hvad jeg her sidder og skriver i min Stue. Naa-ja, det betyder jo heller ikke noget.
     Trettende Marts. Taage.
     Vi har haft Taage før, mens Isen har ligget omkring Øen. Men ikke denne milde og vaade Taage, Natanael. Jeg var oppe i Morges, før det lysnede, og saa at Taagen var sat ind over Øen i løbet af Natten. Træerne staar ude i Haven og bliver kulsorte i Barken. Men jeg kan næsten ikke skimte mine Graner bag i Haven.
     Er det da Foraar? Ramme Alvor? Bank under Bordet.
     Er det nu Foraar, da vil der blive Uro i Hjerterne paa Sandø, det er jeg bange for, Natanael.

For mer om verk og forfatter, se DENNE artikkelen.

Danmark

Fra Limfjorden (eget foto)


 I Danmark er det grundlovsdag i dag, det nærmeste våre sydlige naboer kommer en nasjonaldag. Ingen 17. mai-stemning der i gården, dagen er ikke engang fridag (selv om de fleste butikker er stengt!) og markeres stort sett bare med noen politiske taler hvor man hyller det danske demokratiet. Men siden dette er en bokblogg, har jeg lyst til å bringe en liten litterær hyllest til dette landet, som jeg er veldig glad i og kjenner innenfra fordi jeg har bodd der.
I den danske litterære kanon rager nobelprisvinneren Johannes V. Jensens roman Kongens fald høyt, om ikke aller høyest, og der har han en passasje som jeg kjenner meg igjen i på mange måter, også geografisk, fordi jeg bodde ved Limfjorden og opplevde årstidenes skiftning under en høy jysk himmel.

Det er i al Evighed sandt, at Danmark ligger mellem de to blaa Have, grønt om Sommeren, rustent om Høsten og hvidt under Vinterhimlen. De danske Strande viser sig vidunderligt vinkende, Agrene derinde runder sig fortroligt, de klædes med Korn og fælder Kornet igen. Solen staar i Vifter over Bakkerne ved Limfjorden, hvor Vestenvinden blæser hjemligt; Dagens Veksel i Danmark er altid forskellig og altid den samme. De smaa Fjorde og Bifjorde gentager Danmark hundrede Gange, Øresund er som en Port ind til det endelige Land. Her rinder Aaerne ut mod Havet, Skovene gror i Havets nærhed, du ser en Maage, du øjner en sættende Hare i Heden, Sol og Sorgfrihed, det er Danmark. 

 

Heltaeligt

Jeg bare elsker DENNE bloggen. Tror ikke det dreier seg om en kommersiell tegneserie, men det kunne det godt ha vært. Den har en slags frekk oppriktighet som minner meg litt om min norske yndlingstegneserie Zofies verden, selv om de samtidig er svært ulike. Men heltaeligt (helt ærligt) krever stor fortrolighet med det danske språk for at man skal forstå den og ha utbytte av den. En ting er at den er håndskrevet, men det er også snakk om et svært muntlig dansk

Den lukkede bok

I en leserapport 6. mai fortalte jeg om Jette A. Kaarsbøls debutroman Den lukkede bok, som jeg tilfeldigvis kom over i en lånt leilighet i Italia, og som jeg rett og slett tok med meg fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg da jeg først hadde begynt på den. Boken imponerer både som levnetsbeskrivelse og tidsskildring, og med sitt omfang på 500 sider. Nedenfor er et lite utdrag. Året er 1875, og vi befinner oss i København, der den enogtyveårige Frederikke Leuenbech (bokens hovedperson), som lever et søvngjengeraktig og overbeskyttet liv som datter i en velstående borgerlig familie, forbereder seg på bryllupet med teologistudenten Christian, en mann hun ikke elsker.

«Hun gjemmer seg, hun vet det, men vet ikke hva hun ellers skulle gjøre. Hun skjuler seg med skammen og angsten, slik hun pleier å skjule brevene fra Christian så snart hun har lest dem - noe hun dessverre er nødt til, dels fordi hun må orientere seg om når han er ventende hjem, og dels fordi svigermoren kan finne på å stille ganske så detaljerte spørsmål om hva som står i dem. Hun sier ikke et ord til noen, går bare rundt som en søvngjengerske og betrakter tingene rundt seg med en interesse som best kan sammenlignes med den en åndssvak ville vise for dagens børsnoteringer hvis man leste dem høyt for ham. I sin apati nekter hun å ta innover seg sin egen situasjon - hun gjemmer eller brenner brevene hans, og gjør ellers det som forventes av henne: broderer monogrammer, besøker den avskyelige svigerfamilien og viser frem linnet, porselen og brudeutstyr til de latterlig imponerte kusinene som plutselig og av uforståelige grunner har begynt å se skjevt på henne med dårlig skjult misunnelse.

