På biltur med Hemingway og Scott Fitzgerald

Min gamle Fakkel-utgave av En varig fest bærer preg av å være lest og er utstyrt med både Post It-lapper og noe som kan se  ut som rødvinsflekker. Jeg kjøpte den det året den kom som Fakkel-bok, i 1971, og prisen var kr. 16,50 som man kan se.


Dette er en litt omarbeidet versjon av et innlegg jeg hadde 5. november 2006, i denne bloggens aller første tid. Jeg bringer det i reprise i  anledning Dipsolitteratens quiz i dag (HER). 

I ”En varig fest” (”A Moveable Feast”), norsk oversettelse ved Nils Lie, forteller Hemingway om en biltur fra Lyon til Paris sammen med Scott Fitzgerald. Først litt om boken: ”En varig fest” ble skrevet i Hemingways siste leveår og utkom i 1964, etter dikterens død, men det er den unge Hemingway boken handler om. Han forteller om sitt liv den gang han skrev sin gjennombruddsroman ”Og solen går sin gang”, og en rekke berømte personer passerer revy -- Gertrude Stein, Ezra Pund, James Joyce, T.S. Eliot, Scott Fitzgerald. Inntrykkene strømmer på fra disse gylne år da livet for de unge bohemer i Paris ofte var fattig, men allikevel en fest, ”en varig fest”. En dag-til-dag-skildring av en lykkelig tid. Opptakten til bilturen er slik:

”Han fortalte at han og Zelda, hans kone, hadde vært nødt til å etterlate den lille Renault-bilen sin i Lyon på grunn av dårlig vær, og han spurte om jeg ville ta toget med ham til Lyon for å hente bilen og kjøre den til Paris sammen med ham.”

Hemingway blir begeistret for planen, for som han sier:

”Jeg kom til å være sammen med en eldre og kjent forfatter, og på bilturen kunne vi snakke sammen og jeg kom sikkert til å lære meget som det ville være nyttig å vite.”

Helt etter planen går turen ikke, og det er ikke det forventede utbyttet han sikter til når han etterpå lett ironisk sier at ”på den turen skulle jeg lære mange nye ting”.
Det hele begynner bra, inntil Fitzgerald gir etter for hypokondrien. Da starter moroa -- eller tragedien. For leseren blir det en hysterisk morsom biltur, men for den uheldige passasjeren (Hemingway) var den neppe fullt så morsom mens den sto på.

"I garasjen hvor Scott hadde etterlatt bilen, ble jeg forbauset over å oppdage at den lille Renaulten ikke hadde noen kalesje. Kalesjen var blitt ødelagt da bilen ble losset i Marseilles, eller den var blitt ødelagt i Marseilles på en eller annen måte, og Zelda hadde forlangt den fjernet og ville ikke ha påsatt en ny. Hans kone kunne ikke fordra bilkalesjer, fortalte Scott, og i åpen bil hadde de kjørt til Lyon hvor de ble stanset av regnet. Ellers var bilen i bra stand, og Scott betalte regningen etter å ha kranglet om diverse poster for vask, smurning og påfylling av to liter olje. Mannen i garasjen forklarte meg at bilen trengte nye stempler og åpenbart var kjørt uten tilstrekkelig olje og vann. Han viste meg at den hadde gått varm og brent malingen av motoren. Han sa at hvis jeg kunne få overtalt Monsieur til å skifte stempler i Paris, ville bilen, som var en god liten bil, bli i stand til å yde hva den var laget til.
”Monsieur vil ikke la meg sett på ny kalesje.”
”Ikke det?”
”Man har et ansvar for en bil.”
”Det har man.”
”Har Messieurs ikke regnfrakker?”
”Nei,” sa jeg. ”Jeg visste ikke om dette med kalesjen.”
”Forsøk å få Monsieur til å være serieux,” sa han bønnfallende. ”I det minste med bilen.”
”Ah,” sa jeg.
Vi ble oppholdt av regn en times tid nord for Lyon.
Den dagen ble vi oppholdt av regn noe slikt som ti ganger. Det kom i skurer, og noen av dem varte lenger enn andre. Hadde vi hatt regntøy ville det vært bare moro å kjøre i dette vårregnet. Nå måtte vi søke ly under trær eller ty inn i kaféer langs veien. Vi spiste en fremragende lunsj fra hotellet i Lyon, en fortrinlig stekt kylling med trøfler, lekkert brød og en hvit Macon-vin, og Scott var henrykt når vi drakk den hvite Maconnais hver gang vi stanset. I Macon hadde jeg kjøpt fire flasker fortrefflig vin som jeg trakk opp etter hvert som vi trengte dem.
Jeg er ikke sikker på om Scott noensinne hadde drukket vin av flasken før, og han syntes det var spennende som om han var på eventyr i et slumkvarter, eller som en ung pike ville synes det var spennende å bade i sjøen første gang uten badedrakt. Men utpå ettermiddagen begynte han å bli engstelig for helsen. Han fortalte meg om to mennesker som nylig hadde dødd av lungeinflammasjon. Begge hadde dødd i Italia og det hadde gjort et dypt inntrykk på ham. "

Resten av bilturen er en tragikomisk beretning om hypokondri og alkoholisme. Men de kommer seg til Paris -- omsider.

