Om viktigheten av å lese Sebastian Haffner

 

I et program på svensk TV nylig, om de politiske forholdene i Tyskland frem mot andre verdenskrig, ble navnet Sebastian Haffner nevnt. Et velkjent navn for meg; jeg måtte straks ta ham frem igjen fra hylla for bøker om andre verdenskrig. Det vil si, det som interesserer meg spesielt rundt andre verdenskrig, er faktisk ikke krigen som sådan, men opptakten til den, tysk historie fra første verdenskrig og frem til utbruddet av den andre. Og det er nettopp som skildrer av denne epoken at Sebastian Haffner er et lysende navn med særlig de to bøkene som er oversatt til norsk, «Notater om Hitler» («Anmerkungen zum Hitler») - en bok jeg nå leser om igjen - og «En tyskers historie. Erindringer 1914-1933» («Geschichte eines Deutschen. Die Erinnerungen 1914-1933»).

Haffners egenart og styrke er det særdeles vellykkede vekselspillet mellom personlig beretning og klarsynt politisk analyse, fremført i et krystallklart, velformulert språk som representerer sakprosa på sitt beste. Som historieberetning bøker som på en suveren måte stiller andre, mer omfangsrike fremstillinger i skyggen.

Min interesse for denne epoken i tysk historie begynte egentlig med en setning i historikeren Guido Knopps bok «Die Geschichten der Deutschen» under rubrikken «Wer waren Hitlers Wähler?»: «Schwach war Hitlers Partei nur in katholischen Gebieten und im sozialdemokratischen und kommunistischen Arbeitermilieu.» Dette interesserte meg som katolikk. Jeg har riktig nok hatt en vag kunnskap om at Hitler ikke var populær hos tyske katolikker – for eksempel ble to av de meste kjente attentatforsøkene mot Hitler utført av katolikker, Elser og von Stauffenberg.

Historisk valgforskning har vist, for å si det veldig kort, at katolske kristne tyskere stemte mot Hitler, mens protestantiske kristne tyskere stemte for Hitler. At Hitlers parti ikke sto sterkt i katolske områder, knuser blant annet den ikke uvanlige oppfatningen av Bayern som et nazistisk kjerneområde.

Men dette var for så vidt en digresjon. Poenget med dette innlegget er at hvis man er interessert i mellomkrigstiden i tysk historie og nazismens fremvekst, er det mye å hente hos Sebastian Haffner.  

 

 

Den beste forfatteren

 

Å kåre et lands beste forfatter er dristig, men når det først skal gjøres, i dette tilfelle i Tyskland, er det høyst forståelig at Thomas Mann er den første som faller mange i tankene. Han fikk Nobelprisen i 1929, var krystallklar i sin kritikk av naziregimet (emigrerte i 1933 straks nazistene hadde festet grepet) og var pater familias i det som av noen betegnes som en tysk variant av Kennedy-familien, om enn for Mann-familiens del på litteraturens og kulturens område. Alle skrev, virket det som. Foruten av Thomas Mann har jeg bøker av broren Heinrich, av barna Klaus og Erika, og av kona Katia. Høsten 2019 var jeg på en litterær "pilegrimsreise" til Lübeck for å besøke museene til Thomas Mann og Günter Grass, som ligger et steinkast fra hverandre i Lübecks gamleby. Til da hadde jeg bare lest "Trolldomsfjellet" og novellene av Thomas Mann (og langnovellen "Døden i Venedig", selvsagt). Hovedverket "Huset Buddenbrook - en families forfall" (som han fikk Nobelprisen for), hadde jeg bare lest et utdrag av i tysken på gymnaset. Det rettet jeg opp i fjor, da jeg endelig fikk lest dette verket i sin helhet. En leseopplevelse av de store. 

Et aldri så lite humoristisk apropos angående hvem som er størst her og der:

Baron Lesdain talte en dag med Victor Hugo. I samtalens løp spurte den intrikate baron Lesdain: Hvem er efter Deres mening Frankrikes største dikter? - Victor Hugo gren og bet sig i læben og sa endelig: Alfred de Musset er den næststørste! Hehehe. Men De har kanske ikke sans for det komiske?»

Hovedpersonen Nagel i Hamsuns Mysterier (1892)

Sommerhus-mysteriet

 

Aftenposten hadde i går en anmeldelse av Judith Hermanns nyeste bok på norsk, romanen «Der hjemme» (oversatt av Sverre Dahl), som får glimrende kritikk.

Hermann debuterte i 1998 med novellesamlingen «Sommerhaus, später». Debuten ble en umiddelbar suksess, mye takket være kritikerlegenden Marcel Reich-Ranicki, som utropte Hermann til Tysklands mest lovende unge forfatter. Disse novellene er i dag pensum på tysk videregående skole. Boka kom på norsk i 2001 i Erik Krogstads oversettelse, "Sommerhus, senere".