Hun gjemmer seg med skammen som skyldes vissheten om at Christian i det flakkende blikket hennes har funnet noe han kjenner igjen hos seg selv, og at det er derfor han er så fordømt sikker i sin sak, derfor han aldri tviler. Henne trenger han jo ikke å frykte; sammen med henne kan han verge seg mot dette moderne ungdomsbajaseriet de ikke kan leve opp til. For de to er jo allerede blitt altfor gamle til å være så unge som de er.

Forakten for ham er like sterk som hatet hun føler mot alle de andre - disse unge menneskene som skremmer livet av henne med sin pågåenhet og letthet, ja, med sin ungdomm rett og slett. Alt er bare bltit verre etter at Helena forlot henne. Hvem kan nå beskytte henne mot alle disse som bærer selvfølelsen utenpå kroppen, som aldri tviler på seg selv, som alltid er velkomne hvor de enn viser seg - kort sagt, alle disse som er både flottere og klokere og bedre enn henne selv på alle måter? Alle disse privilegerte som kjenner hverandre på en egen måte, som har et eller annet felles som hun aldri kan bli en del av. Hvor ofte har hun ikke stått i en ballsal, stum og idiotisk, uten å ane hva hun skulle si til dem når de første høflighetsfrasene var brukt opp? De snakker jo to forskjellige språk, hun og de andre; hun hører tydelig ordene de sier, men det er akkurat som om hun ikke kan trenge inn i dem, som om disse menneskene har et eget kodespråk som bare lar seg dechiffrere av de innvidde. Hun er uinnvidd, og derfor er hun overbevist om at det som foregår bak ryggen hennes, er selve livet. (At det kan være et åpent spørsmål hvorvidt det i det hele tatt er verdt å snu seg etter, vet Frederikke selvsagt ikke noe om - hun ville sikkert ikke tro det om hun fikk vite det heller.)»
(Oversatt av Erik Johannes Krogstad.)

Etter nå å ha omtalt denne boken i relativt begeistrede vendinger (jeg klarte ikke å legge den fra meg, den imponerer på ulike vis, etc), har jeg nå lyst til å komme med et spørsmål som kanskje kan virke litt underlig: Er dette en god bok? Vurdert på sine premisser er den selvsagt det. Men den får meg også til å tenke på et essay av Jonny Halberg i Morgenbladet for 7--13. januar i år, med tittelen "Tomme kalorier". Essayet finnes HER. Jeg vil også sitere anmelderen Mariann Aalmo Fredin i Dagladet, som siteres på baksiden av boken: "En deilig kjemperoman ... Kjent miljø og gode karakterskildringer gjør en good-read."

Hva er en good-read? Er ikke det en underholdningsroman? Og det er nettopp det Den lukkede bok er. En underholdende roman, en underholdningsroman. Den skildrer, og det gjør den aldeles glimrende, men den går ikke i dybden. (En reaksjon på Kaarsbøls bok som antagelig ikke er utypisk, finnes HER, på bloggen Les mye.)

Som leser er jeg inne i en Graham Greene-periode for tiden. Også han skrev underholdende, ja han delte sågar bøkene sine inn i kategoriene entertainments (underholdningsromaner) og novels (seriøse romaner). Men selv de såkalte underholdningsromanene til Greene ligger langt over kiosknivå, og hans seriøse romaner er verdenslitteratur. Nå sier jeg ikke at Kaarsbøls bok er kiosklitteratur, til det er den for avansert. Men den er heller ikke stor som litteratur betraktet, fordi den nettopp befinner seg nettopp i det sjiktet et sted mellom seriøs skjønnlitteratur og populærlitteratur hvor så mange av dagens bestselgere befinner seg. Bøker av Greenes format kan faktisk forandre deg som menneske, påvirke deg fundamentalt. Det er mulig jeg er kresen og kravstor, men det er slike påvirkninger jeg foretrekker å utsette meg for som leser. Kaarsbøls bok er nok "a good read", jeg klarte som sagt ikke å legge den fra meg, men den er og blir en overflateskildring og ikke en dyptloddende utforskning av menneskesjelen og menneskets vilkår i tilværelsen, slik stor litteratur er. Ingenting galt i det, det er bare greit å vite hva som er hva her i verden. Også i litteraturens verden.

