Den rette tittelen

«Og naturligvis den gangen, da jeg var i gang med min tredje roman, uttegnet til den minste detalj; en eneste setning på 400 sider, med et vell av frislupne parenteser; idiosynkratiske, hysteriske, fjollete, og etter tre års arbeid oppdaget jeg til min forskrekkelse at det var noe som ikke stemte; det var tittelen som ikke stemte, på en måte var den ustemt vis-à-vis den voksende ensetningsteksten; ustemt og med feil tone, og etter så mange år, og med de jeg hadde igjen, for jeg hadde utregnet tiden det ville ta; det ville ta fem år og det tok fem år, men ikke to år til med en gal, ustemt, feilintonert tittel, det var ikke mulig, og for å bøte på skaden tok jeg til å tenke, og tenksomt tok jeg til å skisse den ene tittelen etter den andre, side opp og side ned; det hjalp ingenting, jeg sto fast, lenge sto jeg fast, som fastfryst, for jeg våget ikke å fortsette med ensetningsteksten, ettersom den fryktelig ustemte tittelen kunne påvirke det som jeg skulle til å skrive, nå som jeg visste at den var floskulent, idiotisk, feiltonet, eller som Adorno bemerker om en av sine egne titler, avvist av sin forlegger som «føljetongprega og billig», at den var temmelig dum, en vits, «bonmot», som min, den var en vits, men så, til alt hell, var det som om jeg ble anropt, slik en Zadik vil hevde at han blir det; påkalt, anropt, var det slik, slik kunne det ha vært, slik var det, som om den krøkkete, leddaktige, ensetningsteksten bad om sin rette tittel, og påpekte hvor jeg skulle gå for å finne den, og gjett om jeg hoppet i stolen idet jeg oppdaget hva jeg kunne gjøre, rett under nesetippen, så å si, og hvor blind hadde jeg ikke vært, ettersom tittelen hadde vært der hele tiden og det eneste jeg behøvde å gjøre, uten å forstyrre den ensetningslange teksten, jeg bare forkortet den, ved å ta vekk åpningsordene, som kunne minne om en ordinær setning og isolerte den som en tittel og jeg var ikke i tvil; det var dette som var den rette tittelen: Naturligvis måtte hun ringe.

Ole Robert Sunde: Jeg er et vilt begrep. Essays 2007. «Om titler».

Mer om Ole Robert Sunde.

Egentlig skulle jeg bare skrive en kommentar til kommentarene til innlegget under, om Ole Robert Sunde, men kommentaren ble så lang at jeg like gjerne gjør et innlegg av den i stedet.

Altså Sunde: Jeg vet jo at Sunde har ord på seg for å være sær og utilgjengelig, og det blir bekreftet i kommentarene til forrige innlegg. Grunnen til at jeg likevel har gitt meg i kast med ham, om enn "bare" essayene og ikke romanene hans, er for det første at jeg ser ham på alle Gyldendal-sammenkomster, at han jo er en betydelig størrelse i norsk samtidslitteratur (jfr. Gyldendal-prisen som han nylig fikk) og at jeg rett og slett er blitt nysgjerrig på ham. Dessuten tiltrekkes jeg av det sære. Det jeg lurer på når det gjelder Sunde, er om hans måte å uttrykke seg på er noe veldig tilgjort eller om det er naturlig for ham. Ikke fordi det er så veldig interessant, egentlig, for det slår meg mens jeg skriver at all kunstnerisk stil vel egentlig er en kombinasjon av de to. Men også at "tilgjort" kan oppfattes på to måter, en negativ og en positiv. Negativ når den er kunstlet og spekulativ, positiv når den er vokst frem som en naturlig ytringsform for det talentet som har skapt den.

Jeg vet ikke hva som er hva når det gjelder Sunde. Men det jeg vet, enten det er Sunde eller Joyce eller Bernhard eller andre som er gjerrige med tegnsettingen og med å dele teksten inn i perioder, er at det krever mye av en leser å trenge inn i tekstene deres. Vanligvis er vi jo vant til å lese i en jevn strøm, men med tekster som vi snakker om her, stopper det helt opp, og vi må finne en annen og uvant rytme i lesingen. Det kan føles som når man kjører sparkstøtting og det går fint unna, og så kommer man plutselig til et sted hvor det er strødd. Man må nærmest dechiffrere teksten, studere den ord for ord, for i det hele tatt å skjønne hva som står.

Noen ganger irriterer man seg bare og slutter å lese, men min erfaring er at slike tekster ofte kan gi mye, hvis man bare tar seg bryet med å gå inn i dem. Kanskje noen burde starte en "slow reading"-bevegelse, tilsvarende den italienske "slow food"-bevegelsen?
Nå begir jeg meg kanskje ut på tynn is, men er det muligens sånn at det litterære bloggmiljøet er litt opptatt av å få lest så mye som mulig så fort som mulig? Det slår meg i hvert fall når det gjelder en del av den norske samtidslitteraturen jeg stadig utforsker, at mange av bøkene er svært raske å komme igjennom.