Tittelen «Sommerhus, senere» virket kjent. Den har jeg da lest, tenkte jeg, det er en bok jeg har. Og så gikk jeg i tyskhylla for å finne den. Den var der ikke, eller rettere sagt, den var der, men i originalutgaven på tysk, «Sommerhaus, später» (jeg har en del bøker både i norsk oversettelse og på originalspråket for å studere oversettelsen), og jeg visste at jeg ikke hadde lest den på tysk. Den norske utgaven var ikke å se.

Men jeg hadde jo lest en oversatt tysk bok om et sommerhus, det var jeg helt sikker på, for jeg husker den boka godt. Det det var imidlertid  en roman, og «Sommerhus, senere» er som sagt en novellesamling.

Jeg lette litt i tyskhylla, og forklaringen kom. Boka jeg forvekslet med, var Jenny Erpenbecks roman «Hjemsøkelse», hvor vi så å si får Tysklands nyere historie gjennom historien om et sommerhus. «Svimlende romankunst fra en av Europas mest interessante samtidsforfattere,» skrev Anne Merethe K. Prinos i Aftenposten i 2018.

På meg gjorde denne boka ikke det helt store inntrykket, til tross for min interesse både for tysk litteratur og for Tysklands nyere historie. Det kommer av at jeg syntes boka var rotete. Særlig begynnelsen irriterte meg: På skolen lærte vi at vi aldri skulle gå for langt tilbake når vi begynte en stil. Altså ikke noe med «allerede de gamle grekere». Erpenbeck begår til de grader denne feilen ved å la boka begynne med en prolog som skildrer intet mindre enn landskapets geologiske tilblivelse! De neste to innledende kapitlene virker bare forvirrende og irrelevante.  Og som sagt, hele boka virket litt rotete på meg, og Erpenbecks ordrike stil fenget meg ikke.

Men jeg fikk oppklart forvirringen med de to sommerhusene. Og da jeg bladde litt i «Sommerhaus, später», oppdaget jeg at Hermanns «strengt tilbakeholdte stil» og «enkle, ladede setninger» (sitater fra anmeldelser) faktisk er tysk som jeg kan lese. Så nå står «Sommerhaus, später» på min imaginære leseliste.   

 

Efteraar

Efteraaar 

Av Rainer Maria Rilke (1902), oversatt til dansk av Thorkild Bjørnvig

Bladene falder, hvirvles langt omkring, 

som visnede i Himlens fjerne Haver; 

de falder, vægrende, med store Sving.

 

Om Natten falder Jorden, tung og stum, 

fra Stjærnerne til Ensomhedens Rum.

 

Vi falder alle. Denne Haand vil falde. 

Se paa de andre, se: det er i alle.

 

Dog er der Een, og altings Falden ender 

uendeligt forsigtigt i Hans Hænder.

Les om diktet HER.

Hadde jeg ikke Trolldomsfjellet? (revidert og utvidet)

Jeg påsto nylig at jeg ikke hadde Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Og det stemte for så vidt som den ikke fantes i tyskhylla i huset mitt, der den burde ha vært. Men jeg holder jo på å bygge opp et lite bibliotek på husmannsplassen også, og der sto den faktisk, til min overraskelse. Jeg har med andre ord ikke full oversikt over hva jeg har og ikke har. Men hvorfor hadde jeg sett etter den i utgangspunktet? Fordi jeg skulle ha en ny bok å lese. Hvorfor akkurat den? Fordi den selv ba om å bli lest. Det er et fenomen jeg opplever av og til, og som jeg har skrevet om før. Bøkene kommer til meg og vil bli lest, som om de har en egen selvstendig vilje. Det har ikke noe for seg å mystifisere det; det er antagelig bare underbevisstheten som driver sitt spill (dvs underbevisstheten hadde merket seg at jeg lenge har gått med tanker om å lese denne boken, og den hadde nok også en vag erindring om at jeg i høst hadde kjøpt den i Halfdans Bokhus). Så nå leser jeg altså Trolldomsfjellet. Egentlig burde jeg ha noe mye mer overkommelig ved siden av Juvikfolke - nå leser jeg to mastodonter samtidig. Men sånn er det bare. Begge er språklig utfordrende, kan man si; Juvikfolke med sin formodentlig nokså arkaiske namdalsdialekt, og Trolldomsfjellet med sin omstendelige tyske setningsoppbygning. Men Juvikfolke har et ekspressivt og dynamisk språk, med mye replikker. Den skildrer et norsk fisker- og bondesamfunn gjennom mange generasjoner og er i beste forstand folkelig, selv om den selvsagt, som all stor litteratur, lodder dypt i menneskesinnet. (Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme. Tomas Mann fikk Nobelprisen i 1929.)
Trolldomsfjellet representerer en svært annerledes verden: " Den handler om en ung manns utviklingsprosess. Under et syvårig opphold på et tuberkulosesanatorium i Davos møter «Hans Castorp» forskjellige mennesker som konfronterer ham med politikk, filosofi, men også kjærlighet, sykdom og død." (Wikipedia)

