Hva er det med Vigdis?

Morgenbladet melder i dag at Vigdis Hjorth er i ferd med å gå fra å ha blitt oppfattet som en erotisk-patetisk forfatter til en kvalitetsforfatter. Det er en av avisens frilansmedarbeidere, Lena Lindgren, som sier dette i en kommentar i forbindelse med radiodokumentaren Hva er det med Vigdis Hjorth som sendes i NRK P2 denne helgen. Erotisk-patetisk? Er ikke det en litt ... patetisk betegnelse - som kanskje sier mer om Lena Lindgren enn om Vigdis Hjorth? Bare en strøtanke ... Det kan jo dessuten hende at Lindgren har hentet denne betegnelsen fra NRK-programmet, og at den ikke er hennes egen. Lindgren skriver (eller kanskje refererer): «Vigdis Hjorth har skrevet 20 bøker. Nå skjer det at hun går fra å ha blitt oppfattet som en erotisk-patetisk forfatter til en kvalitetsforfatter. Kanskje fordi hun skriver bedre bøker. Men kanskje har det også noe med oss å gjøre.»
Tja, ikke vet jeg. Innlegget i Morgenbladet handler egentlig om hvordan Vigdis Hjorth (og andre) "iscenesetter" eller ikke iscenesetter seg selv i mediene.
Selv oppdaget jeg Vigdis Hjorth som forfatter først med hennes siste bok, Hjulskift. Innlegget om den finner du HER . Kanskje Vigdis Hjorth skriver bedre nå enn før, men den «åpenbaringen» som Hjulskift representerte for meg, fikk meg også til å se de tidligere bøkene jeg har lest av Vigdis Hjorth i et nytt lys. Kort sagt gikk det opp for meg at Vigdis Hjorth alltid har skrevet godt. Blant annet har hennes erotiske beskrivelser aldri slått meg som patetiske.
Jeg har seks av Hjorths titler i mine hyller, og jeg har lyst på mer. Og nå som hun har gått fra å være en erotisk-patetisk forfatter til å være en kvalitetsforfatter, kan jo enhver stå åpenlyst frem som Vigdis Hjorth-fan!

Er det noe med menn og biler?

«Nei, det er ikke mer å fortelle. Eller det angår bare meg. Det er privatliv. Jeg møtte Pierre i Paris, og jeg ble ... nå ja, jeg ble altså ... ja, jeg sjenerer meg ikke for å fortelle det ... jeg ble forelsket.
Pierre er mekaniker og smed.
Fransken hans er nokså vanskelig å forstå. Med en gang jeg så ham, gikk det en elektrisk strøm gjennom meg. Jeg så på at han arbeidet. Men jeg så på at han hamret ut en bilfelg, kald ... og bare med en skrustikke og en langskaftet hammer, på øyemål, nøyaktig som om han skulle ha brukt de fineste instrumenter. Det var mens jeg så på hendene hans, tynne og sterke, og så presise i alt de gjorde, -- da var det jeg forsto hva kunst er, og hva som skal til for å male et godt bilde: generasjoner og generasjoner av folk som Pierre, håndverkere som ham ...
Han så opp og smilte, og jeg spurte om han visste om et rimelig hotell i nærheten, på tross av at jeg hadde et allerede. Han gikk med meg til et lite hotell et par gater borte og akkorderte for meg. Så gikk han tilbake til verkstedet, og om kvelden spiste vi middag sammen på en billig restaurant.
Da vi var ved osten, smilte han til meg over vinglasset.
«Faire l’amour?» sa han lavt.
«Oui!» sa jeg.
Vi begynte å kysse hverandre på gaten allerede, og vi fortsatte i sengen. Jeg lå lenge i armene hans, og vi lå med bryst og maver mot hverandre. Etter ... alltid med ansiktene mot hverandre, på samme måte, jeg på ryggen. Han gjorde det vidunderlig, langsomt, rolig og grundig ... alltid på samme måten.
Han varierte aldri noe. Han var perfekt, han var som da han hamret ut den bilfelgen første gang jeg så ham: det Pierre gjorde var fullkomment.
Man kan ikke fortelle om noe som er fullkomment.»

Jens Bjørneboe: Uten en tråd.



«Sex kommer til oss på forskjellig vis og forandrer oss på forskjellig vis og til slutt står arten av våre erfaringer skrevet i ansiktene våre og i bevegelsene våre, særlig gangen. Det synes på ham at han har gjort det mye, at han elsker å gjøre det, at han vet hvordan det skal gjøres.»

