Viser innlegg med etiketten Laxness. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Laxness. Vis alle innlegg

19. januar 2010

Om Laxness og litt mer






Etter å ha lest Laxness’ Verdens lys nå før jul, oppdaget jeg at beretningen om Olafur Karason egentlig består av to bøker; Verdens lys og Himmelens skjønnhet. Via antikvariat.net fant jeg et pent sett hos Drammen Antikvariat, som kom i posten i dag. Det er et antikvariat som kan anbefales, jeg har i hvert fall vært veldig fornøyd de gangene jeg har handlet der.

Jeg samler. Ikke mer enn før, men mer bevisst enn før. Jeg har riktignok aldri anskaffet bøker for kvantitetens skyld alene, men jeg har prøvd å favne over ganske mye, og sjelden kvittet meg med bøker. Resultatet er noe sånt som 7000 bøker (tror jeg at jeg kom til sist jeg telte), relativt oversiktlig ordnet, men tross alt så mye at jeg ikke lenger har fullstendig oversikt. Det er sikkert et alderdomstegn at jeg nå kan tenke meg å desimere samlingen. Om det kommer til å skje, er imidlertid høyst tvilsomt. Men samtidig, som sagt, absolutt ikke slutte å samle, men samle mer bevisst, og da snakker jeg primært om skjønnlitteratur. Som nå Laxness. Jeg ante for eksempel ikke om jeg hadde noe av ham, men jeg var nokså sikker på at jeg i hvert fall ikke hadde sagaen om Olafur Karason og Brekkukotkrønike, som jeg nylig anskaffet. Ved ettersyn viste det seg at jeg hadde Bygdekrønike og Islands klokke. Det ante jeg ikke før jeg så etter i hylla. Men plutselig har jeg nå oppdaget Laxness og begynner å få et visst utvalg av ham.

Jeg er nettopp ferdig med å lese Kjersti Rorgemoens Purkene snudde seg, et nytt herlig møte med en av de tøffe unge damene i ny norsk litteratur. Hva skal jeg lese nå? Også om en kvinne som forteller en historie, men kontrasten kunne neppe vært større. Tålmodighetens stein av den afghanske forfatteren Atiq Rahimi, som han fikk Goncourtprisen for i fjor. En pris den norske litterære verden knapt vet om, men som er meget stor og betydningsfull i den franske litterære verden.

Atiq Rahimi skriver tydeligvis på fransk og bor formodentlig også i Frankrike siden han fikk denne prisen. Med andre ord en bok som knytter an til både Afghanistan og Frankrike. Boka er oversatt fra fransk av kollega Tom Lotherington, som jeg også har fått den av.

Jeg har selv oversatt tre bøker som foregår i Afghanistan, Parvana, Parvanas reise og Shauzia, internasjonale bestselgere av den kanadiske forfatteren Deborah Ellis, et resultat av hennes opphold som hjelpearbeider i Afghanistan. De handler også om en kvinne, Parvana, som er 11 år i begynnelsen av første bok og som må kle seg ut som gutt for å kunne jobbe og holde liv i familien. Sterke bøker om en virkelighet som antagelig ikke er så forskjellig fra den gangen Taliban hadde makten. Det er nesten ufattelig at menneskelig klarer å eksistere under forhold som i Afghanistan. Men eksistere og eksistere - jeg leste for en stund siden at gjennomsittsalderen for afghanske kvinner er noen og førti år. Og nå skal jeg altså lese om en av dem. Håper det ikke blir altfor jævlig. Boka er heldigvis ikke tykk. (I parentes bemerket kunne lignende historier som dem Ellis og Rahimi forteller, fortelles fra andre lidende deler av verden.) HER er Bok&Samfunns omtale av Tålmodighetens stein.

