Om og fra Ulysses.

«Allerede på de første sidene i romanen møter leseren en fortellermåte som går langt utover det man er vant til å de fleste realistiske romaner. Setningenes form er ofte uvanlig både i den rytmiske oppbygningen og i ordstillingen. Ordvalget er gammeldags her og der, og perspektivet skifter raskt: Noen ganger ser vi tingene fra oven, og så, ofte med en nesten umerkelig bevegelse, opplever vi dem gjennom hovedpersonens sinn. Disse rapportene fra Stephens tankeverden er formet som en indre monolog, ikke slik at han virkelig snakker halvhøyt med seg selv, men tankene og følelsene refereres slik han opplever dem fra øyeblikk til øyeblikk. Rekkefølgen av disse glimtene er bare delvis styrt av personens logiske tenkning. Ofte møter vi tilsynelatende brå sprang fra det ene til det andre. I den grad denne fremdriften lar seg forklare, er det først og fremst ved å tenke seg inn i de viktigste psykologiske koblingene i Stephens sinn. Rasjonell tankevirksomhet i engere forstand spiller ofte en langt mindre rolle. Slik er vel ethvert menneskes bevissthetsstrøm. Uttrykket ’stream of consciousness’ kommer fra psykologen William James (1842--1910). I Principles of Psychology (1890) brukte han det nettopp for å karakterisere hvordan inntrykk, minner, tanker og følelser flyter gjennom menneskesinnet.»

Bjørn Tysdahl om Ulysses i sin Joyce-biografi James Joyce. Liv og diktning (2004).

Et utdrag fra kapittel 3 i Ulysses:

«Den kornete sanden var borte under føttene hans. Støvlene tråkket atter på en fuktig knasende masse, knivskjell, gnissende småstein, som brusende rullet med dønningene, tre gjennomhullet av pæleorm, den tapte Armadaen. Usunne strandflater ventet på å suge seg fast til de vandrende sålene hans, pustet kloakkdunster opp i været, en lomme av sjøgress ulmet i morild under en mødding av menneskeaske. Han gikk utenom dem, varsomt. En porterflaske var sunket til livet i den slamholdige sanddeigen. En skiltvakt, en øy av fryktelig tørste. Knuste tønnebånd i strandkanten, inne på land en labyrint av mørke lumske fiskegarn, et stykke lenger bort krittbeskrevne bakdører og på den høyereliggende delen av stranden en tørkesnor med to korsfestede skjorter. Ringsend med wigwamer for brune rorgjengere og koffardikapteiner. Menneskekonkylier.
Han stanset. Jeg har gått forbi veien til tante Sara. Skal jeg ikke gå dit? Ser ikke slik ut. Ingen her. Han vendte mot nordøst og gikk over den fastere sanden mot Pigeonhouse.»

Dagens navn: George Moore

Så kan man jo spørre seg: Hvem var George Moore? Hvis du leser Wikipedia-artikkelen du finner her, vet du like mye om George Moore som jeg. Hvorfor da gjøre ham til dagens navn i denne bloggen? Fordi, må jeg innrømme, det ikke var noen andre og større ånder som ble født på denne dagen. Bortsett fra den ene av brødrene Grimm (Wilhelm) kanskje, men han inspirerte meg ikke.
Hvorfor da si noe om George Moore, en forfatter jeg aldri har hørt om før? Nettopp derfor. Det er nemlig mange av dem der ute; forfattere man aldri har hørt om. Forfattere som kanskje var kjente i sin tid, som levde et liv av og i og med litteraturen, men som av ulike årsaker er glemt og borte og bare lever sitt obskure etterliv på litteraturhistoriens gjenlukkede sider.
Nå tror jeg riktignok ikke at George Moore er blant de helt glemte der hjemme i Irland. Han var en av de første britiske forfattere som tok opp den franske realismen (han hadde i det hele tatt et nært forhold til franske forfattere og andre franske kunstnere i sin tid, portrettet av ham her er for eksempel malt av Manet), og novellene hans inspirerte den unge James Joyce. Men ellers er det visst ikke så mye å skryte av: «Although a number of his books remain in print, Moore's work remains somewhat outside the mainstream of both Irish and British literature; he founded no school or movement and has had few, if any, followers.» Alt ifølge Wikipedia.
Av nysgjerrighet sjekket jeg Norbok (Norsk Bokfortegnelse - du finner lenke dit under "Lenker" til venstre på bloggen) for å se om noe av Moore var oversatt til norsk. Det var det. Esther Waters. Ifølge Norbok en novelle på 721 sider. Hallo? En novelle på 721 sider? Snakk om oversettertabbe. "Novel" på engelsk er som kjent "roman", og ikke "novelle" (som heter "short story"). Håper ikke oversettelsen av Moores roman står i stil med dette, men det er det neppe noe poeng i å prøve å finne ut av. Moores eneste oversettelse til norsk kom nemlig i 1895 og er nok derfor ganske utdatert uansett. Men at den kom på norsk allerede året etter originalutgivelsen, tyder vel på at Moore var en størrelse. En gang.

