Per Petterson

Per Petterson har et stort essay i lørdagens Bokmagasinet, om hvordan han ble forfatter. Jeg har et litt delt forhold til Petterson; jeg har bare lest Aske i munnen, sand i skoa, Ekkoland og Det er greit for meg. De to første antagelig fordi de delvis handler om Pettersons forhold til Danmark, morens hjemland - jeg har selv bodd på Jylland.

Petterson er ikke blant mine yndlingsforfattere, og jeg har ikke lest noen av hans senere suksesser. Men jeg respekterer ham for språket, selvmotsigende nok, siden jeg også, kanskje først og fremst når jeg leser intervjuer med ham, reagerer på det jeg opplever som et jålete raddisspråk. Blant annet kan han ikke bruke objektsformen «ham», og han bruker ordet «djup», som er et slags signalord for raddiser. Dette er ikke et naturlig ord, bortsett fra i enkelte dialekter. Men hverken Petterson eller Solstad, som også bruker det, er oppvokst med order «djup». Det er et ord de har tatt til seg for å tilkjennegi radikale politiske holdninger. Og bare så det er klart - jeg snakker om språk her, ikke om politikk. Det er språkbruken jeg reagerer på.

Men mitt forhold til Petterson er altså todelt; jeg synes nemlig også at han har mye fornuftig å si om det å skrive (jeg har lest essaysamlingen hans Månen over Porten også). Essayet i Bokmagasinet, som var et foredrag om eget forfatterskap på en litteraturfestival på Louisiana, innleder han med å si at han ikke liker å snakke om sitt eget forfatterskap, og at han egentlig ikke har noe å si om sine egne bøker.

 «Det jeg mener, er at jeg får ikke til å fortelle noe om handlinga i dem, hva de handler om, og hvorfor de i så fall handler om nettopp det de handler om. Jeg husker det ikke engang, jeg blir svar skyldig. Og karakterene, som de heter nå, i stedet for personer; publikum vil at jeg skal si noe mer om dem, ting som ikke står i boka, men det kan jeg ikke, de er jo ikke virkelige personer, de fins ikke utafor bøkene. Det er hele poenget. Bøkene mine ble som de ble og ingenting mer.»

Sympatisk og interessant sagt, i en tid hvor forfattere kappes om å eksponere seg på alle slags festivaler og bokbad og jeg vet ikke hva. Men det mest interessante er det han sier om å bli forfatter. Man hører jo til det kjedsommelige at en forfatter må ha et budskap, at det liksom er essensen i det å skrive. Men Petterson sier:

«Sett i bakspeilet, synes jeg likevel det mest interessante er det faktum, at jeg ikke ville være forfatter fordi jeg hadde en historie å fortelle. Jeg ville være forfatter, fordi jeg ville være forfatter. Punktum.»

Tenk det. En utmerket motivasjon for å bli forfatter, spør du meg. Som mange kanskje ikke er ærlige nok til å vedstå seg?

PS DETTE intervjuet i Samtiden kan også være verd å få med seg. 

Mer om (og fra) to sympatiske herrer.

Foto: Tehme Melck. Fra Vigelandsmuseet. Dette bildet har jeg skrevet om i DETTE innlegget.



Det er mange grunner til at vi leser, blant annet for å få bekreftet oss selv gjennom forfattere som setter ord på det vi selv har opplevd eller føler, tror etc. Eller av stikk motsatt grunn, vil jeg føye til for mitt eget vedkommende, altså for å bli utfordret. Eller av mange andre grunner.
Som noen lesere av denne bloggen har fått med seg, har jeg en teori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet. Det er ikke spesielt originalt å mene det, så jeg innbiller meg ikke at jeg dermed kommer med et banebrytende bidrag til litteraturvitenskapen. Men det er uansett en selvstendig konklusjon jeg er kommet frem til som leser.
Jon Fosse er inne på det samme i essayet «Litteratur» i Gnostiske essays:
«Det har ofte blitt sagt at nesten all litteratur handlar om kjærleik og død. Og det gjer den. Men i litteraturen er både kjærleiken og døden til stades i forfattarens affektive forhold til si eiga skrift. Den er den eigne skrifta, i all si skrøpelege og såre foranderlegheit, som tar var på ein kjærleg ømleik og ein agressiv melankoli. Litteraturen er ikkje liv, den er verken kjærleik eller død. Men den har livet i seg, den har kjærleiken og døden i seg.»
Dette er som et ekko av Tor Jonsson:

