Hagevandring

«Ferie er straff,» sa Fellini. Jeg kunne nesten si det samme. Sånn er det kanskje når man er sin egen arbeidsgiver og jobben er en livsstil fordi jobb og interesser går opp i en høyere enhet. Jeg jobber ikke noe mindre intenst om sommeren enn ellers. Jeg oversetter, skriver og leser. Jeg skal ingen steder nå juli. Aller minst da. Men dører og vinduer står åpne mot sommeren, det vil si hagen, og når jeg trenger en pause, vandrer jeg en tur der ute. Måltider inntas ute. Når det regner, sitter jeg på det overdekkede uterommet og nyter lyden og lukten av regn og vegetasjon. Jeg har ingen illusjoner eller forventninger om den perfekte sommeren som tabloidmediene maser om. Sommeren er her og nå, og jeg nyter den i alle dens avskygninger. Her er en liten bilderapport fra formiddagens hagevandring, da jeg trengte en liten pause etter å ha oversatt ca ti sider av en dansk krim.

Peonene blomstrer av. Ingenting varer evig. Men forfallet har sin egen estetikk.

En død fugl på en av uteplassene. Selv om hagen vår ligger i et sentrumsnært byområde, er den helt omgitt av store løvtrær og annen grønn vegetasjon med et yrende fugleliv.

I dag la jeg for første gang merke til at solbær, rips og kirsebær begynner å få farge.

Et lukeprosjekt på vent (og ja, det er tid for plenklipp igjen).

Min faste følgesvenn på alle hagevandringer.

Turrapport

Det er jo klart at naturens eget vann, i dette tilfelle nattgammelt regnvann, smaker bedre enn det kjedelige vannet hjemme på kjøkkenet. Og selv om morgenturen foregår i raskt tempo, må vi jo ta oss tid til å nyte noen av de vannhull livet har å by på.

Hund for sin mann

Siden i hvert fall én fast leser av denne bloggen er hunde(eier)hater (og sjelden unnlater å gjøre oppmerksom på det når jeg treffer ham), bringer jeg et bilde av hunden min, Billie. Det er uansett lenge siden jeg har hatt noe hundebilde nå. Billie er en blandingshund, oppkalt etter Billie Holiday; med andre ord en tispe. (Noen har allerede sett dette bildet på Facebook.)

Mer hund

Bare som et apropos til turrapporten to innlegg nedenfor, og kommentarene om hund, bringer jeg DENNE lenken til et innlegg jeg hadde for litt over et år siden, om diverse forfatteres forhold til hunder og katter.

Bildet viser meg selv og de to hundene vi har for tiden, på trappen til det lille røde huset i skogen. I armkroken har jeg Billie, en såkalt "vestlandsk gårdshund", det vil si en blandingshund av særdeles uklart opphav, resultatet av et meget promiskuøst hundemiljø på Voss.

Nederst Joy, en renraset border collie som vi har i langvarig pensjon, men som for tiden er bortlånt til en tredje part.

Turrapport i vårløsinga

Fire sølete hundelabber på vei hjem.
Jeg er glad jeg bare har én hund for tiden (border collien er bortlånt).
I dag var det forresten både isglatt og vått der vi gikk. Men vi klarte å holde oss på beina.


For meg er alt vær turvær, uansett. Takket være de to lange, intensive hundeturene jeg går hver dag året rundt, kjenner jeg årstidenes vekslinger på kroppen, bokstavelig talt, enten snøfokket pisker meg i ansiktet eller sola skinner. Eller vinteren og våren går i basketak med hverandre, som nå. Senhøstes og til langt ut i januar går vi i mørke både morgen og kveld, men nå er det fullt dagslys, i hvert fall om morgenen, selv når vi er ute før klokken åtte. Den snørike vinteren har gjort skogen utilgjengelig, men vi går ut på landsbygda, på stille små veier og gangveier, som regel på et sted som kalles Prærien, et vidstrakt område med flate jorder. Det typiske marsværet den siste uken har bydd på nye utfordringer i form av ankeldypt snøslaps og til dels store vannansamlinger. Det gjør turene ganske strabasiøse, men også til desto bedre trim. Forsvarets standard marsjstøvel, som jeg vanligvis bruker, rekker ikke å tørke mellom turene, så jeg må ty til gummistøvlene.
Nå har vi kommet hjem etter morgenens tur; jeg har vært i dusjen og har satt meg til skrivebordet for å ta fatt på dagens oversetterkvote (minimum ti sider) og Billie har tatt fatt på formiddagens laaange siesta. Om to--tre timer går jeg ned på kjøkkenet for å spise lunsj (som blant annet består av dagens største og som regel eneste kopp te med melk). Da hopper Billie ned fra sofaen, strekker seg godt og kommer luntende ut på kjøkkenet, for hun har relativt god erfaring med at når menneskene lager mat, vanker det gjerne en godbit på den firbente også. Deretter går Billie løs på ettermiddagens laaange siesta, og jeg på ettermiddagens laaange arbeidsøkt, før middag ved sekstiden og laaang kveldstur etterpå.