Apropos åpningssetninger.

Hemingways Klokkene ringer for deg (den store romanen om den spanske borgerkrigen), begynner og slutter bokstavelig talt på samme sted, og med setninger som ligner hverandre. Den første setningen lyder:

«Han lå på magen på det brune barnålteppet i skogen med armene korslagt under haken, og høyt over ham gikk vinden gjennom furutoppene.»

Den siste setningen lyder:

«Han kjente hjertet slå mot barnålteppet i skogen.»

Dagens navn: Zelda Fitzgerald

Ikke en forfatter som dagens navn i dag, men en av litteraturhistoriens mest kjente ektefeller. Zelda Fitzgerald, født Zelda Sayre, døde på denne dagen. Hun var gift med Francis Scott Fitzgerald, i Norge mest kjent for romanen Den store Gatsby.
Zelda, datter av en av Alabamas mest fremstående advokater, var den vakre sørstatsjenta han omsider fikk gifte seg etter at suksessen med debutromanen This Side of Paradise hadde gjort ham akseptabel i svigerforeldenes øyne. Sammen levde de et hardt liv, Fitzgerald selv sa en gang at de drakk for 40 000 dollar i året, og det var mange penger den gangen. Kombinert med Zeldas store psykiske problemer gikk det helt galt. Deres eneste barn kom i fosterhjem, Fitzgerald døde fordrukken og glemt i 1940, og Zelda tilbrakte siste del av sitt liv på et mentalsykehus hvor hun døde i en brann åtte år etter mannens død.
De er begravet sammen, og innskriften på gravsteinen er siste linje fra The Great Gatsby: «So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.» I den norske oversettelsen, ved Peter Magnus, lyder det slik: «Slik kjemper vi oss fremover, som skip i motstrøm, og føres ustanselig bakover mot fortiden.»

Et innblikk i Fitzgeraldenes samliv og livsførsel får man i Hemingways beretning fra "de gylne årene" i Paris, En varig fest. I et tidligere innlegg som du finner ved å trykke her, har jeg beskrevet en biltur Hemingway og Fitzgerald hadde i denne tiden. Wikipedia-artikkelen om Zelda finner du her.

Alt er mulig.

Det er tiden for forsetter, for å legge planer, sette seg mål, se fremover. Jeg liker det. Ikke alt kommer like lett, men det gjelder å jobbe målbevisst og ikke tape målet av syne. Alt er mulig.
Dikterne har skrevet om det også, selvfølgelig har de det, de har skrevet om alt. Det er en av de mange gode sidene ved bøkene. Alt står der. Intet menneskelig er dem fremmed. Du tror du er litt merkelig? Du tror at ingen har hatt det akkurat sånn, tenkt akkurat dét? Det finnes garantert en forfatter som har skrevet om det. Selvfølgelig også om å håpe, hige etter noe, jobbe for å nå et mål.
Jeg jakter ikke, men jeg tror ikke det bare var jakt i konkret forstand Hemingway tenkte på da han skrev dette:

«Det er hyggelig å jakte i lang tid på noe som man er svært oppsatt på, bli overlistet, utmanøvrert og ikke ha hell med seg dag etter dag, men så har man jakten og vet hver gang man er ute, at før eller senere kommer lykken til å snu seg og man får den sjansen man håper på.»

Ernest Hemingway: Afrikas grønne fjell, del I, kap. 1. (Green Hills of Africa, 1935. Norsk utgave 1955, oversatt av Nils Lie.)

