Historikk

Det var ikke noe bilde av min utgave av Slottet å finne på nettet, så jeg måtte avfotografere forsiden på min egen bok. Det er en Lanterne-bok (Gyldendal) som jeg kjøpte i 1975, med omslag av grafikeren Trond Botnen. Da jeg begynte å lese den nå, fant jeg et bokmerke fra den gangen, dvs fra siste halvdel av 1970-årene, da jeg var drosjesjåfør i Oslo.

"Oslo Drosjeeieres Bilcentral" ble senere til Oslo Taxi. Alle kunne det tresifrede telefonnummeret: 348, og det fantes bare én drosjesentral. Og det var lenge før dataen og GPS-ens tid. Vi hadde

GPS-en i hodet, som jeg pleier å si -eller vi brukte kartboka i nødsfall.

Løyvenummeret A 342 var den første bilen jeg kjørte som leiesjåfør. I 1980 fikk jeg mitt eget løyve, A 587, og ble drosjeeier (løyvedokumentet til høyre under - drosjeeier = løyvehaver).

Og i ventetiden på holdeplassene - ja, da leste jeg. Jeg hadde alltid en bok med meg. Men Slottet ga jeg tydeligvis opp ganske tidlig den gangen, etter plasseringen av bokmerket å dømme. Ikke var jeg moden nok til å lese den, og ikke var det litteratur som egnet seg til korte, avbrutte leseøkter. Derimot leste jeg hele Dorothy L. Sayers forfatterskap, husker jeg. Jeg likte henne bedre enn Agatha Christie, kanskje fordi hun var katolikk (som meg selv), men også fordi jeg var fascinert av hennes amatørdetektivskikkelse lord Peter Wimsey.

Oslo by night (nostalgia)

Tehme Melck: Oslo Nostalgia (foto ca. 1977)





«Gateprostituerte tilbake i Oslo», melder Aftenposten i dag, både papir- og nettutgaven. Jeg gidder ikke å lese artikkelen, nøyer meg med overskriften, men blir inspirert til å komme med følgende bekjennelse: Jeg har stor erfaring med prostituerte. Utsagnet er hundre prosent sant, men samtidig opptrer jeg nå som illusjonist, det vil si tryllekunstner, jeg får leseren til å se noe som ikke finnes i virkeligheten. Og i motsetning til en ekte tryllekunstner/illusjonist, avslører jeg mitt nummer: Min erfaring med prostituerte er profesjonelt betinget, som drosjekusk. Prostitusjon er en av de bransjene drosjebransjen kommer i nærkontakt med. Horer og horekunder sykler ikke, og tar ikke bussen. Mange horekunder kjører egen bil, ja vel, men ellers er det drosje som gjelder. En drosjekusk ser kjønnsmarkedet fra første parkett. Det kan man like eller ikke like, men det hører til jobben. Og selv om dette foregår, eller foregikk, året rundt, forbinder jeg det spesielt med sommeren, med slike kvelder og netter som vi har nå, tropenetter, da Oslo fremstår som en eksotisk by. La meg gjøre en ting klart: Jeg har ingen politiske og/eller moralske synspunkter på prostitusjon. Prostitusjon har alltid eksistert og vil alltid eksistere i en storby. En erfaren og klok drosjekusk ser mye menneskelig atferd som han kanskje undrer seg over, men han nøyer seg med å være en observatør. For å si det rått og brutalt: Så lenge folk ikke pisser, driter og spyr i bilen (jeg har selvfølgelig opplevd alt dette) er det meste greit. Hva folk foretok seg før de kom inn i bilen, og hva de foretar seg etterpå, er likegyldig. Intet menneskelig er en drosjekusk fremmed, for å si det med en velkjent frase. Og som jeg har sagt før, når jeg har mimret om min fortid som drosjeeier i hovedstaden: Hvis du ikke tåler et nokså vidt spekter av menneskelig atferd, er drosjeyrket ikke noe for deg. Da bør du kjøre pakker eller pizza i stedet, og ikke mennesker. Men det er utrolig mye mer morsomt og utfordrende å kjøre mennesker, bare så det er sagt. Og potensielt farlig, i en storby. Det må man også takle.
En natt som denne, en tropenatt i Oslo, var jeg på vei inn til byen etter å ha levert et selskap ute på Bygdøy. Oslonatten er som et eventyr, et potpurri av dufter, av oppmagasinert varme fra dagen, av mennesker og lyder. Sommer-Oslo sover egentlig aldri, og en drosjekusk sover i hvert fall ikke bort sumarnatta. Plutselig kom et kvinnemenneske ravende ut fra Bygdøyskogen og praiet meg. En drosjekusk har alltid sin egen sikkerhet i ryggmargen, særlig nattestid. I løpet av sekunder må han bruke sin erfaring og teft på å avgjøre om han skal stoppe for en viftende hånd eller ikke. I dette tilfellet registrerte jeg raskt at damen var i nød, men samlet og ikke beruset. Ikke en prostituert av narkomantypen. Så jeg stoppet. Hun hadde hatt en ubehagelig erfaring med en kunde i Bygdøyskogen, og det bar hun preg av, men ville ikke gå i detaljer overfor meg. Greit nok. Mitt forslag om politi/legevakt ble blankt avvist. Greit nok det også. Ved hjelp av remedier jeg hadde for hånden; våtservietter, Farris, sminkespeil og –lys på passasjersetet foran - kanskje jeg måtte frem med bilapoteket også, det husker jeg ikke - benyttet hun turen inn til byen til å fikse på fasaden. Håndvesken, med sminkesaker, hadde hun i behold. Etter hvert så hun ganske presentabel ut. Gjentatte forslag fra meg om politi/legevakt ble iherdig avvist. Vi hadde det faktisk ganske hyggelig, og jeg innbiller meg at det hjalp henne å prate med en nøytral person, som jeg var i dette tilfellet. Hun skulle til strøket, tilbake på jobb. Og slik ble det. Etter en hyggelig avskjed var det bare å finne ny kunde for oss begge. En likhet mellom prostitusjonsyrket og drosjeyrket er at vi gjerne finner kundene på gaten. Andre likheter er at vi er ofte er alene med kundene, og ofte på øde steder nattestid.
«Er», sier jeg. Men det er fortid. En for lengst forgangen fortid. Min nåværende, sølvgrå Mercedes har et utstyrsnivå og en komfort jeg bare kunne drømme om dengang, men den har aldri hatt drosjelampe på taket og har aldri kjent storbynattens magi. Men det har jeg.
Og for at litteraturen skal få sitt (siden dette tross alt er en litterær blogg): "I denne sene time er kun nøden og lasten våken", som Hermann Hesse sier. Han kjente nok storbynatten han også.