Turrapport

Det er lenge siden jeg har hatt en turrapport nå. Det skyldes vel at turene, en om morgenen og en om kvelden, til forveksling er like. Rutinen og gjentagelsen er nesten et poeng i seg selv, og gjør turene til en blanding av mosjon og meditasjon. Jeg kjenner meg igjen i dette, som Susan Sontag sier i Mannen som elsket vulkaner:

"Poenget er å komme inn i en god rytme, å gå uten å tenke, nesten som i en dagdrøm. Å gå slik man puster. Å gjøre gåingen til det kroppen vil, det luften vil, det tiden vil."






Morgenturen i dag gikk til en ås på 275 meter. Her er vi på vei tilbake til bilen, og januarsola er på vei opp i kulda. Mine to trofaste turkamerater, Billie til venstre og Joy til høyre, har funnet noe interessant å snuse på.








Det skader ikke at det er pent der vi går. Jeg har forskjellige turområder jeg bruker, akkurat nå er det et vakkert kulturlandskap.

Oh my dog

Aftenpostens bokbilag i dag

En liten situasjonsrapport fra arbeidsrommet da jeg prøvde å lese Aftenpostens bokbilag i lunsjpausen, godt hjulpet, for ikke å si distrahert av Billie, som ikke kan forestille seg at vi skal være i sofaen samtidig uten å kose (klikk på bildet, så ser du henne bedre). I vinduskarmen kan skimtes fra venstre et gammeldags mekanisk taksameter fra min fjerne fortid som drosjeeier i hovedstaden, en diger blyant som symbol på min nåværende virksomhet, og en skulptur av Skule Waksvik.



Aftenposten har et bokbilag i dag, formodentlig i anledning bokmessen på Lillestrøm (som jeg ikke skal på). Et riktig bra bilag, vil jeg si, mye reklame selvsagt, men også forbausende mye interessant lesestoff, blant annet et to siders oppslag om Philip Roth (se innlegget nedenfor), et like stort oppslag om Gunnhild Øyehaug, en artikkel om litterære agenter, Johan Harstads erfaringer med å bli oversatt, en artikkel om hvordan ordne en boksamling og en artikkel om kanadisk forskning som viser at lesing av romaner gjør oss mer sosiale. Og da har jeg ikke nevnt alt. Over to sider anbefaler ti av Aftenpostens bokanmeldere tre av årets bøker hver. To av disse gjorde meg umiddelbart nysgjerrig, nemlig Eit vintereventyr av Jan Roar Leikvoll og Terje Holtet Larsens Home Is Where You Die, sier Mr. Saunders. Kanskje en tilfeldighet at begge blir anbefalt av Anne Merethe K. Prinos, som jeg hørte et foredrag av på Norsk Oversetterforenings høstseminar tidligere i høst.

Morgenrapport.

Snøen som kom i påsken, har gjort det vanlige morgentur-terrenget utilgjengelig, så nå går vi morgentur der vi ellers bare går kveldstur, nemlig på jordene like utenfor byen. Fordelen er at vi kan gå helt hjemmefra og slipper å kjøre bil opp i skogen. Dette jordbrukslandskapet er veldig flatt og minner litt om Danmark, ikke minst når det er rått i luften. De siste dagene har vi flere ganger gått i øsende regn, både morgen og kveld, men i dag var det opphold. Nå ser jeg veldig frem til å komme ut i skogen igjen og opp på toppene våre, og ikke minst til at det skal tørke opp og bli skikkelig vårlig - åtte sølete hundelabber som tråkker ut og inn er ikke helt ideelt.

