Da Jørn og jeg byttet bøker

 Et elleve år gammelt FB-minne.

Nytt fra Jørn Lier Horst

Jørn Lier Horst på Facebook i dag:

Pocketutgaven av "Når det mørkner" inneholder også den første boken om William Wisting: "Nøkkelvitnet" fra 2004

Når det mørkner er så langt den siste boken om William Wisting. Nøkkelvitnet er den første. I den nye pocketboken får du begge historiene.

Jeg begynte å skrive Nøkkelvitnet senhøsten 2001. Den ble utgitt første gang i februar 2004. Siden har den blitt trykket i til sammen 25 opplag.

Når jeg tar den fram og blar i den i dag, opplever jeg den som en relativt enkel kriminalroman, både i språket, formen og tonen – men jeg finner også deler som jeg er veldig godt fornøyd med.

Boken har en spesiell forhistorie. Den er basert på et av de mest bisarre og brutale drapene i nyere norsk kriminalhistorie, nemlig drapet på den 71 år gamle enkemannen Ronald Ramm i 1995. Selv var jeg en ung og nyansatt politikonstabel på den tiden, og Ramms enebolig på Rødberg, midt mellom Larvik og Stavern, var det første drapsåstedet jeg var på. Det bar preg av at det hadde foregått en kamp der, en kamp på liv og død som hadde rast fra rom til rom, til den endte i yttergangen, der Ramm ble funnet ihjelslått.

Undersøkelsene på åstedet viste at den eller de som drepte Ramm, ikke brøt seg inn. Alle vinduer, dører og låser var uskadde. Det betyr at Ronald Ramm trolig selv åpnet for drapsmannen.

Huset var endevendt, som om gjerningsmannen hadde lett etter noe. Skuffer og skap var åpnet og innholdet dratt ut. Smykkeskrin var brutt opp og madrassen skåret i, men det kunne ikke slås fast at noe var stjålet. Tvert imot lå lommeboken hans, med et større kontantbeløp, fremdeles framme, og safen i kjelleren var urørt. Det eneste som med sikkerhet kunne sies å være borte, var husnøkkelen, som drapsmannen hadde brukt da han lukket døra og låste etter seg.

Originalutgaven av "Nøkkelvitnet" fra 2004

Da Nøkkelvitnet ble utgitt nesten ti år senere, var drapssaken fremdeles uløst. Min tanke var at bokutgivelsen kunne gi fornyet oppmerksomhet til den gamle drapssaken, og at noen som visste noe, kunne stå fram og fortelle. Det skjedde også. I etterkant av utgivelsen kom det inn en rekke nye tips. Det førte til at saken ble tatt opp igjen til ny etterforskning, og vi vet nok mer i dag om hva som egentlig skjedde i 1995, enn det vi visste den gang. Men i skrivende stund har vi fremdeles ikke nok til å ta ut noen tiltale.

I Nøkkelvitnet har jeg selvsagt tatt meg store friheter, blant annet når det gjelder persongalleri, funn på åstedet og mulige mistenkte. Likheten med den virkelige saken er størst fram til Wisting forlater åstedet i kapittel 3. Men den avgjørende forskjellen på fiksjon og virkelighet er at i boken får du en løsning på drapsgåten. Jeg er for øvrig av den klare oppfatning at det, som i boken, ligger en annen forbrytelse i bunnen av mysteriet om Ronald Ramm.

Jeg hadde ingen planer om å skrive mer enn denne ene boken om William Wisting, men jeg likte fyren for godt til at jeg klarte å gi slipp på ham.

Jeg var opptatt av å skape en annerledes romankarakter enn dem jeg kjente fra før. Jeg ville ikke at han skulle være en ensom, alkoholisert etterforsker som løste drapssaker helt på egen hånd, slik heltene jeg hadde møtt i utallige kriminalromaner gjorde. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen jeg kjente fra min egen arbeidsdag. William Wisting var en slik: en rettsindig og dyktig politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske.

Gjennom de ni påfølgende bøkene har Wisting utviklet seg og endret seg i takt med samfunnet. Han har sett på nært hold hvordan kriminaliteten har blitt grovere og mer profesjonalisert, og hvordan den har gjort oss mer utrygge. Samtidig som verden rundt ham har blitt mørkere, har Wisting blitt stadig mer desillusjonert. Jeg har på mange måter skrevet ham inn i et mørke.