« - Hva er det du gjør med meg, Truls Olsen?
Hun spør, hun svarer: Kjøper en reise til et sted han ikke vil besøke, og kjører fra Skien for å være sammen med henne. Kjøper det han vet at hun liker å spise og bærer henne over elven og fyrer opp bål i skogen for at hun ikke skal fryse og skjenker i glasset hennes. Lar henne få den siste slurken, den siste biten og går inn i dusjen når hun dusjer og vasker henne på ryggen. Lar henne sove i sengen sin og sprer bena hennes og gjøre henne gal, det vet han. Hvisker ord i ørene hennes og kommer og kommer. Gjør at det hun vil han skal gjøre, og da er han hennes mann, fullstendig. Det er det du gjør med meg, og mer.»

Vigdis Hjorth: Hjulskift.

(Truls Olsen er som kjent bilselger)

Turn-on, turn-off.

Jeg hører til dem som ikke er i tvil om at ord skaper virkelighet. Etter min mening er ord viktige i det hele tatt, ikke minst på områder som kjærlighet og seksualitet, hvor feil ord lett kan bli veldig feil, hvor vi ofte mangler ord, og hvor ett og samme ord enten kan være vulgært eller opphissende avhengig av tid, sted og personer. I England er det en årlig kåring av årets dårligste erotiske skildringer. Også i litteraturen er det sånn at én erotisk skildring kan skape akkurat de rette vibbene hos noen, men bare fremkalle gjesp eller latter hos andre. En gang jeg holdt på med en oversettelse, insisterte en bekjent på at jeg absolutt måtte si «kuk» og ikke «kukk». En stakkars liten konsonant til forskjell ytre sett, men for ham tydeligvis et hav av forskjell når det gjaldt å skape de rette assosiasjoner. En tredje person har siden påpekt at dette kan skyldes forskjell mellom vestlandsk og østlandsk, altså at man foretrekker én k på Vestlandet og to på Østlandet. Jeg vet ikke, men registrerer at også Trude Marstein holder seg til én k i Gjøre godt. Selv har jeg nærmest avskrevet Torgrim Eggens forfatterskap fordi han i Hermanas kaller det mannlige lem for «dings», noe jeg opplever som banalt og dumt (innlegget finner du HER). Pussig nok avskriver jeg ikke Trude Marsteins forfatterskap av samme grunn, hun bruker nemlig også denne betegnelsen et sted i Gjøre godt. Og jeg er fullt klar over at enkelte lesere av denne blogg kanskje for lengst har reagert på min formulering «det mannlige lem». Det kan kalles så utrolig mange andre ting. Likevel synes jeg tross alt det er relativt greit å finne betegnelser på ... ja, på det mannlige lem. Mer innfløkt blir det etter min mening når vi går til det motsatte kjønn (jeg hadde så nær sagt det motsatte skritt). Dér virket det på meg som om det ikke finnes noen mellomting mellom det vulgære og det opphøyde. Men det er kanskje ikke noe problem? Å bruke begge deler, mener jeg? Og så bruke latin eller mer barnslige benevnelser hos legen?

«... venusberget, et fint ord, men vanskelig å bruke, som oljeberg eller bibelhistorie ...»
Vigdis Hjorth: Fransk åpning
«Hvem har satt de styggeste ordene på de skjønneste tingene?»
Arild Dahl: En viss eleganse
«La oss enda en gang si til hverandre de hemmelighetsfulle ordene som hører natten til.»
Boris Pasternak: Dr. Zhivago

«Som sølvsus lyder elskovsord ved natt.»
William Shakespeare: Romeo og Julie

«Du vet mitt ansikt bærer nattens maske. For blusse måtte ellers mitt jomfrukinn ved slike ord som du i natt har hørt meg si.»
William Shakespare: Romeo og Julie (Julie i 2. akt)

Julie var med andre ord (bokstavelig talt) ikke helt borte, hun kunne såkalte stygge ord, og hun brukte dem med fryd i de hete stevnemøtene med Romeo. Men bare da, for ellers ville hun rødme av skam. Typisk kvinner? Jeg tror menn flest (ikke alle) er mer fortrolige med slike ord i sitt daglige, felles språk. Menn refererer til det kjønnslige på en helt annen måte, og ikke minst i mye større grad, enn kvinner. Tror jeg. Trolig er det også generasjonsforskjeller ute og går her. At unge mennesker, også kvinner, har et friere og mer naturlig forhold til såkalte ’stygge ord’ enn min generasjon hadde. Men samtidig tror jeg også at det er store individuelle forskjeller i både bruk og oppfatning av slike ord.

Det er ikke bare eksplisitte ord som de ovenfor nevnte, som skaper problemer i intimsfæren. Vigdis Hjorth skriver i Hjulskift at Truls Olsen kaller henne, dvs. bokens kvinnelige hovedperson, for «jenta mi»:

«Jenta mi! Det liker hun. Det er viktig med ordene. Det var en som forsøkte seg med skatt en gang. God natt, skatt. Det var helt feil. Helt turn-off. Sikker noe faren hans pleide å si til moren hans, hun så bare de gamle foreldrene hans for seg. Og en som forsøkte med pus en gang. Helt feil, helt turn-off. Kanskje han hadde lest det i et blad eller faren pleide å si det til moren hans.
Det ble ikke noe mer med dem. Ordene er viktige.»