Joy til venstre og Billie til høyre. Billie er nå litt over et år gammel.

Nå er jeg kommet hjem og sitter ved skrivebordet og skal foreta den siste finpussen på oversettelsen av den engelske krimen. Alltid litt nervepirrende å levere noe. Tenk om det er noen tabber jeg har oversett? Det er det manusvaskerens jobb å finne ut av.

Portrett av Billie.

Turrapport

Hver morgen etter frokost spør jeg bikkjene: Nå, jenter, skal vi ut en tur? Og hver gang blir de like hoppende glade, bokstavelig talt. Og så går vi ut på jordene eller i skogen. I dag var vi i skogen, på en ås på 325 meter. Gårsdagens snøfall hadde forvandlet landskapet til vakker svart-hvit grafikk. Estetikken i terrenget er ikke uvesentlig for meg. På det første bildet er vi på vei oppover, det vil si bikkjene tar en liten sving nedover igjen for å se hvorfor jeg har stoppet. Den fremste er Joy, border collie i langvarig pensjon, den andre er vår egen Billie av rasen "vestlandsk gårdsblanding". Billie (oppkalt etter Billie Holiday) er nå blitt tre kvart år.


På det andre bildet er vi på toppen, med vid utsikt. Billie til venstre, Joy til høyre. Og så er det hjem til dusjen og skrivebordet etterpå, i hvertfall for den ene turdeltagerens vedkommende.

Berre ein hund ... til.

I vår diskuterte min hustru og jeg om vi skulle ha hund igjen, og kom vel egentlig til den konklusjonen at det var deilig ikke å ha det. Vi hadde jo Sascha som "lånehund". Resultatet ble likevel at vi vendte hjem fra Voss i vår med Billie, av rasen "vestlandsk gårdsblanding". For ikke lenge siden ble vi spurt av et nært familiemedlem om vi kunne passe border collien Joy (bildet) i ett år. Hadde vi visst det, ville vi ikke ha anskaffet Billie. Fra egentlig å være enige om at det var deilig uten hund, har vi nå altså to bikkjer i huset. De går greit sammen, til tross for stor aldersforskjell. Litt verre er det at Sascha ikke tåler trynet på Joy og omvendt. Nå har Sascha riktig nok hinket rundt hjemme hos seg selv i månedsvis med ødelagt bein, men nå er hun i ferd med å komme til hektene igjen, så vi må gjøre et alvorlig forsøk på å få henne og Joy til å kunne være i samme rom i det minste.
Det blir nesten litt for mye bikkjer. Det blir det. Men sånn er det altså. På plussiden må det anføres at jeg nå har to gode turkamerater.

Correzione.

Hva slags videnskapsmann var/er egentlig Dr. Stampe? En italiensk bloggleser (ikke identisk med damen på bildet) har indirekte gjort meg oppmerksom på at italienske hunder ikke sier "oau", men "bau".

Woef, woef!

Dette er Lotte (og hendes ejer). Lotte er en hund, som man kan se. Det man ikke rent umiddelbart kan se, er at Lotte er en nederlandsk* hund, som når hun giver lyd fra sig, siger «woef». Det kan selvfølgelig give Lotte nogle sprogproblemer når hun nu opholder sig i Danmark, nærmere bestemt i Kapellet på Hald (der af denne årsag midlertidigt går under betegnelsen Hundehuset). Imidlertid kan Lotte løse disse problemer ved hjælp af Dr. Stampes Animalsk-Onomatopoetisk Leksikon eller Ordbog for dyr, som findes på Halds bibliotek. Af dette ikke særlig omfangsrige, men dog ganske indholdsrige værk (hvorfor er norske ord ikke med?) fremgår det f.eks. at hunde i England siger «bowwow», i Somalien «wah», i Italien «oau», på Færøerne «vuff» og i Danmark «vov». Dermed ved Lotte præcis hvordan hun skal artikulere sig hvis hun under opholdet på Hald skulle ønske at komme i kontakt med en dansk artsfælle.


Dr. Stampes banebrydende værk.






* (I parentes bemærket til danske bloglæsere: Det er ikke noget, der hedder «Holland» eller «hollandsk». Hold op med at sige det. Det hedder «Nederland» og «nederlandsk».)

Rapport fra et hundeliv.