Men unntakene finnes altså. Som Sunde.

Jeg leser Ole Robert Sunde.

Jeg leser i Ole Robert Sundes nye essaysamling Jeg er et vilt begrep, som jeg kjøpte ganske nylig. Jeg har aldri lest noe av ham før. Det er ikke lett. Essayet «Homer var stjerneforsker» begynner for eksempel slik:

«Når vi leser, skriver vi teksten på ny; når vi skriver, leser vi de objekter vi beskriver.»
[...]
«Dersom dette høres vagt ut, er det ikke helt uten hensikt.»

Det ovenstående er et sitat fra Erik Bjerck Hagens Litteratur og handling. Og så fortsetter Sunde selv:

«Vagt, hva er det som er vagt, jeg skal fortelle deg hva som er vagt, om du tenker, sånn helt uten videre, det kommer an på dine tanker og hva du leser, kan man lese uten å tenke, eller lese mens man tenker, og det kontrære, men vagheten, akkurat, om du tenker på Heraklit, er han vag, vag og dyp, og min vaghet, vaghet og usikkerhet, som leser, det også, vis-à-vis hans dyp, der til og med de lærde er forsiktige, når han i fragment 105 skriver «Homer var stjerneforsker», da inntrer den vagheten at jeg tenker, og ikke bare vaghet, men den frimodigheten, noen vil hevde frekkheten, at jeg ser bort fra den lærde kommentaren til fragment 105, på Mallarmé og hans forunderlige dikt, hvor syntaksen er opphevet til sprengt syntaks ... [osv.]

Lett er det ikke. Jeg leser samtidig i Kjærstads matrise, og han er like krystallklar som Sunde er ... jeg vet ikke om det er riktig å kalle ham uklar, jeg vet ikke hva jeg skal kalle ham, relativt utilgjengelig for meg, i hvert fall, men likevel ikke, når jeg bare anstrenger meg litt for å trenge inn i teksten. Som å lese Ulysses, på en måte. Ingenting kommer av seg selv. Men noe kommer, for den som gidder, ut av Sundes tekst. Og det er alltid like fascinerende med en forfatter som har sitt helt eget språk.

Lesing fører til (mer) lesing.

Oskar Pastior

Jeg fortalte nylig at jeg, i forbindelse med lesingen av Aasne Linnestås Krakow, hadde abonnert på det litterære tidsskriftet Vagant. Artikkelen om hennes bok sto i nr. 4/2007, som jeg nå har fått, men jeg har altså abonnert på det videre fremover.

Dette bladet er ikke bare lekkert å se på og tykk som en bok, ca. 150 sider, med nydelig papir og layout, men også en skattkiste av artikler om norsk samtidslitteratur, med andre ord midt i blinken for mitt pågående prosjekt om å bli bedre orientert nettopp om denne litteraturen. Her er artikler om, foruten Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken, Mattis Øybø, Ingvild Burkey, Torild Wardenær, Ole Robert Sunde og Jon Fosse. Og mange andre, norske og utenlandske.
Dette bladet inspirerer og opplyser meg. Som jeg har vært inne på ved minst én tidligere anledning, liker jeg å utsette meg for helt nye og annerledes litterære inntrykk.

I en av artiklene (POESI ETCETERA av Thomas Lundbo og Cathrine Strøm, et intervju med den franske matematikeren og lyrikeren Jacques Roubaud)) står det: «Lesningen fører videre til andre tekster.» I den samme artikkelen er omtalt en tysk lyriker, Oskar Pastior, en venn av Paul Celan. Om ham sier Roubaud: «Han døde dessverre i fjor, rett etter at han hadde mottatt Georg Büchner-prisen, en stor, ærerik pris, som alle de store forfatterne, særlig de store romanforfatterne i Tyskland er blitt tildelt. [...] Hvis dere har muligheten til å lese noe av ham, må dere absolutt gjøre det, man trenger slett ikke være ekspert i tysk, fordi det er musikk, en overbevisende musikk, helt enestående. Han arbeidet mye med anagrammer, formelle skjemaer av den typen, metodiske oversettelser etc.»
Det vakte min nysgjerrighet, så jeg gikk rett på amazon.de og bestilte en bok av Pastior.

Blant mye annet som denne artikkelen ga meg, var altså kjennskap til en stor tysk litterær pris som jeg aldri har hørt om, og kjennskap til en tysk lyriker, Oskar Pastior, som jeg heller aldri har hørt om, men som jeg nå har bestilt en bok av. Det passet jo fint sammen med at dagens nyhetsmail fra Litteraturhuset fortalte om Tyske dager der 5. til 8. februar, med blant annet foredraget «Tysk litteratur for dummies» på førstnevnte dato.

Vagants hjemmeside finner du HER .