30. april 2009

På Mølen




Billie og jeg tok oss en tur til Mølen i dag. Først gikk vi langs hele Mølen, fra sørvestspissen mot Helgeroa, og derfra gjennom friområdet til Nevlunghavn, der vi spiste lunsj på konditoriet. Etterpå kjørte vi tilbake til Nevlunghavn igjen og kjøpte med oss reker hjem.

Denne turen prøver vi å ta hvert år på denne tiden, før hyttesesongen. I dag var det skyfri himmel og nesten ikke et menneske å se.

De som ikke kjenner til Mølen, kan lese DENNE Wikipedia-artikkelen.





En rask skisse fra brygga i Nevlunghavn. Ikke tegnet i dag, men i 1991, den gangen Vigdis Yran Dale drev både gjestgiveri og galleri der.

29. april 2009

En interessant formiddag




Her, hos Bertel O. Steen Telemark, er bilen min akkurat nå.



Jeg er en person som er vant til å ferdes med bil. Med bilglade forfedre og en barndom som innbefattet bilturer hver søndag om sommeren, foruten bilferier til utlandet (i en tid da bil ennå ikke var allemannseie), er jeg så å si flasket opp med det. Bilen gjorde verden tilgjengelig.
Som voksen har jeg alltid hatt bil, og til og med vært yrkessjåfør i ca ti år. Min husstand omfatter to voksne mennesker med hver sin bil, så vi er selvforsynte med transporttjenester. Det skal usedvanlig mye til for at jeg velger et annet fremkomstmiddel enn bilen, jeg lar av den grunn for eksempel gjerne være å drikke på fester. Nå er jeg ikke på fest så ofte at det gjør noe, så offeret er ikke stort.

I dag har jeg levert bilen på verksted. Biler må dit av og til. Normalt ville jeg da blitt hentet på verkstedet av husets andre bileier. Eller jeg ville fått en lånebil på verkstedet. I dag var omstendighetene imidlertid slik at jeg ikke kunne bli hentet fordi jeg er alene hjemme, dessuten hadde jeg glemt å bestille lånebil. Altså sto jeg plutselig uten mulighet for transport. Bilverkstedet ligger på et industriområde litt utenfor byen. Det sto en drosjeeier ved siden av meg i kundemottaket, og jeg spurte om han var ledig, men han befant seg der selvsagt i samme ærend som meg, det vil si at han hadde levert inn bilen sin.

Jeg kunne jo ringt etter drosje, men for det første er det sånn at jeg svært nødig bruker penger på drosje – litt paradoksalt kanskje, siden jeg selv har vært drosjeeier, men jeg er vokst opp med at drosje er luksus. I min barndom var drosje noe man bare tok i forbindelse med familieselskaper i julen. Til gjengjeld var det da veldig spennende å komme ut i mørket og kulden og inn i en stor, fin, varm bil som bare duvet av sted gjennom nattstille gater. Og tenk at det var noen som jobbet om natten! Men det var en digresjon.

Jeg gikk ut fra verkstedet og tenkte at jeg kunne jo praie en bil, men grunnen til at jeg ikke straks hadde ringt etter en, var nok at tanken på å ta bussen hadde dukket opp i bakhodet. Et sånt travelt industriområde måtte da ha bussforbindelse. Du vet et sånt strøk med industri, transportterminaler, møbelvarehus, Biltema, Fretex og lignende. Etter å ha gått et par hundre meter langs en sterkt trafikkert vei uten fortau kom jeg til en liten bit med fortau – og bussholdeplass. Men uten rutetabell. Jeg stilte meg opp og ventet en stund, men siden jeg ikke visste når – eller i det hele tatt om – det kom en buss, bestemte jeg meg for å gå videre ned til selve hovedveien som forbinder min egen by med den nærliggende nabobyen. Som sagt var denne sterkt trafikkerte veien stort sett uten fortau, og da er det ikke lett å være fotgjenger. En stund gikk jeg på en gressrabatt i veikanten, ellers gikk jeg på store asfalterte plasser forbi diverse trailerterminaler og andre virksomheter. Omsider fant jeg en gangvei som førte meg problemfritt under en diger rundkjøring og opp på en bro slik at jeg kunne komme til hovedveien på den andre siden av elven. Denne broen har jeg kjørt over mange ganger – for første gang kunne jeg nå se elvebreddene og omgivelsene rundt. Jeg kunne sågar stoppe midt på broen og se meg godt omkring. Det var veldig interessant, jeg fikk bokstavelig talt et helt nytt perspektiv på tingene.

Da jeg nærmet meg hovedveien på den andre siden, kjørte en buss forbi rett foran nesen på meg, og jeg tenkte at nå blir det vel en time å vente på neste. Men da jeg kom bort til bussholdeplassen, så jeg til min forundring at det gikk buss hvert tiende minutt. Det stemte ikke helt med virkeligheten, for jeg måtte vente i tyve. Igjen fikk jeg tid til å se meg godt rundt, og på alle bilene som kjørte forbi. Jeg konstaterte blant annet at forbausende mange fortsatt kjører med piggdekk.
Etter tyve minutter kom bussen – og jeg innrømmer det gjerne: Hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss, var det første gang jeg tok bussen i løpet av de fjorten årene som har gått siden jeg flyttet tilbake hit til fødebyen.

Klager på bussjåfører er en gjenganger i lokalavisene, men min sjåfør var ikke bare hyggelig, men kjørte også ytterst kultivert og behagelig. I løpet av bussturen fikk jeg igjen et nytt perspektiv på tingene. For det første satt jeg mye høyere enn jeg gjør i min egen bil, for det andre kunne jeg bruke all oppmerksomhet på å studere omgivelsene.

