Enda en av de store ukjente

Juan Goytisolo, en av Spanias største forfattere i dag




I en artikkel i forbindelse med den nylig avholdte litteraturfestivalen i København, ble dette spørsmålet stilt: «Hvor lite må en bok selge for å bli betegnet som god?» Med andre ord den gamle problematikken om kvalitet versus kvantitet. Men trenger det nødvendigvis å være noen motsetning? I litteraturen kan både god kvalitet og dårlig kvalitet selge henholdsvis godt og dårlig.

Den spanske kritikeren Antonio Muñoz Molina skriver i et essay i El País om målestokken for to av Spanias store forfattere: «I Carlos Ruiz Zafóns tilfelle er det ugjendrivelige beviset på hans talent, at hele verden leser ham. I Juan Goytisolos tilfelle er beviset at nesten ingen leser ham.»

Goytisolo, tenkte jeg da jeg leste dette - ham har jeg aldri hørt om. Enda en av disse store ukjente rundt omkring, kanskje et spennende bekjentskap. Av nysgjerrighet sjekket jeg om han var oversatt til norsk, og det var han faktisk. Romanene Unge mordere og Sorg i paradis kom på norsk i 1960, den først morsomt nok oversatt av Karna Dannevig, som også hadde oversatt Witold Gombrowiczs Ferdydurke som jeg leste for ikke lenge siden.

En dag jeg er innom biblioteket, hører jeg nok om de har Goytisolo. Som jeg altså aldri har hørt om før, til tross for at han er en av Spanias største forfattere.

The greatest unknown writer of our time.

Jeg leser som sagt Ferdydurke av Witold Gombrowicz, omtalt i svenske Wikipedia som «et av de største navnene innen absurd litteratur og teater». Og en annen kilde omtaler romanen Ferdydurke som et mesterverk innen modernistisk litteratur. Hittil har jeg ikke sett noe negativt om Gombrowicz. Til gjengjeld har jeg nesten ikke sett noe om ham i det hele tatt.

Hvorfor leser jeg ham? Fordi en venninne leste Ferdydurke, og anbefalte ham. I virkeligheten ble denne polske leseutflukten varslet allerede flere uker tidligere, da anne w spurte om polsk litteratur i en kommentar til et innlegg i bloggen min. Da ble det lagt en kime i underbevisstheten min, som reagerte da min venninne nevnte Gombrowicz og Ferdydurke. Vi snakker vel nå egentlig om dette med ikke-tilfeldigheter igjen, synkronitet. Men jeg skal ikke ta opp akkurat det til debatt nå. Jeg var helt sikker på at jeg hadde Ferdydurke, og ble derfor veldig overrasket da jeg gikk til hylla for øst-europeisk litteratur (de skjønnlitterære bøkene mine er inndelt etter språkområder og/eller land) og oppdaget at jeg ikke hadde den likevel. Men jeg hadde to andre bøker av Gombrowicz; Pornografia (i engelsk oversettelse) og Kosmos (på norsk). Sistnevnte har jeg skrevet navnetrekk og årstall i, og kan således se at jeg kjøpte den i 1971.

Da var jeg enogtyve år. Jeg har aldri lest noen av disse bøkene, men de har fulgt meg i alle år, og Gombrowicz har vært et navn jeg har nikket gjenkjennende til i over tredve år. Dette er et fenomen jeg har opplevd mange ganger - å kjøpe en bok, ev. samle på en forfatter, for først å ta boka eller bøkene fram og lese dem mange år senere. Det er en mening med det, som er skjult for meg. Jeg må bare vente til øyeblikket kommer. Om det tar én dag, to måneder, halvannet år eller tredve år spiller for så vidt ingen rolle. Alt har sin tid. Nå har Gombrowicz sin, for meg.

Da det til min store overraskelse viste seg at jeg likevel ikke hadde Ferdydurke, gikk jeg på biblioteket og lånte den. Tanken var å skumme raskt gjennom den, etter avstikkeren til Hamsuns Sult, før jeg vendte tilbake til bøkene jeg «egentlig» leser for tiden, nemlig Raskolnikov og Hermanas.

Men jeg klarer ikke å skumme raskt gjennom Ferdydurke, for jeg blir mer og mer fengslet av den. Jeg skjønner den ikke, og det egger meg. Men nå er jeg omsider i ferd med å komme dit jeg vil, nemlig at jeg driter i alt jeg ikke skjønner, og bare går inn i den og opplever den. Dermed klarer jeg ikke å skumlese, for det er så mye å stanse opp ved. Så jeg kommer til å bli værende i Ferdydurke en stund.

Jeg har ikke så mye litteraturhistorie og bøker om litteraturvitenskap, altfor lite, egentlig, men jeg tok en liten runde i egne hyller i dag for å se om jeg kunne finne noe om Gombrowicz. Det var merkelig lite. Så godt som ingenting. Uten på Pornografia er det gjengitt et sitat fra L’Express i Paris: «The greatest unkonown writer of our time». Og i baksideteksten: «From 1939 he lived, virtually unknown, in Argentina for twenty-five years ...»