Litterær taxi

Som drosjekusk i Oslo kjører man mange kjente mennesker. Alle rikskjendiser befinner seg der, og de tar mye drosje. Også en og annen utenlandsk berømthet kan finne veien til ens baksete.
Blant større eller mindre berømtheter hører også forfattere. En gang kjørte jeg Johannes Heggland i den perioden han var formann i Den norske Forfatterforening, i første halvdel av 1980-tallet. Over 70 bøker hadde han faktisk bak seg da han døde i fjor, men noen litterær kjendis i den forstand kan han vel neppe karakteriseres som. Han ble i hvert fall forbauset over å bli gjenkjent av en drosjesjåfør i hovedstaden, som attpåtil hadde ham i bokhylla og kjente forfatterskapet hans. Det ble det en hyggelig prat av. En like stor opplevelse var det å kjøre den danske poeten Jens August Schade. Lite kjent blant dagens lesende nordmenn vil jeg tro, men et stort navn for en generasjon eller to siden. Han var på Oslo-besøk og bodde hos sin norske muse i Maridalsveien. Det møtet har jeg skildret i DETTE innlegget.

Philip Roth har tydeligvis også truffet på litteraturinteresserte drosjesjåfører:

«Ikke før var jeg kommet på plass i baksetet i drosje nummer to, før sjåføren – en ung fyr denne gang, med gult, fliset skjegg – satte øynene på meg i bakspeilet og utbrøt: «Men, er det ikke Peter Tarnopol da?» «Hva behager?» «Jeg sier, er det ikke Peter Tarnopol?» «De tar feil.» «Da ligner De i hvert fall på ham.» «Har aldri hørt om ham engang.» «Nei, nå får De gi Dem. Jeg ser jo De er Peter Tarnopol. Snakk om sammentreff! Her forrige kvelden kjørte jeg James Baldwin.» «Hvem da?» «Forfatteren James Baldwin, mann! Nå får De jaggu ta tørn. Og skal jeg si hvem andre jeg har hatt her?» Jeg svarte ikke. «Mailer. Jeg kjører jo hver jævla en av dere. For ikke å snakke om han som bare veide førti kilo – ta meg faen om jeg juger. Mager stælk, omtrent barbus. Jeg kjørte ham ut til Kennedy. Skal jeg si hvem det var?» «Hvem da?» «Beckett, for faen. Og vet De hvordan jeg vet at det var ham? ’De er Samuel Beckett,’ sa jeg til ham. Og vet De hva han svarte? ’Nei,’ sa han, ’mitt navn er Vladimir Nabokov.’ Stikk den da.» «Kanskje det var Vladimir Nabokov.» «Neida, nei, Nabokov har jeg ikke kjørt ennå. Men hva skriver De om dagen da, Tarnopol?» «Sjekker.» Vi var kommet frem til Susans hus. «De kan stanse her,» sa jeg. «Foran baldakinen der.» «Skal si De bor standsmessig, Tarnopol. Dere har det ikke så verst, dere som skriver, De er vel klar over det?» Jeg betalte mens han satt der og ristet på hodet av bare undring, og da jeg snudde for å gå inn, sa han: «Nå svinger jeg bare om hjørnet her, så står det en til klar med armen. Malamud, mann! Det kan De ta Dem faen på.»»

