My One And Only Thrill

Noen gang hørt om Melody Gardot? Ikke jeg i hvert fall, før jeg leste DENNE anmeldelsen i Aftenposten i går. Den gjorde meg så nysgjerrig at jeg sporenstreks gikk til DISSE smaksprøvene på amazon.co.uk for å høre hva dette var for noe. Og det tok ikke lang tid før denne CD-en var på vei til meg. Deltagere på årets Molde-festival har noe å se frem til. Vi andre får nyte henne til rødvinen i sene sommerkvelder.

De 10 siste CD-ene jeg har hørt på

Jeg bare elsker Natacha Atlas.


1. Orsa Spelmän: Orsa nästa! (svensk spillemannsmusikk på sitt beste)

2. Natacha Atlas: Ana Hina (Atlas’ nyeste og kanskje beste)

3. George Formby: Let George Do It (engelsk nostalgi 1932-1942)

4. Miles Davis: Sketches of Spain (som skapt for meditative sommerkvelder)

5. Blossom Dearie: Blossom Dearie (alltid verd et gjenhør)

6. Vibeke Saugestad: Thinkerbell (syngende oversetterkollega)

7. Miles Davis: Ballads and blues (mer Miles Davis)

8. Ane Brun: A Temporary Dive (må få meg mer av henne)

9. Boris Kovac & Ladaaba Orchestra: The Last Balkan Tango (herlig blanding av nytt og tradisjonelt, vilt og sentimentalt - ”an apocalyptic dance party”)

10. The Cracow Klezmer Band: De Profundis (i klezmer går sorg og glede hånd i hånd. ”Song opens a gate from the mind to the heart”.)

Kjør og hør.

Mitt eget mobile konserthus parkert i Frederiksberg allé. Bildet ble tatt fordi jeg fikk parkeringsbot, som jeg har klaget på til Frederiksberg kommune. Men jeg har ikke fått svar ennå.



Når jeg skal til Danmark, kjører jeg bil. Av og til tar jeg ferge fra nabobyen, litt avhengig av hvor i Danmark jeg skal. Men jeg har lang erfaring med E6 gjennom Sverige, senest nå da jeg var i København. Bilen min er godt egnet for langturer, med bl.a. femtrinns automat, cruise control, stor motor og et høyt komfortnivå. Men noe av det viktigste for meg, er radioen og CD-spilleren. Som regel hører jeg på radio når jeg kjører både i Sverige og Danmark, fordi jeg lærer mye av det, og fordi bilen er et godt sted å høre radio. Men innimellom hører jeg på medbrakte CD-er. Noen ganger blir det å kjøre bil over lange strekninger nærmest en meditativ opplevelse, som jeg ofte undrer meg over. På en måte er jeg i min egen verden, men samtidig reagerer jeg jo lynraskt og adekvat på det som skjer i trafikken. Kjøring i de hastighetene det er snakk om her, f.eks. 120 km/t, krever i høy grad tilstedeværelse og topp oppmerksomhet. Men det lar seg merkelig nok kombinere med å drømme seg helt vekk, som til musikk. Musikken, og ev. denne merkelige meditative stemningen, bidrar også til at man ikke merker tiden. Å kjøre på motorveier er jo dørgende kjedelig, men med radio og musikk kan man likevel ha det trivelig i det private og forhåpentligvis komfortable rommet som bilen er.

I boka Men först lite musik! 21 bilder och 60 texter om konsten att lyssna, som jeg kjøpte hos Norli for noen uker siden, leser jeg i essayet «Gasen i botten til Julio Iglesias» at journalisten Carin Öblad har laget den første (svenske?) undersøkelsen om temaet biler og musikk. Hun siteres:

«Bilterapi existerar inte som begrepp. Det är förvånansvärt, då folk använder sina bilar till långt mer än rationell transport. Vanligast är att bilen används som ett privat rum, en fredad zon. Bilkörning ger legitim tid att få vara ifred.»

Og essayets forfatter, Mikael Strömberg, skriver blant annet:
Var tredje person i hennes undersökning menar att de får sin starkaste musikupplevelse just i bilen og åtskilliga svarar att de spelar klassisk musikk som avkoppling när de är ensamma. Ja, varför bygga dyra konserthus, när det käraste och närmaste konserthuset finns tillgängligt i den egna bilen? Det spelar ingen roll hur bilen ser ut. Om det så är en Rover av senaste modell med läder och krom och tjugo högtalare i dörrar, golv och tak eller en rostig Trabant med monoljud i skuffen. En konsertsal är det. [...] Bilen är en kapsel som förflyttar passagerare i ett föränderligt landskap, som på film. Hela tiden flimrar bilder förbi som då och då behöver musiksättas för att ge resan ett vidare och inre mål. Både musikk, film och bilresande är temporala konstarter. De utspelas över tid, og rörelseenergin i kombination med pausen är deras gemensamma bränsle.»