Selv ville jeg absolutt ikke brukt noen av alternativene, det blir for pludrete og banalt for meg. Folk har jo navn, ikke sant? Men bortsett fra det, er jeg veldig enig med Vigdis Hjorth. Ordene er viktige.

Dermed har jeg berørt to områder ved den seksuelle tiltrekningen mellom mennesker som jeg mener er undervurdert, nemlig luktens betydning (se innlegg 4. september) og ordenes betydning.

Åh, Toscana ...

«Hun går de tre hundre meterne opp gjennom hagebyen og inn porten. Der står kollegene sommerlig pyntet med solbriller ved siden av sine respektive. Hun nikker til høye og venstre og hilser på dem hun ikke har møtt før. Utveksler fraser med dem hun har møtt, men ikke sett siden forrige samling. Skjenker seg et glass ved bordet, forsyner seg med et kyllinglår og stiller seg i utkanten av en gruppe som skal besøke Provence til sommeren. Og Toscana. De har vært der før, og skal dit igjen. Det er så vakkert og mye å se på og god mat å spise og vin å drikke allerede til lunsj. Skal hun dra til Toscana i sommer? Der har hun faktisk ikke vært. Hun kjenner et øyeblikk den oppstemtheten som følger med en slik mulighet, en god idé, og lytter mer oppmerksomt. De utveksler erfaringer fra Provence og Toscana, adresser til overnattingssteder og vinslott, det tar ikke lang tid før hun har bestemt seg for ikke å dra til Toscana denne sommeren eller noensinne. For hvert ord de sier skreller de det eksotiske ved Toscana bort, befolker Provence og Toscana med seg selv og sine likesinnede middelaldrende dannede kulturinteresserte mennesker, tanken på å reise dit er uutholdelig. Å reise til Toscana og støte på sin kollega professoren med kone på torget når man føler seg rimelig trygg og så bli nødt til å ta et glass vin med dem, som de kan fortelle alt om, for de har vært på slottet der den produseres og dessuten i et bortgjemt lite jødisk museum de sterkt kan anbefale. Skrekk og gru. Jo flere ganger Toscana kommer ut av den kunstinteresserte fruens smale munn, desto mer umulig blir stedet å besøke. Har de det sånn som det ser ut? Snakker de sånn sammen som det ser ut, er det med dette språket de går løs på Toscana og snakker med hverandre underveis?»

Vigdis Hjorth: Hjulskift

(Be)tatt av Vigdis.

Som sagt leser jeg Vigdis Hjorths Hjulskift (se leserapport 25. august, nedenfor), hovedsakelig fordi den foregår i mitt eget lokalmiljø. Jeg må innrømme at jeg var litt negativt forutinntatt både når det gjaldt forfatteren og handlingen. Jeg har lest litt av Vigdis Hjorth og har en del av bøkene hennes, men kan egentlig ikke si at hun er blant de forfatterne jeg har noe forhold til. Dessuten, for å vende tilbake til Hjulskift, har jeg irritert meg over både forfatteren og historien ut fra det jeg har lest i intervjuer (hun fikk selvsagt rikelig omtale i lokale aviser da boka kom). Bokens hovedperson, litteraturprofessoren Louise Berg - som så vidt jeg skjønner er forfatterens alter ego - shopper rundt på kjærlighetsmarkedet på beste fjortismaner. Vigdis Hjorth og jeg står nok svært langt fra hverandre når det gjelder verdisyn.
Men - så opplever jeg altså at boka er så velskrevet, fra første stund, at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Jeg har lest litt over halve boka, og historien er rett og slett godt fortalt. Her er mange gode observasjoner og beskrivelser, ikke minst av dagens typiske, seriemonogame menneske, altså mennesker som, i likhet med bokens hovedperson og formodentlig også dens forfatter, hopper fra det ene ekteskapet og forholdet til det andre, og følgelig befinner seg i en verden med utallige ekser og barn på kryss og tvers, og, som sagt, lever sitt kjærlighetsliv på et evig fjortisnivå. Det som overrasker meg, er at Vigdis Hjorth later til å ha atskillig selvinnsikt i dette - mer enn jeg hadde trodd. Hun virker alt annet enn overfladisk. Og så skriver hun altså drivende godt, har jeg funnet ut.
Jeg har som sagt bare kommet drøyt halvveis, så jeg vet ikke hvordan det ender med litteraturprofessoren og bilselgeren. Men jeg kjenner igjen en god bok når jeg ser en.