Bokmesserapport

Jeg er i København på den store årlige litterære begivenheten på disse kanter, nemlig bokmessen BogForum. Jeg bor på samme hotell som Gunnar Staalesen og Fay Weldon, samt 35 danskoversettende oversetterkollegaer fra hele verden. Den danske stat betaler reise og opphold for oss. Dessuten kommer vi gratis inn på bokmessen (via VIP-inngangen) og får gratis lunsj i utstiller-kantinen. Torsdag holdt vertskapet (Statens kunstråd) middag for oss, med foredrag av den kjente danske språkprofessoren Jørn Lund, som på sitt sedvanlige spirituelle vis snakket om det danske språks situasjon i dag. Alle disse oversetterne, fra Russland, Tyskland, Nederland, Italia, Spania og jeg vet ikke hvor, snakker sammen på dansk. Jeg er eneste unntak, for jeg snakker norsk, om enn et tillempet norsk, fordi jeg bevisst velger ord og uttrykk som ligger nær dansk. Det gjør at mine dansktalende kolleger forstår meg, selv om de ikke kan norsk, bortsett fra noen få som oversetter fra både dansk og norsk.
Alle har vi altså et forhold til dansk og behersker dansk på den ene og/eller den andre måten. Det er derfor vi er her. Og for hver gang vi er her, betalt eller ikke betalt av den danske stat, utvider vi forhåpentligvis vårt kjennskap til dansk språk og dansk kultur og blir forhåpentligvis enda bedre danskoversettere.

Kjær's Boghandel og Antikvariat

En bytur hører gjerne med på en lørdag, og i dag har jeg vært i Viborg og hentet det bestilte eksemplaret av Skriveredskaber, omtalt i innleggene nedenfor. Kjøpet foregikk i Kjær’s Boghandel og Antikvariat, som med en omsetning på rundt 10 millioner og et varelager på ca 400 000 bøker ikke er en hvilken som helst boksjappe, og i hvert fall ikke noe man forventer å finne midt i gågaten i en småby som Viborg.

Enkelte ville kanskje mene at ekteparet Kjær kunne omsatt for enda mer hvis de hadde vært like dyktige på kundebehandling som de er på bøker, men det får så være. Frits Kjær svarer bare «Frits» når han tar telefonen, og har selvtilliten i orden. Kledelig beskjedenhet lider han ikke av, jfr. DETTE intervjuet i det danske bransjebladet Bogmarkedet («ingen smalle steder» på dansk er lik «ingen smalhans» på norsk).

Kremmer til fingerspissene, men det er faktisk deilig, nesten kuriøst i våre dager, å komme inn i butikken med det konservative interiøret, et lokale totalt dominert av bøker, nye og brukte om hverandre. Kjelleren er også stappfull. Det er nesten så jeg får lyst til å starte antikvariat igjen ... men bare nesten. Men Kjær må jeg innom hver gang jeg er på de kanter, dvs. som regel hvert år i juni.

Herman Bang

Et fenomen jeg ofte har omtalt her i bloggen, er hvordan lesingen tar sine egne veier. Et forfatter- og oversettersenter som det jeg er på nå, har selvsagt et bibliotek, og det befinner seg på gangen utenfor rommet jeg bor på. Et verk som fanget blikket forrige gang jeg var her, var en flott samleutgave av Herman Bangs romaner. Denne gangen klarte jeg ikke å gå forbi dem, men tok med meg et bind inn på rommet, og før jeg visste ordet av det, var jeg i gang med å lese to Bang-romaner på en gang, nemlig Fædra og Stuk. Og i dag har jeg rett og slett bestilt dette verket til meg selv, fra en dansk nettbokhandel. Da kan jeg få bøkene levert her i Danmark og betale en latterlig lav porto i forhold til den vanvittige portoen jeg måtte betalt hvis jeg skulle fått dem sendt til Norge.