Dagens oppgave.

Dette er de ti siste CD-ene jeg har spilt (avbildet og nevnt i tilfeldig rekkefølge). Gi på bakgrunn av dette en personlig karakteristikk av undertegnede.


1. Laura Pausini: E ritorno da te. The Best of Laura Pausini.
2. Natacha Atlas: Diaspora.
3. Natacha Atlas: Ayeshteni.
4. Dag Arnesen/Terje Gewelt/Pål Thowsen: Norwegian Song.
5. Vibeke Saugestad/Jørn Christensen: Thinkerbell.
6. Anouar Brahem: Le pas du chat noir.
7. Blossom Dearie: Blossom Dearie.
8. Amsterdam Klezmer Band: Remixed.
9. Truls Mørk: Bach Cello Suites.
10. Bugge Wesseltoft: New Conception of Jazz. Film ing.

Tøff dame.

En kjapp tur til hovedstaden i går kveld for å gå på konsert, nærmere bestemt releaseparty på Vibeke Saugestads nye plate. Det var artisten selv som hadde invitert meg, jeg bare nevner det. Vi er nemlig kolleger. Ikke når det gjelder sang og musikk, men som oversettere, og det er i den sammenhengen jeg er blitt kjent med henne på Gyldendal-sammenkomstene. Vibeke Saugestad har oversatt bl.a. En djevel i Prada, En shopoholiker finner en søster og ikke minst Utvalgte emner i katastrofefysikk. En veldig flink dame, som låtskriver, komponist - og oversetter. Og veldig fin konsert i bakgården på Palace Grill i går kveld,
fullt av folk og topp stemning.



Jeg er nå den stolte innehaver av et signert eks av Vibeke Saugestads nye plate.





Les om plata og artisten i kulturdelen av Aftenposten i dag, eller HER .

Nok er nok.

Jeg har alltid sett på Melodi Grand Prix, men jeg må innrømme at i en del år nå har det bare vært for tradisjonens skyld. Jeg mener - Melodi Grand Prix er jo så harry at det nesten har vært morsomt bare av den grunn. Men etter det finske vinnerbidraget i fjor fikk jeg nok, og årets norske bidrag, som ville vært pinlig selv på danskebåten, fikk begeret til å renne over. Så nå er det slutt. Farvel, Melodi Grand Prix.
I kveld blir det Almodóvar på NRK2.

Pianisten.

En klar filmanbefaling i dag: Roman Polanskis Pianisten på TV Norge klokken 21.30. Terningkast 6, høyst velfortjent. Eller som en kommentator på imdb sier det: «Overall, The Pianist is one of the most detailed and shocking accounts of the treatment of the Jews by the Nazis, with the atmosphere in Warsaw well captured and believable. Quite possibly, The Pianist will remain in the history of film-making as the most touching and realistic portraits of the holocaust ever made.» Den fikk 3 Oscar, blant annet for beste mannlige hovedrolle (Adrien Brody) og er basert på en sann historie om pianisten Wladyslaw Szpilman. Da jeg søkte litt på ham på amazon etter å ha sett filmen, kom jeg over en plate (se bildet) med tittelen Wendy Lands Sings the Music of the Pianist Wladyslaw Szpilman. Det eneste jeg har klart å finne ut om Wendy Lands, er at hun er en kanadisk sangerinne. Denne platen er imidlertid bare utrolig nydelig, hemningsløst romantisk, det perfekte akkompagnementet for en hjemmealenekveld med god rødvin. Og musikkens alvorlige bakgrunn (jfr. filmen) gir den bare en ekstra dimensjon.

Da Geirr Tveitt og jeg var på påskehandel.