Tidligere opererte jeg med en liste her i bloggen over bøker jeg planla å lese. Det har jeg ikke lenger, for jeg liker best å lese etter innfallsmetoden. Et tilfeldig funn i egne hyller, bøker som «faller meg i hendene» på ulike vis. Andre bind om Olafur Karason kommer jeg imidlertid helt sikkert snart til å lese, og antagelig også Bartleby & Co av Vila-Matas, som jeg straks kommer til å anskaffe. Det er vel det nærmeste jeg kommer er en plan for lesningen fremover. Dermed er det rikelig rom for tilfeldigheter og spontane innfall. Jeg har forresten god erfaring med å lese flere bøker på en gang, fortrinnsvis svært forskjellige bøker. Da blir det variasjon og man går ikke så lett lei, har jeg funnet ut.

PS Inspirert av en kommentar her i bloggen, kommer jeg i år til å føre liste over hvilke bøker jeg anskaffer i løpet av året. Det er noe jeg ofte har tenkt på, men aldri gjort alvor av. Men i år skal jeg gjøre det.

14. januar 2010

Brekkukotkrønike







Tilfeldigheter ville at jeg dumpet innom mitt eget gamle antikvariat i dag (tidligere omtalt i DETTE innlegget) og benyttet anledningen til å høre om de hadde Laxness’ Verdens lys, som jeg relativt nylig har lest og omtalt, og som var en stor leseopplevelse. Jeg karakteriserte den vel, i årsoversikten min for leste bøker i 2009, som en av de største leseopplevelsene det året, sammen med Philippe Claudel, og kanskje en av mine største leseopplevelser overhodet. Jeg er virkelig glad over å ha oppdaget Laxness. Verdens lys hadde de ikke, men derimot Brekkukotkrønike, en bok jeg aldri har hørt om. Men jeg trengte ikke bla mye i den for å gjenkjenne mesterfortellerens grep og glede meg til lesingen. En usedvanlig vakker bok dessuten, en bokklubbutgave illustrert av Ørnulf Opdahl. Bokklubbens egen omtale her.

Egentlig er jeg skeptisk til denne typen illustrering av skjønnlitteratur, men i dette tilfellet tror jeg neppe noen kunne gjort det bedre og riktigere enn Opdahl. Han spiller på lag med Laxness, i motsetning til Arne Nøst i Unge Werthers lidelser, tidligere omtalt i DETTE innlegget, et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når illustratøren befinner seg på en annen klode enn forfatteren.

Og dermed var årets første bokkjøp foretatt. En hundrelapp var ingen upris, skjønt litt redusert som en gest til antikvariatets grunnlegger. Men den egentlige prisen på 120 kroner var det heller ikke noe å si på.

1. desember 2009

En bok, et utdrag

Livets lys av Halldór Kiljan Laxness handler om gutten Olafur Karason Ljosvikingur, som fører en mildt sagt miserabel tilværelse som legdebarn på gården Fotur under Fotafotur. Slik begynner boka:

«Han står i fjæra under gården sammen med en tjeld og en pist og ser på bølgedraget. Kanskje skulker han arbeidet. Han er et legdebarn, derfor er det som lever i ham en verden for seg, et annet blod, uten slektskap med de andre. Han er ikke en del av noe, men står utenfor, og ofte er det tomt omkring ham, og det er lenge siden lengselen våknet i ham etter en uforklarlig trøst.»

En uforklarlig trøst finner han i en religiøs åpenbaring, da Gud manifesterer seg for ham en dag ute i naturen.
«’Gud, gud, gud,’ sa han og skalv av kjærlighet og ærbødighet, kysset jorda og grov fingrene ned i grasvorden. Han hadde en sterk følelse av velvære også etter at han begynte å komme til seg selv; han ble liggende, lå stille i ekstase og kjente det som det aldri mer kunne falle noen skygge over hans liv.»

Så vel går det dessverre ikke; prøvelsene står i kø. Han må slite og trelle på gården, tynnkledd i kulda, og blir i tillegg direkte mishandlet med juling og knapp kost. Etter et sammenbrudd blir han sengeliggende og har det brukbart en stund, men så:

«Men etter som det led på, søkte hjertelaget det gamle genget på ny, og folk sa høyt og tydelig hva de mente om denne legdeungen som lå her og fordøyde og innbilte seg at han var syk, mens andre måtte trelle for ham. Husfruen Kamilla skrev til far hans i en by langt borte og ville ha større bidrag. Så begynte gutten å gå oppe og bar vann igjen. Han hadde ofte ulidelig hodeverk, men ingen ville høre på sykdomssnakk lenger; det var vår snart og nok å ta seg til - spa ut hardtråkket møkk av sauefjøset, breie den over jordene, knuse den. Han hadde nesten aldri ro til samvær med guddommen.»


