Goethe har sagt det

Eget foto. Hamburger Bahnhof, Berlin, 2009

"Goethe sier nesten alt som angår oss mennesker," sier Kafka i Gustav Janouchs bok Samtaler med Kafka. Jo, Goethe har sagt mye klokt, men han er også en av de forfatterne jeg har måttet oppgi, slik jeg berettet i DETTE tidligere innlegget. Kanskje som et apropos til Trolldomsfjellet, som jeg leser nå, og som jeg har vært på nippet til å oppgi, men som jeg nå nærmer meg slutten på, og som jeg er glad for at jeg ikke ga opp.

Den uforståelige tittelen

En boktittel som har voldt meg mye hodebry gjennom årene, er Goethes Valgslektskapene, eller Die Wahlverwandschaften som den heter på originalspråket. Hva i all verden er et valgslektskap? har jeg spurt meg selv, men uten noen gang å gjøre et seriøst forsøk på å finne det ut. I dag kom svaret nærmest flytende på en fjøl, jeg bare strakte ut hånden og grep en bok i bokhylla i leiligheten hvor jeg for tiden befinner meg, paradoksalt nok i Berlin, altså i Goethes hjemland, hvis vi ser bort fra at statsdannelsen Tyskland, slik vi kjenner den i dag, ikke eksisterte i Goethes tid.

Boken jeg grep, var den kjente tyskoversetteren Sverre Dahls Wien og Weimar, «en guidet tur i Sentral-Europa med en av Norges fremste formidlere av tyskspråklig litteratur». En litterær tur, for å være mer presis. Først leste jeg litt om Thomas Bernhard under bokens første del om østerrikske forfattere, og så slo jeg opp på Goethe for å se om det sto noe interessant om ham. Og det første øynene mine falt på, var dette:

«Det første som forundrer ved romanen Die Wahlverwandschaften (Valgslektskapene), er tittelen. Goethe, som så avgjort mente at natur og menneske ikke var to adskilte verdener, overtok her et begrep fra sin tids naturvitenskap. «Wahlverwandschaften» er et uttrykk som ble preget av den svenske kjemiker Torben Olof Bergmann (1753-84) i tittelen på verket De attractionibus electivis (1755, oversatt til tysk 1785). Og i Norsk Riksmålsordbok (1975) finner vi den norske versjonen av begrepet forklart slik: «valgslektskap, (eft. ty. Wahlverwandschaft, 1) kjem., foreld., affinitet, to ell. flere stoffers tilbøyelighet til å inngå forbindelse (efter eldre teori forklart ved deres ’slektskap’). 2) litt., mest foreld., gjensidig tiltrekning, sympati mellom personer som ikke er beslektet: det er vel valgslektskab som gjør at vi kommer så ypperlig overens. (B. Ibsen: De tre)» Affinitetsprinsippet går altså i korthet ut på at når kjemikeren lar to forbindelser ab og cd virke på hverandre, så oppstår det enten ingen forandring eller en adskillelse og en ny forbindelse ac og bd. 

Overført til det menneskelige plan i Goethes roman får tilfeldigheten - skjebnen, en høyere nødvendighet? - det adelige ekteparet Eduard og Charlotte til å invitere en gammel venn, kapteinen, og den unge piken Ottilie til sitt landlige slott. Da trekkes den impulsivt romantiske Eduard og den skjønne, jomfruelige Ottilie mot hverandre, og det samme skjer mellom den rolige, fornuftige Charlotte og den mandige, praktisk anlagte kapteinen. Inngåelsen av de nye forbindelsene hindres imidlertid av en rekke moralske overveielser omkring ekteskapet og av flere «skjebnesvangre» begivenheter - både den menneskelige bevissthet og «naturen - særlig i form av det «kaotiske» vannelementet - som griper inn. Ekteskapsbruddet foregår mer som en «tankesynd» enn som gjennomført utroskap. Likevel får Eduards og Charlottes barn kapteinens trekk og Ottilies øyne da foreldrene under unnfangelsen tenkte på disse to - og barnet må dø. Ottilie, som var uforsiktig under en båttur, påtar seg skylden for at barnet druknet, og hun går inn i en botsprosess som fører henne i døden. Eduard dør også langsomt hen. Romanen er blitt beskrevet som Goethes eneste egentlige tragedie.»

Vel, da vet jeg det. Da vet jeg hva valgslektskap er, og jeg vet hva Goethes roman handler om. Det er for øvrig Sverre Dahl som har oversatt den til norsk. Om jeg kommer til å lese den, er tvilsomt. Forrige gang jeg prøvde meg på Goethe, var det Wilhelm Meisters vandreår? måtte jeg rett og slett gi opp. Den gikk fullstendig på tomgang i mine øyne. Hvor stor var Goethe som forfatter egentlig? Han har jo en voldsom posisjon, men onde tunger vil ha det til at det var hans liv som var hans største prestasjon. Nå ja, en viss kreditt må han vel ha for Unge Werthers lidelser i det minste, den var i hvert fall leseverdig nok i mine øyne, men utover disse erfaringene har jeg ikke forutsetninger for å vurdere Goethe som forfatter. Men som sagt: I kveld fikk jeg svar på hva valgslektskap er.

