Proust ved havet

Siv går ned mot piren, ned mot lysene og det er nesten ikke trafikk mer, nesten ingen biler, hun slipper å vente på at det skal bli grønt, hun bare skrår over og kommer ut til plassen foran piren og det er havet åpent ut overalt, hun tar til høyre og går bortover, så tar hun en trapp ned, vil gå helt ut på steinene, helt ned til det mørke vannet.
[...]
I den mørke natten, med havet som slår inn, Atlanteren, den Duras skrev om fra den andre siden, der hun bodde på store nedlagte turisthotell, som det Grand Hotel der Proust en gang satt og skrev, med havet utenfor vinduet, han reiste opp dit fra byen, selv om alle sier at han lå på det mørke lydisolerte rommet sitt i Paris så er det faktisk sånn at han reiste ut til havet, om sommeren, da resten av sosieteten dro, for han var jo nysgjerrig også, ville være med der det skjedde, eller i utkanten, i nærheten, og så satt han på et lite værelse høyt oppe ved et bord foran vinduet med en liten fransk balkong, satt der så han kunne se ut på havet, hvis han trakk fra gardinene, kanskje gjorde han det også, hvem vet hva han gjorde når det ikke var noen andre der.
Han leide gjerne tre rom, har hun lest, det han bodde i pluss det på hver side, så han skulle slippe lydene av andre mennesker innpå seg. Like ved, men likevel adskilt, sånn levde han, også på badehotell, der på den andre siden av det vannet som Siv rusler ved, sakte, nede på steinene.

Fra Hanne Ørstavik: Hyenene

Ørstavik om romanens grenser

DETTE er et av de beste intervjuene jeg har lest med en norsk forfatter, synes jeg.

Lesemessige utfordringer

Som leser opplever at de fleste forfattere befinner seg i samme språklige virkelighet som jeg selv. De har riktig nok sin egen stil og sin egen tone - mer eller mindre markant - men deres språk og mitt er tross alt det samme. Noen forfattere går imidlertid ut over dette og lager sitt eget språk, et kunstspråk. Jeg holdt nesten på å si kunstig språk, og det er jo på sett og vis også riktig. Et kunstspråk er helt annerledes enn det språket vi kjenner. Kunstspråk kan provosere og irritere, og/eller det kan imponere og fascinere. Men det kan være nærmest ugjennomtrengelig og stille store krav til leseren. En ting er at vi ikke kan lese det på den vanlige «flytende» måten vi er vant til, men tvinges til å stoppe opp og se nøye på hvert enkelt ord eller hver enkelt setning. Kanskje spør vi oss selv: Hva står det egentlig? Går det an å skrive sånn? Spørsmål vi ikke trenger å stille hvis forfatteren skriver i det jeg kaller normalt språk. Det første eksempelet som faller meg inn når det gjelder kunstspråk, er Hanne Ørstavik. De fleste opplever sikkert i likhet med meg at språket hennes er temmelig spesielt. I den siste boken hennes, 48 Rue Defacqz, synes jeg det er mer spesielt og ugjennomtrengelig enn noen gang. Det er nesten som om det går i oppløsning.

Hanne Ørstavik omtales som en av Nordens største forfattere, og det er jeg enig i. Jeg beundrer henne enormt. Herta Müller må selvfølgelig også karakteriseres som en stor forfatter med sin nobelstatus, men hadde naturligvis et stort navn før dette. Litt av den samme opplevelsen som jeg har med Ørstaviks språk har jeg med Müllers. Jeg bestemte meg for å lese en bok av henne fordi jeg ville ha lest en bok av årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte tilfeldig Reven var alt dengang jeger.
En nettbokhandel omtaler denne boken slik:

«Det er på høy tid at også norske lesere blir klar over hvilken dikterisk kraft Herta Müller rår over.»
Karsten Alnæs, Dagbladet
Reven var alt dengang jeger foregår i en liten industriby ved Donau de siste månedene før Ceusescus fall og diktaturets sammenbrudd. Byen svøpt i gul røyk fra fabrikken, poplene som dolker mot himmelen, spøkelsesaktig strøm av mennesker over bybroen og langs alleen. Undertrykte og maktens håndlangere side om side. Ut av angstens flimrende bilder trer hovedpersonen frem, får historie, kontur, og handler. Det er lærerinnen Adina, venninnen Clara og hennes kjæreste, Pavel, som er Securitate-offiser. En dag hun kommer hjem fra jobb, snubler Adina i reveskinnet i entreen, halen er kuttet av helt inne ved roten. Et fint, nesten usynlig snitt. Neste dag er det høyre forpote, dagen etter venstre. Så forstår Adina at det er Den hemmelige Tjenesten som driver sitt spill.Forfatteren flyktet fra Rumenia og Ceusescus regime i 1987, og regnes som en av de tyskspråklige største forfattere av yngre generasjon. Poetisk og suggererende.