Var eg ein Gud
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Et annet tema jeg av og til er inne på, er hvordan bøker «kommer til meg» på underlig vis, for eksempel som synkrone hendelser, tilsynelatende tilfeldigheter som ikke er tilfeldige likevel. Jeg prøver faktisk å ikke mystifisere det, og det kan jo hende at tilfeldigheter bare er tilfeldigheter, som enkelte kommentatorer til tidligere innlegg har hevdet. Jeg har likevel ikke unnslått meg for å blande inn både skytsengelen min (og muligvis en spesiell lese-skytsengel) i dette, og det er ikke fjernt i det hele tatt for meg, men sikker for mange andre. Jeg trøster meg uansett med at mange har interessert seg for dette fenomenet (synkronitet), for eksempel Jung og Koestler. Og selv har jeg altså oversatt en New Age-klassiker om det; Den niende innsikt.
Men tilbake til bøkene, de bøkene som bare dukker opp, fanger blikket når jeg er på biblioteket eller i bokhandelen - Per Petterson skriver om det samme, og han har formodentlig ikke noe metafysisk blikk på verden. Og uansett hvordan man forklarer det (eller ikke forklarer det), vil nok mange kjenne seg igjen i dette:
«Noen ganger er det sånn at en kan gå forbi ei bok i en bokhandel og kjenne at det er et sug der, at det er noe med den boka, kanskje tittelen eller fargen på omslaget eller bare den fysiske framtoninga, formatet, at den føles substansiell på en måte som skiller den fra bøkene som står over og under og på begge sider, enda bøker jo for det meste er ganske like å se på. En får lyst til å ta den ut og kjenne den i hånda, og når en ikke gjør det, fordi en egentlig ikke har råd og vil ikke bli frista for mye, så er det sånn at samme hvor en står i butikken og snur seg, så ser en rett på den boka.»

Dette innlegget refererer til essaysamlingene Månen over Porten av Per Petterson og Gnostiske essays av Jon Fosse. Jeg tror ikke det var tilfeldig at disse dukket opp i mitt liv, og jeg tror heller ikke det var tilfeldig at de gjorde det samtidig. For meg henger de sammen, på en måte jeg ikke kan forklare. For det første sier de begge så mye interessant og inspirerende på sin sympatiske og ukunstlede måte, og for det andre er det som om de utfyller hverandre. Disse bøkene er nå uløselig sammenknyttet for meg, de henger sammen også rent fysisk, jeg flytter aldri på den ene (for eksempel fra nattbordet til skrivebordet eller omvendt) uten sammen med den andre. Jeg har skrevet om dem i et tidligere innlegg, som du finner HER .

PS: Hvorfor stor P i Porten i tittelen på Per Pettersons bok? Fordi Porten er navnet på småbruket han bor på.

To sympatiske herrer

To bøker som skiller seg ut av alle dem jeg har vært i befatning med i 2007, er essaysamlingene Månen over Porten av Per Petterson og Gnostiske essays av Jon Fosse. Jeg kjøpte dem like før jul og har bare så vidt begynt å gjøre meg kjent med dem. Som essaysamlinger er de lette å gå til og fra. Men jeg opplever dem allerede nå som veritable skattkister, som garantert kommer til å gi meg mange lesegleder utover i 2008.
Det som slår meg med begge disse forfatterne, som jo trygt må kunne kalles betydelige litterære størrelser, er hvor ydmyke og uforstilte de er. Jon Fosse skriver for eksempel i forordet: «I det tiåret som har gått sidan førre essaysamling blei ut gitt har eg skrive ganske mange sider essayistisk prosa og noko av det som gav meg størst glede under redigeringa av denne boka var å forkaste det eine etter det andre, for mykje synest eg no er både pinleg og dumt skrive, ikke minst det som har tilhørt ein eller annan polemisk kontekst. [...] Eg gir ut mi andre samling essay, og sit og tenkjer at det i framtida nok ikkje burde komme så mykje essayistisk skrift frå meg, det vesle eg veit kan seiast betre i andre språk.»
Og Per Petterson har den samme upretensiøse innstillingen i sitt forord: «Når jeg nå har gått gjennom disse tekstene på nytt med tanke på at de skal publiseres i bok, og dét etter hverandre som om de hørte sammen, så er det lett å se at det er det de gjør; hører sammen. Det er kanskje litt ubevisst og naivt fra min side, men det overraska meg noe, og det sjokkerte meg også litt å se hvor sterkt den subjektive, eller kanskje heller den biografiske styringa har vært når jeg har skrevet tekster til og med om andre forfatterskap, nesten som om de ikke kunne ha eksistert uten akkurat meg som leser, knytta direkte til mitt liv, der og da. Ikke alle forholder seg til litteratur på den måten, men sånn har det alltid vært for meg, og jeg har heller aldri hatt noen ambisjoner om å være akademisk vurderende. Det er så mange andre som er mye flinkere enn meg til det.»

Om å lese, sett i et spesielt lys

I Månen over porten skriver Per Petterson om et spesielt punkt i livet, årene før han fylte tyve, dvs. mellom 1968 og 1972, da han leste svært mye. «Det var som om alle bøkene var skrevet direkte for meg, og jeg var den eneste leser, fordi jeg trengte dem, fordi jeg var kommet til det punktet i det korte livet mitt da nettopp de bøkene jeg valgte ut (tilsynelatende tilfeldig) var helt nødvendige, og uten dem ville jeg ikke ha greid meg. Jeg var den perfekte ’solitary reader’ som de amerikanske kritikerne Alfred Kazin og Harold Bloom snakker om; ikke leseren i sin ensomhet, sjøl om jeg helt sikkert var det også, men leseren i sin ’enkelthet’, i sin ’fraskilthet’, som med fullstendig distanse til alle omkring seg, fjernt fra alt som het eksamen og pensum, fra kravet til prestasjon og sosiale ferdigheter, leste for å berge seg sjøl og for å forberede store forandringer i nær framtid; det sto om livet, kjentes det som, og det gjorde det jo også.»

