Litt Flaubert på himmelfartsdagen

Philip Roth er tydeligvis opptatt av Flaubert. I hvert fall har han mange referanser til ham i Mitt liv som mann. Blant annet denne:

«Over skrivebordet hadde jeg verken bilde av en seilbåt eller et drømmehus eller en reivunge eller en reisebyråplakat fra fjerne himmelstrøk, men følgende ord av Flaubert – hans råd til en ung forfatter – som jeg hadde funnet i et av hans brev og skrevet av: ’Vær ordentlig og skikkelig som en borger i ditt liv, slik at du kan være voldsom og original i ditt arbeid.’ Jeg så visdommen i dette, og også viddet, tatt i betraktning at det kom fra Flaubert, men uansett min hengivenhet for litteraturen, for kunsten i det hele tatt, uansett det alvor og den selvdisiplin (og ærefrykt) jeg la for dagen i min holdning til Flauberts kall, ville jeg i femogtyveårsalderen gjerne være iallfall litt original også i livet, og om ikke voldsom, så i det minste litt interessant etter at dagens arbeid var unnagjort. Hadde kanskje ikke Flaubert selv, før han slo seg til ro ved sitt runde bord og ble den moderne litteraturs plagede anakoret, dratt ut på en ferd til Nilens land og som gentleman og vagabond besteget pyramidene og sådd sin villhavre blant mørkladne egyptiske mavedanserinner?»

Litterær taxi

Som drosjekusk i Oslo kjører man mange kjente mennesker. Alle rikskjendiser befinner seg der, og de tar mye drosje. Også en og annen utenlandsk berømthet kan finne veien til ens baksete.
Blant større eller mindre berømtheter hører også forfattere. En gang kjørte jeg Johannes Heggland i den perioden han var formann i Den norske Forfatterforening, i første halvdel av 1980-tallet. Over 70 bøker hadde han faktisk bak seg da han døde i fjor, men noen litterær kjendis i den forstand kan han vel neppe karakteriseres som. Han ble i hvert fall forbauset over å bli gjenkjent av en drosjesjåfør i hovedstaden, som attpåtil hadde ham i bokhylla og kjente forfatterskapet hans. Det ble det en hyggelig prat av. En like stor opplevelse var det å kjøre den danske poeten Jens August Schade. Lite kjent blant dagens lesende nordmenn vil jeg tro, men et stort navn for en generasjon eller to siden. Han var på Oslo-besøk og bodde hos sin norske muse i Maridalsveien. Det møtet har jeg skildret i DETTE innlegget.

Philip Roth har tydeligvis også truffet på litteraturinteresserte drosjesjåfører:

«Ikke før var jeg kommet på plass i baksetet i drosje nummer to, før sjåføren – en ung fyr denne gang, med gult, fliset skjegg – satte øynene på meg i bakspeilet og utbrøt: «Men, er det ikke Peter Tarnopol da?» «Hva behager?» «Jeg sier, er det ikke Peter Tarnopol?» «De tar feil.» «Da ligner De i hvert fall på ham.» «Har aldri hørt om ham engang.» «Nei, nå får De gi Dem. Jeg ser jo De er Peter Tarnopol. Snakk om sammentreff! Her forrige kvelden kjørte jeg James Baldwin.» «Hvem da?» «Forfatteren James Baldwin, mann! Nå får De jaggu ta tørn. Og skal jeg si hvem andre jeg har hatt her?» Jeg svarte ikke. «Mailer. Jeg kjører jo hver jævla en av dere. For ikke å snakke om han som bare veide førti kilo – ta meg faen om jeg juger. Mager stælk, omtrent barbus. Jeg kjørte ham ut til Kennedy. Skal jeg si hvem det var?» «Hvem da?» «Beckett, for faen. Og vet De hvordan jeg vet at det var ham? ’De er Samuel Beckett,’ sa jeg til ham. Og vet De hva han svarte? ’Nei,’ sa han, ’mitt navn er Vladimir Nabokov.’ Stikk den da.» «Kanskje det var Vladimir Nabokov.» «Neida, nei, Nabokov har jeg ikke kjørt ennå. Men hva skriver De om dagen da, Tarnopol?» «Sjekker.» Vi var kommet frem til Susans hus. «De kan stanse her,» sa jeg. «Foran baldakinen der.» «Skal si De bor standsmessig, Tarnopol. Dere har det ikke så verst, dere som skriver, De er vel klar over det?» Jeg betalte mens han satt der og ristet på hodet av bare undring, og da jeg snudde for å gå inn, sa han: «Nå svinger jeg bare om hjørnet her, så står det en til klar med armen. Malamud, mann! Det kan De ta Dem faen på.»»