Bang regnes i dag som en av Danmarks fremste forfattere, og han har en helt fantastisk, impresjonistisk stil. Han var i sin tid også et mediefenomen av de store, med sine kunstneriske bravader og sin eksentriske livsstil. Sannsynligvis dansk litteraturs mest kjente homse, hvis man da ikke skal regne med H.C. Andersen, men han unndrar seg jo hele tiden iherdig denne betegnelsen. HER er et tidligere blogginnlegg som blant annet omhandler den danske nobelprisvinneren Johannes V. Jensens såkalte «bølleoverfall» på sin homofile forfatterkollega, og HER er den fyldige danske Wikipedia-artikkelen om Bang.

Danske bilder

Sommerdvale, ja, men i betydningen litt roligere og mer tilfeldig tempo, ikke helt passivitet. Her noen bilder fra morgenturen i dag. Jeg opprettholder mitt relativt intense gå-mønster her i Danmark, dvs. en times rask marsj morgen og kveld. Det vil si - den ruten jeg går her, er litt lenger enn standardturen hjemme. Hvis noen lurer på hva jeg mener med "intenst" og "raskt", så er det 120 skritt i minuttet. Ellers har jeg ikke noe "teknisk" forhold til gåingen min, jeg har ikke skritteller og pulsmåler og sånne ting. Det interesserer meg ikke. Men omgivelsene interesserer meg. Greit nok at jeg går fort og svetter og beveger meg på en slags autopilot, men jeg vil ha det pent rundt meg. Som her. (PS Det fremgår kanske ikke av bildene, men det er j..lig kaldt til juni å være. Nordavind og meget skiftende skydekke.)(PPS Alle bildene blir finere hvis man klikker på dem så de kommer opp i stort format.)





Morgenstemning ved Hald sø. Inderøen (i bakgrunnen) er en stor skogkledd halvøy (naturvernområde) som stikker ut i Hald sø, og som jeg går rundt.









Søstien begynner her.











Parti fra stien langs sjøen.









Parti fra Inderøen.










De nærmeste naboene tar livet med ro.











Hjem igjen til herregården. Her låven.

Dejlige Danmark

«Danskene lever kortere enn oss. Men de går syngende og tilfredse til sin grav, og deres nasjonale ikon er maleriet ’Hipp, hipp, hurra’, som skildrer en lystig sommerfest. Vårt nasjonale ikon er Edvard Munchs maleri ’Skrik’, der en mann roper ut sin fortvilelse over tilværelsen.»

Jørgen Skavlan, norsk lege, i DETTE intervjuet i Dagens Næringsliv om nordmenns helsesutring.

Louisiana

Jeg hører til dem som innbiller seg at gulrotkake er sunt.




Jeg er veldig glad i Louisiana, selv om jeg dessverre er der altfor sjelden. Men nå bød anledningen seg. Foruten de praktfulle utstillingene er det noe med hele stedet; utendørsarealene og stemningen og i det hele tatt. Ikke minst var det veldig deilig å komme til avslappede Louisiana etter å ha opplevd diverse tyske kunsthaller og museer med strikte vakter og prøysserdisiplin. På Neue Nationalgalerie kunne man for eksempel ikke bære en jakke over armen; man måtte enden binde den rundt livet eller ha den på seg. Vesker, ryggsekker etc var strengt forbudt. På Louisiana kunne man puste fritt og bære på hva man ville. Fotografere også, i hvert fall Louisianas egne ting.







Helt siden jeg så et stort bilde av Asger Jorn på Nordyllands Kunstmuseum da jeg bodde på de kanter i begynnelsen av 1970-årene, har jeg vært fascinert av denne maleren. Nå har Louisiana en egen Jorn-sal.








Det er jo ikke til å komme fra at noe av det morsomme med Louisiana, er butikken. Denne gangen ble det et nydelig sett med stempelbokstaver. Minnet meg om det lille stempeltrykkeriet jeg hadde som barn. Det er aldri for sent å leke, men disse bokstavene kan selvsagt brukes til mye mer enn lek.











Også veggene på Louisiana er kunst. Selvfølgelig. Hvis jeg hadde fortsatt å studere kunsthistorie (jeg var bare så vidt innom), ville jeg ha konsentrert meg om arkitektur, tror jeg. (Kunsthistorie består av tre områder: billedkunst, skulptur og arkitektur.)