Ja, hvem kjenner seg ikke igjen i det? I hvordan litteraturen åpnet livet, åpnet verden i akkurat de årene, hvordan visse forfattere og bøker kunne være som åpenbaringer som ikke minst også fortalte en hvem man selv var. Jeg hang meg litt opp i parentesen hans i det siterte avsnittet over: «(tilsynelatende tilfeldig)». Det oppfatter jeg sånn at Per Petterson, i likhet med meg selv, tenker at det kanskje ikke er tilfeldig hvilke bøker og forfattere som kommer til oss. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det for min egen del, og om jeg er aldri så mye katolikk, prøver jeg å ikke mystifisere ting mer enn høyst nødvendig. Men siden jeg tror på en «skjult styring» i mange sammenhenger i livet, er det ikke fjernt for meg også å tro det når det gjelder lesing. Min fundering over tilfeldigheter/synkronitet henger sammen med dette.

Et ferskt eksempel: For meg har Jon Fosse hittil bare vært et navn. På vei hjem fra Gyldendalhuset sist onsdag, stakk jeg innom et annet litterært hus, nemlig Litteraturhuset, som jeg hittil ikke har fått sett ordentlig på. Det fikk jeg ikke denne gangen heller, mitt egentlige formål var å spise, men det var fullt i restauranten, og jeg drøyde litt i bokhandelen for å vente på om det ble noe ledig bord, men det ble det ikke. En av bøkene jeg tok frem og bladde litt i, var Jon Fosses Gnostiske essays. Det tok meg ikke lang tid å fastslå at det var en bok jeg kunne ha nytte og glede av, så jeg kjøpte den i kontantsalget hos Norli dagen etter.

Da jeg spiste frokost i dag, var det en opplesing av en nynorsk tekst i radio som jeg ble sittende å høre på. Da den var ferdig, fikk jeg vite at det var fra Jon Fosses Andvake. Den omtales av forlaget slik:
«Alida og Asle er komne til Bjørgvin for å finne arbeid og ein stad å bu. Alida er høggravid, men ingen vil gi henne og kjærasten rom. Dei blir meir og meir motlause der dei går omkring i regnet.
Med seg har dei minna om ei lykkelegare tid, då dei to møttest og straks skjønte at dei var meinte for kvarandre. Men vonde minne blandar seg også inn, og ekkoet frå bibelhistoria er sterkt heile vegen.
Andvake er ei tvitydig historie, ei vakker og trist forteljing som blir til ei uhyggeleg legende. Historia peiker langt ut over seg sjølv og den enkle handlinga. Det er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom dei to unge, og ein roman støypt i ei stram og unik form, der alt er enkelt og storslått på same tid.»

Og det var virkelig vakkert. Mens jeg satt der i skumringen og nøt en stille frokost med alle fire adventslysene tent, lurte jeg på hvem som hadde skrevet det. Og så var det altså Jon Fosse. En naturlig tanke for meg er da: Var det tilfeldig at jeg fikk høre Jon Fosse i radioen akkurat i dag, bare få dager etter at jeg hadde kjøpt min første bok av ham og Jon Fosse er blitt noe mer enn bare et navn i min bevissthet? Eller var det et utslag av det man kaller synkronitet? Jeg er jo sterkt tilbøyelig til å mene det siste. Jeg opplever det ganske ofte, også i forbindelse med lesing.

Når lesingen min, som jeg har omtalt tidligere, rett som det er går sine egne veier, det vil si at bøker jeg knapt har hørt om og ikke har planlagt å lese, plutselig «kommer til meg», tror jeg heller ikke det er snakk om tilfeldigheter. Det kan være at disse bøkene på en eller annen måte har festet seg i underbevisstheten, kanskje ved at jeg har lest en anmeldelse som jeg så har glemt igjen, men det er i hvert fall ikke alltid forklaringen. Nå trenger jeg ikke nødvendigvis å ha noen forklaring på dette fenomenet heller, eller å trekke noen bastant konklusjon, jeg kan godt nøye meg med å registrere fenomenet og undre meg over det.

Men på den annen side, som troende katolikk er jeg selvfølgelig troende til å tro på det meste. Nei, det var et ikke helt heldig forsøk på å være selvironisk. Det er i praksis nemlig ingen motsetning mellom å være troende katolikk og samtidig tenke meget rasjonelt, det er bare tilsynelatende et paradoks. Men det jeg skal frem til, er dette: Siden det å ha en skytsengel er en del av min virkelighet, er det heller ikke noen fjern tanke at denne skytsengelen, eller kanskje en spesiell «lese-skytsengel», påvirker lesingen. Det er i hvert fall en nydelig tanke, som jeg tillater meg å tenke.