Snart var jeg på bussterminalen i byen, og vandret de få hundre meterne til postkontoret for å hente dagens innhold i postboksen. Det å være uten bil ga meg en forunderlig frihetsfølelse som gjorde at jeg følte meg som turist i min egen by. Jeg oppfattet rett og slett verden på en annen måte.

Noe jeg alltid gjør i fremmede byer, er å gå inn i en bokhandel. Jeg gjør det aldri her i hjembyen, dels fordi jeg ikke liker bokhandelen her, dels fordi jeg handler på nettet eller i kontantsalget hos Norli. Men siden jeg nå følte meg som en turist, gikk jeg inn likevel for å høre om de hadde paperbackutgaven av Claudels Grå sjeler. Og det hadde de. Hyggelig betjening var det også. Samtidig plukket jeg på impuls med meg Thomas Bernhards Trær som faller. Etter bokhandelen skrådde jeg over gaten til biblioteket for å høre om de hadde fått inn Brodecks rapport, og det hadde de, men den var utlånt. Med andre ord er jeg ikke den eneste som har oppdaget Philippe Claudel. Men greit det, den kan jeg kjøpe hos Norli når jeg snart skal til Oslo.

Fra biblioteket var det bare ti minutter å gå hjem gjennom den gamle bydelen som jeg bor i. Akkurat denne strekningen har jeg selvsagt gått mange ganger, men jeg trafikkerer den langt oftere i bil enn til fots. Halvannen time etter at jeg leverte bilen på verkstedet, var jeg hjemme igjen. Det hører med til historien at jeg tar meg fri noen dager nå, mellom to oversetterjobber, så jeg var i det man kanskje kan kalle et slags feriemodus i utgangspunktet. Ellers ville jeg nok bare ha tatt drosje hjem og kommet i gang med dagens oversetterkvote. Nå skal jeg ha en avslappet lunsj og så ut og jobbe i hagen resten av dagen. Mens jeg venter spent på hva verkstedet sier når de ringer. Det har vært en fin og opplevelsesrik formiddag, men i morgen er jeg bilist igjen (og da fungerer også husets egen transporttjeneste).

Forresten skal jeg snart skrive et innlegg om mine erfaringer med bilverksteder. Bilverksteder er noe folk stort sett klager over, har jeg inntrykk av. Men ikke jeg. Jeg har veldig gode erfaringer med bilverksteder. Blant annet har jeg nå tre ganger på rad hatt bilen på verksted helt gratis, uten at jeg vet hvorfor. Hvorfor det ble gratis, mener jeg. Nå høres det sikkert ut som om jeg ofte har bilen på verksted, men det har jeg ikke. Det er sjelden eller aldri noe i veien med bilene mine. Men verkstedbesøk blir det jo uansett, for eksempel servicer og EU-kontroller. Jeg skifter ikke engang lyspærer, vindusviskere og hjul selv. Ikke tro at jeg ikke kan det hvis jeg må, men mitt forhold til biler går ut på å kjøre dem, ikke skru på dem. Jeg er nemlig overhodet ikke teknisk av meg. Hvis noe skal gjøres med min bil, skal det gjøres av kvalifisert personell på merkeverksted.

Men som sagt – dette skal jeg komme tilbake til.

28. april 2009

My One And Only Thrill





Noen gang hørt om Melody Gardot? Ikke jeg i hvert fall, før jeg leste DENNE anmeldelsen i Aftenposten i går. Den gjorde meg så nysgjerrig at jeg sporenstreks gikk til DISSE smaksprøvene på amazon.co.uk for å høre hva dette var for noe. Og det tok ikke lang tid før denne CD-en var på vei til meg. Deltagere på årets Molde-festival har noe å se frem til. Vi andre får nyte henne til rødvinen i sene sommerkvelder.

Endegyldig






Bøker kan inndeles i mange kategorier. Jeg har for eksempel en kategori som heter "bøker jeg angrer på at jeg ikke kjøpte". Jeg vil tro de fleste boksamlere har denne kategorien. Eller har og har - dette er jo da bøker man nettopp IKKE har, men som glimrer i kraft av sitt fravær. Og så har jeg en kategori som heter "bøker jeg ikke helt vil vedkjenne meg at jeg har kjøpt". Boken som er avbildet her, tilhører den kategorien. Men hva skal jeg si - som heteroseksuell mann er jeg selvsagt genetisk programmert til å reagere positivt på visuelle stimuli av den typen som dette omslaget representerer. Det er slik menneskeslekten videreføres - for å se det i et litt stort perspektiv. Jeg er ikke engang flau over det. Jeg liker å være mann i en verden som også er befolket av kvinner.

Boken er altså viet den delen av den kvinnelige anatomi som vi fester blikket på når vi snur oss etter en kvinne på gaten - og det gjør vi jo, jeg har gjort det opptil flere ganger bare i dag. Den er en legemsdel som både innehaveren og betrakteren er opptatt av. Noe av det første en kvinne gjør når hun prøver et plagg som hører hjemme på underkroppen, er å sjekke hvordan hun tar seg ut bakfra (gjelder for så vidt også mange menn, i hvert fall dem som, i likhet med meg, kjøper klærne sine selv).

Boken er like banal som omslaget bærer bud om. Den inneholder noen lettvinte tekster og rikelig med illustrasjoner (temaet er gitt), inndelt i kapitler som "Den erotiske bagdel" (gjelder for så vidt alle bokens kapitler), "Bagdelens forhistorie" og "Litterære bagdele" (hvor vi får vite at "blandt verdenslitteraturens mest kendte bagdelsbeskrivere hører Baudelaire, Balzac, D.H. Lawrence og Henry Miller"). Som beundrer av denne legemsdel er man med andre ord i godt selskap.