King Kong Frugt & Grønt

Var King Kong vegetarianer?
Butikk i Værnedamsvej på Vesterbro/Frederiksberg.

Dagens Danmark

Oppholdet på herregården nærmer seg slutten, i morgen kobler jeg inn cruise control-en og følger ledestjernen hjemover. Jeg nådde målet, nemlig å komme gjennom oversettelsen av den danske boka jeg holder på med. En dansk kollega har hjulpet meg å oppklare noen spesielt vanskelige punkter, og generelt har oppholdet som vanlig øket min innsikt i og kunnskap om dansk språk, kultur og litteratur.

I går kjøpte jeg en bok av en dansk oversetter som heter Anne Marie Bjerg, som blant annet har oversatt Susan Sontag, Erica Jong, Virginia Woolf, James Joyce, Selma Lagerlöf og Kerstin Ekman. En erfaren oversetter, med andre ord. Boka heter På dansk ved ... Et essay om litterær oversættelse, og er hennes personlige beretning om livet som oversetter. «Å omplante en tekst fra et språk til et annet er en umulighet som det er oversetterens oppgave at overvinne», sier hun blant annet. (Sitatene fra Bjergs bok oversatt av meg.)

Og så sier hun noe om forholdet mellom svensk og dansk som like gjerne kunne sies om forholdet mellom dansk og norsk:
«Er det ikke lett å oversette mellom to så nære språk som svensk og dansk? Ordene betyr jo stort sett det samme, ikke sant? Etter å ha oversatt fra svensk i mange år, er jeg blitt mer og mer overbevist om at de to språkene er mer forskjellige enn de er like, uansett den felles opprinnelsen. Etymologisk er de to språkene like, men semantisk er de høyst forskjellige. Årsaken er innlysende: størrelsesmessig, historisk, politisk, geografisk, økonomisk, sosialt, kulturelt er de to verdenene, de to virkelighetene som de to språkene både avspeiler og skaper, meget forskjellige. Ofte betyr de samme ordene ikke det samme. Det kan være nyanseforskjeller, eller ordene kan bety noe helt annet.»

Hva assosierer nordmenn flest med ordet «dansk»? Sommerferie, strender, øl, København, Tivoli ... i de fleste tilfeller antagelig noe positivt og lyst. Ja, «dejlige Danmark» er et begrep, men som jeg tidligere har nevnt, har det også en bakside som blant annet kommer til uttrykk i at danskene har Nordens laveste levealder. Dessuten er visst «dejlige Danmark» ikke så forlokkende lenger, for turistantallet synker.

La meg avslutte dette innlegget med et lite dikt uten tittel:

dansk

danks

dnaks

dnask

Fra Maja Lee Langvad: Find Holger Danske, 2006

Denne boka (som i parentes bemerket antagelig delvis er skrevet her på herregården) er et «diktprosajournalkonsept» som handler om hva det vil si å være dansk i dagens Danmark. Det kan virke som et tøysedikt, men ved å leke med klangen av ordet «dansk», problematiserer hun også innholdet i det, slik jeg oppfatter det. Langvads utgangspunkt er at hun er adoptert fra Korea, men hva "dansk" vil si, opptar flere enn henne. På DENNE siden oppfordrer Politiken leserne til å gi et mer nyansert portrett av "familien Danmark", og Information inviterer til kronikkonkurranse under tittelen "Mit Danmark" med følgende tekst:

"Kære læser
Det virker som om Danmark er af lave. Vi er i krig i Irak, og en dansk ambassade har netop været udsat for terrorangreb. Vi diskuterer forbud af tørklæder og burkaer. Kvindehandlen florerer, mens de pædofile boltrer sig på nettet. Et stort antal børn er på lykkepiller, og en del hel kan hverken læse eller skrive. Samtidig er vi verdens lykkeligste folk. Alle de politiske fløje hævder at have patent på fortællingen om Danmark, men har de det rigtige billede af Danmark? Har du det som sangerinden Natasja, der vil 'have Danmark tilbage'? Hvilket Danmark drømmer du egentlig om?"

Begrepet "dansk" rommer med andre ord så mangt.