Billie vokser og trives, og er en helt utrolig rolig og grei valp. Mye av tiden tilbringer hun på mitt kontor, med papirarbeid ... Man skulle tro at en valp ville ødelegge arbeidsroen og konsentrasjonen, men med Billie går det greit. Hun er flink til å beskjeftige seg selv, og hittil har hun ikke ødelagt noe som helst, bortsett fra å bite over en telefonledning.

Hundeliv

Den nye hunden i huset, en ekte vestlandsk gårdsblanding hjembragt fra Voss og nå 11 uker gammel, het opprinnelig Mixi, men navnet vakte motstand internt, så nå heter hun Billie (etter Billie Holiday). Fortsatt to i-er, altså.



Sascha er på et av sine langvarige besøk og godtok ikke nykomlingen sånn uten videre, men nå går det bra, bortsett fra at Sascha definerer alle pinner og leker som sine og selvfølgelig vinner alle dueller i kraft av sin størrelse og styrke. Men det var jo moro å få litt selskap.






Billie og Sascha tar en pust i bakken. Hagen er stor, så de har god plass til å boltre seg.

Farvel til Vestlandet.

Siden dette tross alt er en litterær blogg: Voss' store litterære sønn er selvsagt Per Sivle, han med "Den fyrste song" og "Berre ein hund". Den siste tittelen kan stå som en passende betegnelse for hva jeg hadde med meg hjem fra Voss, nemlig en hund. (Wikipedia-artikkelen om Sivle er ikke all verden, men du finner den her.) Bildet er fra et av utstillingsvinduene til Voss Libris.




Under normale forhold ville det vært uaktuelt å publisere et uskarpt bilde, men jeg gjør et unntak for Mixi, som har vanskelig for å sitte stille. Navnet indikerer meget uklare rasemessige forhold. La oss for enkelhets skyld kalle det "vestlandsk gårdsblanding" - som består i at man tar en rikelig porsjon border collie og tilsetter hva bygda ellers måtte ha for hånden av vovover med sans for fri kjærlighet. Resultatet blir en ubestemmelig, men trivelig hundetype som finnes på de fleste vestlandsgårder med sauedrift.




Velkomen attende!
Slik sier et kjøpesenter på Voss adjø til kundene. Nynorsk er språket her. Og slik sier jeg adjø fra Vestlandet.

Farlige saker.

"Lånehunden" Sascha har vært på besøk igjen, men skal ta toget hjem til Sandefjord i dag. Jeg ville ta et bilde av henne før hun dro, men det mislikte Sascha sterkt, antagelig fordi jeg brukte stativ da jeg fotograferte. Det var en ny, og tydeligvis skummel, gjenstand. Det var derfor en litt fortvilet Sascha som ble foreviget.

Som hund og katt

Det er mange måter å dele menneskeheten inn i to kategorier på. Menn og kvinner, for eksempel. Men det er en naturgitt inndeling. Et mer kulturbetinget skille går mellom mennesker, for eksempe forfattere, som foretrekker katter, og forfattere som foretrekker hunder. Jeg drister meg ikke til noen analyse av personlighetstyper og karaktertrekk på grunnlag av disse preferansene, det overlater jeg til andre. Her bare noen spredte kuriosa.

Ikke så rent få forfattere har hatt et så inderlig forhold til dyrene sine at de har skrevet bøker om dem. Tor Åge Bringsværd har sin Samtaler med svart hund, Doris Lessing sin berømte kattebok. Den franske forfatteren Colette ga den første boken hun skrev under eget navn tittelen Dialogues de bêtes (Samtaler mellom dyr). Hun likte både hunder og katter, men var så avgjort mest kattemenneske, naturlig nok kanskje, for en forfatter så tett forbundet med kattenes by Paris. På sine eldre dager omga hun seg med katter, og var etter noens mening den inkarnerte katt. Ja, det var dem som var hellig overbevist om at hun likefrem var besatt av en katts sjel.