Med krav på å bli trodd vil jeg også påstå at jeg kjøpte denne boken fordi tittelen illustrerer et klassisk oversetterproblem - det uoversettelige. "Bagklog" på dansk tilsvarer nemlig "etterpåklok" på norsk. Den fiffige danske dobbeltbetydningen lar seg med andre ord ikke oversette direkte. "Baktanker" kunne være et norsk alternativ - minst like godt som originalen!

27. april 2009

Mon jardin japonais






Mellom to oversetterjobber har jeg tid til - eller tar jeg meg tid til - å jobbe litt i hagen (ikke bare litt forresten, jeg har stor hage). I dag har jeg stort sett holdt på i den japanske delen. Selv om den mest består av steinlegging, grus og vintergrønne planter, sørger trærne på den kommunale nabotomta for rikelig med løv som må fjernes på disse tider. Og mens jeg går der og raker og koster lurer jeg på - hva heter "min japanske hage" på fransk? Det burde ikke være så vanskelig. "Min" er "mon" eller "ma" så vidt jeg vet. Men når er det det ene og når er det det andre? Jeg må ta meg en tur inn. Ordboka gir svaret. Det skal være "ma" foran hunkjønnsord som begynner med vokal eller stum h. Så vidt jeg skjønner skal det også være "mes" i flertall i begge tilfeller. "Hage" heter "jardin", det er jo et kjent ord, blant annet fra kunsten. Det er et hankjønnsord, så da må det vel bli "mon jardin"? Så var det "japansk". Noe med "japon" - "japponaise"? Nesten. "Japonais". "Mon jardin japonais." Ja? Ja! Det gir mange treff på nettet!

Under denne min svært amatørmessige utforsking av det franske språk legger jeg merke til en pussig ting, nemlig at jeg vet mer enn jeg tror. Noe må være ubevisst oppfattet og lagret opp gjennom årene. Det er jammen en spennende side ved prosessen.

Traduit dans une trentaine langues







I dag kom de to bøkene av Philippe Claudel i posten fra amazon.fr. To bøker på et språk jeg ikke skjønner, men som jeg har bestemt meg for å prøve å trenge litt inn i. Helt fremst i Le rapport de Brodeck er det en liten omtale av forfatteren:

"Né en Lorraine 1962, Philippe Claudel, romancier traduit dans une trentaine de langues, est l'auteur d'une vingtaine d'ouvrages souvent primés, dont Les Âmes grises (2003) et La Petite Fille de Monsieur Linh (2005). Son premier film, Il y a longtemps que je t'aime, avec Kristin Scott Thomas et Elsa Zylberstein, est sorti au début de l'année 2008."

Av dette skjønner jeg faktisk litt. Philippe Claudel ble født i Lorraine i 1962. "Romancier" tilsvarer det engelske "novelist", altså en forfatter som skriver romaner (dette fant jeg ut på amazon.fr da jeg bestilte bøkene). På norsk bruker vi jo i større utstrekning bare den generelle tittelen "forfatter", da er det underforstått at vedkommende skriver romaner. "Traduit dans une trentaine de langues" - "oversatt til ? språk". Det skjønte jeg faktisk også, bortsett fra antallet. Frem med ordboka. Før jeg slår opp, tipper jeg på "et tredvetalls språk". Ja, det var riktig! "Une trentaine" - "rundt, omtrent tredve" ifølge ordboka. Enkel logikk egentlig å gå ut fra at et tallord som begynner med "tre" må ha noe med tre å gjøre, og ut fra sammenhengen - en berømt forfatter som er oversatt til mange språk - var det nærliggende å gjette på tredve. Verre var det ikke. Men så butter det. "L'auteur" må vel være "forfatter". Ja. Eller "opphavsmann, skaper, den som står bak". Men "d'une vingtaine d'ouvrages souvent primés"? Her er det bare å gå rett på ordboka. "Vingtaine" er "rundt tyve". Har han skrevet rundt tyve bøker? (Ha! - og bare to oversatt til norsk! Er det ikke utrolig?) Ja, "ouvrage" er "arbeid, verk". Men "souvent primés"? "Souvent" betyr "ofte, titt". Jeg skjønner ikke. "Dont" kan bety "hvorav". Kan det her bety "blant dem" eller "blant andre"? Men jeg har fortsatt ikke løst "souvent primés". Jeg tror poenget må være at Les Âmes grises og Le Petite Fille de Monsieur Linh er de mest kjente bøkene hans. Men her får jeg ikke tingene helt på plass.
"Son premier film" må vel være "hans nyeste eller nye film", nei, hans første? Er det første gang han blir filmatisert? Sannsynligvis. "Sorti au debut de l'année 2008" betyr vel at den får premiere i (året) 2008.

Første setning i boka lyder:

"Je m'appelle Brodeck et je n'y suis pour rien."

Tilfeldigvis vet jeg (tror jeg i hvert fall) at første del av setningen betyr: "Jeg heter Brodeck." "Og ...", "Og jeg ..." Jeg kikker i ordboka. "Je n'y suis pour rien" - "det er ikke min skyld, mitt ansvar, jeg har ikke noe med det å gjøre".

Da var jeg så langt. Og det får holde foreløpig. Nå må jeg begynne å skrive gloser og pugge litt, tror jeg, hvis jeg skal komme noen vei. Jeg er nødt til å prøve å få litt grammatikk på plass også. Jeg får kikke litt i en begynnerbok i fransk som jeg plukket med meg på et bokmarked i fjor høst. Det franske har nok ligget og lurt i underbevisstheten.