"En lille sur og usympatisk mand"

Dipsolitteraten gjengir i DETTE innlegget et sitat av den danske forfatteren Johannes V. Jensen, om livet og litteraturen, som bloggeren kaller vrøvl. Det kan vi godt være enige om. Jeg har flere ganger gitt uttrykk for her i min egen blogg at livet og litteraturen etter min mening ikke er motsetninger, men beriker hverandre gjensidig. Jo mer man lever, jo større glede har man av litteraturen, og jo større forutsetninger har man for virkelig å oppleve den. Og omvendt. Jeg vil vel gå så langt som til å si at de menneskene som får mest ut av litteraturen og opplever den mest intenst, er også dem som har størst utbytte av livet og er mest til stede i det. Selvfølgelig kan man bruke lesing som virkelighetsflukt, men hva så, det er svært menneskelig å ha behov for å flykte fra virkeligheten av og til, og lesing er neppe den verste måten å gjøre det på.

Nå er det tilfeldigvis sånn at Johannes V. Jensen kanskje er den danske forfatteren jeg setter høyest, ved siden av H.C. Andersen og Karen Blixen. Det skyldes ikke minst at jeg har bodd i Jylland, ikke så langt fra Johannes V. Jensens fødeby, og i det landskapet hvor mye av handlingen i den av bøkene hans som er mest kjent i Norge, Kongens fall, utspiller seg.

Senest for snart fjorten dager siden, på vei hit til herregården, var jeg faktisk innom Farsø i Vest-Himmerland, litt sør for Aalborg, en søvnig liten dansk by midt i bondelandet, hvor Johannes V. Jensen ble født som sønn av den lokale dyrlegen i 1873. Jeg ville se det lille museet som er opprettet til minne om byens store sønn (nobelprisen 1944), men det var stengt på grunn av utvidelse og ombygging, og åpner i ny skikkelse i september. Derimot fikk jeg se minnestuen etter hans - i hvert fall i Danmark - nesten like berømte søster, Thit Jensen, også hun kjent forfatter, og samfunnsdebattant. Videoen jeg så der, handlet selvfølgelig litt om broren også. De to hadde først et usedvanlig nært forhold til søsken å være, begge ville bli forfattere, mens i sitt voksne liv ble de bitre fiender.

Johannes V. Jensen var neppe noe sjarmtroll, han hadde tydeligvis en viss evne til å legge seg ut med folk. En kjent tildragelse i dansk litteraturhistorie er for eksempel hans «bølleoverfald» på Herman Bang, i en kronikk med tittelen «Samfundet og Sædelighedsforbryderen» i Politiken 30. november 1906, hvor den homoseksuelle Bang ble æresskjelt på det groveste: «En meget kendt forfatter, der i øvrigt for uden at være abnorm [dvs. homoseksuell] ogsaa har vist Talent, er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og snakke om Landets Forsvar. Staklen, der næppe nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til en Løjtnant.»

Kronikken bidro sterkt til ettertidens bilde av forfatterpersonen Johannes V. Jensen som en sur liten usympatisk mann. Bang dro i landflyktighet til Berlin (nærmest en symbolsk forløper til hans ensomme død i en togkupé under en opplesningsturne i USA). Jensen ble utstøtt av det gode selskap, men «skrev seg tilbake» og endte altså opp som Danmarks kanskje eneste verdige nobelprisvinner i litteratur.

Det skal sies til Jensens forsvar at han i det lange løp ikke var særlig stolt av angrepet på Bang, og at han en gang prøvde å oppsøke Bang i Berlin, men Bang nektet å åpne. Jensen skrev da et slags unnskyldende brev, men Bang nekter i sitt svarbrev fortsatt å ha noe med Jensen å gjøre. Fornuft versus følsomhet. Bang var dypt såret.

Som forfatter kan man absolutt ikke kalle Johannes V. Jensen ufølsom. Men kan man likevel si at han var ufølsom som person? Det er fortsatt bildet av den lille pertentlige, tilknappede, sure mannen med runde briller som råder, det bildet Jensen svært bevisst valgte å fremstille av seg selv. Johannes V. Jensen var nemlig nærmest sykelig opptatt av å skille mellom privatmennesket og forfatteren. For eksempel skriver han til kollegaen Jeppe Aakjær (han med "Jeg er havren") i forbindelse med dennes erindringer: «Jeg vil bede dig, hvis du i Fortsættelsen af dine Erindringer komme til hvad Berøring vi har haft med hinanden, om at indskrænke dig til de Indtryk du har haft af mit Forfatterskab: Oplysninger om min Person eller om min Familje vilde jeg tage dig ilde op.»

