Om Modiano

 

                    Det eneste jeg har å utsette på "Søndager i august", er at omslagsbildet er fra Paris når boka foregår i Nice.

En leser spurte om jeg hadde noen synspunkter på Patrick Modianos «Søndager i august», som jeg leste i fjor. Det har jeg for så vidt ikke, annet enn at jeg liker Modiano. Jeg har fire bøker av ham nå – foruten «Søndager i august» har jeg «Så du ikke går deg bort», «Gater i mørke» og «Ungdomstid». Den siste venter på å bli lest.

Jeg kan ikke veie disse bøkene opp mot hverandre på annen måte enn å nevne «stemning» og «spenning» som stikkord. Hver av bøkene har dette på sin måte. Patrick Modianos kjennetegn er det som kan kalles «dempede litterære virkemidler». Det vil si at det er lite av ytre dramatikk, handlingen er er ofte uten merkbar fremdrift. Jeg har sett ham karakterisert som «umiskjennelig fransk» - det kan tolkes både negativt og positivt. For meg som prøver å albue meg inn i det franske språket, og som liker fransk litteratur generelt, er det positivt.

Jeg har tidligere nevnt at jeg foretrekker språkdrevne bøker fremfor handlingsdrevne – en distinksjon jeg hørte hos Henrik Langeland en gang. For meg trenger det ikke skje noe i en bok, spenningen kan gjerne ligge i selve språket.

I går hadde jeg en liten a-ha-opplevelse da jeg leste i Deirdre Bairs Beckett-biografi. Jeg leser nå om Becketts tid som gjestelektor i Paris, da han blir kjent med Joyce (som han beundrer sterkt) og får utgitt sine første ting. Det aller første er et essay om Joyce og hans «Work in progress», dvs. det som skal bli «Finnegan’s Wake». Om dette essayet, «Our Exagmination», skrev en kritiker: «Here form is content, content is form […] His writing is not about something, it is that something itself.”

Det ga mening for meg, jeg tenkte straks på Modiano. Han skriver ikke om noe, det er teksten i seg selv som er noe.

Det er forståelig at Modiano er en forfatter som norske lesere enten liker eller ikke liker. Mange finner ham nok dørgende kjedelig og uforståelig, for jeg tror at den typiske norske leser vil ha litteratur som handler om noe. Krim er jo da midt i blinken, men mange skjønnlitterære bøker ellers har jo også et program, dvs noe de vil si. Modiano har tydeligvis ikke det, men han tegner mennesker, stemninger, spenninger på sin subtile måte. Det er litteratur som går rett hjem hos meg.

That something itself.

Samuel Beckett er en av mine yndlingsforfattere, og jeg har nettopp tatt en liten lesemessig "avstikker" til hans Første kjærlighet. Som alltid er jeg ute etter å oppleve Beckett, ikke etter å forstå ham. Denne boken er for øvrig utstyrt med et meget godt etterord av Petter Aaslestad, som har mye interessant å si både om dette verket spesielt og om Beckett generelt.

Jeg har tidligere ymtet om at Solstad må ha lært av Beckett, og siden jeg jo nå samtidig holder på med Armand V., er det vanskelig å la være å sammenligne. Solstads setninger ligner til tider Becketts i den grad at likheten ikke kan være tilfeldig. Men likheten går etter min mening ikke lengre enn til en overflatisk likhet. Solstad har plukket opp litt av Becketts form, men innholdsmessig er det en himmelvid forskjell som i første rekke går på at Solstad alltid har noe han vil fortelle; mer eller mindre påtrengende budskap fra og om virkeligheten (sport, norsk historie, norsk politikk, det akademiske liv etc) mens Beckett utfolder seg inne i språket på en måte som Solstad bare sjelden kommer i nærheten av. Et kjent utsagn av Beckett om hans læremester James Joyce lyder: "His writing is not about something, it is that something itself." Det samme kan i enda større grad sies om Beckett selv.
Solstads diktning er i altfor stor grad "about something", mens Becketts storhet er "that something ifself".
Derfor irriterer Beckett meg aldri som leser, slik Solstad gjør (og som han gjorde i en lang passasje av Armand V. i går kveld).
Beckett er et landskap jeg aldri blir lei av å vandre i, et vakkert, stilrent landskap hvor underlige ting skjer, hvor humoren bobler som mørke kilder, hvor jeg alltid ser noe nytt, og hvor jeg - unnskyld at jeg sier det - slipper det norske, og dermed kommer bort og vekk fra alt, inn i den rene lesningens magi.