Agnar Mykle elsket også katter - og hatet hunder. I Rubicon har han likegodt puttet inn et helt essay om hunder og katter, kapitlet "Si meg hva slags dyr ..." Han etterlater ingen tvil om hvor han står; her er det hunden som får sitt pass påskrevet, og katten som idealiseres. Blant annet sier han at hunden er et selskapsdyr som umuliggjør selskap, mens katten på sin side har innsikt for det riktige og inspirerer til det utsøkte. Ingen gyllen middelvei her. Og apropos Colette og Paris, så mente Mykle at når folk fra Norden reiste til Frankrike, gjorde de det for å hvile ut fra hunden (uten å være klar over det selv). Fransk er kattens språk, Paris «er intellektuell; byen er ikke behersket av den virkelige katt; i byen hersker kattens prinsipp; i Paris føler du nærværet av kattens formel».

Også den franske forfatteren André Malraux omga seg med katter hele sitt liv, og var kjent for sine rare små kattedrodlerier som han etterlot seg i manuskripter o.l.
Den russiske revolusjonslyrikeren Vladimir Majakovskij derimot, var en stor hundevenn og strødde om seg med hundetegninger, ofte som signatur i brev.

Strindberg hatet hunder, eller kanskje først og fremst hundeeiere. Bjørneboe skrev om katter i sin essaysamling Politi og anarki. Storm P., en av mine personlige favoritter (eget tema i denne bloggen) var så avgjort hundeelsker (det var blant hundene han fant de behageligste menneskene, sa han), og skrev flere bøker om sine egne hunder og deres venner (dessuten hadde han skotsk terrier, en rase jeg selv har lang erfaring med).
Johan Borgen «delte husholdning med hunder i svært mange år» og skrev en bok med tittelen Mitt hundeliv. Dorothy Parker hadde også hund, det samme hadde Hemingway på Cuba (men han var også glad i katter), G.K. Chesteron hadde en hund av ukjent rase, og Kipling hadde foxterrier. Carlyles hustru ble visstnok så sønderknust da deres hund omkom i en ulykke at hun tok sin død av det.

Skal man foreta en opptelling, virker det likevel som om katteelskerne i klart flertall blant skrivende mennesker. Til kattesiden kan vi føye navn som Victor Hugo, Anatole France, Lord Byron (Shelley derimot, hatet katter, han sendte en gang en katt til værs med drage i tordenvær i håp om at den skulle bli truffet av lynet), Brontë-søstrene, Walter Scott, Baudelaire, Zola og Dickens. Edgar Allan Poe skrev med katten på skulderen (vi må formode at det var en svart katt), og Hippolyte Taine, som kjente både filosofer og katter, var overbevist om at de sistnevnte var klokere enn de førstnevnte. Olaf Bull var kategorisk: "Katten er dikterens dyr."

Og jeg selv? Jeg har konvertert - fra katteelsker til hundeelsker (uten at jeg dermed er blitt kattehater; jeg har stor respekt for katter. Men som jeg sier - en katt er en gjest, en hund er en venn). Her sammen med Sascha igjen, under en pause i hagearbeidet i høst en gang. Og Sascha er i hvert fall tindrende klar når det gjelder dette temaet: Katter er noe herk.

Jeg har aldri skrevet noen bok om hundene mine, men jeg fikk da med de to siste skottene mine, Juno og Strindberg, i forordet til Vitsen med dyra, som kom i 2002 og i ny utgave i 2006. Klikk på bildet, så kan du lese teksten. Illustrasjoner av Per Dybvig, som har illustrert mange av bøkene mine. Skotsk terrier, bare for å gjøre det klart, er sånn som den svarte hunden i logoen til Black & White whisky, eller som Scotty, en av vennene til Lady og Landstrykeren. Eller som logoen til den danske butikkjeden Netto. Eller som bikkja du ser på dette bildet her. Skotlands nasjonale hunderase; lavbeint og liten, men kraftig, med fjeset skjult bak mye barter og skjegg. Rolig og litt reservert, en bikkje du ikke blir venn med uten å behandle den seriøst og med respekt.

Fra en oversetters liv

Fredag ettermiddag på arbeidsrommet. Dagens arbeidsøkt er snart over. Sascha lurer på hva jeg driver med, siden jeg har gått vekk fra skrivebordet (Sascha er ikke min hund, bare nesten. Klikk på bildet, så ser du henne bedre. Pen hund, ikke sant? God turkamerat også.) Stort mer var det ikke. Bare en liten situasjonsrapport.

IQ-test

A Canadian psychologist is selling a video that teaches you how to test your dog's IQ. Here's how it works: if you spend $12.99 for the video, your dog's smarter than you.
Jay Leno



Sascha på plenen/Sascha on the lawn