Ved hjelp av de ca 150 hestekreftene jeg disponerer, har jeg latt meg frakte til hovedstaden langs en vårgrå og kveldsstille E18, og er nå på plass i klosterherberget, hvor jeg ble ønsket blidt og gjenkjennende velkommen av vakthavende nonne. Jeg har jo bodd her noen ganger etter hvert, og de vet at jeg tilhører folden.
Mitt hovedstadsopphold er denne gang, som så ofte ellers, i embets medfør, jeg skal nemlig på årsmøte i Norsk Oversetterforening i morgen, lørdag, med påfølgende middag om kvelden. Jeg er så absolutt ikke noe foreningsmenneske og hører til dem som skyr alle former for verv, ikke fordi jeg er arbeidssky, men fordi jeg ikke passer til denslags, men da jeg ble spurt om å sitte i en komité, syntes jeg ikke jeg kunne svare nei, siden vi er en såpass liten forening at man føler en viss forpliktelse til i hvert fall å bidra litt. Og når dette årsmøtet først skal velge meg inn i en komité, så syntes jeg også at jeg kanskje burde være til stede på det. Så derfor er jeg her, og sitter nå og blogger i min lille celle, etter en kort vindusshopping i Bogstadveien. Jeg må jo ut og gå, enten jeg er her eller der.
Forrige gang jeg var her fant jeg Graham Greenes essays i bokhylla ute på gangen, og hadde tenkt å lese videre i den under dette oppholdet, men så var den borte vekk. Dårlig gjort. Hva er det for slags mennesker som rapper bøker i et kloster? I stedet fant jeg
Mrs Dalloway på engelsk, i paperbackserien Oxford World’s Classics. Jeg vil lese mer engelsk litteratur på originalspråket, har jeg funnet ut. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til innledningen, men der har jeg fått vite at Virginia Woolf begynte å lese Proust våren 1922 (og fortsatte med det i flere år), og at hun, fordi hun leste ham på fransk, trodde at det fremmede språket beskyttet henne mot å bli altfor påvirket av ham i sin egen skriving. ”All the same, there is a Proustian glimmer about Mrs Dalloway.”
Man får også vite at hun mislikte bøkene til Joyce, særlig
Ulysses, formodentlig, skjønt hun fant det siste kapitlet ”immortal”. Kanskje hun bare var sur fordi Joyce kom henne i forkjøpet med å la boken foregå i løpet av én dag i juni, noe både
Ulysses og
Mrs Dalloway gjør. Også på andre måter er det vel mer enn sannsynlig at Woolf lærte et og annet triks av Joyce, ikke minst ”in giving expression to the flow of her thoughts”.
Nå tar jeg med meg Mrs Dalloway til sengs.
