Den beste forfatteren

 

Å kåre et lands beste forfatter er dristig, men når det først skal gjøres, i dette tilfelle i Tyskland, er det høyst forståelig at Thomas Mann er den første som faller mange i tankene. Han fikk Nobelprisen i 1929, var krystallklar i sin kritikk av naziregimet (emigrerte i 1933 straks nazistene hadde festet grepet) og var pater familias i det som av noen betegnes som en tysk variant av Kennedy-familien, om enn for Mann-familiens del på litteraturens og kulturens område. Alle skrev, virket det som. Foruten av Thomas Mann har jeg bøker av broren Heinrich, av barna Klaus og Erika, og av kona Katia. Høsten 2019 var jeg på en litterær "pilegrimsreise" til Lübeck for å besøke museene til Thomas Mann og Günter Grass, som ligger et steinkast fra hverandre i Lübecks gamleby. Til da hadde jeg bare lest "Trolldomsfjellet" og novellene av Thomas Mann (og langnovellen "Døden i Venedig", selvsagt). Hovedverket "Huset Buddenbrook - en families forfall" (som han fikk Nobelprisen for), hadde jeg bare lest et utdrag av i tysken på gymnaset. Det rettet jeg opp i fjor, da jeg endelig fikk lest dette verket i sin helhet. En leseopplevelse av de store. 

Et aldri så lite humoristisk apropos angående hvem som er størst her og der:

Baron Lesdain talte en dag med Victor Hugo. I samtalens løp spurte den intrikate baron Lesdain: Hvem er efter Deres mening Frankrikes største dikter? - Victor Hugo gren og bet sig i læben og sa endelig: Alfred de Musset er den næststørste! Hehehe. Men De har kanske ikke sans for det komiske?»

Hovedpersonen Nagel i Hamsuns Mysterier (1892)

To litterære giganter

Hermann Hesse og Thomas Mann utenfor Hotel Chantarella i Sankt Moritz 1932. Mann hadde fått nobelprisen i 1929, Hesse skulle få den i 1946.

Forfatter søker en tittel

Thomas Mann prøver å finne tittelen til Trolldomsfjellet (der Zauberberg).

Enda mer om å lese Trolldomsfjellet

 

Jeg leser fortsatt Trolldomsfjellet, og nå går det lettere. Jeg var inne på tanken på å gi opp, men Trolldomsfjellet er en av de kanoniske bøkene jeg vil ha lest, og da er det bare en ting å gjøre - nemlig å lese den. Jeg var i en periode fristet til å hoppe over eller skumlese kjedelige partier, men det ville være juks. Løsningen ble tvert imot - gå INN i teksten og snarere intensivere lesingen enn å la det hele trekke ut i tid. På den måten har jeg kommet til å sette mer pris på boka slik at jeg nå ser på den mer som en leseopplevelse enn som et ork. 

Vanskelighetene, som nå altså i hovedsak er overvunnet, kan ha hatt noe med det tette skriftbildet å gjøre. For moro skyld sammenlignet jeg tre leseprosjekter; Olav Duuns Juvikfolke (øverst), Marcel Prousts På sporet av den tapte tid (i midten) og altså Trolldomsfjellet. 

Juvikfolke har 40 linjer på siden, men som man ser er det mange replikker. Alt i alt gir dette et veldig luftig skriftbilde, som gjorde Juvikfolke lett å lese, trass i den noe spesielle namdalsdialekten. Men de ukjente ordene var stort sett selvforklarende i konteksten.

På sporet av den tapte tid har 36 linjer per side og dermed også et relativt luftig skriftbilde. Relativt - fordi Proust har lange passasjer med tildels svært lange setninger og få eller ingen replikker. Men det elegante språket letter lesingen, dessuten er det mye humor hos Proust.

Trolldomsfjellet har 47 linjer per side og et svært tett skriftbilde. Språket er tungt, setningene lange og omstendelige, med mange innskutte bisetninger. Der Proust letter lesingen med sin franske eleganse og humor, gjør Mann lesingen tung med sin tyske omstendelighet. En lang setning hos Proust og en lang setning hos Mann er to vidt forskjellige ting. I tillegg kommer at lesingen av Trolldomsfjellet blir mer fysisk anstrengende på grunn av den mindre og tettere skriften.