PS Dahls bok virker veldig interessant, jeg tror den er rene gullgruven for alle som er interessert i tyskspråklig litteratur. Visste du forresten at tysk er Europas mest utbredte språk, altså det språket som snakkes av flest mennesker? Nå kan du angre på at du ikke valgte tysk på skolen.Og apropos tysk gjør jeg nok en gang oppmerksom på DENNE bloggen, Tyskbokhylle, skrevet av en norsk tyskprofessor.

Goethe på biblioteket

Goethe. Eget foto, Hamburger Bahnhof Berlin 2009.






Jeg vil igjen gjøre oppmerksom på bloggen Tyskbokhylle, en fin og velskrevet blogg for alle som er interessert i tysk litteratur og i tysk og europeisk kultur. Siste innlegg handler om Anna-Amalia-biblioteket i Weimar. Et lite utdrag avslører hvordan Goethe var som låntager:

Det vakre biblioteket har hatt mange berømte ledere hhv. bibliotekarer opp gjennom tidene. Den mest kjente er Goethe (große Überraschung?), som overtar denne funksjonen i 1797. Goethe er forøvrig bibliotekets mest aktive låner (det er dokumentert at han lånte rundt 2300 bøker i tidsrommet fra 1792 til 1832). Ikke er han særlig flink til å levere bøkene tilbake heller, men etter at han overtar ansvaret for boksamlingen, bestreber han seg på å levere tilbake de verkene han har "disponert privat" i lang tid, i de mest graverende tilfellene i 20 år. Basert på egen erfaring lager han strenge utlånsregler. Og han slår fast at for å få lov til å gå inn i biblioteket må man først hilse høflig på bibliotekaren, og å ta bøkene egenhendig ut av hyllene er strengt forbudt.

"Leseren skal være advart", eller farvel Goethe.

Kanskje Goethe burde gitt seg mens han var på høyden?


I en veldig kort leserapport noen innlegg nedenfor ga jeg uttrykk for at Goethes Wilhelm Meisters vandreår er noe av det kjedeligste jeg har lest. I går ga jeg opp, etter å ha tvunget meg gjennom omtrent halvparten av boken. Dette med å gi opp en bok er jo noe som diskuteres på bokblogger. Jeg hadde opprinnelig som krav at en bok skulle fenge meg allerede fra første side. Det har jeg gått vekk fra etter hvert, av og til kan en bok trenge litt tid på å komme under huden på en, men jeg ser ingen grunn til å lese en bok ferdig for enhver pris dersom den viser seg å være gørr kjedelig. Og det er nettopp det Wilhelm Meisters vandreår er.

Jeg kan ikke si at jeg ikke ble advart. I forordet, som er skrevet av bokens oversetter, Sverre Dahl - en meget anerkjent tyskoversetter for øvrig, for eksempel fikk han Kritikerlagets oversetterpris for Wilhelm Meisters læreår i 2003 - blir leseren faktisk advart mot boken. Han sier bl.a.:
«Alderdomsromanen Wilhelm Meisters vandreår er ingen enhetlig fortellende roman, men består av en lang rekke mer eller mindre heterogene innslag, både i form og innhold. Her finner vi bl.a. en rammefortelling, diverse brev, dagbokutdrag, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjoner, omstendelige tekniske beskrivelser, ni innskutte noveller, hovedsakelig om kjærlighetsforhold, og dessuten to lange avdelinger med fyndord. Alt dette skaper et uoversiktelig bilde, som også gjorde at romanen fant liten forståelse hos samtidens lesere i første halvdel av 1800-tallet. Men siden den tid har romanen utviklet seg i store sprang, og på 1900-tallet er nettopp Wilhelm Meisters vandreår av mange forskere blitt betraktet som en svært viktig forløper for en moderne, oppløst romanform, slik vi i tyskspråklig litteratur for eksempel kjenner den fra de mer essayistiske romanene av Robert Musil og Hermann Broch, til dels også Thomas Mann. [...] Leseren skal være advart mot en oppmerksomhetskrevende og tidvis noe fjern og omstendelig bok, men samtidig ønsket velkommen til en uhyre tankevekkende reise inn i den store Goethes mangslungne alderdomsverden.»

En oppmerksomhetskrevende og tidvis noe fjern og omstendelig bok ... ja, det skal være sikkert og visst. Farvel, Goethe, du har fått nok av min oppmerksomhet for denne gang.

Veldig kort leserapport

Goethe, slik jeg så ham på Hamburger Bahnhof i Berlin i forfjor.



Jeg leser Goethes Wilhelm Meisters vandreår for tiden. Og ikke til forkleinelse hverken for den store mester eller for Meister, men dette er noe av det kjedeligste jeg har lest på en stund.