Heller ikke forleggeren Ernst Boisen i Gyldendal går fri: «Der var en Ting til jeg skulde henstille til Dem, og der er om De kunde tjene mig i at oversende mig eller i min Nærværelse tilintetgøre de Breve, jeg gennem Aarene har sendt til Dem.»

Kontrasten mellom forfatteren som person og verket han skaper, er et interessant felt. Vi kjenner det jo her hjemme også, fra Hamsun, og fra tallrike andre eksempler i litteraturen.

Men siden Jensen nå var dansk, så la meg avslutte med denne skildringen av hans eget land, en skildring som alle som elsker Danmark - og som har opplevd det til alle årstider - kjenner seg igjen i:

«Det er i al Evighed sandt, at Danmark ligger mellem de to blaa Have, grønt om Sommeren, rustent om Høsten og hvidt under Vinterhimlen. De danske Strande viser sig vidunderligt vinkende, Agrene derinde runder sig fortroligt, de klædes med Korn og fælder Kornet igjen. Solen staar i Vifter over Bakkerne ved Limfjorden, hvor Vestenvinden blæser hjemligt; Dagens Veksel i Danmark er altid forskellig og altid den samme. De smaa Fjorde og Bifjorde gentager Danmark hundrede Gange, Øresund er som en Port ind til det endelige Land. Her rinder Aaerne ud mod Havet, Skovene gror i Havets Nærhed, du ser en Maage, du øjner en sættende Hare i Heden, Sol og Sorgfrihed, det er Danmark.»

Dette innlegget er delvis basert på en artikkel i Bogens Verden, tidsskrift for kultur og litteratur, nr. 3-2007, «Kære Hr. Herman Bang», av Peter Q. Rannes.

En munter danske

Humor har alltid spilt en stor rolle for meg, gjerne sprø og absurd, og det er neppe tilfeldig at det er nettopp humor som er hovedsaken i barnebøkene jeg lager.
Hvis jeg skulle nevne én humorist som har betydd og betyr mye for meg, må det være danske Storm P., verdensberømt i hele Danmark og litt mer, multikunstner og «merkevarebygger» før sistnevnte begrep ble oppfunnet, og i manges øyne selve innbegrepet av alt som er dansk. Et Danmark som riktig nok dessverre knapt finnes lenger i virkeligheten, men det er en annen sak.

Som forfatter er Storm P. alt fra samfunnskritisk og skarpt ironisk til direkte absurd, men alltid morsom. Han hadde sans for de små i samfunnet, hans kunstneriske univers er tett befolket med fylliker og lasaroner, samt ikke å forglemme «den lille mann».

Skildringen av hr. Bule, som jeg gjengir to utsnitt fra under, er både tragisk og komisk - og realistisk. Og det siste avsnittet rommer også en god porsjon dansk livsvisdom - på godt og vondt. Danskene står vel for oss som livskunstnere, men jeg bare nevner at de har Nordens suverent laveste levealder.

«Bogholder Bule var en lille, graa Mand - han virkede saa uanselig, at man i Graavejr knapt lagde Mærke til ham - noget han vidste, og det ærgrede ham.
Hver Morgen gjorde han Oprør, men paa Vejen til Kontoret faldt han i regelen til Ro.
Han havde to Veje at gaa - den ene til Kontoret, og den anden fra Kontoret, begge - som bekendt - lige lange.»

«I sin Tid havde han gjort Gymnastikk hver Morgen, indtil han en Dag, midt i en vanskelig og anstrengende Øvelse sagde til sig selv - Mon dette her har været Meningen fra Begyndelsen? - Saa opgav han resolut Gymnastiken - for Resten ærgrede det ham ogsaa, at tykke Møller paa Kontoret altid var saa glad og smilende - han, der aldrig rørte en Finger for at faa Motion.»

Storm P.: Den udvikler sig, 1933.

Lytteratur

Her i Danmark kaller man lydbøker for "lytteratur". Morsomt ord.

Snart på Hald

Til Hald, igjen.