På biltur med Hemingway og Scott Fitzgerald

Altså: Denne bloggen er ingen dagbok, bare noen spredte inntrykk fra det jeg leser og interesserer meg for. Men la meg likevel fortelle at jeg nettopp har kjøpt ny bil. Og bare så det er sagt: Jeg hører ikke til dem som bytter bil i utide. Det er seks år siden sist, og hele 24 år siden sist jeg kjøpte en fabrikkny bil Jeg hater å kjøpe ny bil. For det første er biler generelt altfor dyre her i landet, og man lurer alltid på om man får nok for den gamle og betaler altfor mye for den nye, osv. Alt man kjøper i dag, er jo billigere et annet sted eller i neste uke. Men i dette tilfellet er jeg faktisk fornøyd med innbytteprisen, og det er selvfølgelig deilig å ha helt ny bil.
Men la oss heller gå over til en litterær biltur. I ”En varig fest” (”A Moveable Feast”) forteller Hemingway om en biltur fra Lyon til Paris sammen med Scott Fitzgerald. Først litt om boken: ”En varig fest” ble skrevet i Hemingways siste leveår og utkom i 1964, etter dikterens død, men det er den unge Hemingway boken handler om. Han forteller om sitt liv den gang han skrev sin gjennombruddsroman ”Og solen går sin gang”, og en rekke berømte personer passerer revy -- Gertrude Stein, Ezra Pund, James Joyce, T.S. Eliot, Scott Fitzgerald. Inntrykkene strømmer på fra disse gylne år da livet for de unge bohemer i Paris ofte var fattig, men allikevel en fest, ”en varig fest”. En dag-til-dag-skildring av en lykkelig tid. Opptakten til bilturen er slik:

”Han fortalte at han og Zelda, hans kone, hadde vært nødt til å etterlate den lille Renault-bilen sin i Lyon på grunn av dårlig vær, og han spurte om jeg ville ta toget med ham til Lyon for å hente bilen og kjøre den til Paris sammen med ham.”

Hemingway blir begeistret for planen, for som han sier:

”Jeg kom til å være sammen med en eldre og kjent forfatter, og på bilturen kunne vi snakke sammen og jeg kom sikkert til å lære meget som det ville være nyttig å vite.”

Helt etter planen går turen ikke, og det er ikke det forventede utbyttet han sikter til når han etterpå lett ironisk sier at ”på den turen skulle jeg lære mange nye ting”.
Det hele begynner bra, inntil Fitzgerald gir etter for hypokondrien. Da starter moroa -- eller tragedien. For leseren blir det en hysterisk morsom biltur, men for den uheldige passasjeren (Hemingway) var den neppe fullt så morsom mens den sto på.

"I garasjen hvor Scott hadde etterlatt bilen, ble jeg forbauset over å oppdage at den lille Renaulten ikke hadde noen kalesje. Kalesjen var blitt ødelagt da bilen ble losset i Marseilles, eller den var blitt ødelagt i Marseilles på en eller annen måte, og Zelda hadde forlangt den fjernet og ville ikke ha påsatt en ny. Hans kone kunne ikke fordra bilkalesjer, fortalte Scott, og i åpen bil hadde de kjørt til Lyon hvor de ble stanset av regnet. Ellers var bilen i bra stand, og Scott betalte regningen etter å ha kranglet om diverse poster for vask, smurning og påfylling av to liter olje. Mannen i garasjen forklarte meg at bilen trengte nye stempler og åpenbart var kjørt uten tilstrekkelig olje og vann. Han viste meg at den hadde gått varm og brent malingen av motoren. Han sa at hvis jeg kunne få overtalt Monsieur til å skifte stempler i Paris, ville bilen, som var en god liten bil, bli i stand til å yde hva den var laget til.
”Monsieur vil ikke la meg sett på ny kalesje.”
”Ikke det?”
”Man har et ansvar for en bil.”
”Det har man.”
”Har Messieurs ikke regnfrakker?”
”Nei,” sa jeg. ”Jeg visste ikke om dette med kalesjen.”
”Forsøk å få Monsieur til å være serieux,” sa han bønnfallende. ”I det minste med bilen.”
”Ah,” sa jeg.
Vi ble oppholdt av regn en times tid nord for Lyon.
Den dagen ble vi oppholdt av regn noe slikt som ti ganger. Det kom i skurer, og noen av dem varte lenger enn andre. Hadde vi hatt regntøy ville det vært bare moro å kjøre i dette vårregnet. Nå måtte vi søke ly under trær eller ty inn i kaféer langs veien. Vi spiste en fremragende lunsj fra hotellet i Lyon, en fortrinlig stekt kylling med trøfler, lekkert brød og en hvit Macon-vin, og Scott var henrykt når vi drakk den hvite Maconnais hver gang vi stanset. I Macon hadde jeg kjøpt fire flasker fortrefflig vin som jeg trakk opp etter hvert som vi trengte dem.
Jeg er ikke sikker på om Scott noensinne hadde drukket vin av flasken før, og han syntes det var spennende som om han var på eventyr i et slumkvarter, eller som en ung pike ville synes det var spennende å bade i sjøen første gang uten badedrakt. Men utpå ettermiddagen begynte han å bli engstelig for helsen. Han fortalte meg om to mennesker som nylig hadde dødd av lungeinflammasjon. Begge hadde dødd i Italia og det hadde gjort et dypt inntrykk på ham. "

Resten av bilturen er en tragikomisk beretning om hypokondri og alkoholisme. Men de kommer seg til Paris -- omsider.