Her er et lite eksempel på språket i Trolldomsfjellet, som er oversatt av Per Qvale:

"Det enkelt menneske kan gjerne ha mange personlige mål, hensikter, håp og utsikter for øye, slikt som kan gi impulser til større anstrengelser og bestrebelser; når det upersonlige omkring en, tiden selv, med all dens ytre liv og virksomhet, mangler håpet og utsiktene, når tiden i all lønnlighet viser seg som håpløs, utsiktsløs og rådløs og man - bevisst eller ubevisst - stiller spørsmålet om en siste, en mer enn personlig, ubetinget mening bak alle anstrengelser og bestrebelser, og blir møtt med innholdsløs taushet, så vil det nettopp hos redelige mennesker neste uten unntak inntreffe en viss lammende virkning, en virkning som via det sjelelig-moralske også rett og slett kan ramme de fysiske og organiske deler hos individet." Puh!

Parlør meg her og parlør meg der

Det er en type bøker jeg er begynt å hate etter hvert, og det er parlører. Det virker som om forfattere av denne typen litteratur knapt har vært i landet de skriver om og merket seg hva som sies i daglig praksis. Man kan nærmest snakke om et stivt og underlig «reiseparlør-norsk».

Det gjelder for eksempel Aschehougs Tysk reiseparlør fra 2006. Av kolofonen fremgår det at den ikke er norsk i utgangspunktet, men oversatt fra dansk (Politikens forlag) av Jostein Sand Nilsen. Den danske utgaven er også oversatt, men opprinnelsesspråket er ikke oppgitt. Språklig konsulent for den norske utgaven har vært Sabine Richter. Jeg aner ikke hvem det er, mitt kjennskap til tysk forteller meg at det må være mange Sabine Richter i verden.

Jeg har også en parlør fra Gyldendal, Tysk på 15 minutter, av en Sylvia Golding. Også den oversatt, fra engelsk (Dorling Kindersley). Ifølge kolofonen er den oversatt og DTP-tilpasset av Hege Høiby og Krister Tångring. Heller ikke disse navnene sier meg noe, men et enkelt Google-søk viser at de har oversatt en mengde bøker i samme sjanger.

Nå vel, det er uansett ikke oversettelsen av disse bøkene jeg har noe å utsette på. Oversettere jobber med bundet mandat, de må forholde seg til den teksten som foreligger. Det er slike bøkers litt fjerne forhold til det praktiske liv som gjør meg oppgitt. Det første jeg ser etter i en tysk parlør (men som jeg hittil ikke har funnet), er den nyttigste høflighetsfrasen man kan bruke i Tyskland, nemlig «danke gleichfalls» - takk i like måte.

Høflighet er viktig  i Tyskland, og ved å anvende denne frasen hver gang det er naturlig, og det er det ofte, tar man skrittet fra å være en hjelpeløs og klosset turist til å være en høflig tilreisende som skjønner seg på tysk språk og kultur. For eksempel når kassadamen i butikken, uansett hvor travelt hun måtte ha det en fredag ettermiddag, sier «Ich wünsche Ihnen ein schönes Wochenende» (god helg, betyr det, men jeg har hittil ikke sett en parlør som forteller at dette er en vanlig hilsen i Tyskland). Da sier man selvsagt «danke gleichfalls», og så får man en takk tilbake. Mange andre eksempler kunne nevnes på slike høflighetsfraser, som er en naturlig del av den sosiale omfangsformen i Tyskland, og som jeg som tilreisende synes er utrolig hyggelig, og som jeg synes det er uhøflig ikke å spille med på. Mitt spørsmål er da: Hvorfor er det ingen parlører som oppgir dette «danke gleichfalls»? Har ikke forfatterne vært i Tyskland? Og hvis de har det, har de ikke brukt øyne og ører, har de ikke hatt antennene ute for å få med seg hva som sies i tysk dagligliv? Jeg bare spør.

Gyldendals bok oppgir at «Geldautomat» er en «kontantautomat». Herregud, Gyldendal, det heter faktisk «minibank» og ikke noe annet på norsk - akkurat her er det vel kanskje oversetteren som har sviktet. Men uansett et eksempel på denne livsfjerne parlør-norsken. De kunne også tatt seg bryet med å fortelle at det ikke kryr av minibanker i Tyskland, men at de ofte finnes på bensinstasjoner. Og at pinkode heter «die Pin» eller «die Geheimzahl». Boka oppgir riktig nok at pinkode heter «Pin-Code», men det er bedre og ledigere å si bare «die Pin». Og man kan be om «die Quittung», men jeg mener det bedre å si «der Beleg». Boka kunne også godt opplyse at ikke alle spisesteder tar kort, bare kontanter (Bargeld).