25. april 2009

The Unread







Hvis jeg var filmskaper, ville jeg laget en grøsser om bøker, som ikke skulle hete The Undead -- men The Unread. Uæææh ...

23. april 2009

Finnegans Wake





Å åpne et nytt nummer av tidsskriftet Vagant er alltid som å åpne en litterær skattkiste. Tykt og godt (160 sider) og med layout og innhold av høy klasse. Og hvilken sensasjon dukket ikke opp på s. 66 i årets første nummer: Finnegans Wake oversettes nå til dansk.

Finnegans Wake er jo blitt betraktet som uoversettelig. Det samme gjaldt Ulysses. Lenge måtte vi nordmenn klare oss med Mogens Boisens danske oversettelse, som til og med ble utgitt på norsk. Etter sigende oversatte Mogens Boisen Ulysses hele tre ganger. Så fant man etter hvert ut i Norge at den ikke var uoversettelige allikevel (naturlig nok - går det an på ett skandinavisk språk, så går det vel også an på et annet), og Olav Angell begikk en utmerket oversettelse. Jeg snakket med ham i fjor en gang tror jeg det var, og da bekreftet han at Finnegans Wake var uoversettelig. Jeg husker at jeg tenkte at det var en underlig ting å si av mannen som tross alt hadde oversatt Ulysses (og kan man i det hele tatt si at noe er uoversettelig?). Finnegans Wake er jo faktisk oversatt til italiensk, fransk, tysk, katalansk og japansk, kanskje også til andre språk som jeg ikke vet om, og nå blir den altså overatt til dansk. Dermed ser det ut til at historien gjentar seg - at vi nordmenn må forholde oss til dansk hvis vi vil lese Finnegans Wake i oversettelse, slik vi i sin tid måtte med Ulysses. Det er jo for dumt, er det ikke? Her burde et av de store forlagene kjenne sin besøkelsestid.

Ord for dagen










«Allerede i bokhandelens utstillingsvindu oppdaget du bokomslaget med den tittelen du søkte. Du fulgte dette visuelle sporet og banet deg vei gjennom bokhandelen, forbi den tette barrikade av Bøker Du Ikke Har Lest, som så bistert på deg fra disken og hyllene og prøvde å gjøre deg forlegen. Men du vet at du ikke trenger å føle deg beklemt, du vet at blant disse brer det seg ut hektar på hektar av Bøker Du Godt Kan La Være Å Lese, Bøker Som Er Skrevet For Andre Formål Enn Lesning, Bøker Man Har Lest Uten Engang Å Behøve Å Åpne Dem Siden De Tilhører Den Kategori Bøker Som Er Lest Endog Før De Ble Skrevet. Og på den måten kommer du deg gjennom den ytre ringen av bastioner, men blir angrepet av infanteriet av Bøker Som Hvis Du Hadde Flere Enn Ett Liv Ville Du Gjerne Ha Lest Disse Også Men Dessverre Er Nå Engang Dine Levedager Begrensede. Med en rask manøver smetter du forbi dem og havner midt inne i rekken av Bøker Du Har Til Hensikt Å Lese Men Først Burde Du Lese Noen Andre, Bøker Som Er Altfor Dyre Og Som Du Godt Kan Vente Med Å Kjøpe Til De Kommer På Salg Til Halv Pris, Bøker Som Ovenfor Når De Kommer I Billigutgave, Bøker Du Kunne Spørre En Eller Annen Om Å Få Låne, Bøker Som Alle Har Lest Og Det Derfor Er Som Om Du Hadde Lest Dem Også. Etter å ha feid unna disse angrepene, er du kommet deg inn under festningstårnene hvor andre bøker holder stand:

Bøker Du For Lenge Siden Bestemte Deg For Å Lese,

Bøker Du I Årevis Har Jaktet Forgjeves På,

Bøker Som Omhandler Noe Du Holder På Med For Tiden,

Bøker Du Vil Eie For Å Ha Dem For Hånden For Alle Tilfelles Skyld,

Bøker Du Kunne Legge Til Side For Kanskje Å Lese Dem Til Sommeren,

Bøker Som Vekker Din Plutselige, Intense Og Ikke Klart Berettigede Nysgjerrighet.

Du har altså klart å redusere det begrensede antall stridskrefter til en stridsenhet som så menn er stor nok, men som likevel kan anslås til et begrenset antall, selv om denne relative lettelse blir underminert av de bøkene som ligger i bakhold: Bøker Du Har Lest For Så Lenge Siden At Det Kunne Være På Tide Å Lese Dem Om Igjen og Bøker Du Alltid Har Latt Som Om Du Har Lest Men Som Det Nå Kunne Være På Tide Å Bestemme Seg For Virkelig Å Lese.

Med noen raske sikksakkbevegelser gjør du deg fri og styrter inn i borgen av Nyheter Hvor Forfatter Eller Emne Interesserer Deg. Selv inne i denne befestede borgen kan du slå bresjer i forsvarernes rekker ved å inndele dem i Nyheter Av Forfattere Eller Med Innhold Som Ikke Er Nytt (for deg eller i det hele tatt) og Nyheter Av Forfattere Eller Med Innhold Som Er Fullstendig Ukjent (i det minste for deg) og definere den tiltrekning disse øver på deg på grunnlag av dine ønsker om og trang til nytt og ikke nytt (det nye du søker i det ikke nye, og det ikke nye du søker i det nye).

Alt dette for å si at du, etter å ha latt blikket gli raskt over titlene på utstilte bøker i bokhandelen, fant veien til en stabel av Hvis en reisende en vinternatt som nettopp var kommet fra trykkeriet, grep en bok fra stabelen og tok den med bort til kassen for at din eiendomsrett til denne boken skulle bli stadfestet.»