Hva menes egentlig med «poetisk og suggererende»? Her et lite utdrag, der Clara snakker med Pavel om venninnen Adina.

«Kjøleskapet begynner å summe, det er strøm igjen. Clara lukter på papiret, hun slår på lyset, hun åpner kaffepakken. Fingrene hennes knirker, hun holder en kaffebønne på føflekken hans, kommer du fra arbeidet, spør hun, kaffekvernen skjærer av stemmen hennes. Flammen slikker rundt kjelen, vannet slår blemmer. Hun lar tre skjeer kaffe falle i vannet, hun gjør ikke skjeen våt. Hun klimprer med skaftet på skjeen mot komfyren, ville du kunne gjøre Adina noe, spør hun. Kaffen hever seg, hun fisker skum med skjeen, hva mener du, spør han, hun lar skummet renne av i de to tomme koppene, hva mener du, spør han, skummet ligger så lyst som sand i skjeen. Ville du kunne forgifte Adina, spør hun og løftet kjelen av ilden.
En sort kaffetråd renner ned i skummet. Nei, sier han, skummet stiger til hanken på koppene, for hun er venninnen min, sier Clara. Han bærer koppene bort til bordet, buksebena flagrer foran vinduet der ute i vinden, derfor også, sier han og holder en sukkerbit i hånden, hva vil hun, hun vet ikke hvor hun lever, sier han, hun vil ikke noe i det hele tatt, hun snakker i sinne. Sukkerbiten dukker under og river skummet på koppen i stykker.»
Oversatt av Kjell Olaf Jensen.

Jeg har lest godt over halvparten av boken, men det er som om jeg ikke klarer å trenge inn i den, ikke få den under huden. Jeg måtte slite med den siste boken til Ørstavik også, og jeg føler at jeg sliter litt med Herta Müller. Det trenger ikke være hennes skyld, det kan være jeg som ikke er åpen nok. Kanskje det tar seg inn mot slutten av boka, kanskje Müller krever tid. Jeg har uansett fått lyst til å lese enda en bok av henne.

Og enda mer Ørstavik

I det første innlegget mitt om Hanne Ørstaviks siste bok, skrev jeg om hvor vanskelig jeg har for å komme inn i språket hennes, hvordan det, i hvert fall i begynnelsen av en bok, forekommer meg for sært, på sitt verste (unnskyld uttrykket) går det formelig i oppløsning. Jeg bringer her et lite eksempel på det, selvsagt tatt ut av sin sammenheng, men det har ikke så mye å si i dette tilfellet, siden sammenhengen mellom de brokkene teksten består av, uansett er ganske flytende eller hva man skal kalle det. Det er særlig mot slutten at dette eksempelet volder meg problemer.

«Hun kom fram til ham, han satt i stolen og leste. Hva ville hun ham. At han skulle merke at hun var der, og legge boka ned? Legge boka ned og løfte hodet, se på henne. At han skulle se på henne og at det skulle være en åpenhet i øynene, noe åpent, som kunne gjøre det åpent for henne òg. Ikke en tilgivelse, men en tillatelse. Et blikk som sendte henne ut, som sa: Gå, i glede. Ikke for å forplikte henne til glede, tvinge eller kreve det, men som, gjennom å være så stort, ga gleden plass. Et blikk som ga lov til glede. Og til å gå, ut. Og at det ville være mulig, fordi øynene fantes. Fordi det fantes sånne øyne et sted, å gå fra, å gå med, i.»