Fra Philip Roth: Mitt liv som mann, oversatt av Herbert Svenkerud

Oslo by night

Prinsesse Lea priser bysommeren og går på sjekkern i DETTE innlegget.
Kriteriene for den seksuelle utvelgelse er like mangfoldige som vi mennesker er det, og i dette tilfelle er de litterære. Den utvalgte måtte både kommentere boken (Glassklokken) og ha hørt om Sylvia Plath.

Jeg har faktisk ikke lest denne boka, men finner den i hylla og oppdager at den har ordet «sommer» allerede i første setning: «Det var en underlig, lummer sommer ...».
Litt uti boka tar jegpersonen og venninnen drosje:

«Vi tumlet inn i en av de gule, rutete drosjene som alltid står og venter ved fortauskanten når en prøver å finne ut om en vil ta drosje eller ikke, og innen vi kom fram til hotellet, hadde jeg spydd én gang og Betsy hadde spydd to ganger. Drosjesjåføren rundet hjørnene i et slikt tempo at vi ble kastet mot hverandre først i den ene enden av baksetet og så i den andre. Hver gang en av oss kjente at vi måtte kaste opp, bøyde hun seg rolig forover, som om hun hadde mistet noe og plukket det opp fra gulvet, og den andre nynnet litt og lot som hun så ut av vinduet.
Drosjesjåføren visste nok hva det var vi gjorde likevel.
«Hei,» protesterte han, idet han kjørte på et lys som nettopp var blitt rødt, «dere kan ikke gjøre det der i min bil, dere får heller gå ut og gjøre det på gata.»
Men vi sa ingenting, og jeg antar han tenkte at vi var nesten framme, så han satte oss ikke av før vi kjørte opp foran hovedinngangen.» (oversatt av Mona Lange).

Og dermed er jeg over i det som prinsesse Leas innlegg inspirerte meg til, nemlig min vinkling på den «klamme, støyende, hastige, berusende, vidunderlige bysommeren», som hun kaller den. Altså Oslo-sommeren. Min vinkling er min fortid som drosjeeier i Oslo, med fingeren på byens puls døgnet rundt. Ikke minst om natten, den helt spesielle Oslo-sommernatten. (Jo da, det kan forekomme at passasjerer spyr, slik Plath forteller om, noe jeg tror jeg har vært inne på i et tidligere innlegg. En drosjeskusk kan faktisk komme til å måtte forholde seg til alle former for menneskelige utsondringer, men la oss glemme det akkurat i dette innlegget. Det hører uansett ikke til de daglige foreteelser.)

Det kan hende at prinsesse Lea og hennes erobring spaserte hjem, men det er også relativt stor mulighet for at de tok drosje. Et drosjenattskift en sommernatt i Oslo handler i ganske stor grad om sex. Om folk som skal ut på sjekkern tidlig på kvelden, mens sola fortsatt skinner (og som setter seg inn i bilen i en sky av parfyme og annen velduft, fit for fun), og så, i den mørkeste delen av sommernatten, om folk som skal hjem, fortrinnsvis to og to.

Umiddelbart etter at hun og han setter seg inn i bilen, har en erfaren drosjesjåfør dannet seg et relativt korrekt bilde av situasjonen: om kontrakten allerede er inngått og turen bare er en ren transportetappe til nattens gleder, eller om beileren må bruke drosjeturen til å bringe kontrakten i havn. I begge tilfeller begynner turen ofte med følgende spørsmål: «Harr’u no’ mussik a’ sjaffør?»/«Kan du sette på noe musikk, sjåfør?» (avhengig av om bestemmelsesstedet er øst eller vest for Akerselva). Hensikten med musikken er å danne en lydkulisse som gjør baksetet til en privat sfære for klining og eventuelt det siste sjekkeframstøtet. I min tid i yrket var det noen av oss (inkludert jeg) som hadde såkalt «horelys» i bilen. Det var røde lys montert under forsetene, som kastet et mykt og behagelig rødskjær over gulvet. Hensikten med dette lyset var nettopp å skape en varm atmosfære i bilen, ikke minst med tanke på turer av den typen jeg snakker om nå, men hadde også et mer prosaisk formål, nemlig å gjøre det mulig å se om noen hadde mistet noe på gulvet i turens løp.

Forbausende mange kvinner sier fortsatt nei når de mener ja, og på et tidlig stadium av turen vil sjåføren ha inngått et privat veddemål med seg selv angående nei’ets gyldighet. Ofte skjønner han, mye tidligere enn den iherdige beileren i baksetet, om nei’et er reelt eller ikke.
De fleste turer av denne typen ender i fryd og gammen. I verste fall må han nøye seg med å kjøre henne hjem, for så å fortsette hjem til seg selv i ensomhet etterpå. Da kan det slenge en og annen spydig bemerkning om at «hun var jo ikke noe å samle på likevel» eller noe i den dur. Og sjåføren tenker i sitt stille sinn at den dama ikke var så dum, som ikke ville innlate seg med dusten i baksetet.
Men det skal i rettferdighetens navn også sies at den avviste beileren like gjerne kan komme med panegyriske lovprisninger av dama han ikke fikk denne kvelden, men som han kanskje får en ny sjanse med senere. Eller aldri ser mer.

