Emma Bovary er datter av en storbonde, og slik kan kjøkkenet på farens gård, der bryllupet feires, ha sett ut.
Det er lenge siden jeg har hatt noe litterært måltid i bloggen nå, og hva kan vel da passe bedre enn bryllupsmåltidet til Emma og Charles Bovary.
«Det var i vognskjulet bordet var dekket. Det var fire mørbradsteker, seks hønsefrikasseer, flere kalvekasseroller, tre fåresteker og, midt på bordet, en nydelig helstekt smågris, flankert av fire svære innmatpølser med spinat. På hjørnene stod karafler med brennevin. Flaskene med søtstider hadde tett skum ved korken, og alle glass var på forhånd fylt med vin til randen. Gul pudding på store fat disset og skalv bare noen kom litt borti bordet, og på den glatte overflaten pranget brudeparets initialer i arabeskbokstaver av små sukkerkuler. En konditor fra Yvetot var blitt engasjert til tertene og nugaten. Siden han var ny i distriktet, hadde han gjort seg svært flid, og ved desserten bar han egenhendig inn en høy kake som vakte begeistrede utbrudd. Nederst var det en firkant i blå papp som forestilte et tempel, med søylegavl og kolonnader og statuetter i gips rundt det hele, i nisjer med stjerner av gullpapir; i neste etasje fulgte så et borgtårn av formkake, omgitt av små befestninger i sukat, mandler, rosiner og appelsinbiter, og endelig, på den øverste plattformen, som var en grønn eng blant klipper og syltetøytjern med båter av hasselnøtthamser, så man en liten amorin som gynget i en sjokoladehuske, der de to stolpene hadde ekte rosenknopper istedenfor kuler på toppen.»
Blir det så et lykkelig ekteskap? Fra Charles’ side tydeligvis. Hans første ekteskap kan ikke ha vært det, han har tidligere vært gift med en enke som moren hadde funnet til ham, en god del eldre enn ham, «stygg, tørr som en pinne og full av kviser» og dessuten med føtter som var kalde som istapper i sengen. Charles’ første kone dør heldigvis kort tid etter at han har truffet den atskillig yngre og vakrere Emma, i forbindelse med at han behandler Emmas far for et benbrudd (Charles Bovary er lege). Man kan jo tenke seg at Charles ikke har hatt det særlig erotisk tilfredsstillende i sitt første ekteskap, men morgenen etter bryllupsnatten med Emma er han «som forvandlet», og tiden etterpå fortoner seg tydeligvis som et eventyr for ham.
«Nå eide han for hele livet denne vakre kvinnen som han tilbad. For ham strakte ikke universet seg lenger enn til silkekanten på hennes underskjørt [...] Han kunne ikke la være stadig å røre ved kammen hennes, ringene hennes, tørkleet hennes; noen ganger gav han henne store kyss midt på munnen, andre ganger hundre små kyss langs den nakne armen, fra fingertuppene til skulderen; og hun skjøv ham vekk, halvt smilende, halvt irritert, slik man gjør med et barn som klenger.»
Fyren er med andre ord erotisk besatt og fullstendig tussete. Og Emma, hvordan opplever hun det?
«Før hun giftet seg, hadde hun trodd at hun følte kjærlighet; men siden lykken som denne kjærligheten skulle ha resultert i, var uteblitt, måtte hun ha tatt feil, tenkte hun. Og Emma prøvde å få greie på hva man egentlig mente med ordene lykksalighet, lidenskap og berusende kjærlighet, som hadde forekommet henne så vakre i bøkene.
Dette høres ikke bra ut, gjør det vel? De er i hver sin verden, disse to. Mannen er en dott, og dama er en livsfjern drømmer som har forlest seg på kjærlighetsromaner. Det kan ikke gå bra.
Oversatt av Birger Huse.