Fra Italo Calvino: Hvis en reisende en vinternatt. Roman, Aschehoug 1985. Oversatt av Jorunn Aardal.

21. april 2009

Franske følelser




Denne filmen, både skrevet og regissert av Philippe Claudel, og med Kristin Scott Thomas i hovedrollen (hun er som kjent gift og bosatt i Frankrike), har jeg nå selvsagt bestilt fra min internett-filmleverandør (www.lovefilm.no). Den franske tittelen er: Il y a longtemps que je t'aime.





Fransk har vært et stikkord her i bloggen i det siste. Det begynte med at jeg leste en anmeldelse i Dagbladets nettavis av Philippe Claudels Brodecks rapport, som jeg gikk på biblioteket for å låne, men siden den ennå ikke hadde nådd frem dit, endte jeg opp med den eneste andre boken av ham som er oversatt til norsk, nemlig Grå sjeler, som var en nydelig leseopplevelse. Samtidig tok jeg en quiz via Facebook, som skulle vise hvilken nasjonalitet man var, og fikk beskjed om at jeg var fransk. Dette fikk meg til å skrive et spøkefullt innlegg om mitt forhold til Frankrike, fransk kultur og fransk språk ("Mitt liv som franskmann", et par innlegg nedenfor dette.) Fransk litteratur har jeg selvsagt et visst forhold til, som lesende nordmenn flest, det vil si generelt nokså overfladisk.

Når det gjelder fransk språk har jeg knapt hatt den ørlille ballasten som kalles "skolefransk", siden jeg forlot gymnaset allerede i første klasse. Men siden det nå, på grunn av tilfeldighetenes spill, ble så mye fransk her i bloggen, ble jeg litt nysgjerrig og har blant annet hatt franskordboka liggende på skrivebordet de siste dagene. Halvt ubevisst tenker jeg vel noe sånt som at det er for galt å gå gjennom livet uten i hvert fall et visst kjennskap til dette språket (og denne kulturen). Og i dag gjorde jeg noe sprøtt - jeg bestilte to av Claudels bøker fra amazon.fr. Det kan man gjøre uten språkkunnskaper, siden alle amazons sider er bygd opp på samme måte og man som registrert kunde kan logge inn på alle.

"Bonjour J.R." hilste amazon.fr. meg med. Det skjønner man jo. Men som erfaren amazon-kunde skjønte jeg plutselig også følgende: "Decouvrez nos conseils personnalisés" ("recommended for you", om enn uttrykt med litt andre ord, på norsk vel noe sånt som "se våre personlige anbefalinger". Jeg skjønte da selvsagt også at når en bok er "en stock" så er den på lager. For den ene bokens vedkommende var lagerbeholdningen "25 neufs & d'occasion". "Neufs" må være "nye", s-en må altså være en flertallsendelse. Er det ikke en kjent bro i Paris som heter Pont Neuf? Det må jo da være "nybrua". Og Chateau Neuf - det nye slottet? Men "d'occasion"? "Occasion" burde da være det samme som engelsk "occation"? Iherdig ordbokskonsultasjon viste at det var det, men at "d'occasion" også betyr "annenhånds, brukt, gammel (f.eks. bok, bil). Dette skjønte jeg selvsagt utfra sammenhengen på siden, men jeg ville gjerne finne det ut selv. Tilbake til "neuf" - heter ikke "ny" også noe med "nouveau"? Ny konsultasjon av ordboka ga meg ikke noen klar oppfatning av når man bruker det ene og når det andre. Men da jeg kom til kassa, sto det interessant nok: "Etat: Neuf - Nouveau", altså begge deler. "Etat" fant jeg ut måtte bety "kategori" - her ny i motsetning til brukt. I min ordbok sto "état" for øvrig med aksent, men ikke på amazon.fr.

Først hadde jeg bare tenkt å kjøpe Le rapport de Brodeck, men så irriterte det meg at portoen ble mer enn bokprisen, så jeg tok med Les âmes grises også. Hva i all verden skal jeg med bøker jeg ikke kan lese? Ren nysgjerrighet. Siden disse to bøkene av Claudel er oversatt til norsk, kan jeg sammenligne, finne ut hva et og annet ord heter på fransk. Allerede ved å bestille disse bøkene på amazon.fr. har jeg lært litt, og større er ambisjonene ikke. Jeg har ingen forhåpninger om å trenge inn i den jungelen av aksenter og andre merkverdigheter som fransk fremstår som, men jeg kan surre litt rundt i utkanten av den.

Folk som har lest denne bloggen en stund, vil vite at jeg er opptatt av tilfeldigheter, eller ikke-tilfeldigheter - det som kalles synkronitet. Det begynte nok med en new age-klassiker jeg oversatte i sin tid, Den niende innsikt (som pussig nok er den av oversettelsene mine de fleste nevner). Som medlem av opptil flere kunstnerorganisasjoner (Norsk Oversetterforening og Norske Billedkunstnere) har jeg tilgang til en del kunstnerboliger rundt om i verden. Akkurat i dag fikk jeg, som billedkunstner, for første gang tilbud om en kunstnerbolig i Frankrike, i en liten by som heter Jarnac sørvest i landet. Veldig mye fransk på en gang, med andre ord. Men sikkert bare tilfeldigheter.

19. april 2009

Hva har ordene gjort deg?