Utgangspunktet for Når det mørkner var at jeg hadde lyst til å gå tilbake og finne ut hvor det startet, og hvordan William Wisting var den gangen, før den organiserte og brutale kriminaliteten vi ser så mye mer av i dag, gjorde sitt inntog. Derfor er handlingen lagt til begynnelsen av 80-tallet, den gang Wisting var en ung og nyutdannet politikonstabel.

Det jeg fant ut mens jeg skrev, var at noen sider ved Wisting var de samme, da som nå: han er like tålmodig og forståelsesfull, og har den samme drivkraften: den evige troen på at han vil lykkes. Den har alltid vært større enn frykten for å feile. Nettopp det har gjort William Wisting til den politimannen han er.

Og hvis du skulle lure: William Wisting har ikke løst sin siste sak. Jeg liker fortsatt fyren.

Blindgang

Jeg har lest krim. Siden jeg i prinsippet ikke leser krim, er det nesten som å tilstå en forbrytelse, for å holde meg til sjangeren. I DETTE tidligere innlegget forklarer jeg hvorfor jeg ikke leser krim.

Men så skulle jeg et par dager på sykehus, og der passer det ikke med tung litteratur for å fordrive tiden. Derfor kjøpte jeg en av Jørn Lier Horsts nyere bøker; Blindgang. Valget var alt annet enn tilfeldig – JLH er den norske krimforfatteren jeg har lest mest av. Han skriver godt, og handlingen foregår i for meg kjente strøk. Det er noe traust og troverdig over skildringene av politimannen Wisting og mysteriene han løser. Det med troverdigheten skulle bare mangle, siden forfatteren selv er en erfaren politimann og kriminaletterforsker.

Blindgang følger et kjent mønster – Wisting oppklarer et nærmest uløselig mord, godt hjulpet av sine nærmeste medarbeidere. Han møter motstand hos politiledelsen, men holder stedig på sitt når intuisjonen og erfaringen forteller ham at han har rett. Parallelt følger vi Wistings privatliv som enkemann og far til to voksne barn, især datteren Line, som er journalist i VG, og som på en eller annen måte blir innblandet i sakene faren jobber med. Så også i denne boken.

På en måte er det som om handlingen snegler seg av sted, men spenningen bygges opp, og løsningen gir ikke seg selv før Wisting omsider klarer å samle de mange løse og til dels sprikende trådene. Underveis har han kommet med sine vanlige hjertesukk over hvordan politiarbeidet og samfunnet og kriminaliteten har forandret seg i de årene han har vært politimann.

Jeg sa at JLH skriver godt, samtidig som jeg tidligere har sagt at krim ikke er litteratur ut fra mine premisser. Det lyder selvmotsigende, men når jeg leser JLH, forventer jeg ikke at det skal være Thomas Mann eller Rune Christiansen for den saks skyld. Og vurdert på egne premisser, skriver JLH altså godt. Veldig godt. Han har et effektivt, konkret og ujålete språk. Slik en dyktig tegner kan fange en scene i et kjapt riss, gjør JLH det samme med ord. Det gjelder natur, mennesker, situasjoner, handlingsforløp. Til slutt har Wisting klart å trosse all motstand fra ledelse og kolleger i et annet politidistrikt, og de slemme får svi. Men dit har det vært en lang og spennende vei, så vel for personene i boka som for leseren.

VGs anmelder var ikke helt fornøyd, slik du kan lese HER. "Det er vel og bra med gjenkjennelighet i krimlitteraturen, men denne gangen har jeg en følelse av at Horst har gjenbrukt egne og andres grunnmotiver og litterære grep mer enn han egentlig har skapt noe virkelig nytt", sier anmelderen blant annet. Men bortsett fra den programatiske dramatikken med at datteren Line havner i en farlig situasjon mot slutten, som JLH virkelig har brukt altfor mye - hvordan og hvorfor skulle JLH "fornye" seg? Kritikken kan like gjerne snus på hodet: JLH er en jevn forfatter. Man vet hva man får, og for min del var denne boka et trivelig gjensyn med kjent språk og kjente omgivelser, og perfekt for de to dagene på sykehuset. Jeg må faktisk også innrømme at jeg ble fristet til å lese meg opp på JLH, for jeg tror jeg har en lakune på 2-3 bøker.

