Hva er det med spansk og portugisisk, særlig portugisisk, litteratur? Jeg kan ikke åpne en bok fra disse landene uten å bli helt oppslukt. I går skulle jeg bare bla atspredt i Saramagos Det året Ricardo Reis døde, men dermed var jeg fortapt. Nå kan man selvfølgelig spørre hvorfor jeg plukket frem akkurat den boken fra hylla, siden jeg er av den mening at det kanskje ikke finnes tilfeldigheter her i verden.
Litt om boken: Saramago forteller her om et av Pessoas såkalte heteronymer, nemlig legen Ricardo Reis, som vender tilbake til Lisboa fra Brasil i 1935, bare en måned etter den virkelig Pessoas død. «Heteronym» er visstnok et begrep Pessoa oppfant. Han skrev nemlig under flere navn, men i motsetning til et psevdonym, som bare er et dekknavn, utstyrte Pessoa sine heteronymer med full identitet. I baksideteksten til Ricardo Reis står det at Pessoa virkeliggjorde disse heteronymene i den grad at han levde deres liv. Hva dette medførte i praksis, vet jeg ikke.
Fra denne boken har jeg hentet et utdrag i temaet «litterære måltider» (to måltider i ett, faktisk). Etter ankomsten bor Reis først på hotell, før han finner seg en leilighet. Utdraget er fra en av de første dagene han tilbringer i den nye leiligheten, før han har kommet helt i orden.
«Det bør ikke overraske oss at det rumler i Ricardo Reis’ mage, for det er faktisk middagstid. Men det regner. Selv med lemmene lukket hører han vannet som fosser ut over fortauene fra takrennene og de sprukne nedfallsrørene, hvem vil vel finne på å gå ut i et slikt grisevær, om det ikke var tvingende nødvendig, la oss si for å redde sin far fra galgen, såfremt man ennå har ham i live, selvfølgelig. Hotel Braganças spisesal er det tapte paradis, og slik det gjerne er med tapte paradiser, drømmer Ricardo Reis seg tilbake, men ikke for å bli, å nei. Han finner frem pakkene med kjeks og kandiserte frukter, som han nok skal klare å narre sulten med, og alt han har å drikke er klorvann fra springen. Akkurat så ribbet må Adam og Eva ha følt seg den første kvelden etter utdrivelsen av Edens hage, og i parentes bemerket lot Gud det regne ved den anledningen, de to blir altså sittende foran porten, og Eva spør Adam, Vil du ha litt kjeks, og fordi hun bare har én, deler hun den i to og gir ham den største biten, det er derfra vi har arvet den skikken. Adam gomler langsomt kjeksen i seg mens han seg på Eva som nipper til sin vesle snei med hodet på skakke lik en nysgjerrig fugl. På den andre siden av denne porten, nå lukket til evig tid, hadde hun rakt ham et eple, og hun bød ham å spise uten ond vilje eller råd fra slangen, det sies at Adam først oppdaget at hun var naken da han tok en bit av dette eplet, og at Eva, som ikke hadde hatt tid til å kle på seg, forble som liljene på marken, som hverken spinner eller vever. Med en kjeks til aftens tilbragte de en fin kveld der foran paradisets port, og på den andre siden lyttet Gud til dem og følte seg trist, utestengt som han var fra en fest han ikke hadde noen del i og ikke hadde forutsett, senere ville man finne opp et munnhell som lyder slik, Hvor mann og kvinne søker sammen, vil Gud være mellom dem, og av disse ordene skjønner vi at paradiset ikke lå der vi er blitt fortalt at det lå, men at det ligger her, for hit må Gud dra om han ønsker å nyte godt av det. Skjønt det kan umulig ligge i dette huset, for Ricardo Reis var alene og den sukkersøte kandiserte pæren gjorde ham kvalm, pære, altså, ikke eple, det er en kjent sak at fristelsene ikke lenger er hva de var.»
Oversatt av Christian Rugstad.
Oversetteren ble i 1998 tildelt Brageprisen (åpen klasse/oversettelse av skjønnlitteratur) for denne boken. Mer om denne prisbelønte oversetteren kan du lese her.
.JPG)
.JPG)