«I wonder if I have ever seen a sadder film than Yves Angelo's Les âmes grises,» sier en kommentator på www.imdb.com om filmatiseringen av Philippe Claudels Grå sjeler. Har vi overhodet hørt om denne filmen i Norge? Ikke jeg i hvert fall. Selv om det akkurat nå er, eller nettopp har vært, fransk filmuke i Oslo, kunne jeg her kommet med noen oppgitte kommentarer over amerikansk kulturdominans, som gjør at alt som kommer derfra av bøker og filmer blir slått opp som enorme begivenheter på bekostning av litteratur og filmer fra Europa og ikke minst fra andre deler av verden, men jeg skal ikke kjøre meg inn på det sporet akkurat nå. Tilbake til Claudel.

Trist er utvilsomt nøkkelordet til Philippe Claudels roman Grå sjeler. Jeg sa i innledningen til påsken at jeg leste fransk krim, men krim er neppe rette etiketten på denne boken, selv om mordet på vertshuseierens ti år gamle datter, Belle du jour, utgjør en slags rød tråd. Men spenningen ligger på et helt annet plan – mordet blir egentlig ikke oppklart, bortsett fra for leseren. Vi befinner oss på et lite industristed i Frankrike den kalde vinteren 1917, med den store krigen – det vil si første verdenskrig – som bakgrunnskulisse og litt mer.

Om denne boken er det blitt sagt: ”En strålende vakker bok, av den typen man ikke leser lenger, av den typen som ikke skrives lenger.« (Le Nouvel Observateur). «Overveldende […] Språket er praktfullt, hvert ord gir gjenlyd, hver setning tegner et bilde.» (Le Parisien). «En merkverdig, forrykkende bok, hjemsøkt av spøkelser, ofre for forbrytelser begått i en fortsatt nærværende fortid […] en pageturner av en spenningsroman med en subtil ettersmak.« (Sunday Telegraph)

Grå sjeler gikk rett inn på bestselgerlistene i Frankrike da den kom i 2003 og vant en rekke priser. Kåret til bokhandlernes favorittbok. Oversatt til over tyve land.

Jeg hadde ikke fått det med meg, ikke før jeg nylig leste den panegyriske anmeldelsen av hans nyeste bok i Dagbladet (Brodecks rapport). Grå sjeler er så sobert og besettende skrevet at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Den ga meg leselysten tilbake. Utrolig å bli så glad, på litteraturens vegne, av en så trist bok.

Jeg vet ikke hvorfor den fikk meg til å tenke på Bjørneboes Bestialitetens historie. Jo, på grunn av et av sitatene Claudel har som et slags motto i begynnelsen av boken: «Å være protokollfører for tiden, en eller annen assessor som lusker omkring når mennesket og lyset blander seg.» Jean-Claude Tardif, L’Homme de peu (Hva betyr det? ’Det lille menneske’?) Det minner om rettsbetjenten i Bestialitetens historie, gjør det ikke? Og som Bjørneboe lodder Claudel dypt i menneskesinnets mørke irrganger. Også Claudels bok handler om bestialitet, både i lite og stort format.

- Ingenting er helt svart eller hvitt, det er det grå som slår igjennom. Menneskene og sjelen deres, det er likedan ... Du er en grå sjel, akkurat som oss andre ...
- Det der er bare ord ...
- Hva har ordene gjort deg?

Grå sjeler er oversatt av Kari og Kjell Risvik.

18. april 2009

Kunst i Berlin




Snart skal jeg stille ut i Berlin, fra 14. mai til 14. juni, sammen med en gruppe andre kunstnere, i Art Center Berlin i Friedrichstrasse. Det kan du lese mer om HER


Selvportrett med kamera.

17. april 2009

In vino veritas


Jeg er ingen vinspesialist, og vinspaltene i aviser og blader er stort sett gresk for meg. For meg koker det ned til hva jeg og min subjektive gane synes er godt eller ikke, og hva jeg har råd til. Her er noen viner som jeg på dette grunnlaget kan anbefale, og som jeg stadig vender tilbake til. Og som etter norsk målestokk er rimelige. (Klikk på bildet for å se detaljer. Det er fotomessig ikke helt topp, skal prøve å ta det bedre senere.) Siste: Nå er bildet forbedret. Vær obs på at det er flere Berens-typer på flaske. Denne er den beste. Se også kommentarene.

15. april 2009

Mitt liv som franskmann






Skal man dømme etter internett, er stuepike et populært yrke i Frankrike. Hva Jennifer Aniston gjør som french maid vet ikke jeg, siden jeg ikke ser fjernsyn, men bildet kan jo være tatt en gang hun hadde sommerjobb i Frankrike. Uniformen for franske stuepiker virker nokså standardisert og er tydeligvis mest beregnet på hete sommerdager ... eller kanskje aller mest på ditto netter.

På Facebook florerer det med quizer av alle slag, og i dag tok jeg en som skulle vise hva slags nasjonalitet jeg var. Svaret ble fransk: "You like the Special and Magnificent! Whatever it is, if it is outstanding, you like it, just watch out; others might think you are arrogant."

Siden jeg av og til beklager meg over at jeg ikke ble født i et av de store europeiske kulturland, må jeg vel si meg fornøyd med dette resultatet. Siden jeg både er katolikk (og sågar har gått i ”katolikklære” hos en fransk munkeorden, om enn dens norske utpost på Majorstua) og glad i rødvin og franske oster, kunne jeg kanskje befunnet meg vel i Frankrike, men et problem er det selvsagt at jeg ikke kan fransk. For å være ærlig begrenser mitt samlede opphold i Frankrike seg til ca. 6 timer – på gjennomreise med bil fra ferjehavna Calais til Waterloo i Belgia. Til ikke å kunne fransk klarte jeg og mitt reisefølge oss uventet bra. Vi rakk å oppsøke både en bank, en frisør og et spisested, og ikke en sur mine var å oppdrive noe sted, den svært begrensede skolefransken til tross, og enda vi hadde hørt at franskmenn skulle være så arrogante overfor utlendinger. Jeg fikk imidlertid et bestemt inntrykk av at franskmenn generelt er meget intelligente, for selv små barn snakket flytende fransk der, og det imponerte i hvert fall meg.




