Forleden dag havnet jeg i en merkelig situasjon. Jeg var
ferdig med Dickens’ Bleak House og måtte finne en ny bok. Av en eller annen
grunn hadde jeg fått for meg at jeg skulle lese Sartres Kvalmen. Jeg skulle ut
og reise, og da er det spesielt viktig for meg å ha noe å lese om kvelden. Jeg
hadde ikke lest mange linjene i Kvalmen før jeg husket at jeg hadde prøvd meg
på den flere ganger før, uten å klare å lese den. Jeg tror det er Brikt Jensens
oversettelse som irriterer meg fordi han skriver «der» i stedet for «det», i
setninger som: «Der måtte ikke svares, der måtte ventes», «Nå vet han at der
har vært andre i hans situasjon.» Dette er manerlig i mine øyne. En
Bergens-manér, kanskje. Brikt Jensen var bergenser. Det skaper en avstand mellom meg og teksten.
(Men når jeg blar og leser i boken akkurat nå, for å finne eksempler, slår det
meg at jeg kanskje har latt meg forlede av denne avstanden, slik at jeg ikke
har sett selve teksten. For nå slår det meg at den ikke er så verst likevel,
teksten altså, og at jeg kanskje burde se forbi Jensens manér og gi teksten en
ny sjanse. Ja,faktisk. Kanskje det var det som var meningen med at jeg plukket den frem? Vel, det får bli en annen gang. Visste du forresten av Sartre er den
eneste som har nektet å motta Nobelprisen i litteratur? Begrunnelsen finner du
HER.
Latterlig nok henvendte han seg noen år senere til Svenska
Akademin og ba om å få prisen utbetalt likevel. Men det fikk han selvsagt ikke.
Mitt problem: Jeg hadde ikke noe å lese på. På stedet hvor
jeg bodde, var det noen bokhyller ute i korridoren; jeg lette der, men uten å
finne noe. Dagen etter kjøpte jeg noe
faglitteratur på Akademika på Blindern og hadde dermed noe å lese på senga den
kvelden.
Da jeg kom hjem, måtte jeg finne en ny bok å lese. Mer Dickens?
Ingen bok av Dickens «falt meg i hendene».
Det gjorde derimot et verk litt foran ham i hylla for engelsk
litteratur, nemlig George Eliots Middlemarch, av flere kjente litterater
betegnet som den beste engelske roman noensinne. George Eliot (Mary Ann Evans)
var Dickens’ samtidige. Kjente de
hverandre, tro?
Var det tilfeldig at
jeg valgte en bok fra samme tidsepoke? Jeg tror ikke det. For det første passer
Middlemarch godt inn i min kanoniske lesning, dessuten er det noe med den
brede, fortellende stilen i denne perioden som passer meg akkurat nå.