Leserapport i august

«Humorous writers tend to be sad at heart,» sa den tsjekkisk-kanadiske forfatteren Josef Skvorecky i et intervju i Paris Review. Jeg hadde aldri hørt om ham før. Det trigget min nysgjerrighet, og jeg gjorde et nytt og spennende litterært bekjentskap. De to av bøkene hans som finnes på norsk, ble skaffet av det lokale biblioteket og raskt lest. Herlig skrivekunst, bøker av den typen jeg ikke klarer å legge fra meg. Og glimrende oversatt, Herlige tider av Kari Kemény og Ferenc Kemény, og Bass-saksofonen av Ådne Goplen. Rene lesefesten. Spesielt spennende synes jeg det er å finne sånne gode forfattere som er helt ukjente i det norske litterære bildet, fremragende forfattere som Litteraturhuset og det rådende litterære motebildet ikke engang har hørt om.

Nå har jeg gått over til krim. Jeg har aldri vært noen fan av krim, og i prinsippet leser jeg ikke krim, akkurat som jeg i prinsippet ikke ser norsk film. Heldigvis har jeg det sånn at jeg bestemmer over prinsippene og ikke omvendt. Det innebærer at jeg gjør unntak når det passer meg.
Et stort navn innen norsk krim akkurat nå, er Jørn Lier Horst, forfatterkollega på Gyldendal, selv om vi driver med svært forskjellige sjangre. Da jeg besøkte ham p på skrivestua hans nylig, fikk jeg to av bøkene hans signert (jeg elsker å få signerte bøker av forfatter- og oversetterkolleger), og har nettopp lest den ene; Bunnfall.

Som mange vil vite, er Jørn kriminalsjef i det virkelige liv. Han skriver selvsagt ikke om virkelige saker, men kan tross alt høste fra sin yrkeserfaring som politimann. Han er også en sjenerøs fyr som gjerne hjelper oversettere med fagterminologi. Dessuten er vi telemarkinger begge to, selv om Jørn har gjort vestfolding av seg og nå regner seg som det. Bøkene hans utspiller seg på hans hjemtrakter, dvs. Larvik og Stavern. Det er kjente strøk også for meg, min barndom sommerparadis var Brunlanes, særlig Blokkebukta i Helgeroa. Dette og andre kjente stedsnavn kryr det av i Bunnfall, blant annet Langangen, hvor oldefaren min var lærer i sin tid. Larvik kommune og Porsgrunn kommune grenser opp til hverandre.

Hos Jørn traff jeg også Thomas Enger, en stigende krim-stjerne hos Gyldendal. Sympatisk kar, som jeg også har truffet på Gyldendal-fest. Og når jeg likevel er i gang med krim, kan jeg jo lese en bok av ham også, så det står på min imaginære liste over fremtidig lesing.

Men først er jeg en tur innom Jonathan Franzen. Jeg leste hans selvbiografiske Mistrivselssonen i november i fjor, og var ikke udelt begeistret for den. Men «kanskje jeg burde gi Franzen en sjanse til og lese en av romanene hans» skrev jeg den gangen. Og det gjør jeg altså nå, nærmere bestemt Korrigeringer. Noe av grunnen til at jeg gir Franzen en sjanse til, er at jeg hørte et utdrag fra hans siste bok, Frihet i radio da denne ble lansert. Jeg likte det jeg hørte. Jeg har Frihet også, men nokså tilfeldig valgte jeg altså Korrigeringer i første omgang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg synes Franzen skriver drivende godt og fryder meg over formuleringer som «Alfred subbet fremover med den rykkete fremdriften til en som vet at han får vanskeligheter hvis han må stanse og starte på nytt» og «Alfred falt over Chip med et rykk, lik en mann som har kjempet seg frem gjennom vann, og grep Chips hånd og håndledd som om de var livliner». Dessuten er Franzen, som alle store forfattere, en skarp observatør av mennesker og en forteller av rang, med en elegant underliggende humor.
Franzen oversettes til norsk av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen.

Tid for krim

Jeg elsker å få bøker av forfatter- og oversetterkolleger, og jeg er selvsagt også sjenerøs med mine egne. I går var jeg en tur hos Jørn Lier Horst på skrivestua hans på festningen i Stavern, egentlig for å få hjelp med litt polititerminologi i forbindelse med en krim-oversettelse jeg holder på med. Jørn er jo både politimann og forfatter, og alltid villig til å hjelpe med fagterminologi. Og så byttet vi noen bøker. Thomas Enger kom forresten også innom, krimforfatter og gyldendøl han også.

