Fra den litterære minneboka.

Fra fotoalbumet mitt. Norsktime på Elverum Folkehøgskule. Norsk har alltid vært mitt yndlingsfag, og det blir jo ikke verre av å ha den peneste jenta på skolen på fanget. Som det kanskje også fremgår av bildet, var EF en såkalt frilynt folkehøyskole ...


Jeg har flere ganger nevnt at av og til kommer bøker til meg. Da jeg bodde på Katarinahjemmet nå nylig, oppholdt jeg meg en del på biblioteket fordi den trådløse internettforbindelsen ikke fungerte på rommet. Under et nokså tilfeldig streiftog i hyllene falt blikket mitt på I Midtbøs bakkar av Halldis Moren Vesaas, hvor hun skriver om samlivet med Tarjei (se innlegg 17. august).
Jeg var, høyst sannsynlig, den siste som intervjuet Tarjei Vesaas. Skoleåret 69/70 var jeg nemlig elev på Elverum Folkehøgskule, og senhøstes i 1969 var Halldis og Tarjei på besøk. Tarjei Vesaas må ha vært syk på det tidspunktet, og sannsynligvis var dette en av de siste gangene han opptrådte offentlig. Eller halvoffentlig, kan man kanskje si, siden det var et kombinert familiebesøk - rektor på Elverum Folkehøgskule var nemlig Sigmund Moren, broren til Halldis, tidligere forlagsredaktør (bl.a. for Gunvor Hofmo) i Gyldendal.
Jeg husker ikke så mange detaljer, men Tarjei holdt sitt foredrag «Um skrivaren». En kvinnelig medelev og jeg fikk så i oppdrag å intervjue henholdsvis Halldis og Tarjei for en håndskrevet lagsavis vi hadde på skolen. Og plutselig satt vi der i et rom, vi fire, to lett skjelvne elever og to av Norges mest kjente forfattere. Ekstra skjelven var vel kanskje jeg, for Tarjei var tross alt den mest berømte av dem, dessuten var han jo notorisk beryktet for å være vanskelig å intervjue, siden han var en meget taus mann. Ikke sånn at han var arrogant og avvisende, for det var han absolutt ikke, tvert imot han hadde en vennlig og mild utstråling, det var bare det at han ikke sa noe. Jeg mener - det er ikke lett å lage et intervju når svarene består av enstavelsesord. For mitt vedkommende var det Halldis som reddet situasjonen ved å utdype svarene hans og dels svare for ham.
Tarjei Vesaas døde få måneder senere, i mars 1970, og jeg så ikke noe til ham i mediene i mellomtiden. Derfor tror jeg at jeg var den siste som intervjuet ham.





Han far sjøl på garden, Sigmund Moren, rydder skog.

Talent og ekteskap.

Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas - et av de mest kjente forfatterparene i norsk litteratur - var fast bestemt på ikke å gifte seg. Han sa: «Eg trur fast at ekteskapet øydelegg talentet, både hjå mann og kvinne. Ein kan køyre upp med motprov, men dei er få. For ein bokmann som ikkje er økonomisk uavhengig må det vera drepande å ha huslyd ... Kjære Halldis, du hev eit kostbart talent å ta vare på, vil du bli ein stor lyrikar so vent, vent med å smi deg fast ...»
Hun svarte at hun heller aldri ville gifte seg, «så alt var klart mellom oss slik», som hun forteller i den selvbiografiske I Midtbøs bakkar (1974).

Men snart etter var de gift, og forble gift gjennom et langt og skapende liv og samliv.

Mammut.

Disse bøkene har jeg kjøpt på Mammut i år:

Franz Kafka: Dagbøker i utvalg.
Jeg må innrømme at jeg aldri har lest Kafka ordentlig, bare stykkevis og delt, men han er veldig til stede i min litterære bevissthet, og jeg anskaffer alt jeg kommer over.