Jeg pleier å si at jeg kjente Geirr Tveitt. Det er en sannhet med store modifikasjoner, derimot er det et faktum at vi var på påskehandel sammen en gang.
Det skjedde på dagen i dag, altså onsdag før skjærtorsdag, en av disse merkelige dagene i året som hverken er helg eller hverdag og det føles som om alle vennene dine har reist sin vei (de har ikke det, det er bare en myte at alle mennesker drar på påskeferie. 80 % av oss blir hjemme.)
Nå vel. Enkelte lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg har en fortid som drosjeeier i hovedstaden. Onsdag før skjærtorsdag i det herrens år 1980 sto jeg på holdeplassen på Majorstua og fikk en henting nederst i Jacob Allsgate, eller kanskje det var en av tverrgatene der, Middelthunsgate eller Elsters gate. Anyway - passasjeren, som altså viste seg å være Geirr Tveitt, lurte på om jeg kunne komme opp, og det kunne jeg. Grunnen var den vanlige - mye bagasje. En diger ryggsekk, en koffert eller to, og diverse annet. Alt fullpakket. Min første tanke var at han skulle hjem til Hardanger til påske. Det skulle han ikke. Han skulle til nærmeste kolonialforretning. Ryggsekken og koffertene og hva det nå var alt sammen, som vi med forente krefter fikk lempet ned på gaten og inn i bilen, viste seg å inneholde tomflasker. Vi kjørte de få hundre meterne opp til butikken i nærheten av Valkyrie plass, og så vidt jeg husker nådde vi den like før stengetid. Dette var lenge før kjøpesentre og kveldsåpne butikker på hvert hjørne. Komponisten spurte om jeg ikke kunne hjelpe ham å handle også, og det kunne jeg selvsagt. Ut av bilen med alt sammen, inn i butikken og opp med tomflaskene. Og så påskehandlet vi. Store mengder langpils, og litt mat. Deretter ut i bilen igjen med all bagasjen, som nå hadde økt betydelig i vekt, ned de få kvartalene til leiligheten og opp trappene med det hele. Eller kanskje det var heis, forresten, det husker jeg ikke. Uansett ble det mye sjauing, men påskeprovianten kom på plass, både vått og tørt.
Tveitt hadde det ikke travelt, og inviterte meg inn i stua. Stua var dominert av et skinnende blankt sort flygel. Oppe på flygelet, i det solfylte rommet, sto det en skjønnhetsåpenbaring av en orkidé i et enkelt, høyt glass. Vi vekslet noen ord, og jeg husker at Tveitt spurte om jeg hadde sans for det vakre i verden. Det mente jeg nok at jeg hadde (jeg tenkte sikkert på min hustru). Så mye mer av den relativt korte samtalen husker jeg ikke, men det jeg husker, var at den gjorde stort inntrykk på meg. Jeg har aldri hatt noe nært forhold til musikk, men jeg hadde da hørt så pass mye om Geirr Tveitt at jeg visste at jeg hadde med en stor kunstner å gjøre. Jeg burde selvfølgelig ha visst mer; at han var en av de mest sentrale skikkelsene i norsk musikk på 1900-tallet, elev av Villa-Lobos og Honegger, en fetert konsertpianist i Europa og «Nordens Bartok» for å nevne noe.
Men handleturen og den påfølgende samtalen ved det blanke flygelet i det solfylte rommet gjorde uansett et uutslettelig inntrykk på meg. Da jeg litt etter satt i bilen igjen, var jeg lettere fortumlet etter dette møtet med en stor kunstner og et nydelig menneske. Jeg husker at jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha kjent ham på ordentlig slik at jeg ikke hadde måttet overlate ham til hans formodentlig ensomme og fuktige påskehøytid, attpåtil hans siste, for han døde i februar året etter.
Mer enn tjuefem år senere sitter jeg så her og bedriver min egen beskjedne kunst mens jeg lar Geirr Tveitts hovedverk «Hundrad folketonar frå Hardanger» fylle rommet og hensette meg dels til minnet om et spesielt møte med et spesielt menneske, dels til en en del av Norge som ikke er ukjent for meg. Hver gang jeg står på ferja mellom Utne og Kvandal, midt i hjertet av Hardanger, så tenker jeg på Geirr Tveitt. Musikken hans er dette landskapet og denne kulturen. Samtidig er den, som all stor musikk, tid- og stedløs. Der Geirr Tveitt er nå, er jeg helt sikker på at han drikker «Harding-øl», som er tittelen på hardingtone nr. 60 i «Brudlaups-suiten», opus 151.

Om Geirr Tveitt kan du lese HER, og vil du høre ham fortelle selv, kan du gå HIT.Naxos har en utmerket hjemmeside og nettbutikk HER.

PS Hvis du tror du aldri har hørt noe av Geirr Tveitt, så tar du feil. Det er nemlig han som har skrevet melodien til «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» (tekst Aslaug Låstad Lygre).

Mer Portugal.