Oscar Wilde ble en gang spurt om han kjente George Moore, og svarte: «Om jeg kjenner ham? Jeg kjenner ham så godt at jeg ikke har snakket med ham på ti år.»
Hva nå han mente med det. Uttalelsen kan ikke akkurat oppfattes som smigrende for Moore, men den sier kanskje mest om Wilde, for Wilde sa jo så mye, ofte bare for å si det.
Det minner meg om Dorothy Parkers lille poetiske kommentar til Wildes slagferdighet:

Når jeg blant fagfolk prøver på
å si et treffende bon-mot,
vil aldri jeg ha æren av det.
Vi vet jo godt at Oscar sa det!

Men dette skulle handle om Moore, og ikke om Wilde. Som forfatter kan det jo hende at Moore hadde fortjent å bli husket like godt som Wilde. Hva vet jeg? Jeg sender de beste tanker til Moore og hans ettermæle, og til det deilige hjemlandet hans - som forfattere riktignok har hatt en tendens til å reise fra, når jeg tenker meg om. Men jeg reiste til det en gang; jeg har vandret i regnvåte gater i Dublin, sittet foran torvilden på en bondegård i Kerry og tålmodig stoppet bilen på smale fjellveier oppe blant Mcgillycuddy’s Reeks fordi sauflokkene har forrangen på de kanter. Omtrent som på Vestlandet, for øvrig - som også er en ganske eksotisk verden. Men det er en annen sak.

Dagens navn: James Joyce

James Joyce ble født i dag, i 1882, og døde i 1941. Et navn i verdenslitteraturens elitedivisjon. Han forlot sitt Irland som ganske ung mann og levde hele sitt voksne liv i selvvalgt landflyktighet. Alle som har fulgt litt med i denne bloggen, har skjønt at Joyce er en av mine yndlingsforfattere. Joyce er på samme tid både vanskelig og lett tilgjengelig. Han var, med Ulysses, en av de store fornyere av romanen, en av de første litterære modernister, og det er neppe noen overdrivelse å si at nesten alle moderne forfattere står i gjeld til ham. Hans språklige kreativitet var enorm, samtidig som hovedverkene hans, Ulysses og Finnegans Wake, er spekket med folkelighet og humor.
Joyce levde i det vi har all grunn til å tro var et lykkelig ekteskap med Nora, som med sin folkelighet og likefremhet ga ham mye av det stoffet han trengte, men som knapt nok leste mannens verker, og som bebreidet ham for ikke å skrive bøker folk kunne lese. Hun mente dessuten at han heller burde ha blitt sanger (Joyce hadde et meget stort sangtalent). Likevel støttet hun ham fullt ut i den kunstnergjerningen han valgte. To svært ulike mennesker intellektuelt sett, men likevel en meget god match, blant annet på det erotiske og på det økonomiske område.

Stephen King forteller en historie om Joyce:

«Hvis ’les masse, skriv masse’ er Det Store Bud - og jeg kan forsikre deg at det er det - hvor mye skriving er ’masse’? Det varierer selvsagt fra forfatter til forfatter. En av yndlingshistoriene mine om dette temaet - sannsynligvis mer myte enn sannhet - handler om James Joyce. Ifølge denne historien kom en venn for å besøke ham en dag, og fant den store mannen liggende utover skrivebordet sitt i en positur som antydet den største fortvilelse.
- James, hva er i veien? spurte vennen. - Et det arbeidet?
Uten å løfte hodet for å se på vennen og uten å bruke ord bekreftet Joyce dette. Selvsagt var det arbeidet - er det ikke alltid det?
- Hvor mange ord fikk du skrevet i dag? fortsatte vennen.
Joyce (fremdeles fortvilet, fremdeles med hodet ned mot bordet): - Syv.
- Syv? Men James ... det er bra, i hvert fall til deg å være.
- Jo, sa Joyce og så endelig opp, - det er vel det ... men jeg vet ikke rekkefølgen på dem!»