Men som sagt - det er bare å bite tenna sammen, konsentrere seg fullt og helt om teksten og lese i vei. Snart er jeg ferdig med Trolldomsfjellet og kan krysse av for nok et kanonisk verk

Trolldomsfjellet - jeg sliter

Ja, jeg innrømmer det. Jeg sliter med Trolldomsfjellet. Særlig når de to sentrale personene Settembrini og Naphta diskuterer ideer på høyt intellektuelt nivå, kjemper jeg mot trangen til å skumlese, for ikke å si rett og slett hoppe over lange passasjer. Men det ville være juks; da kan jeg jo ikke si at jeg har lest boka. Så jeg tvinger meg gjennom det. Men dette er tungt stoff, og det omstendelige språket gjør det ikke lettere.
Her er utdrag av Wikipedia-artikkelen om Trolldomsfjellet:



Som i flere av Manns romaner ligger det en rik symbolikk bak de fleste av personnavnene i Trolldomsfjellet. For hovedpersonen Hans Castorp er fornavnet bevisst valgt blant de vanligste tyske mannsnavn for å understreke at dette er en hvilken som helst person. Der for er han også beskrevet i vage og generelle vendinger som en middelmådighet og som en typisk representant for den tyske borgerlighet. Men nettopp dette tyske borgerskapet står i følge Mann for selvmotsigelser og en nesten bevisstløs påvirkelighet. Her passer en annen innfallsvinkel til fornavnet: Hans er en kortform for Johannes, Jesus' fremste disippel. I denne sammenhengen passer også forfatterens kommentar inn: Han (Hans Castorp) er en «gralssøker» i Parsifals tradisjon, en «ren dåre».
Hva gjelder etternavnet Castorp kan dette antagelig sees i sammenheng med at klinikklederen Behrens sammenlikner de to fetterne Joachim Ziemßen og Hans Castorp med tvillingene Castor og Pollux, noe som også bringer tankene inn på stjernebildet Tvillingene, og på de astrologiske egenskapene som gjerne tillegges personer født under dette stjernetegnet, blant annet ubesluttsomhet og identitetsproblemer. Fetter Joachim framstår også svært uklar, om mulig enda mer forsiktig og tilbakeholden enn sin fetter.

Thomas Mann i 1905

Den tydeligste og mest profilerte figuren i romanen er litteraten og frimureren Lodovico Settembrini, som gjennom en rekke samtaler framstår mer og mer som Castorps mentor. Det er ikke tvil om at Settembrini målbærer et verdisyn som i stor grad stemmer overens med Thomas Manns. Idet han framstår som humanist, og «individualistisk sinnet demokrat» og forkjemper for «livets interesser... mot sentimental verdensflukt», for «skjønnheten, friheten, munterheten og nytelsen». Samtidig gjør Mann ham en smule latterlig ved å la ham virke pompøs i tale og av utseende minne om en italiensk «lirekassemann» med sine umoderne klær. Kanskje er dette et bevisst trekk av forfatteren for ikke å virke for ensidig i sin beskrivelse av den åndskampen som foregår, hvor han lar Settembrini definere to prinsipper som ligger i en evig kamp om verden: «makt mot rett, tyranni mot frihet, overtro mot viten, reaksjon mot fremskritt, Asia mot Europa». Navnet Settembrini henspiller direkte på en faktisk stormester i en frimurerlosje, Luigi Settembrini.^[1][2], mens hans fysiske apparisjon eller utseende ser ut til å ha vært tuftet på den italienske komponisten Ruggero Leoncavallo.
Som antagonister til Settembrinis liberale livssyn finner vi dels den jesuittiske munken Naphta, av jødisk avstamning, dels sanatoriets russiske miljø. I Naphta finner vi ikke bare en fundamentalistisk religiøs ekstremisme og livsfiendtlig asketisk holdning, men også tanker av nærmest fascistisk tilsnitt, noe enkelte har funnet svært påfallende, ikke desto mindre ettersom Mann også senere, i Doktor Faustus, lar en jøde målbære fascistiske idéer.^[3] Naphta var ikke med i Manns opprinnelige utkast til Der Zauberberg, men skal ha kommet til som et utslag av Manns bekymring for de antidemokratiske strømningene som truet Weimar-republikken. Dette er nok også bakgrunnen for Naphtas visjon om en konservativ revolusjon.
I det russiske miljøet er det ikke så mye idéer som er ankepunktet, snarere en slapphet og holdningsløshet, som Settembrini advarer fetterne Castorp og Ziemßen mot, og som han beskriver som «asiatisk». Den representanten for dette miljøet som i romanen trer tydeligst fram er Madame Clawdia Chauchat, hustru til en embetsmann i Dagestan. Hans Castorp nærer lenge en avstandsforelskelse til henne, og til slutt oppstår en heftig erotisk episode mellom dem – skildret med Manns sedvanlige kjølige avstand og antydning. Det er ikke vanskelig å legge inn det franske «chaud chat» (het katt) i etternavnet hennes. I likhet med en rekke av de andre pasientene og de mest framtredende av det medisinske personalet ved sanatoriet har Madame Chauchat en levende modell, fanget opp ved Thomas Manns besøk på et tilsvarende sanatorium i forbindelse med hans kone Katia Manns opphold der. Den tyske nobelprisvinneren Gerhart Hauptmann har for eksempel selv innrømmet å ha kjent seg igjen som modell for Madame Chauchats elsker Peeperkorn.
Med Clawdia Chauchat opptrer også et tema som vi støter på i flere av Manns verker: Et litt uavklart forhold til egen seksualitet: Vi møter det blant annet hos Gustav Aschenbach i Døden i Venedig – en dragning mot personer av eget kjønn. Madame Chauchat minner Hans Castorp om en ung gutt, en klassekamerat han en gang var forelsket i, både med sine «kirgiserøyne» og med sin fysiske holdning.