Fra Philip Roth: Mitt liv som mann, oversatt av Herbert Svenkerud

Ord for dagen

"Det er med litteraturen omtrent som med ekteskapet, den virker forskjellig på forskjellige mennesker."

Philip Roth: Mitt liv som mann (My Life as a Man), oversatt av Herbert Svenkerud.

Homage to Philip Roth

"Ett kjennetegn på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å tre ut av meg selv. Et annet er å se hvilken litterær innsats som får sinnene til å skvette, ordfantasien til å egges og tankene til å søke seg mot et uant verdenshjørne. Jeg foretrekker tekster som motvirker samtidens epidemisk herjende hukommelsestap. Dessuten er mitt krav til stor litteratur at den er utstyrt med indre stridigheter og saboterer leserens bekvemmelighet. Alt dette finner jeg hos Roth. [...] Jeg misunner alle dere som ennå ikke har lest ham. Dere har store opplevelser i vente."

Gabi Gleichmann i Aftenpostens bokbilag i dag.

Leserapport

Lenge var denne sommeren nokså traurig lesemessig sett. I et tidligere innlegg beskrev jeg det lett absurde i å være omgitt av tusenvis av bøker uten å finne en eneste å lese. Men det går faktisk an, og det er ikke første gang jeg opplever det. Av og til er det greit å gripe til noe gammelt, enten lese noe om igjen eller finne noe i hylla jeg ikke har lest før, men ofte higer en jo som leser etter noe nytt, noe man ikke har sett før, noe som kan begeistre.
De tre siste bøkene jeg har lest, har heldigvis bidratt til en lesemessig svært god avslutning på sommeren (for den er definitivt over nå).

De tre bøkene er:
Philip Roth: Hvermann
Aina Basso: Ingen må vite
J.M. Coetzee: Før barbarene kommer

En av USAs ledende forfattere, en norsk debutant og en afrikansk nobelprisvinner. Årsaken til at jeg har lest Philip Roth (for første gang), er sterk påvirkning fra en annen blogger (spectatia) som har ham som en av sine favoritter. Hvorfor jeg har lest Aina Bassos bok fremgår av tidligere innlegg, og J.M. Coetzee er en forfatter jeg liker. Egentlig skulle jeg ha hans siste bok, Et dårlig år, men den hadde ikke kommet i pocket ennå og jeg gadd ikke å betale for den innbundet, så dermed plukket jeg med meg Før barbarene kommer i stedet.

Philip Roths bok er Philip Roth på sitt aller beste, ifølge baksideteksten. «En inderlig, åpenhjerteig og samtidig universell fortelling om tap, anger og stoisk beherskelse. Vi følger hovedpersonen fra hans første sjokkartede møte med døden på barndommens idylliske strender, gjennom familiens prøvelser, hans egen oppvekst og livet fram til alderdommen. Han konstaterer sine jevnaldrendes forfall, samtidig som han sliter med å akseptere sitt eget.»
En bok som ved i stor grad å handle om døden på en fascinerende måte handler om livet. Først slet jeg litt med å komme i gang med den, men så kunne jeg ikke legge den fra meg. Den ga så absolutt lyst til å prøve mer av Roth.

Om Aina Bassos Ingen må vite sier anmelderen i Adresseavisen blant annet følgende:
«Romanen er svært kort, det er som om den befinner seg et sted mellom lyrikk og prosatekst. Språket er direkte og sanselig, melking skildres så man kan kjenne varmen fra kukroppen. I en serie fine øyeblikksskildringer hensettes vi til en annen tid og en annen verden. Men det er ikke bonderomantikken som i Tidemand og Gudes klare farger og langsomme strøk. Dette er snapshots i grovkornet oppløsning.»
En vellykket debut i enhver forstand må man kunne si. Heller ikke den klarte jeg å legge fra meg.

Coetzee har jeg nevnt flere ganger tidligere; han er eget tema i denne bloggen. Jeg er ikke spesielt interessert i Sør-Afrika, så for meg utgjør tid og sted og politiske forhold bare et fjernt bakgrunnsteppe for Coetzees glitrende skrivekunst. En forteller av rang.

Tre store leseopplevelser. Ganske dystre i innhold alle sammen, men skrevet så det går rett i margen i hvert fall på meg. Uansett hva en bok omhandler av fæle temaer, gjør den meg likevel glad på litteraturens vegne når den er så velskrevet at den gir meg den gode leseopplevelsen.