"En forfatter med stor F, med genuin sans for komikk" (Joyce)

Omslaget til den norske utgaven, 1998. Mannen på bildet er Flann O'Brien (Brian O'Nolan) selv.

Bjørn Tysdahl (se innlegget «Om Joyces betydning») nevner den irske forfatteren Flann O’Briens At Swim-Two-Birds som en av de mest kjente romanene som mest eksplisitt bruker Joyces teknikker. Utmerket norsk oversettelse ved Bjørn Hermann. På Svøm-to-fugler, kom i 1998, med etterord av Robert Ferguson. En boksamling er ikke velassortert uten denne boka i avdelingen for irsk litteratur. Den er sær så det holder, og jeg må innrømme at jeg foreløpig bare har bladd i den, men den er en av de leseopplevelsene som venter.

Mer om O'Brien:
http://www.necessaryprose.com/obrien.html
http://en.wikipedia.org/wiki/Flann_O%27Brien

Innledningen på boka:


«Etter å ha plassert tilstrekkelig brød i munnen til tre minutters tygging, inndro jeg mine sansers oppfattelsesevne og trakk meg tilbake til mitt sinns avsondrethet, mens øynene og ansiktet anla et tomt og åndsfraværende uttrykk. Jeg reflekterte over emnet for mine litterære fritidsaktiviteter. Én begynnelse og én slutt på en bok var noe jeg ikke kunne akseptere. En god bok kan ha tre fullstendig forskjellige åpninger som bare er relatert til hverandre i forfatterens forutviten, eller for den saks skyld hundre ganger så mange slutter.»

Om Joyces betydning

Hva Tysdahl sier om Joyces betydning:

"Joyces betydning for senere diktere har vært og er stor, men den er mer generell enn spesifikk. Ulysses og i enda høyere grad Finnegans Wake er så spesielle at de ikke har fristet mange diktere til nære etterligninger. Det er interessant å merke seg at en av de kjente romanene som mest eksplisitt bruker Joyces teknikker, irlenderen Flann O’Briens (1911-66) festlige At Swim-Two-Birds, markerer både nærhet og avstand ved at store deler av den er en parodi på Ulysses. Å ha Joyce på altfor nært hold kan bli lammende for en dikter. Det forsto Joyces venn Samuel Beckett. Joyce var en inspirasjon for ham i det å prøve ut nye teknikker og temaer i fortellinger og skuespill, men Beckett holdt avstand. Han skapte i utpreget grad sin egen form og sitt eget dikteriske univers.
Den mer generelle betydningen Joyce har fått, må sees i sammenheng med det litteraturhistoriske faktum at han var en toneangivende modernist. Det var nettopp ved å lese Joyce at svært mange av de yngre diktere i mellomkrigstiden sugde til seg nye ideer -- ideer som de til dels kunne finne hos andre diktere, men som var særlig iøynefallende og minneverdige hos Joyce. En generell vilje til å eksperimentere; personskildring ved hjelp av indre monolog; avvik fra tradisjonell kronologi i fortellinger, for eksempel ved at handlingen er konsentrert om et kort tidsrom; ingen enhetlig og umiddelbart troverdig fortellerskikkelse; en avslutning som stiller spørsmål mer enn den svarer -- slike karakteristiske trekk ved modernismen er fortsatt levende i dagens litteratur. Leken med ord i Finnegans Wake har naturligvis interessert poeter like mye som romanforfattere. Jan Erik Volds (f. 1939) praktfulle lille dikt «Kulturuke» er ingen etterligning av Joyce, men det vitner om en frihet overfor ordbøkene som Joyce har bidratt til å skape."

Fra Bjørn Tysdahl: James Joyce, liv og diktning. Cappelen 2003