Jeg hadde nær sagt: Enten er dette sublimt, eller så er det meningsløst, skjønt det trenger jo egentlig ikke være hverken sublimt eller meningsløst; det kan være noe et sted imellom. Jeg sa i det første innlegget også at Ørstavik minner meg om Virginia Woolf, og hun gjør det, på det jeg opplever som det beste, men like ofte gjør Ørstavik meg så usikker som leser (omtrent like usikker som med kunstpausene sine!), jeg føler meg nesten som en dust når jeg opplever at språket hennes regelrett går i oppløsning, faller fra hverandre, så jeg egentlig ikke skjønner hva jeg leser. Jeg er helt åpen for at det er min feil og ikke hennes, men altså - jeg opplever, ganske særlig med denne boka her, at det er problematisk å lese Ørstavik. Når det gjelder denne boka kan jeg fortsatt ikke si at teksten har åpnet seg for meg, jeg strever fortsatt. Men jeg gir ikke opp. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Fordi hun har gitt meg mye tidligere, fordi jeg, når jeg opplever at hun er på sitt beste, som sagt nesten har følelsen av at hun er en moderne, norsk Virginia Woolf, at hun virkelig kan være sublim, at hun uansett er en spennende kunstner som utfordrer meg som leser. Det trenger jo ikke nødvendigvis være lett å lese? Uten at jeg dermed sier eller mener at det vanskelig tilgjengelige automatisk er verdifullt (eller at det lett tilgjengelige ikke er det).

Mer Ørstavik

Vi får ta Ainas opplysning til følge når hun sier at Ørstavik uttaler tittelen på sin siste bok slik: "Førtiåtte ry defaks". Som jeg sa i en av kommentarene til forrige innlegg om dette (to innlegg nedenfor) ville det vært en selvfølge å uttale tallet på engelsk dersom det hadde vært en engelsk adresse. Å uttale det på fransk derimot, ville virke snobbete på norsk, det sier sitt om det franske språkets stilling her på berget. Omtrent som stillingen for fransk litteratur, noe man kan lese mer om HER, hos Cyno Grassator, som er franskoversetter og selv har oversatt mange av de bøkene han skriver om i innlegget.
Når Ørstavik hevder at tittelen er "førtiåtte ry defaks" er hun selvsagt inkonsekvent. Dette er en fransk adresse, og man har ikke husnummeret før gatenavnet på norsk. Og en fransk adresse bør vel uttales på fransk? Ørstavik mener derimot at tallet skal uttales på norsk, mens resten skal uttales på fransk. Jeg skjønner jo at tingenes tilstand gjør dette nødvendig, siden nordmenn flest ikke aner hvordan tallet skal uttales på fransk. De fleste vil ikke vite hvordan gatenavnet skal uttales heller, det er derfor jeg påstår at denne boka kommer til å bli hetende "den siste boka til Ørstavik" på norsk.

Jeg har ikke fått lest så mye mer i denne boka siden forrige innlegg, derimot skal jeg fortelle om den gangen jeg opplevde forfatteren live. Jeg karakteriserte Ørstaviks språk som sært i forrige innlegg, og sært kan også være en passende betegnelse på møtet med henne. Det foregikk for et par år siden, under den årvisse forfatterkvelden som det lokale biblioteket har før jul, der noen utvalgte forfattere kommer og leser opp og snakker om bøkene sine. Ved denne anledningen var en av dem altså Hanne Ørstavik. Jeg husker ikke hvilken bok det gjaldt, det var vel den før kallet - romanen. Nå vel. Hanne Ørstavik begynte med å fjerne talerstolen, for at det ikke skulle være noe mellom henne og publikum, som hun sa. Greit nok. Jeg ble riktignok litt nervøs for at hun skulle fortsette med å ha publikum til å gjøre avslappende øvelser eller noe sånt, men det gjorde hun ikke. Nå husker jeg ikke stort av hva Ørstavik sa, men hun snakket greit og interessant om boken, og innimellom leste hun opp fra den. Hun var en god oppleser av sin egen tekst. Innimellom tok Ørstavik imidlertid også en del kunstpauser, og det er her ordet sært kommer inn. Jeg har aldri vært borti maken til kunstpauser. Ørstavik virket avslappet, og det er mulig at kunstpausene var en måte å vise dette på, men de var altså så lange at flere enn meg skottet på hverandre og strakte hals for å se om det var noe galt, om hun hadde kommet utav det, eller enda verre, om hun kanskje var gått i stå, blitt dårlig etc. Det finnes formodentlig en grense for hvor lange kunstpauser kan være uten at det blir pinlig, det er sikkert noen som har forsket på sånt. I så fall kan ikke Ørstavik ha fått denne forskningen med seg, for hun overskred langt grensen for hva man kan tillate seg av kunstpauser uten å bringe publikum i forlegenhet. Det var virkelig noe folk snakket om etterpå. Kanskje hun trengte disse kunstpausene for å tenke seg om, men det harmonerte i så fall dårlig med at hun ellers virket både velforberedt og konsentrert. En sær opplevelse.