Litt om Trolldomsfjellet

 Illustrasjon til Trolldomsfjellet, tresnitt av Gordon Mann (jeg har ikke klart å finne ut om han er i slekt med forfatteren). Scenen viser de to fetterne Hans Castorp og Joachim Ziemssen under en liggekur på høyfjellsanatoriet Berghof, hvor handlingen utspiller seg. 

Dette sier Wikipedia om turberkulosesanatoriene: "

Sanatoriene hadde sin glanstid før antibiotikaens tid. Den tyske legen Herrmann Brehmer hevdet i 1853 at den alvorlige lungesykdommen tuberkulose kunne helbredes, og åpnet i 1863 det første sanatoriet, Brehmerschen Heilanstalt für Lungenkranke i Görbersdorf, Sokołowsko i Polen. Behandlingen måtte starte tidlig etter sykdomsutbruddet, pasientene skulle være i frisk luft og landlige omgivelser, spise næringsrik mat, ha mye ro og hvile, og drive forsiktig trening. Rasjonalet var at pasienters immunforsvar ville styrkes, og dermed i større grad være i stand til overvinne pulmonologiske tuberkuløse infeksjoner.
Tuberkulose-sanatorier ble vanlige over hele Europa fra slutten av 1800-tallet og frem til effektive medisiner ble oppdaget."

Bokens hovedperson, Hans Castorp, skal bare besøke sin fetter, som er pasient på sanatoriet, men det planlagte tre uker lange gjesteoppholdet skal vise seg å bli noe helt annet.

Slik skriver en engelskspråklig bokblogger om lesingen av The Magic Mountain dvs. Trolldomsfjellet:

It took me many weeks to climb Mann’s mountain, a step at a time. It was a worthwhile trip, although some of the portions of the journey were more interesting than others.

Min lesing går også fremover, nå faktisk i litt større porsjoner – jeg er oppe av bølgedalen og leser med fornyet energi og interesse.

I et innlegg 1. mars skrev jeg om å «møte seg selv» i litteraturen, dvs. oppleve at noen har tenkt, følt, erfart det samme som en selv. Det kan ha god terapeutisk effekt.

I Trolldomsfjellet viser det seg at hovedpersonen, Hans Castorp, har samme forhold som jeg til det å eie bøker fremfor å låne dem. Han begynner å interessere seg for medisin og

kjøper inn en mengde dyre fagbøker. «

«Joachim betraktet med forbauselse bøkene i fetterens hender. Det hadde vært dyre, slik vitenskapelige verker er; prisene sto fremdeles på innsiden av permen og på omslagene. Han spurte hvorfor Hans Castorp, hvis han nå ville lese denslags, ikke heller hadde lånt bøker av hoffråden, som sikkert hadde et rikt utvalg av slik litteratur. Men Hans Castorp svarte at han ville eie dem selv, det var noe helt annet å lese en bok som tilhørte en selv; dessuten likte han å bruke blyant i dem og understreke.»

Akkurat sånn er det med meg også. Jeg er en samler, jeg vil eie bøkene selv, ha et personlig forhold til dem, kunne understreke og merke av med blyant, f.eks. ting jeg skal bruke her i bloggen.