Men det finnes nyttige «kulturtips»: «Når du kjører i Tyskland, må du alltid ha førerkort, vognkort og forsikringspapirer med deg». Hva er det for slags tips? Disse tingene må man ha med uansett hvor man kjører, og hvis ikke man vet sånne selvfølgeligheter, bør man absolutt holde seg hjemme.
Som et apropos kan jeg nevne at bilen min (passende nok en Mercedes), som nå står på sin vante plass i en gate her i Berlin-Schöneberg, til og med har gyldig tysk miljøoblat i frontruta, Umweltplakette 4, grün, som man må ha for å kjøre i sentrum av Berlin og andre tyske storbyer (bare legg merke til det neste gang du er på disse kanter, alle biler har en grønn oblat med et stort 4-tall).

Aschehougs bok går ikke av veien for å anta at man vil ha et lite eventyr på ferien. Her er formuleringer som «Jeg har lyst til å kysse deg» og «Har du noen kondomer» . Begge nokså tvilsomme sjekkereplikker spør du meg, men jeg er da heller ikke i målgruppen. Men bare tanken på å sjekke ved hjelp av en parlør er da nokså komisk? Det er mulig at disse klossete formuleringene er et forsøk på å følge med i tiden, men «Lover du å skrive til meg» viser imidlertid at boken er moden for en oppdatering. Det er selvfølgelig mulig at det finnes senere og mer oppdaterte utgaver, men jeg har mine tvil. 

Selvfølgelig finnes det nyttige formuleringer i parlører, men jeg slår sjeldnere og sjeldnere opp i dem. Jeg finner det mye nyttigere å høre på hva som faktisk sies når jeg er i Tyskland. Jeg tror vel kanskje også at tysken min ligger litt over turistnivå - forleden dag var det to ekspeditriser på KaDeWe som påsto at jeg snakket bedre enn mange tyskere - men det var nok bare fordi jeg var heldig med formuleringene (og uttalen) akkurat da.

Det hender jeg gjør grundige forberedelser før jeg skal ut - jobber med ordbøker og legger opp setninger skal jeg skal bruke, alt etter anledningen. Tyskerne liker at man snakker tysk, og så lenge man gjør seg forstått, har de stor overbærenhet med grammatikalske feil. Og jeg står ofte i beit for ord og uttrykk - da beklager jeg at jeg snakker så dårlig tysk, og sier noe sånt som at «es tut mir leid dass ich so schlecht Deutsch sprechen kann», eller «ich kann nur ein bisschen Deutsch sprechen ... es tut mir Leid ... mein Wortschatz ist zu klein ... und meine Grammatik ist schreklich ... Deutsch ist ja so schwer ... die Genusbestimmung ... die Flexion des Verbs ... der Kasus ... » Og sånn, altså ved å legge vekt på det man ikke kan, kan man bløffe seg til at man er god i tysk og bli møtt med stor velvilje.

Man må bare stoppe dem hvis de begynner å snakke engelsk, for det gjør de fort. Engelsk er «in» i Tyskland, de er så glad i anglisismer at de har et eget begrep for det, nemlig «Denglish». Det kan man lese mer om i DENNE artikkelen hos Norsk Språkråd.

Men nå tror jeg at jeg skal lese litt tysk. Jeg har for eksempel kjøpt Hans Magnus Enzensbergers Herrn Zetts Betrachtungen, oder Brosamen, die er fallen liess, aufgelesen von seinen Zuhörern og Guido Knopps Die Geschichte der Deutschen - Von Karl dem Grossen bis zum Mauerfall. Enzensberger regner vi vel som halvt norsk, og Knopp er en meget kjent og anerkjent tysk historiker, som skriver klart og oversiktlig. Jeg kjøpte boka hans (som også er glimrende illustrert) på Deutsches Historisches Museum i dag, mitt yndlingsmuseum i Berlin, hvor jeg alltid lærer mye, denne gangen om slaget ved Leipzig i 1813, som betydde begynnelsen på slutten for Napoleon, og om Berlin i årene rundt Hitlers maktovertagelse, da byen gikk fra å være rød til brun. En meget interessant utstilling om Gulag var det også. Utstillingen om protestantismens historie i Tyskland sto jeg imidlertid over, den kunne kanskje ha fortalt meg noe om tysk kultur, men som katolikk hadde jeg ingen problemer med å velge det bort, det er uansett grenser for hva man kan ta inn på en dag.