Og så var det Botheim-søstrene igjen

Tabloidavisen Dagbladet hører så absolutt ikke til min daglige lesning (bare på lørdager på grunn av kryssorden i Magasinet), men i dag fikk jeg den stukket i hendene og bladde derfor litt i den. Jammen har avisen et bilag på fredager også, og hva skuet mitt øye, jo et nesten helsides intervju med søstrene Botheim, forfatterne av Ramstein pensionat. Og som et lite apropos til tidligere omtaler, blant annet referansene til den noe negative kritikken i Morgenbladet: "Det skal være ei bok som er både god og dårlig. Det er viktig at den har feil ved seg, og at karakterene også har store feil ved seg. Hvis man skal analysere boka, er begrepet feil helt sentralt."
Tja, det kan jo være en smart måte å forsikre seg mot dårlig kritikk på, men det kan jo også være at de rett og slett mener det. Men les intervjuet, dette er sikkert en avis som befinner seg i mange norske hjem. I dag altså også i mitt, men bare ved en inkurie.

Intern humor? Meir om Brontë-søstrene frå Lesja

«Intern humor» er overskriften på Morgenbladets anmeldelse av Botheim-søstrenes debutroman Ramstein pensionat, som jeg nettopp har lest. «Kryssklipping blir ikkje automatisk interessant litteratur,» er anmelderen Nora Simonhjells konklusjon. Jeg konkluderer med at hun ikke likte boka så godt som jeg gjorde. For det første har hun problemer med å se boka som en roman, samtidig som hun sier at «romanen er jo den sjangeren som stadig fornyar seg. Men dersom noko skal kunne kallast ein roman, må det vere noko som gjer teksten estetisk interessant». Jeg er usikker på hva anmelderen legger i «estetisk interessant». Vi er nok i det hele tatt uenige, anmelderen og jeg. Jeg er for eksempel ikke enig i at både by- og bygdeportretter preges av klisjeer. Det er en lettvint påstand å komme med, og etter min mening stemmer den ikke. Anmelderen har heller ikke sans for boka som fellesprosjekt: «I eit intervju får eg vite at søstrene har insistert på å skrive halvparten av boka kvar, og, ja mest ned til ordnivået har dei arbeidd etter prinsippet om annankvart ord. Det kollektive og kontrastive med skriveprosessen skin tydeleg igjennom. Fleire av fragmenta får dermed noko hakkete over seg.» Fortsatt er anmelderen og jeg uenige: Jeg lot meg under lesingen imponere nettopp av «det kollektive og kontrastive». I mine øyne ga det teksten en ekstra nerve. Imponerende og morsomt samarbeid, tenkte jeg. Humoren går også anmelderen hus forbi: «Boka insisterer på at ho er morosam.» Til det må jeg bare si at jeg selv har en stor forkjærlighet for humor i litteraturen og at jeg jobber med humor i mine egne bøker. Overfor meg som leser nytter det ikke å «insistere på å være morsom». Jeg har vært borti mange bøker som har utgitt seg for å være morsomme, men som ikke er det. Men Ramstein pensionat er morsom. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at nettopp humoren er et av mest overbevisende trekkene ved denne boka. «Intern» opplever jeg den ikke som. Men kanskje den ble litt for subtil for anmelderen? Eller kanskje det bare er et spørsmål om smak og behag, hva vet jeg.

Bare ett sted er jeg enig med anmelderen: Hun siterer fra samme sted i boka som jeg også gjorde i mitt innlegg om den 19. november (litt lenger nede). «Her finst det ei interessant spenning i teksten,» sier anmelderen. «Dessverre blir ho ikkje utvikla.» Jeg er enig i at denne teksten fremhever seg med en spesiell litterær kvalitet, men for meg, i langt større grad enn for anmelderen, inngår den i det jeg opplever som en vellykket og underholdende helhet. Anmelderen ville i det hele tatt hatt en annen bok. Det ville ikke jeg. Dermed ikke sagt at det ikke skal bli spennende å se hva «de norske Brontë-søstrene» gjør neste gang, hvis det blir noen neste gang, for litteraturhistorien har vel neppe noen eksempler på at et søskenpar har skapt et skjønnlitterært forfatterskap sammen? Det er vel spesielt nok bare med denne ene boka? Men om de nå skriver videre, sammen eller hver for seg, er det klart at deler av denne boka, som ovenfor nevnte fragment, kan være mer interessante enn andre deler av boka å utvikle videre. Her er nok anmelderen og jeg enige. Og talent skorter det neppe på hos de to søstrene.