Og når vi først er inne på bøker:

«Det ble lest ikke så rent lite i liggehallene og på privatbalkongene på det internasjonale sanatorium Berghof – særlig av nyankommere og korttidsgjester; for de som hadde månedslange eller sågar flerårige opphold, hadde forlengst lært å slå ihjel tiden selv uten adspredelser eller beskjeftigelse av hodet og å legge tiden bak seg i kraft av sin indre virtuositet, ja, de erklærte det for å være stakkarslig og hjelpeløst, det reneste fusk, å klamre seg til en bok. Man kunne alltids ha en bok liggende på fanget eller nattbordet, det var mer enn nok til å føle seg godt forsynt. Sanatoriets eget bibliotek, polyglott og rikt på billedverker, en slags utvidelse av underholdningstilbudet på venteværelset til tannlegen, var til fri avbenyttelse.»

Leserapport

På plass i sofaen med Trolldomsfjellet av Thomas Mann.

Kjære bloggleser, fikk du lest mye i helgen? Da mener jeg ikke først og fremst i denne bloggen, selv om det er mye å lese her også. Jeg leser nå Trolldomsfjellet av Thomas Mann, i Per Qvales glimrende oversettelse (HER er Wikipedia-artikkelen om boka). Det er en tett tekst med tildels lange setninger, jfr. bildet, men likevel overraskende lett å lese. Jeg fortsetter altså med kanonisk litteratur. Det slår meg at forrige leseprosjekt, Juvikfolke, og Trolldomsfjellet, er fra samme tidsepoke, dvs. rundt 1920. De er svært forskjellige både i litterær stil og i handling, men enkelte tidstypiske ting går igjen, som for eksempel tuberkulosen. Trolldomsfjellet foregår jo på et tysk sanatorium. Som litterære mesterverk flest, har de også det til felles at man blir trukket inn og ikke klarer å slutte å lese.

Hadde jeg ikke Trolldomsfjellet? (revidert og utvidet)

Jeg påsto nylig at jeg ikke hadde Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Og det stemte for så vidt som den ikke fantes i tyskhylla i huset mitt, der den burde ha vært. Men jeg holder jo på å bygge opp et lite bibliotek på husmannsplassen også, og der sto den faktisk, til min overraskelse. Jeg har med andre ord ikke full oversikt over hva jeg har og ikke har. Men hvorfor hadde jeg sett etter den i utgangspunktet? Fordi jeg skulle ha en ny bok å lese. Hvorfor akkurat den? Fordi den selv ba om å bli lest. Det er et fenomen jeg opplever av og til, og som jeg har skrevet om før. Bøkene kommer til meg og vil bli lest, som om de har en egen selvstendig vilje. Det har ikke noe for seg å mystifisere det; det er antagelig bare underbevisstheten som driver sitt spill (dvs underbevisstheten hadde merket seg at jeg lenge har gått med tanker om å lese denne boken, og den hadde nok også en vag erindring om at jeg i høst hadde kjøpt den i Halfdans Bokhus). Så nå leser jeg altså Trolldomsfjellet. Egentlig burde jeg ha noe mye mer overkommelig ved siden av Juvikfolke - nå leser jeg to mastodonter samtidig. Men sånn er det bare. Begge er språklig utfordrende, kan man si; Juvikfolke med sin formodentlig nokså arkaiske namdalsdialekt, og Trolldomsfjellet med sin omstendelige tyske setningsoppbygning. Men Juvikfolke har et ekspressivt og dynamisk språk, med mye replikker. Den skildrer et norsk fisker- og bondesamfunn gjennom mange generasjoner og er i beste forstand folkelig, selv om den selvsagt, som all stor litteratur, lodder dypt i menneskesinnet. (Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme. Tomas Mann fikk Nobelprisen i 1929.)
Trolldomsfjellet representerer en svært annerledes verden: " Den handler om en ung manns utviklingsprosess. Under et syvårig opphold på et tuberkulosesanatorium i Davos møter «Hans Castorp» forskjellige mennesker som konfronterer ham med politikk, filosofi, men også kjærlighet, sykdom og død." (Wikipedia)

Her er et lite eksempel på språket i Trolldomsfjellet, som er oversatt av Per Qvale:

"Det enkelt menneske kan gjerne ha mange personlige mål, hensikter, håp og utsikter for øye, slikt som kan gi impulser til større anstrengelser og bestrebelser; når det upersonlige omkring en, tiden selv, med all dens ytre liv og virksomhet, mangler håpet og utsiktene, når tiden i all lønnlighet viser seg som håpløs, utsiktsløs og rådløs og man - bevisst eller ubevisst - stiller spørsmålet om en siste, en mer enn personlig, ubetinget mening bak alle anstrengelser og bestrebelser, og blir møtt med innholdsløs taushet, så vil det nettopp hos redelige mennesker neste uten unntak inntreffe en viss lammende virkning, en virkning som via det sjelelig-moralske også rett og slett kan ramme de fysiske og organiske deler hos individet." Puh!