Leserapport

Jeg er nettopp ferdig med Malone dør av Beckett, andre bok i romantrilogien som ble Becketts litterære gjennombrudd tidlig i 1950-årene. De andre bøkene i trilogien er Molloy og Den unevnelige. Hadde jeg visst da jeg begynte på den at Malone dør var andre del av en trilogi, ville jeg kanskje lest bøkene i kronologisk rekkefølge, men jeg vet ikke om det er noen sammenheng mellom dem. Jeg innbiller meg at de like gjerne kan leses hver for seg, jeg tror for eksempel ikke at Malone opptrer i alle. Da burde jo trilogien ha endt med Malone dør. Jeg gleder meg uansett til de to andre bøkene.

Samtidig leser jeg Shantaram, som tidligere omtalt. En diger lefse på 900 sider. Roberts skriver drivende godt, mye action, gode skildringer av mennesker og miljøer. Om det er hans egen historie eller ikke, slik han hevder, spiller ingen rolle. Illusjonen er god nok. Boka er full av siterbare formuleringer som «Det finnes ikke noe mer deprimerende enn gode råd», «Depresjoner er noe som bare rammer mennesker som ikke vet hvordan de skal være lei seg» og «Man aner ikke hvilket privilegium det er å kunne få snakke sitt eget språk før man blir tvunget til å stotre på noe andres», for å nevne noe av dem jeg har merket meg.

Av og til liker jeg å lese flere bøker på en gang for variasjonens skyld. Shantaram er en stor munnfull, og jeg synes det er greit å kunne variere med noe helt annerledes, som for eksempel Beckett. Da jeg var ferdig med Malone dør, kikket jeg i stabelen med nyankome, uleste bøker for å finne en ny bok å lese samtidig med Shantaram. Valget falt på Lotte i Weimar av Thomas Mann. Lotte er den kvinnelige hovedpersonen i Goethes berømte Unge Werthers lidelser. I Manns bok kommer hun, som aldrende kvinne, til Weimar, offisielt for å besøke sin søster, men med den baktanken å treffe sin ungdoms flamme, dikteren Goethe, som altså gjorde henne udødelig gjennom sin roman. Siden Manns bok er en eneste stor referanse til Unge Werthers lidelser, ble det imidlertid meningsløst å lese Lotte i Weimar uten å ha lest Unge Werthers lidelser først, og den har jeg aldri lest. Jeg måtte ta en titt i tyskhylla for å se om jeg i det hele tatt hadde den, og det hadde jeg, i to eksemplarer til og med. Jeg har kanskje trodd at den var i to bind. Men så fikk jeg luket ut en dublett, og fikk plass til Grass’ Når løken skrelles.

Min utgave av Unge Werthers lidelser er bokklubbutgaven fra 1999, i Lotte Holmboes oversettelse. Pen bok. Tiltalende bokutstyr og typografi. Men med illustrasjoner av Arne Nøst, og når jeg sier men, er det fordi jeg finner disse illustrasjonene direkte malplasserte i denne boken, uansett hvor kunstnerisk høyverdige de måtte være. Tegningene hans kommuniserer overhodet ikke med Goethes tekst, slik jeg opplever det, med sitt altfor modernistiske, nærmest groteske uttrykk. Hvordan i all verden har de tenkt i bokklubben? Gamle kobberstikk eller enkle, naturalistiske strektegninger hadde vært det rette. Heldigvis er Nøsts feilslåtte illustrasjoner samlet i tre separate bolker slik at man bare kan bla forbi dem.

Men teksten - for en nydelig bok Unge Werthers lidelser er. Jeg har en gang her i bloggen sagt at det ikke er noen bøker man må lese, men som også meddelt har jeg siden kommet til at kanonisk lesing har mye for seg – det er ikke så dumt å kjenne sine klassikere. For det første fordi de er gode, men også fordi det er en del av almendannelsen, for å være orientert, etc., etc. Det er noe annet å snakke om for eksempel Joyces Ulysses når man rent faktisk har lest den (slik jeg gjorde i fjor), og Unge Werthers lidelser stiller selvsagt i samme kategori. (Det skal for ordens skyld innskytes at det fortsatt er nok av klassikere igjen som jeg ikke har lest.) I etterordet skriver Åse-Marie Nesse:

«DIE LEIDEN DES JUNGEN WERTHERS var Europas første bestseller. Like etter utgivelsen i 1774 ble den oversatt til en rekke språk, i Italia kom den i 9 nye oversettelser i løpet av en 75-årsperiode, i England 12, og i Frankrike 25! På norsk ble den ikke utgitt før i 1820, men siden er det kommet flere oversettelser, og nå altså i en ny utgave til Goethes 250-års jubileum. Selv til en avkrok i Norge fant Werther veien: I biblioteket på baroniet i Rosendal har jeg nylig funnet en praktutgave med kobberstikk, trykt i 1775!»

Og nå leser også jeg denne berømte romanen, for deretter å gå i gang med Lotte i Weimar igjen.