Oslonatten er varm, i mange betydninger av ordet. Oslo syder i sommernatten, forhagene på Frogner og Uranienborg blander sine intense blomsterdufter med varm asfalt, en nattlig bris rasler stille i grønne trekroner, latter og musikk klinger ut av åpne vinduer, det myldrer på Karl Johan og utenfor utestedene. Servitørene jobber som gale, og en ledig drosje er ikke å oppdrive akkurat når du trenger den. Men så kommer det plutselig en likevel, som kanskje slipper noen av utenfor det utestedet du skal forlate, eller den bare kommer glidende med lys på taket mens du slentrer bortover gata og så smått hadde tenkt at du kanskje skulle gå hjem.

Innimellom alt dette, kan drosjen plutselig finne på å forsvinne ned i en dyp kjeller et eller annet sted i byen. Den kjører snuta mot en rulleport som åpner seg, og dukker ned i noe som fortoner seg som en sauna for biler. Her holder drosjevaskerne til. En drosje må nemlig vaskes, som et hvert annet offentlig lokale. Selv hadde jeg fast vask på bilen tre ganger i uken, og da snakker vi om vask av en grundighet som privatbilister kanskje foretar to ganger i året - i beste fall. Opp med alle dører, ut med alle matter, og så gyver de løs med bøtte, kost og såpevann, folkene med gummiforklær og ditto hansker, mens vanndampen står. En halvtime senere ruller drosjen opp av kjelleren igjen, og er sommernatten tilstrekkelig hektisk, komme den ikke mange hundre meterne før den blir praiet.

Fra sin observasjonspost bak rattet opplever drosjesjåføren det meste av menneskelig atferd og følelser. Han har nemlig både øyne og ører i nakken, og oppfatter mye mer enn passasjerene tror. Det vil si - noen passasjerer er helt anonyme; de bare setter seg inn og forsvinner igjen etterpå. Andre er mer til stede, for å si det sånn. De vil prate, de betror seg til sjåføren, enten det gjelder sorger eller gleder, kanskje er de helt ekstatiske og vil at sjåføren skal være med på moroa. En dyktig drosjesjåfør tilpasser seg i stor grad omgivelsene; det er en del av jobben. I perioder er jobben ren rutine; mennesker setter seg inn og går ut igjen i en jevn strøm. Men så kommer det plutselig noen som skiller seg ut, kanskje noen du blir sittende og prate med etter at betalingen er unnagjort og taksameteret slått av.

Men så er det av sted igjen, i et stadig jag etter passasjerer, enten de dukker opp på gaten eller kommer som bestillinger på dataanlegget. Uansett - det jeg husker best fra tiden i drosjeyrket, var nettopp Oslo-natten, den berusende, hektiske, glovarme, sydende Oslo-natten, med fullt trøkk hele tiden.

Og den kunne for eksempel ende sånn, at du langt utpå morgenkvisten en gang kom glidende over «kulen» på Sinsenkrysset og så Oslo-gryta foran deg i det melkehvite og samtidig krystallklare morgenlyset som varsler at en ny sommerdag er rett rundt hjørnet (en tid på døgnet som det færreste dessverre får med seg fordi de sover bort sommernatten, nettopp det de ikke skal gjøre), og du tenker at faen for en flott by dette er. Det finnes knapt en bil i gatene, noen måker skriker om en hamburger som noen har slengt fra seg midt i Trondheimsveien, og de eneste menneskene du ser, er avisbudene.

Da kjører du hjem til din egen gate, vrir om nøkkelen for siste gang og hører at bilen sukker når du går fra den, og først da kjenner du hvor dødssliten du er og merker at duvingen i bilen sitter i kroppen som hos en sjømann på land. Men den virkelig gode følelsen har du ved tanke på alle pengene du har tjent, på alle menneskene som ble glade når du dukket opp, på alle du har brakt trygt hjem, på alle inntrykkene du har mottatt, på arbeidsgleden du har følt i disse åtte-ti eller kanskje tolv timene (jeg kjørte en gang 26 timer i strekk, men ikke si det høyt), på den hektiske, berusende følelsen av å være der det skjer, "in the flow", den deilige, store bilen, alle de deilige menneskene, og ikke minst - den deilige byen. Oslo.

Kan du kjøre meg til ...

Bloggeren som relativt nybakt drosjesjåfør en gang i 1970-årene, her fotografert ved Stensparken, like ved der jeg bodde.




I kveld har jeg tenkt å se på fjernsyn! NRK1 har nemlig et dokumentarprogram om drosjeyrket. Omtalen lyder slik:


«Sannheten hører du fra barn og fulle folk, heter det. Og drosjesjåføren, kunne man føye til. I en dokumentarfilm i kveldens «Faktor» møter vi sju av dem, på sju ulike steder.
NRK-journalist Steinar Birkeland har som baksetepassasjer tatt utallige drosjer for å komme seg til intervjuavtaler. Ofte har det slått ham at det er mer spennende å høre drosjesjåføren snakke, enn personen han er på vei til å intervjue.