Det eneste lysstreifet utenom troen, er hangen til bok og skrift og et brennende ønske om å bli skald. Han lærer å lese og skrive, men bøker er det knapt med. En bok han klarer å tuske til seg og bærer som en skatt på brystet under klærne, blir tatt fra ham når han skal skifte undertøy etter vinteren (!). «Nei nå mener jeg,» sa fostermora. «Herren være meg nådig. Hva er det for faenskap han har innpå kroppen? [...] Hvem har gitt deg denne boka? [...] Legg denne faenskapen under gryta, og det straks.»

Hans forsøk på å dikte blir ikke møtt med blidere øyne. «Da kvelden kom, hadde alle hørt visa. De kastet seg over skalden alle som en; hver på sitt vis. ’Jaså, så den vesle snørrungen har begynt med skittprat alt,’ sa brødrene. [...] ’Han bare later som han har diktet det,’ sa ungjenta Jana, ’han har nok bare hørt det et eller annet sted og stjålet det.’»

Forfatteren har sine ord i behold: «Ja, det er vanskelig å være dikter ved det ytterste hav.»

Helsa blir bare verre, og til slutt vil de ikke ha den pleietrengende og uproduktive legdegutten på gården lenger. Flyttemannen Reimar kommer og henter ham, og frakter ham vekk på en båre spent mellom to hester. Ferden opp i den islandske fjellheimen gjør sjuklingen fra seg av angst. Han er sikker på at båra skal velte når som helst, og er overbevist om at han vil være død før de når opp på høyfjellet.
Men Reimar flyttemann har hørt «at sjukingen hadde gaver for diktekunst», og begynner å deklamere så mye vidunderlig poesi at Olafur glemmer all frykt.

«Du er da ikke skald?» sa han omsider.
«Å, det fins vel knapt skalder som er oftere på folketunge, min venn,» svarte Reimar skald. «Spør kvinnfolkene i Svidinsvik! Hele fire rimeflokker kan jeg vedgå meg, med forlov, min venn - Rimer om Memrok og Kalibab, Rimer om Nagel og Apagitta, Rimer om Engilråd Samseyardronning og Rimer om Rokkefor og Kamenber - foruten all nåtidspoesien, slikt som over tjue bryllupsdikt, femti minnedikt, som jeg aldri lar gå for under femogsytti øre stykket, og bort imot to hundre kjærlighetsdikt til gutter og jenter, i andres navn, og da har
jeg ikke nevnt personlige dikt som jeg har laget rett ut av hjertet, om utroskap i Svidinsvik for eksempel, om ulykker, tobakksmangel, fyll og slik bortetter. Sist, men ikke minst, er jeg så fri, min venn, å nevne mindre diktninger, som for eksempel hesteviser, sjømannsviser, viser om lekre saker, nidviser, liderlige viser, barnerim, bakvendte viser, kunstferdige viser og viser laget på stående fot. Ja, jeg tror nok jeg kan si jeg har klemt sanggudinna til skambeinet, gutt.»

Halldór Kiljan Laxness: Livets lys
Oversatt av Wilhelm Kaurin

Den norske Wikipedia-artikkelen om Laxness finnes HER.
Laxness (1902-1998) var selv fra tidlig alder av fast bestemt på å bli forfatter. Han mottok nobelprisen i litteratur i 1955, og er blitt betegnet som «den siste nasjonalskald».
I 1923 konverterte han til katolisismen og tok mellomnavnet Kiljan etter den irske martyren St. Kilian. Sitt forhold til troen og den katolske kirke har han beskrevet i romanen Den store væver fra Kashmir, som ble utgitt i Norge i dansk oversettelse i 1975.