William Shakespeare: Sonetter
Jeg kompletterer Shakespeare-beholdningen. Det er enda et stykke igjen til jeg har alle.

Fernando Pessoa: Stoikeren.

Fernando Pessoa: Den anarkistiske bankier.
Pessoa er en av mine yndlingsforfattere. Jeg må ha alt av ham.

Velle Espeland: Helgener.
Helgener sett med et folkloristisk fagblikk - og åpent sinn, virker det som, etter å ha bladd litt. Forfatteren er ikke katolikk (i motsetning til meg), men likevel. Eller kanskje nettopp derfor.

Carl-Johan Vallgren: Til herr Bachmanns brosjyre.
Anskaffet mest for å se hvordan min kollega Bjørn Alex Herrman (nåværende formann i Norsk Oversetterforening) har gjort jobben sin, og kanskje avlure ham noen triks. Vallgren er vel ellers mest kjent for Den vidunderlige kjærlighetens historie, som jeg har både på svensk, norsk og dansk, også med tanke på å se nærmere på oversettelsene.

Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas: Liv og dikt i lag.
En diktantologi som følger både samliv og lyrikergjerning. Det var vanntette skott mellom dem når de arbeidet, men samtidig var de kolleger og ektefolk. Et av litteraturhistoriens skrivende par. (Jeg holder, i parentes bemerket, akkurat nå på å lese Märta Tikkanens To. Scener fra et kunstnerekteskap, om henne selv og ektemannen Henrik Tikkanen, et annet skrivende par.)

Dag Hammarskjöld: Veimerker
Dag Hammarskjöld, svensk embetsmann, legendarisk generalsekretær i FN og kulturmenneske. Minst en times lesing hver dag en av kildene han hentet krefter fra til å møte problemene og utfordringene i sitt travle virke. Veimerker er denne kristne humanistens livsfilosoferinger, en bok å søke ro, krefter og inspirasjon i. Og for lengst en klassiker, som nå endelig er på plass i mine hyller. Dvs. til hyllene har ingen av disse bøkene nådd ennå - de tilhører foreløpig bunkene, de sist innkjøpte bøkene, de som blir bladd i og lest i hele tiden.

Deedy/Sørensen: Den gule stjernen. Legenden om kong Christian 10. av Danmark.
Av alle land som ble okkupert av Nazi-Tyskland, var Danmark det eneste hvor nesten samtlige jøder unnslapp med livet i behold. Det skyldtes ikke minst kong Christian den 10, som sa til tyskerne at hvis jødene i Danmark skulle gå med gul stjerne, så skulle han være førstemann - ifølge legenden; det er nemlig ikke dokumentert at han virkelig sa det (at det danske folk stilte opp og reddet mesteparten av den jødiske del av befolkningen ved å transportere dem til Sverige, er imidlertid et historisk faktum. Likeledes at de fleste danske jøder i tyske konsentrasjonsleire overlevde på grunn av aktiv støtte og oppfølging fra Danmark). Prisbelønt barnebok om solidaritet, og et dansk tidsbilde.

Bestemann.

Både Halldis Moren Vesaas og Einar Skjæraasen kom med diktsamling i 1945, da krigen var over. Boka til Halldis het Tung tids tale, og boka til Skjæraasen het Så stiger sevjene. Han ertet henne litt med at hans bok var bedre enn hennes - han hadde jo fått tre S-er, mens hun bare hadde fått tre T-er!

Og dermed har jeg visst begynt på et nytt tema, nemlig litterære anekdoter. Som om jeg ikke har nok temaer. Men likevel.

Time Bites

Doris Lessing (87) er still going strong, ifølge novembernummeret av The New York Review of Books. 55 bøker er det blitt etter hvert, hvorav to i år. En av dem er Time Bites: Views and Reviews, en samling artikler, foredrag, bokanmeldelser og radiokåserier. Hvor hun blant annet forteller at hun liker Tarjei Vesaas.