Fra sin observasjonspost bak rattet, og gjennom sine ustanselige møter med alle typer mennesker, er drosjesjåføren en undervurdert samfunnsobservatør og forteller.
Han eller hun får impulser fra alle slags mennesker, har døgnkontinuerlig nærblikk på lokalmiljøet gjennom frontruta, og hører nyheter - ustanselig.

Men mer enn det: Drosjesjåføren skal få mennesker til å føle seg vel, han gir noe tilbake. Inn i intimsfæren sin får han folk av alle typer og med alle slags behov. Det er folk på vei til bryllup eller begravelse, på vei til ny jobb eller hjem etter å ha fått sparken. Passasjerene er statsmenn, popidoler, pleietrengende pasienter, kristenmoralister og hedninger. Alle skal de lukkes inn i drosjebilens knøttlille univers.
I kveldens dokumentarfilm blir du med på en lang drosjetur i alle landsdeler. Vi skal til storbyer, småbyer og grender - til Oslo, Trysil, Hammerfest, Bergen, Stavanger, Tromsø og Molde.

Opphavet til ordet «sjåfør» er fransk og betyr, direkte oversatt, «den som gir varme». Og Steinar Birkeland fant varme i rikt monn.»


Hyggelig, det. At han fant varme, mener jeg. Å være drosjesjåfør handler ikke bare om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Passasjerene i en drosje skal føle seg vel under turen, og de skal være fornøyde når de går ut av bilen.
Men som det fremgår av omtalen over - det er snakk om mennesker av absolutt alle slag og i alle slags situasjoner. Jeg har tidligere sagt at en drosjesjåfør kan risikere å oppleve livet i full skala, fra fødsel til død. Selv opplevde jeg bare nestenfødsel og nestendød (heldigvis) - men opplevelsene og variasjonene kan være ekstreme. Når du henter en gråtende person på Ullevål sykehus klokka fire om natten, sier det seg selv at vedkommende har en trist opplevelse bak seg, for eksempel et dødsleie. Drosjesjåføren er den første vedkommende møter utenfor sykehuset. Hva sier du da, til et menneske som kanskje har fått livet snudd opp-ned?
I neste øyeblikk kan du få bilen full av berusede og skrålende gjester fra et nachspiel, som forventer at sjåføren er med på notene, og en av dem må kanskje spy på veien. Jeg kan for øvrig nevne at en drosjesjåfør må forholde seg til absolutt alle former for menneskelige utsondringer; oppkast, blod, urin ...

Det er mange grunner til at folk tar drosje; fordi de er stressa, fordi de er ukjente, fordi de er redde, fordi de er fulle, fordi de er for syke til å bruke annen transport, fordi det ikke finnes annen transport der eller da, fordi drosjeturen er siste mulighet til å få et sjekkeopplegg i boks, og i forbindelse med store feiringer og begivenheter i livet. For å nevne noe. Noen mennesker tar drosje daglig, for andre er det en nærmest utenkelig luksus.
Men alle ekstremer og variasjoner til tross: De aller fleste kjøreoppdragene er tross alt helt straighte turer fra punkt A til punkt B, med helt straighte mennesker.

Det omtalte dokumentarprogrammet foregår på syv forskjellige steder i Norge. Selv kjenner jeg bare yrket fra hovedstaden med alt som særpreger Norges eneste storby - hektisk trafikk, internasjonale kommunikasjonsforbindelser, knutepunkt for hele Norge, med riksinstitusjoner og rikskjendiser. Oslo sover aldri. Jeg tror jeg ville kjedet meg som drosjesjåfør i en småby eller på landet. Men det blir sikkert interessant å se hvordan yrket kan arte seg ulike steder i landet.

Drosje hjem.

Drosjeholdeplassen ved Grand en vinternatt en gang i 1970-årene. Eget foto. Jeg hadde som regel kameraet med meg i bilen, og her fotograferer jeg gjennom frontruta.