På norsk foreligger også en bok av Gombrowicz som heter Forførelsen. Om den ble det, ifølge innbretten i «Kosmos», sagt i en anmeldelse i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen): «Gombrowicz poserer og provoserer, selvopptatt og arrogant inntil det uutholdelige, hører han til de forfattere man fanges inn av, til de farlige diktere som påvirker ens holdning overfor tilværelsen.»

Samtidig slår det meg, mens jeg skriver dette, at jeg hos Gombrowicz gjenkjenner enkelte toner og klanger hos Magda Szabó, hvis roman Døren jeg leste i fjor. Eller rent kronologisk må det kanskje være Gombrowicz jeg fant gjenklang av hos Szabó. Det er toner og klanger som er spesifikke for øst-europeisk litteratur. Man kan jo ofte høre på musikk hvor den kommer fra, og det kan man i litteraturen også, slår det meg. Tenk på latin-amerikansk litteratur, på spansk og portugisisk litteratur, på amerikansk litteratur. Afrikansk litteratur. Alle med sine særegne klanger og undertoner.

En kommentator til mitt første innlegg om Gombrowicz og Ferdydurke sier at han ofte har hørt Dag Solstad omtale denne boken som sin favorittbok. Det gjør den jo ikke mindre interessant.

Gjennom Døren.

Jeg har tenkt å benytte årsskiftet til å rydde opp i lesingen og sette opp en leseplan for den nærmeste fremtid. I den forbindelse prøver jeg å bli ferdig med noen av fjorårets leseprosjekter. Jeg ble nettopp ferdig med Johan Harstads Hässelby, og i går ble jeg ferdig med Magda Szabós Døren. Szabó døde i november, og var en av Ungarns mest kjente forfattere. Døren er et av hennes hovedverk. Min tidligere omtale finner du HER og Børge Skråmestøs omtale av boken finner du
HER , samt lenker til hans omtale av den for Bokklubben.
Jeg er, som jeg tidligere har gitt uttrykk for, fascinert av at det finnes store forfattere rundt om i verden som jeg ikke engang har hørt om. Ikke nødvendigvis så langt fra oss, heller. En del blir oversatt, nesten uten at vi legger merke til det. Jeg husker faktisk at jeg leste omtaler av Døren da den kom på norsk i 2006, og at jeg tenkte at dette hørtes interessant ut, men det skulle altså en artikkel i Morgenbladet til i forbindelse med forfatterens død nå i høst, før det ble alvor av lesingen.

Døren var en stor leseopplevelse. Språket kan virke litt tungt, med sine lange sammensatte setninger, men baksideteksten lyver ikke når den sier at dette er en bok hvor leseren blir revet med fra første side. Den handler kort fortalt om en forfatterinne og en eldre kvinne som er hennes hushjelp. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre kan knapt nok lese. De er svært forskjellige, for å si det mildt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive forholdet mellom dem, men det rommer i hvert fall spenninger og begivenheter nok til å bære denne boka, som ifølge Dagbladets anmelder tilhører verdenslitteraturen. Det kan jeg bare si meg enig i.

Rundt hovedpersonene har vi et knippe bipersoner, og det meste av handlingen utspiller seg i nabolaget i en gate i Budapest. Ytre dramatikk er det ikke mye av, men desto mer av indre. Man blir virkelig revet med, og bokens klimaks er vondt og intenst i den grad at jeg nesten ikke holdt ut å lese.
En stor bok av en stor forfatter.

Magda Szabó er død

Ukens nummer av Morgenbladet forteller at Ungarns mest kjente forfatter, Magda Szabó, døde denne uken - mens hun leste en bok (en ikke helt ueffen måte å dø på for en forfatter). Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har hørt om henne, enda hennes roman Døren ifølge den østerrikske avisen Der Standard er en av de ti beste romanene i verdenslitteraturen (Børge Kings omtale av Szabo, med lenke til hans omtale av Døren for De norske Bokklubbene, finner du HER).

Likevel vekker hennes død sterke følelser hos meg. Morgenbladet markerer dødsfallet med å trykke det siste intervjuet som ble gjort med henne, i oktober i år. «Hvem var dine litterære forbilder?» spør intervjueren blant annet. «János Arany er den dikteren jeg har holdt høyest,» svarer Szabó. «Men også Sándor Petõfi.» Jeg har ikke hørt om noen av dem heller. Og det er her de sterke følelsene kommer inn - jeg føler at en avgrunn åpner seg: Hvor mange store forfattere i verden, i tillegg til Szabó, Arany og Petõfi, har jeg ikke engang hørt om? Mange, er jeg redd. Det er på samme tid en både skremmende og fantastisk tanke. Skremmende fordi jeg altså ikke har hørt om dem, fantastisk fordi det viser at litteraturen er full av skjulte skatter.