Litteraturen og livet

Jeg trodde jeg hadde en kategori her i bloggen som het "Livet og litteraturen" eller omvendt, men det hadde jeg visst ikke. Nå er den imidlertid opprettet. (At jeg går surr i alle kategoriene og ikke klarer å følge dem ordentlig opp, er en annen sak). Imidlertid har jeg flere ganger vært inne på forholdet mellom litteratur og liv, og mitt syn på det er at livet og litteraturen gjensidig beriker hverandre. Men trekker seg ikke nødvendigvis vekk fra livet ved å lese (selv om noen sikkert gjør det også), og man trenger slett ikke ignorere litteraturen for å leve fullt ut (hva nå det måtte være å leve fullt ut; det må hver og en ha sin egen definisjon av).

Jeg har tilbragt helgen i det lille røde huset i skogen, befriende fjernt fra alt syttendemaiståk. Denne gangen like befriende fjernt fra internett, siden jeg har sagt opp Telenor Mobilt Kontor. Forbausende nok var det rett og slett prakftullt å slippe å forholde seg til nettet. Jeg fikk jobbet og lest uforstyrret. En av bøkene jeg hadde med meg, var How Fiction Works av James Wood, som jeg tidligere har omtalt i bloggen. Og han gir uttrykk for de samme tankene, om at litteraturen og livet gjensidig beriker hverandre (egentlig nokså selvfølgelig, er det ikke?):

"Literature makes us better noticers of life; we get to practise on life itself; which in turn makes us better readers of detail in literature; which in turn makes us better readers of life. And so on and on."

Ja, skjønt jeg ville kanskje heller sagt "better participants in life" eller noe i den dur, enn "readers of life", men det går kanskje ut på ett.

Hver dag en bokdag

Det er visstnok verdens bokdag i dag. Jeg har ikke noe forhold til den. For meg er hver dag en bokdag, året rundt.

Men i dagens anledning bringer Aftenposten DENNE hyllesten til romanen. Mange bokbloggere og ivrige lesere vil kjenne seg igjen i den. For når vi snakker om å lese, er det jo underforstått at det er romanen vi snakker om.

Jeg har flere ganger nylig referert til en artikkel i Klassekampen sist helg, der Tor Eystein Øverås skriver om romanen med utgangspunkt i den britiske kritikeren James Woods bok How Fiction Works. Som min egen lille hyllest til romanen gjengir jeg begynnelsen og slutten på denne artikkelen:

«Georg Johannesen sa mange dumme ting. Som for eksempel dette om at romaner ikke er noe for voksne mennesker, at romaner er noe man vokser fra. Jo, jo. Først er det morsomt, neste gang er det litt mindre morsomt, til slutt er det som å høre en sliten performanceartist atter en gang dra onelinerne fra sitt velbrukte repertoar. Georg Johannesen var selv en passe interessant romanforfatter. Det er mange romanforfattere som har bidratt mer til verdens romankunst enn Johannesen har.
[…]
How Fiction Works er en bok til oss alle: forfattere, kritikere, den alminnelige (men interesserte!) leser. Den kan lære oss å skrive bedre, ved å velge bedre, men ikke minst kan den lære oss å lese bedre, mer oppmerksomt, mistenksomt, kritisk, og ikke minst pragmatisk. All litteratur skal ikke ’forstås’ [takk for den, Øverås!] Heller skal det lille som er bra reddes fra alt som er dårlig. Likevel: Vi kan være oss å være både på parti med forfatteren og mot ham. Vi leser en roman og lærer lovene for romanuniverset forfatteren selv har etablert. Så skjønner vi at han trår feil. Vi til og med kjenner gleden ved å ta ham på fersk gjerning - var han bare lat, og trodde at han skulle slippe unna med det? Så snur det igjen: Vi forstår at selv om det vi leser fra et romanteknisk synspunkt er langt ute og sykler, så er det fantastiske setninger vi leser, tanker som åpner, observasjoner som er slående formidlet med uventede ordvalg.
Kanonisk litteratur er som kjent sjelden ’feilfri’.»

Realisme

«Ellers er det lite som får opp turtallet hans like sterkt som når han får gå i rette med alle som lettvint avfeier ‘realismen’ som et utbrukt skjema for romansjablonger, ja til og med er dumme nok til å avskrive realismen som en tilbakelagt ‘epoke’. Om det er noe romanforfattere konstant baler og strever med, så er det jo det virkelige, ‘the real’. Jeg henger meg på: Det beste innenfor realismen var selvfølgelig også en realisme! Hva er vel Ulysses av James Joyce annet enn realisme på et mye høyere nivå enn hva Dickens i Bleak House eller Balzac i Tapte illusjoner noen gang presterte! Dette er ankeret i mine egne funderinger over romanformen: Viljen til realisme, viljen til å skrive fram det som er, men som ennå ikke har fått språk. Viljen til å bryte ut av formmessig døde kokongskall for å klare å uttrykke og gi ny form til den virkeligheten som ofte overses fordi det som har vært hele tiden resirkuleres og romanformateres til det gjenkjennelige.»

Tor Eystein Øverås i Klassekampen denne helgen, i artikkelen «Bare et påfunn» som tar utgangspunkt i den britiske kritikeren James Woods bok How Fiction Works.

Hva det er med Dag Solstad

«Noen forfattere har skikkelsesskapende evner, andre har det ikke. Dag Solstad, for eksempel, skriver om menn som ligner hverandre til forveksling, under nye navn og i nye forkledninger. Han er en forfatter med klare begrensninger, men dette har han skjønt, og derfor får han så mye ut av det lille han kan. Det er dette som skiller Solstad fra mange av hans kolleger, som rastløse og energiske farer gjennom landskapet, plukker noe opp og slipper det igjen. Solstad plukker ikke opp så mye, men når han først har plukket opp et eller annet, så slipper han det ikke før han har brukt det for alt det er verdt. Han går skoene helt ut, sliter buksa til det er hull på knærne, bærer frakkene til de er like skjeve som ryggen hans.»

Tor Eystein Overås i artikkelen «Bare et påfunn» i Klassekampen i dag. En svært lesverdig artikkel, for øvrig, om den profilerte britiske kritikeren James Woods bok How Fiction Works.