Like etter at jeg hadde skrevet innlegget under, tok jeg en rask nyhetsrunde på nettet og kom tilfeldigvis over DETTE oppslaget på nrk.no, om drosjer i Oslo som ikke vil kjøre unge kvinner hjem fordi de skal for kort vei. Det gjør meg direkte forbannet på yrkets vegne. Jeg hører ikke til dem som mener at alt var bedre før, snarere tvert imot i mange tilfeller. Jeg bare lurer på hvor det er blitt av yrkesstoltheten og profesjonaliteten.
Som det fremgår av artikkelen er det ikke engang lov å avvise passasjerer av en sånn grunn. Kvinner oppfordres til å ta drosje hjem pga voldtektsfaren, og drosje har alltid vært det transportmidlet som har representert den ultimate trygghet for kvinner i alle aldre, fra ungjenter til gamle damer, ikke minst nattestid. Fra dør til dør, trygt og bekvemt.
Fra min egen tid som drosjeeier husker jeg ikke minst nettopp den kundekategorien det er snakk om her, nemlig unge jenter. De har jo ikke penger, så en ganske typisk situasjon på sen kveldstid var to venninner i slutten av tenårene som hadde vært på byen, og som satte seg inn i bilen, rakte meg det de hadde igjen av penger, og ba om å bli kjørt så langt i retning av f.eks. Lambertseter som pengene rakk.
Passasjerer som man vet ikke kan betale for turen, må selvfølgelig avvises, men å spille med åpne kort og be om å bli kjørt så langt pengene rekker, er en ærlig sak. Likevel ikke noen enkel situasjon for meg, for jeg så jo at pengene ikke ville rekke helt frem. Jentene var som regel tynnkledde, kanskje litt beruset også (men ikke nødvendigvis), og det var kanskje en vinterkveld med mange kuldegrader. Hva skulle jeg da gjøre når jeg hadde kjørt så langt som pengene rakk? Sette dem av i Ryenkrysset i mørket og kulda, og la dem traske gatelangs videre, med alt hva det innebar av mulige ubehagelige og farlige situasjoner? Jeg kjørte dem alltid helt frem, det vil med andre ord si at jeg kjørte halve turen uten betaling. Det ble de veldig glade for selvfølgelig, men de kunne jo ikke vite at jeg hadde kalkulert med det hele tiden. Det var mitt valg. Ridderen i den hvite Mercedesen? Nei, det var jobben min å få folk trygt hjem, og en underbetalt tur i ny og ne gjorde meg ikke fattigere.
En annen kategori kvinnelige passasjerer var gamle damer, som også tok drosje hjem på kveldstid. Voldtektsfaren var nok stort sett over for deres del, men de var jo ofte dårlige til bens, og så var det dette med risikoen for veskenapping og overfall, i hvert fall i fantasien. Når vi kom frem, spurte passasjeren ofte litt brydd om jeg kunne bli stående et lite øyeblikk til hun hadde kommet seg innenfor gatedøren. Det kunne jeg. De skulle bare visst hvor mange andre gamle damer som hadde spurt meg om det samme. Og hvis jeg ikke ble spurt, så gjorde jeg det likevel sånn tilsynelatende ganske tilfeldig (mens jeg la pengene på plass i pungen, for eksempel) fordi jeg visste at det ga en ekstra trygghet at jeg sto der mens de rotet i vesken og fant frem nøklene og låste seg inn.
Også det dreide seg om profesjonalitet i mine øyne. Om å få folk trygt hjem. Om den tryggheten som bare en drosje kan, eller burde, gi.

Night on Earth.

Romjula bød ikke på så mye film som jeg hadde håpet, men filmnissen (en fjern slektning av boknissen) sørget for at jeg fikk et lenge etterlengtet gjensyn med Night om Earth.
Som en del lesere av denne bloggen har fått med seg, har jeg en fortid som drosjeeier i hovedstaden, og elsker filmer hvor drosjeyrket spiller en rolle. Alle tenker da straks på Taxi Driver, men det finnes så mange andre. Blant andre altså Jim Jarmuschs Night on Earth, som består av fem selvstendige sekvenser som alle skildrer en nattlig drosjetur i en storby. En liten filmatisk novellesamling, kan man si.
Jeg liker Jim Jarmusch, det er han med Blue in the Face og Coffee and Cigarettes, blant annet. Jeg liker filmingen hans, den dokumentariske stilen, humoren, og ikke minst kvinnene i filmene hans, de er feminine og tøffe, en kombinasjon jeg har stor sans for. (Jeg må forresten få sett flere av filmene hans.)

Jeg er tydeligvis ikke den eneste forhenværende drosjekusken som elsker denne filmen. Her er en kommentar på imdb, nesten som jeg skulle sagt det selv:

"Since I have almost seventeen years of experience in the taxi business as a dispatcher and driver, I have to say that "Night on Earth" is one of my favorite movies! This movie gives a very real and comical portrayal of life in this line of work. I've known people who were given great opportunities, and rejected them. I've personally kicked drunk idiots out of my cab. I've had blind people tell me which route to take. I've had people who were so "down and out" tell me their life story. This is a film that portrays what taxi driving is all about, and it is not limited to the USA. People are the same all over the world!"


Episodene foregår i henholdsvis Los Angeles, New York, Paris, Roma og Helsinki.

I den første episoden sørger Winona Ryders unge, kvinnelige drosjesjåfør for at Gena Rowlands glamorøse casting-agent får seg en liten lærepenge når det gjelder livsverdier.

I andre episode er Armin Mueller-Stahl en fersk immigrant (tidligere klovn!) fra Øst-Europa som skal prøve seg som New York-cabbie. At han ikke engang klarer å betjene bilen, er kanskje filmens eneste direkte urealistiske innslag. Meningen var kanskje å vise at de ikke hadde automatgir bak jernteppet? Sekvensen åpner med et skoleeksempel på hvordan man ikke skal prøve å praie en drosje på gaten. Giancarlo Espositos YoYo har et kroppsspråk som skremmer enhver drosjesjåfør. Jeg ville gjort nøyaktig som alle yellow cab-ene og kjørt rett forbi. Drosjesjåfører oppfattes kanskje som småkonger der de sitter og breier seg bak rattet (Harald Sverdrup har en sekvens om det i diktet "Øvelser i hjemlig diskriminering"), men det er også en potensielt farlig situasjon, særlig i en storby om natten, og det er noe enhver rutinert drosjesjåfør har i bakhodet hele tiden. Å beskytte seg selv, ved blant annet ikke å ta opp passasjerer som i denne sekvensen av filmen, blir ren ryggmargsrefleks.
Men Armin Mueller-Stahls ubehjelpelige cabbie er ikke bare en tulling til å kjøre bil, han har heller ikke lært seg elementær overlevelsesteknikk for drosjesjåfører, så han er den eneste som stopper for bajasen på fortauskanten. Det blir en spesiell tur videre - sjåførens manglende kjøreferdigheter finner en løsning, og førsteinntrykket av passasjeren blir korrigert.