Børge Skråmestø (se innleggene nedenfor) har et innlegg på bloggen sin (trykk her) om fado (urban, melankolsk portugisisk folkemusikk) i forbindelse med den kjente portugisiske fadosangerinnen Christina Brancos konsert i Oslo nylig. «Når nabokona vår tar helgerengjøringen, åpner hun vinduene og setter på - på full guffe! - det vi mistenker er hennes eneste CD; en med The Best Of Amália Rodrigues, portugisernes største fadostjerne gjennom tidene. Nabokona hulke-synger med, for full hals, der hun skrubber steintrappa opp til leiligheten sin og sprayer veggene med kakkerlakk-gass.»
Vel, jeg har faktisk denne CD-en, og Amália Rodrigues vakre stemme akkompagnerer meg ofte under arbeidet (men i motsetning til Skråmestøs nabo har jeg, heldigvis kanskje, hverken språklige eller kulturelle forutsetninger for å hulkesynge med). Christina Branco står på listen over CD-er jeg skal anskaffe. Hun regnes vel av mange som Rodrigues’ arvtager, men provoserer også, fordi hun etter mange fado-affecionados mening er litt for moderne og utradisjonell til tider (ifølge NRK P2s Kulturnytt). Mariza, som Skråmestø også nevner, er derimot ikke min kopp te. Kald stemme, synes jeg.
Nå vel. Som en godt timet kommentar til Portugal-temaet i bloggen disse dager, bringer Aftenposten i dag et annonsebilag nettopp om Portugal. Et typisk turistprodukt, men de har da fått med seg Café A Brasileira i Largo do Chiado, Pessoas yndlingskafé i 1920- og 30-årene (og kaféen hvor Skråmestø sendte sin blogg-kommentar fra). Om Pessoa kan vi videre lese: «Gå gjennom Rua do Ouro, gullbeslagernes gate, hvor Fernando Pessoa bodde. Den strekker seg fra Rossio-plassen og ned mot havna, parallelt med den travlge gågata Rua Augusta med all den vakre mosaikken. I Pessoas hus i Rua do Ouro ligger også en restaurant med 1700-tallsatmosfære. Her kan du oppleve Pessoas beskrivelse av anonymiteten, flyktigheten, luktene, lydene og alt det knapt sansbare som gir en by liv.
Mer litteratur? Gå til Livraria Bertrand, en vidunderlig bokhandel i brun mahogni, fra 1722, i Bairro Alto-området. Av samtidsforfattere, se etter disse: António Lobo Antunes, Sophia Mello Breyner Andersen og José Saramago, Nobelprisvinner, 1998.» (Saramago er i parentes bemerket eget oppslagsord i denne bloggen. Jeg siterte flittig fra hans Jesusevangeliet i advent i fjor.) Det bør for øvrig nevnes at artikkelen "Lisboa for livskunstnere" i dagens Portugal-bilag i Aftenposten, som det ovenstående er hentet fra, er skrevet av billedkunstneren Maria Hjelmeland.

Dette ble mye Portugal, et land jeg egentlig ikke har noe forhold til, men likevel. Som en kuriositet kan jeg forresten nevne at jeg for noen måneder siden fikk en bok i posten, nettopp fra Lisboa. En tysk antologi med spøkelseshistorier fra verdenslitteraturen, av alle ting. Avsender var min venninne Susana, tidligere portugisisk turistsjef i Skandinavia, nå pensjonist og bosatt i København. Hun var hjemme i Lisboa for å rydde opp i dødsboet etter sin mor, og sendte altså meg denne boken som takk for at hun hadde fått en av mine bøker, en samling spøkelseshistorier for barn. Det er nesten så jeg må ha Susanas kikert-salat til middag i dag. Og kanskje en portugisk rødvin, for en gangs skyld?

En helt vanlig dag på jobben.

Akkurat nå oversetter jeg en svensk bok, Skuggan i vattnet av Inger Frimansson. Kåret til beste svenske kriminalroman i 1998. «En briljant uppvisning i psykologisk spänning» ifølge baksideteksten. Inger Frimansson har liksom ikke slått helt gjennom her i Norge. Det er synd. Men det er ikke min skyld.

I går, etter at jeg hadde oversatt hele dagen, leste jeg korrektur på min egen nyeste bok, som kommer på Gyldendal Barn & Ungdom i juli, og som hovedbok i Bokklubbens Barn.



Mens jeg jobber, hører jeg på musikk. I dag prøvde jeg først med Amy Winehouse, men det funket ikke. Så ble det Anouar Brahem i stedet. Astrakan Cafe. Den kan du lese mer om og høre smakebiter av her. Meditativ verdensmusikk som fremmer konsentrasjonen.