Mer om bøkene jeg lånte

Jo, det var disse bøkene jeg lånte på biblioteket forleden dag (se innlegget nedenfor).
Tove Nilsens Skrivefest har jeg hatt lyst til å se på lenge, jeg liker bøker om bøker og forfattere, ikke minst bøker hvor forfattere skriver om jobben sin og forholdet til bøker. Jeg har ikke noe forhold til Tove Nilsen, tror knapt jeg har lest noe av henne. En rask gjennombladring av Skrivefest var likevel så interessant at jeg blir nødt til å skrive et eget innlegg om Tove Nilsen.

E.C. Ciorans Sønderrevet ble jeg oppmerksom på i DETTE innlegget hos Cassandra Mortmain, og siden har den vaket i bevisstheten. Jeg har bare rukket å bla litt i den foreløpig.

Det samme gjelder Anne Holt, nemlig at jeg bare har rukket å bla litt i den. Førsteinntrykk: Myten om at Anne Holt skriver så dårlig, må være nettopp det; nemlig en myte.

Jørn Lier Horst var den egentlige grunnen til at jeg gikk på biblioteket. Jeg holder nemlig på å oversette en dansk kriminalroman, og følte behov for litt terminologi og miljøbeskrivelser. Jeg har truffet JLH så vidt hos Gyldendal, og bøkene hans har jo fått god omtale, dessuten er han selv kriminalpolitimann, så han burde vite hva han skriver om.

Litt kuriosa: Denne forfatteren er fra Larvik, hvor han så vidt jeg vet også bor og jobber. Han er gift med en dame fra min hjemby, Larviks naboby, og har tatt hennes etternavn (Horst). Hvorfor han har gjort det, vet ikke jeg, men svigerfaren, som altså også heter Horst, har vært en kjent kriminalpolitimann her i byen i mange år (nå pensjonert). Bor ikke langt fra meg, forresten.

Både John le Carré og Anne Holt lånte jeg av samme grunn som Horst, nemlig for å lese litt krim i forbindelse med min egen oversettervirksomhet.

Tilbake til Horst: Den ene av bøkene, Den eneste ene, leste jeg ut på én natt. Generelt må jeg si at jeg ikke liker krim, men en bok som man ikke legger fra seg før den er lest ut, må ha sine kvaliteter. Horst skriver selvsagt meget realistisk, må man kunne gå ut fra, siden han skriver om sitt eget yrke. Mange gode observasjoner av mennesker. Det virker på meg som om hovedpersonene i krim veldig ofte er litt halvgamle, frustrerte politimenn, men det er vel også realistisk, formodentlig. Det jeg savner med krim, og som gjør at jeg antagelig ikke liker denne sjangeren, er at jeg gjerne vil ha noe mer, la oss kalle det dybde eller et eller annet. Nå kan man jo på en måte si at krim er dyp litteratur, siden den handler om menneskesinnets mørkeste sider, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av å skildre det på den måten krimforfattere gjør. For meg er krim først og fremst en slags underholdningslitteratur, og det er jo greit nok, men jeg leser ikke primært for å bli underholdt.

Nå vel, neste gang jeg treffer Horst, kan jeg i hvert fall si at jeg har lest to av bøkene hans, og jeg kommer til å ha en ting eller to jeg gjerne vil snakke med ham om. Jørn Lier Horsts blogg på Forfatterbloggen finner du HER.

På biblioteket om sommeren (et litt avbrutt innlegg)

Er det bare meg, eller er det noe spesielt med biblioteket om sommeren? Stemningen er annerledes, synes jeg, doven og avslappet på en god måte, som å komme inn i en kjølig oase der den lett støvtørre duften av bøker virker behageligere enn noen gang. Ved første øyekast ikke så mange mennesker, men bibliotekarene er der, hjelpsomme og effektive som alltid, og visst er det mennesker også, ivrige lesere som enten ikke er på ferie, eller som synes at ferien er en ypperlig lesetid, og barn som har funnet veien til biblioteket som en avveksling fra fornøyelsesparker og badeliv. Det lesende menneske - året rundt.

Jeg var på biblioteket i forgårs og lånte følgende:

Tove Nilsen: Skrivefest
E.M. Cioran: Sønderrevet
Anne Holt: Det som aldri skjer
Jørn Lier Horst: Felicia forsvant
Jørn Lier Horst: Den eneste ene
John le Carré: Nattportieren

I neste innlegg skal jeg kommentere hvorfor jeg lånte nettopp disse bøkene - jeg rekker det ikke nå, for duften av nystekt kyllingfilet siver opp fra uterommet, og da er heller ikke rødvinen langt unna - med andre ord, kveldens middag er umiddelbart forestående.