Ramstein pensionat

Jeg leser for tiden Ramstein pensionat av søstrene Sigrid Sørumgård Botheim og Guri Sørumgård Botheim. Det er debutboken deres - «ein original og leikande roman om einsemd, kjekke menn, edle dropar og livet i Bygde-Noreg» ifølge baksideteksten. Det er for det første en lettlest bok, og det har nok med bokas form å gjøre. Dette er mer en roman-collage enn en tradisjonell roman. Her er både dikt, sanger, avisartikler, dødsannonser og brev, foruten brokker av det man kan kalle vanlig tekst både i form av gjengitte samtaler og normal fortellende prosa. Denne collage-formen gjør at det er mye luft i boka.

Boka handler i korthet om den unge ugifte arkitekten Debbey J. Sørheim, som arver Ramstein pensionat etter sin gamle tante.

«Debbey visste ikkje at livet kunne bli slik [ho vil ikke uttrykkje seg, ikkje bemerke seg]. Dei få gongene ho seier noko [høge hælar klikkar], er ho skarp og negativ. Ho har ikke omsorg eller rausheit. Ho er beisk [det er spegelblankt] mot seg sjølv og bitter mot andre [får ikkje fraspark]. Ho ripar inn i papir [går seg nesten fast] alle feila ho har gjort i livet. Debbey, du må vera [det gjeld å halde seg i strake liner bortover] tolmodig [sykle beint framover]. Debbey, så langt ute, så trist inne i seg [ho trillar sykkelen sakte heim frå arbeid]. Debbey ventar på at noko skal skje som gjer livet betre.»

Collage-formen kan kanskje virke rotete på noen, og fortellingen springende, men jeg opplever dette som et spennende eksperiment med romanformen, og søstrene får faktisk sagt ganske mye på sin underfundige og morsomme måte, om mennesker, om kultur, om bygdeliv og mye annet. Her er for eksempel livsvisdom av typen «Det finst ingen mann det ikkje er noko feil med» (Debbey og venninnene hennes er veldig opptatt av å finne den rette) og «Ein må ikkje ha reist rundt halve jordkloten for å ha eit rikt liv. Det gjeld å vera open for dei opplevingane som finst.» Det siste kunne jeg ikke vært mer enig i.

«Ein original og leikande roman» er en god karakteristikk av denne boka. En lystbetont leseopplevelse.

Reiselektyre

Jeg skal snart ut og reise litt, og når jeg skal ut og reise, vil jeg gjerne ha med meg en helt ny bok som jeg gleder meg til å lese. Denne gangen passet det sånn at jeg akkurat blir ferdig med Herta Müller før jeg skal dra, men hva skulle jeg ta med meg? På morgenturen i dag tenkte jeg at jeg fikk ta en titt på hva jeg har liggende (eller stående) og se om det kom noen bok til meg. Men da jeg kom hjem, hadde det allerede kommet to bøker til meg med dagens post. Den ene var Ramstein Pensionat av søstrene Sigrid Sørumgård Botheim og Guri Sørumgård Botheim, tidligere omtalt i DETTE innlegget. Akkurat rette boka å ta med seg. Det er Samlaget som har vært så vennlig å sende meg den.
Fra Amazon hadde jeg fått den bestilte The Book of Dead Philosophers - "marvelous and funny anecdotes about the death of 190 philosophers", "thought-provoking but also highly entertaining" og "worthy the prose writing of Woody Allen" ifølge anmeldere.
Dermed skulle jeg være vel utstyrt med lesestoff for turen.

Dei nye Brontë-søstrene frå Lesja

DETTE intervjuet med søstrene Botheim fra Lesja befinner seg på bloggen JEGBORHER og bør bare leses.