48 rue Defacqz

Jeg leser Hanne Ørstaviks siste bok. Jeg går ut fra at «Hanne Ørstaviks siste bok» kommer til å bli brukstittelen på denne boka. Det første problemet man støter på, er nemlig uttalen av den egentlige tittelen: 48 rue Defacqz. Jeg innbiller meg at det siste ordet skal uttales «døfaks», men så er det tallet. Jeg henstiller til min kollega Cyno Grassator (eller andre franskkyndige) om å komme meg til hjelp her; jeg vil gjerne vite både hvordan det skrives og uttales. Jeg kunne nok plundret meg til å finne det ut selv, men har så mye å gjøre.

Boka handler, som alle Ørstaviks bøker, om menneskers forhold til hverandre og seg selv, både på det mentale og kroppslige plan. En hovedrolle spiller også huset på adressen i tittelen, et Art Noveau-mesterverk i Brussel, fra slutten av 1800-tallet, som står der den dag i dag.

Hanne Ørstavik hører til de tre kvinnelige norske forfatterne jeg setter høyest. De andre to er Åsne Linnestå og Trude Marstein. Av disse er Linnestå min personlige favoritt, Ørstavik kanskje den største kunstneren, og Marstein på mange måter den mest imponerende (jeg tenker særlig på Gjøre godt). Nå vel, jeg skal ikke utdype dette ytterligere her og nå. Tilbake til Ørstavik.

Hver gang jeg leser Ørstavik, må jeg anstrenge meg skikkelig for å komme inn i språket hennes, for å finne en slags rytme, ja for i det hele tatt å klare å komme inn i teksten. Dette henger nok sammen med at jeg er vant til, og foretrekker, å lese mye og fort, i store sveip. Noen ganger går ikke det. Med Ørstavik går det ikke, og det slår meg at språket hennes blir mer og mer intrikat for hver bok. I «innledningsfasen» irriterer det meg rett og slett, dette er maniert, tenker jeg, dette er bare jåleri. Så utpenslet, så sært, går det ikke an å skrive. Men så pleier jeg å komme inn i det etter hvert, med denne boka går det litt bedre etter at den personen som heter Samuel er kommet inn i bildet, han utgjør et slags objekt som gjør at ting får litt struktur. Den samme opplevelsen av å streve i begynnelsen hadde jeg også med kallet - romanen, men den ga meg mye etter hvert, det har i det hele tatt vært en del av mønsteret når jeg leser Ørstavik, formodentlig blir det også slik med denne boken.

Når anmelderen i Klassekampens bokmagasin snakker om at Ørstavik «iverksetter et suggestivt og forførende univers allerede fra de første sidene», så funker det altså ikke sånn for meg. Kanskje det er jeg som er en dårlig leser, jeg vet ikke. Jeg må i hvert fall streve voldsomt for at Ørstaviks litterære suggesjon og forførelseskunst skal virke på meg. Men samtidig er altså min erfaring med henne slik at jeg ikke gir opp.

Og det skal sies at allerede gårsdagens leseøkt ga meg en pirrende følelse av at Ørstavik er en slags moderne, norsk Virginia Woolf - det har noe med den dvelende, på samme tid både uhyre konsentrerte og samtidig litt springende måten å skrive på, de sanselige, detaljerte observasjonene, og den følelsen jeg vil at en god forfattert skal gi meg, av at sånn, akkurat sånn som dette, er det ingen andre som skriver.

"Å skrive en roman er å skrive et sted å være"

"Jo mer jeg skriver, jo mindre opptatt er jeg av å fastholde skillet mellom romanfigurene mine og meg eller en såkalt virkelighet. Romanen er en modell, et univers hvor noe kan undersøkes, og der kaster jeg inn alt jeg har som kan komme til nytte. Men det er romanens undersøkende bevegelse som bestemmer hva som skal med og hvordan. På den måten kan fiksjonen bli et erfaringsrom vi alle har mulighet til å gå inn i, fra hvert vårt sted."

Hanne Ørstavik i et intervju i tidsskriftet Kirke og Kultur 5/2007

Om oversettelse

To meget lesverdige essays om oversettelse, i Norsk kritikerlags tidsskrift Kritikeren.

Thomas Lundbo: Oversettelse som lesing.
Hanne Ørstavik: Om oversettelse utifra erfaringen med å bli oversatt.

Begge kan enkelt lastes ned som pdf-filer fra Kritikerlagets nettside: http://www.kritikerlaget.no/index.php?id=41