Jeg er også gammel nok til å huske at France Gall vant Melodie Grand Prix i 1965, og jeg begynte en gang å gråte av sluttscenen i Paraplyene i Cherbourg fordi den minnet meg om noe i mitt eget liv.
Den franske litteraturen er et litt for omfattende tema til at jeg skal komme inn på det nå, men jeg leser faktisk en fransk bok for tiden, og den skal jeg komme tilbake til i et eget innlegg.




Sluttscenen i Paraplyene i Cherbourg. En utrolig nydelig kjærlighetsfilm - hvis man tåler at skuespillerne synger i stedet for å snakke. Slik de for eksempel gjør her, når han skal i Algerie-krigen og hun bedyrer at hun skal vente på ham - "Mon amour ne me quitte pas" - et av de nydeligste kjærlighetstemaer innen filmmusikken. (Melodien er kanskje bedre kjent under sin engelske tittel, "If it takes forever, I will wait for you". Hvis jeg skal driste meg til en oversettelse av den franske, blir det "min kjærlighet tar aldri slutt", men det finnes lesere av denne bloggen som kan korrigere meg hvis jeg tar feil. Verdens beste klinelåt er forresten også fransk og heter "Je t'aime moi non plus". Hva betyr det? "Jeg elsker ikke deg heller?" OBS: For riktige oversettelser, se kommentarene.

Ord for dagen






"Det er ingen voldsommere, hensynsløsere, selvkjærligere Lidenskab end Kunstnerens. Den kjender ikke Grændser, Ret eller Synd. Den griber efter sin Lysts Maal med Gigantarme, fordi den troer den har et Gudehjerte."

Fra Jan van Huysums Blomsterstykke av Henrik Wergeland
15. april er Jan van Huysums fødselsdag.

12. april 2009

Lumen Christi





Fra påskefeiringen i den lokale katolske kirken (foto fra en artikkel i avisen Varden)




Det er ingen spøk å være katolikk i påsken. Den kristne religions viktigste høytid feires ganske intenst. Ideelt sett bør man feire alle messene fra palmesøndag til 1. påskedag fordi påskens liturgi utgjør en helhet, men så flink er man jo ikke alltid. I natt la jeg meg ved tretiden etter å ha feiret den to og en halv timer lange påskevigilien (vigilie = våkenatt), som begynte klokken 23 i går kveld og ble etterfulgt av fest i menighetslokalet (med vin, selvsagt - apropos vin så hadde jeg på forhånd drukket en veldig god amarone til lammesteken, og det ble vel kanskje et glass etter at jeg kom hjem utpå natten også).

Siden jeg har sluttet å skrive om religion i denne bloggen, kan man spørre om dette har noe med litteratur å gjøre. Og det har det. Under påskevigilien er det syv skriftlesninger foruten epistel og evangelietekst, med andre ord ni lesninger fra verdens mest kjente bok, Bibelen. Og da snakker vi selvsagt om klassiske, kjente tekster som har inspirert så vel forfattere som andre kunstnere til alle tider. Evangelieteksten er alltid beretningen om kvinnene som fant den tomme graven, i år fra Markusevangeliet.

9. april 2009

Inni granskauen

"Jeg mener bevisbyrden hviler på dem som påstår at norsk samtidslitteratur er ensidig opptatt av dysfunksjonelle menn i skogen. Sett opp ti titler, så skal jeg raskt stille opp femten mot," sier Cyno Grassator i en kommentar til innlegget "Ut av skogen" litt nedenfor.

Jeg har vel et par navn på blokka, men kan bloggleserne hjelpe meg?

8. april 2009

Fra det litterære eiendomsmarkedet





En av Dickens' tidligere boliger er til salgs. Jeg bare nevner det. Han skrev blant annet Bleak House her. Sikkert mye inspirasjon i veggene. HER er lenke til eiendomsmegleren.

Leselykken tilbake





Som tidligere nevnt har jeg lenge slitt litt med leseinspirasjonen. På listen til venstre over hva jeg leser, står Janoschs selvbiografiske roman, som er interessant nok, bevares, men tysk er ikke tilgjengelig for meg at jeg kan lese det helt fritt og utvungent, og Austigard sliter jeg med, som tidligere nevnt. (Pussig: En person i min umiddelbare nærhet hadde motsatt opplevelse av Austigards bøker, nemlig at den første (Krinsereglane) gikk lett, mens den andre var treg å komme gjennom.)

Nå vel - jeg har savnet den virkelig lystbetonte lesingen. Nå har jeg hatt ganske mye å gjøre i det siste, så jeg har ikke gått helhjertet inn for å finne noe. Men som så ofte ellers, har bøkene kommet til meg. For noen dager siden leste jeg DENNE anmeldelsen i Dagbladet, og det er klart at en så panegyrisk omtale pirrer ens nysgjerrighet. I hvert fall min. Egentlig har jeg sluttet å lese krim, men det er litt dumt med sånne kategoriske prinsipper, i hvert fall fant jeg ut at jeg skulle fravike det i dette tilfellet.
Og så var det omtalen av Nicolai Houm, referert til i innlegget nedenfor, som i like stor grad pirret min nysgjerrighet på denne forfatteren.