Grunnen til at jeg interesserer meg spesielt for dansk akkurat nå, er at jeg holder på å oversette en dansk roman, og skal oversette ytterligere en dansk roman senere i sommer. Dessuten reiser jeg til Danmark i morgen, for å ha et av mine årvisse arbeidsopphold på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter på Hald Hovedgaard i Viborg. Sist jeg var i Danmark var i februar, da jeg var på oversetterkurs på Copenhagen Business School.
Siden jeg har bodd og arbeidet i Danmark i mine yngre dager, og alltid hatt familiær tilknytning til Danmark, har jeg et godt utgangspunkt for å oversette fra dansk.
Men kunnskaper må pleies og forøkes, og derfor benytter jeg enhver mulighet til å oppholde meg i Danmark, nå for tiden som regel i yrkesmessig sammenheng, som nevnt over.
På veien til Hald tar jeg en liten stopp i Skagen, siden boka jeg oversetter nå, foregår der. Det skader aldri å ha sett steder man skriver om (jeg har selvfølgelig vært i Skagen før, men det er spesielle steder i Skagen jeg skal se nærmere på, i forbindelse med oversettelsen).

Falske venner

Menneskene og havet. Eget foto fra den danske vestkysten.
Det er ikke menneskene på bildet som er falske venner; dem kjenner jeg ikke engang, de er bare to tilfeldige vandrere på stranden. Det er falske venner i betydningen likelydende ord med ulik betydning på dansk og norsk det dreier seg om her.

Jeg oversetter blant annet fra dansk, og en vanlig reaksjon er at «det er vel lett». Nei. Dansk er vanskelig av to grunner: 1) det er så likt norsk, 2) det er så forskjellig fra norsk.
Her er tre eksempler på hvor lett det er å gå i baret når man oversetter fra dansk:

1) «Studerende må arbejde mer» lød en overskrift i Politikens nettavis i går. Det danske verbet «å måtte» kan bety det samme som på norsk, altså uttrykke en nødvendighet eller nødvendig følge av noe. Men på dansk betyr «å måtte» langt oftere å ha tillatelse til noe, å ha lov til å gjøre noe. Så når det står i Politiken at danske studenter må arbeide mer, betyr det ikke at de er nødt til å jobbe mer for å finansiere studiene, men at det er tillatt for dem å jobbe mer - i dette tilfellet uten at det går utover den offentlige støtten (SU).

2) Av og til kjøper jeg en dansk bok både i originalutgave og i norsk oversettelse for å lære av mine kolleger. Det medfører selvsagt også at jeg kommer over ting jeg selv ville gjort annerledes, for ikke å snakke om regulære feil.
I boken jeg nå holder på å se litt på, blir avstanden mellom to byer oppgitt til fire mil i den norske oversettelsen. Jeg sjekker med den danske originalen: der er det også snakk om fire mil. Men fire mil på norsk er ikke fire mil på dansk. Danskene har, i motsetning til nordmenn og svensker, ikke lengdemålet mil tilsvarende ti kilometer. I Danmark snakker man med andre ord kun om kilometer, ikke om mil. Men det står jo mil i den danske originalen? Ja, ganske korrekt, fordi dette foregår i «gamle dager», og da hadde danskene lengdemålet mil=7,5 kilometer. Det riktige i den norske oversettelsen skulle med andre ord ha vært tre mil og ikke fire.

3) I den danske romanen jeg oversetter nå, blir en dame beskrevet slik: « ... og så bakkede hun ud af stuen, mimrende.»
Bakkede ud af stuen, mimrende? Det ga ikke mening på norsk. (Jeg har selvsagt en kontekst å forholde meg til som jeg ikke kan gjengi her.) Altså slo jeg opp på «mimre» i Politikens Nudansk Ordbog: «mimre - gøre små rykvise bevægelser med mund og hage.»
Det ga mening - i den aktuelle situasjonen holdt hun nemlig på å begynne å gråte. En ny falsk venn for meg, men oppdaget i tide: atter en gang to tilsynelatende like ord som betyr helt forskjellige ting på norsk og dansk.

Om blogging

DENNE danske bloggen om å blogge, ble jeg oppmerksom på i dag.

Ord for dagen.

"Det er ikke noe som er så kjedelig som å lese en bok man synes man må lese."

Janne Teller