Humoristen Beckett

Günter Winkelmann: Samuel Beckett
Fra min samling av forfatterportretter.
Dette er et originalarbeid (tegning).
Mer om kunstneren:
http://www.varden.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050930/KULTUR/109300098






Jeg har tidligere, i forbindelse med Ulysses, påpekt hvor morsom Joyce er. Ja, Ulysses fremheves faktisk som et av de store mesterverker i europeisk komisk litteratur.

http://aroundbooks.blogspot.com/2006/11/et-av-de-store-mesterverker-i-europeisk.html

Hva med Beckett? Like morsom, etter min mening. Watt er min yndlingsbok, og jeg ler så jeg griner. Jeg har til og med et reserveeksemplar stående i bokhylla, i påvente av at det første skal gå i oppløsning.
Kronikken i siste nummer av Morgenbladet handler om Beckett, og humoren er et av de aspektene som betones. Både Joyce og Beckett er omgitt av det jeg vil kalle en masse «intellektuelle barrierer». Mitt råd er: Glem dem. Glem hvordan du tror du må lese Joyce og Beckett. Glem alt du tror du må vite for å lese dem. Tillatt deg selv å være en enkel leser, deg selv. Les -- og opplev. Eller som kronikøren i Morgenbladet sier det: «Spesifikk kunnskap om referanser Beckett benytter fra filosofi og litteraturhistorie, blir i løpet av forfatterskapet en gradvis mindre viktig betingelse for å ha glede av tekstene. Tekstene åpner for at et årvåkent sinn kan være tilstrekkelig for et berikende møte med dem.» Nettopp.

Kronikøren er Mikkel Astrup, stipendiat i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo

Sitatet hentet fra "Den globale Beckett", kronikk i Morgenbladet 1.--7. desember 2006

Om Joyces betydning

Hva Tysdahl sier om Joyces betydning:

"Joyces betydning for senere diktere har vært og er stor, men den er mer generell enn spesifikk. Ulysses og i enda høyere grad Finnegans Wake er så spesielle at de ikke har fristet mange diktere til nære etterligninger. Det er interessant å merke seg at en av de kjente romanene som mest eksplisitt bruker Joyces teknikker, irlenderen Flann O’Briens (1911-66) festlige At Swim-Two-Birds, markerer både nærhet og avstand ved at store deler av den er en parodi på Ulysses. Å ha Joyce på altfor nært hold kan bli lammende for en dikter. Det forsto Joyces venn Samuel Beckett. Joyce var en inspirasjon for ham i det å prøve ut nye teknikker og temaer i fortellinger og skuespill, men Beckett holdt avstand. Han skapte i utpreget grad sin egen form og sitt eget dikteriske univers.
Den mer generelle betydningen Joyce har fått, må sees i sammenheng med det litteraturhistoriske faktum at han var en toneangivende modernist. Det var nettopp ved å lese Joyce at svært mange av de yngre diktere i mellomkrigstiden sugde til seg nye ideer -- ideer som de til dels kunne finne hos andre diktere, men som var særlig iøynefallende og minneverdige hos Joyce. En generell vilje til å eksperimentere; personskildring ved hjelp av indre monolog; avvik fra tradisjonell kronologi i fortellinger, for eksempel ved at handlingen er konsentrert om et kort tidsrom; ingen enhetlig og umiddelbart troverdig fortellerskikkelse; en avslutning som stiller spørsmål mer enn den svarer -- slike karakteristiske trekk ved modernismen er fortsatt levende i dagens litteratur. Leken med ord i Finnegans Wake har naturligvis interessert poeter like mye som romanforfattere. Jan Erik Volds (f. 1939) praktfulle lille dikt «Kulturuke» er ingen etterligning av Joyce, men det vitner om en frihet overfor ordbøkene som Joyce har bidratt til å skape."

Fra Bjørn Tysdahl: James Joyce, liv og diktning. Cappelen 2003