Følgen var at jeg tok turen til biblioteket i går. Hverken Claudels eller Houms siste var riktig nok kommet dit ennå, derfor begynte jeg med begynnelsen - Grå sjeler av Claudel og Knekk nakken, min venn av Houm.

Jeg var litt spent da jeg satte meg til med dem i går kveld, men det var full klaff fra omtrent første setning med begge. Leselykken tilbake!
Som et lite innlegg i den pågående debatten her i bloggen kan jeg nevne at handlingen i begge foregår langt utenfor granskauen, henholdsvis i en fransk småby og et fiktivt, krigsherjet land på Balkan.

Så nå er påskelektyren sikret - og jeg leser til og med krim, som seg hør og bør, men vel å merke ikke av det mest markskrikerske slaget.

5. april 2009

Ut av skogen







I DETTE innlegget skrev jeg litt om min oppfatning av nyere norsk skjønnlitteratur, i forbindelse med lesingen av Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen. Jeg sa blant annet:

«Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer.

Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.»

I helgens nummer av bokmagasinet i Klassekampen leser jeg følgende i Silje Bekengs omtale av Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild. Noveller, Tiden Norsk Forlag 2009:

”Houm er ikke redd for å krysse landegrenser eller la historiene behandler internasjonale spørsmål eller personer. Det virker kanskje ikke som noen big deal, men jeg ser dette altfor sjeldent hos unge, norske forfattere. Her er vi oppvokst med de beste muligheter for en bred, internasjonal forståelseshorisont, får utvekslingstilbudene kastet etter oss, reiser verden rundt og får inntrykk fra dette, men skriver likevel helst om ensomme, dysfunksjonelle menn som hogger ved og møter dyr ute i skogen. Denne tilsynelatende motstanden mot å trekke på erfaringer fra en større verden enn tre mål skog gjør for ofte lesningen av ung norsk skjønnlitteratur mindre interessant.”

Alltid godt å høre at det finnes andre som er enige med en (i parentes bemerket: Bekeng gjør oppmerksom på at hun generaliserer. Det gjør jeg også. Men vi mener antagelig begge at dette "innestengte" i norsk litteratur er såpass mye til stede at det setter sitt preg).

Houm er altså et av unntakene. Jeg ble nysgjerrig på denne forfatteren. HER er det som står om ham på forlagets hjemmeside.

4. april 2009

Just do your job!





Jeg skrev en del om Elizabeth Gilberts Eat Pray Love da jeg leste den i vinter. HER kan du høre forfatteren live snakke om den kreative prosessen. Så forresten nettopp at boka nå er kommet på norsk.

3. april 2009

Forfatternytt

I går var jeg på forfatterkveld hos Gyldendal og hørte konsernsjefen, Geir Mork, snakke om forlagsvirksomhet i en ny tid, i Hamsun-salen i det nye Gyldendalhuset. Det var interessant, og det gjorde meg overbevist om at Gyldendal har en ledelse som kan takle både finanskrisen og de mange utfordringene som ny teknologi representerer.
Vanligvis har Gyldendal såkalt "åpent hus" for alle eksterne medarbeidere, dvs. forfattere, oversettere, illustratører etc, men i går var det altså bare for forfattere. Det innebar at vi var så pass få at det gikk an å satt seg ned og pratet litt ordentlig med folk i stedet for den hektiske minglingen. For som vanlig var det jo pizza og rødvin etterpå, må vite. Det er i det hele tatt godt å være gyldendøl.






Jeg fikk beskjed fra en av redaktørene mine om at den nye utgaven av Spøkelsesboka solgte bra, og det er jo alltid en hyggelig beskjed å få. Den kan anbefales som påskelektyre fra 8 år og oppover, og som tidligere nevnt i bloggen finnes den nå også som lydbok.
(Alle bøkene mine egner seg forresten veldig godt til feriebruk - unnskyld at jeg driver uhemmet egenreklame i dag.)







Og så kom Gyldendals utenlandsagent til meg med ferske eksemplarer av min første danske utgivelse noen gang, Svenskeren, nordmanden og danskeren, som er den danske versjonen av Svensken, dansken og nordmannen. Helt lik den norske med illustrasjoner og alt, bortsett fra at det er byttet om på rekkefølgen i tittel og tekst, slik at dansken er er den flinkeste.
Fra før har to av bøkene mine kommet på svensk, så dette er tredje gang i alt at jeg blir utgitt på et annet språk. De fleste av bøkene mine baserer seg på nok så ord-basert humor, og det er ikke så lett å oversette. De to bøkene som er vist her, er noe lettere å overføre, så det jobbes for at begge skal komme på svensk, og at også Spøkelsesboka skal komme på dansk.

2. april 2009

Stipend








Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det litterære bloggmiljøet er blant de heldige, og har omtalt både seg selv og andre i bloggene.

Selv fikk jeg det jeg søkte om fra staten i år, et relativt beskjedent diversestipend. Fra før har jeg fått et noe større stipend fra Norsk Oversetterforening, og senere i år håper jeg å få et stipend fra den danske stat til å oppholde meg i Danmark fordi jeg er danskoversetter (synd jeg ikke oversetter fra italiensk, for den italienske stat gir en orden til italienskoversettere!).

Stipender er ikke lottogevinster, men viktige bidrag til kunstneres økonomi. Som kunstner, det vil si frilanser, er man atskillig dårligere stilt enn lønnstagere, blant annet når det gjelder sykelønnsordning og pensjon. I tillegg til at inntekten er mer enn usikker for svært mange. Derfor er det viktig at vi har de økonomiske støtteordningene vi har, ikke minst de statlige. Det finnes kulturfiendtlige politiske krefter som vil redusere disse, og dette er det viktig å være klar over når man stemmer ved valg.