Deretter følger Paris-sekvensen. Sjåføren her er en type som lett kan havne i trøbbel, som vi ser med de første passasjerene hans, han passer dårlig i et serviceyrke. Neste passasjer er en ung blind dame i Béatrice Dalles deilige skikkelse, meget streetwise og rappkjeftet, og tydeligvis ganske bevisst sin erotiske utstråling, handikappet til tross. Man aner vibber i luften - så lenge det varer. Sekvensen ender riktignok med at hun kan innkassere nok en bekreftelse på sin evne til å fordreie hodet på menn, men hvordan det skjer, skal jeg ikke røpe.

Roma er neste, der Roberto Benigni (han fra Livet er herlig) spiller hovedrollen i filmens mest burleske og etter min mening morsomste sekvens. Hans halsbrekkende kjøring gjennom Romas trange gater ved firetiden om natten, akkompagnert av hans egne kommentarer, er bare helt utrolig. Etter hvert får han en passasjer i bilen, en prest - Benigni vil ha det til at han er biskop, noe passasjeren selv benekter på det sterkeste; han er bare en vanlig pater. Sjåføren vil på død og liv skrifte sine synder på det seksuelle område (fra puberteten og frem til dags dato), men pateren påpeker at situasjonen er uegnet og vil slett ikke høre noe skriftemål. Det er han da heller ikke særlig i stand til, som det etter hvert viser seg.

Siste episoden foregår i Helsinki, med Matti Pellonpää som drosjesjåføren, han som spiller hovedrollen i alle Kaurismäkis filmer (det virker i hvert fall sånn). Det er finsk, det er vinter, det er fyll og sentimentalitet, men realistisk nok.

Jeg så denne filmen sammen med to unge mennesker som ikke hadde sett den før, men som også syntes den var helt praktfull. Og det er nettopp det denne filmen er. Hvis jeg skulle regne opp de fem beste filmene jeg har sett i mitt liv, ville denne hatt sin selvfølgelige plass på listen. Det blir nok flere gjensyn med denne.

Filmvarsel

Collateral (2004), amerikansk dramathriller om drosjesjåføren Max (Jamie Foxx), som blir tvunget til å kjøre den kaldblodige leiemorderen Vincent (Tom Cruise) fra sted til sted mens han eliminerer ofrene sine. En slags moderne film noir, meget velspilt og velregissert. Se omtale på imdb HER. Jeg liker filmer hvor det forekommer drosjer, og drosjesjåføren i denne filmen er realistisk og godt tegnet. Jeg mener - situasjonen han kommer opp i etter hvert er selvfølgelig noe spesiell, men måten drosjesjåføren og hans arbeidssituasjon generelt er skildret på, er god. I prinsippet er det ingen forskjell på å kjøre drosje i Oslo og enhver annen vestlig storby.
Men først og fremst er dette en drivende god film, velspilt og velregissert som sagt, og uten dødpunkter. Et utmerket valg en fredagskveld. På TV 2 Zebra kl. 21.05.

En taxi i natten.

"Den finjusterte motoren borar seg friksjonslaust gjennom halogenlandskapet."

Edmund Austigard: Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Samlaget 2007.

Av en eller annen grunn synes jeg dette er en utrolig nydelig setning - kanskje fordi jeg som tidligere drosjeeier har kjørt mye bil om natten og kjenner den nærmest meditative nytelsen ved å sitte bak rattet i en omtrent lydløs Mercedes og hvile blikket i lysskjæret fra billyktene som opplyser veien og landskapet foran meg, kilometer etter kilometer, gjerne alene på veien i den tiden på døgnet da resten av verden sover. Selv en Oslo-drosje får av og til anledning til å bytte ut bygatene med stille landeveier. Som et apropos til Beckström-boka hadde jeg en gang en tur til Töcksfors i Sverige midt på natten.

En bok treffer oss på mange ulike måter. Ordet "taxi" er selvfølgelig et slags trigger-ord for meg. Store deler av Beckström-boka handler om en situasjon jeg kjenner fra innsiden, som mannen bak rattet - en tid i livet jeg i dag har et lett nostalgisk forhold til. En verden av store, komfortable biler, tikkende taksametre, en hånd på byens puls døgnet rundt, bytrafikkens rytme i blodet - og mennesker, mennesker, mennesker. Drosjeyrket handler om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Med en frase kan man si at intet menneskelig er en drosjesjåfør fremmed - i en drosje opplever man faktisk hele livet i revy, fra fødsel til død (selv var jeg heldig og opplevde bare nesten-fødsel og nesten-død). Men mer om det en annen gang.

Da Geirr Tveitt og jeg var på påskehandel.

Jeg pleier å si at jeg kjente Geirr Tveitt. Det er en sannhet med store modifikasjoner, derimot er det et faktum at vi var på påskehandel sammen en gang.
Det skjedde på dagen i dag, altså onsdag før skjærtorsdag, en av disse merkelige dagene i året som hverken er helg eller hverdag og det føles som om alle vennene dine har reist sin vei (de har ikke det, det er bare en myte at alle mennesker drar på påskeferie. 80 % av oss blir hjemme.)
Nå vel. Enkelte lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg har en fortid som drosjeeier i hovedstaden. Onsdag før skjærtorsdag i det herrens år 1980 sto jeg på holdeplassen på Majorstua og fikk en henting nederst i Jacob Allsgate, eller kanskje det var en av tverrgatene der, Middelthunsgate eller Elsters gate. Anyway - passasjeren, som altså viste seg å være Geirr Tveitt, lurte på om jeg kunne komme opp, og det kunne jeg. Grunnen var den vanlige - mye bagasje. En diger ryggsekk, en koffert eller to, og diverse annet. Alt fullpakket. Min første tanke var at han skulle hjem til Hardanger til påske. Det skulle han ikke. Han skulle til nærmeste kolonialforretning. Ryggsekken og koffertene og hva det nå var alt sammen, som vi med forente krefter fikk lempet ned på gaten og inn i bilen, viste seg å inneholde tomflasker. Vi kjørte de få hundre meterne opp til butikken i nærheten av Valkyrie plass, og så vidt jeg husker nådde vi den like før stengetid. Dette var lenge før kjøpesentre og kveldsåpne butikker på hvert hjørne. Komponisten spurte om jeg ikke kunne hjelpe ham å handle også, og det kunne jeg selvsagt. Ut av bilen med alt sammen, inn i butikken og opp med tomflaskene. Og så påskehandlet vi. Store mengder langpils, og litt mat. Deretter ut i bilen igjen med all bagasjen, som nå hadde økt betydelig i vekt, ned de få kvartalene til leiligheten og opp trappene med det hele. Eller kanskje det var heis, forresten, det husker jeg ikke. Uansett ble det mye sjauing, men påskeprovianten kom på plass, både vått og tørt.
Tveitt hadde det ikke travelt, og inviterte meg inn i stua. Stua var dominert av et skinnende blankt sort flygel. Oppe på flygelet, i det solfylte rommet, sto det en skjønnhetsåpenbaring av en orkidé i et enkelt, høyt glass. Vi vekslet noen ord, og jeg husker at Tveitt spurte om jeg hadde sans for det vakre i verden. Det mente jeg nok at jeg hadde (jeg tenkte sikkert på min hustru). Så mye mer av den relativt korte samtalen husker jeg ikke, men det jeg husker, var at den gjorde stort inntrykk på meg. Jeg har aldri hatt noe nært forhold til musikk, men jeg hadde da hørt så pass mye om Geirr Tveitt at jeg visste at jeg hadde med en stor kunstner å gjøre. Jeg burde selvfølgelig ha visst mer; at han var en av de mest sentrale skikkelsene i norsk musikk på 1900-tallet, elev av Villa-Lobos og Honegger, en fetert konsertpianist i Europa og «Nordens Bartok» for å nevne noe.
Men handleturen og den påfølgende samtalen ved det blanke flygelet i det solfylte rommet gjorde uansett et uutslettelig inntrykk på meg. Da jeg litt etter satt i bilen igjen, var jeg lettere fortumlet etter dette møtet med en stor kunstner og et nydelig menneske. Jeg husker at jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha kjent ham på ordentlig slik at jeg ikke hadde måttet overlate ham til hans formodentlig ensomme og fuktige påskehøytid, attpåtil hans siste, for han døde i februar året etter.
Mer enn tjuefem år senere sitter jeg så her og bedriver min egen beskjedne kunst mens jeg lar Geirr Tveitts hovedverk «Hundrad folketonar frå Hardanger» fylle rommet og hensette meg dels til minnet om et spesielt møte med et spesielt menneske, dels til en en del av Norge som ikke er ukjent for meg. Hver gang jeg står på ferja mellom Utne og Kvandal, midt i hjertet av Hardanger, så tenker jeg på Geirr Tveitt. Musikken hans er dette landskapet og denne kulturen. Samtidig er den, som all stor musikk, tid- og stedløs. Der Geirr Tveitt er nå, er jeg helt sikker på at han drikker «Harding-øl», som er tittelen på hardingtone nr. 60 i «Brudlaups-suiten», opus 151.

Om Geirr Tveitt kan du lese HER, og vil du høre ham fortelle selv, kan du gå HIT.Naxos har en utmerket hjemmeside og nettbutikk HER.

PS Hvis du tror du aldri har hørt noe av Geirr Tveitt, så tar du feil. Det er nemlig han som har skrevet melodien til «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» (tekst Aslaug Låstad Lygre).