Jeg er ferdig med
Ferdydurke. Samtidig har jeg skaffet meg mitt eget eksemplar, en Lanterne-utgave (pocket) fra 1975, som kom i posten fra Bokloftet antikvariat i går. Baksideteksten lyder:
«
Ferdydurke, som ble den store polske forfatterens gjennombruddsroman, utkom første gang i 1937 i Polen. Etter krigen ble den satt på indeks, og ikke sendt ut igjen før i 1957, da Gombrowicz hadde levd i eksil i 18 år.
Gombrowicz har selv betegnet denne surrealistiske, satirisk-groteske romanen som en anti-utviklingsroman, og har dermed bevisst stilt seg i opposisjon til en solid tradisjon i europeisk romankunst. Den anti-utvikling som beskrives i boken øker i takt med den voksende bevissthet om hva omverdenen og «de andre» venter seg av hver enkelt av oss.
Ferdydurke regnes som Gombrowicz’ betydeligste bok, og den har plasert seg trygt som hovedverk i verdenslitteraturen, som opptakt til absurdismen, både i moderne dramatikk, prosa og poesi.»
Som nevnt i et tidligere innlegg, hadde jeg tenkt å skumme fort gjennom denne boka, nærmest bare for å ha lest den. Men det var ikke en bok som bare lot seg skumme gjennom. Den var en stor leseopplevelse, samtidig som jeg mer enn noen gang ikke klarte å nøye meg med bare å
oppleve boka, noe som jo ellers er mitt hovedprinsipp når jeg leser, ganske enkelt fordi jeg ikke har litteraturvitenskapelige kunnskaper som gjør det mulig for meg å foreta noen dyptpløyende analyse. I noen tilfeller prøver jeg å skaffe meg litt bakgrunnskunnskap for å øke opplevelsen, som da jeg leste
Ulysses. Dette behovet meldte seg raskt også under lesingen av
Ferdydurke, blant annet kjøpte jeg, antikvarisk, et nummer av Vinduet fra 1968 med et intervju hvor Gombrowicz intervjuer seg selv, og en artikkel om Gombrowicz av Dag Solstad: «Nødvendigheten av å leve inautentisk.» Rent umiddelbart skjønte jeg ikke stort av hverken intervjuet eller artikkelen, men så prøvde jeg å lese Solstads artikkel en gang til, og da ga den noe mer mening.
Solstad innleder med å si at han vil forsøke å uttrykke hva det er ved G.s rike forfatterskap som har hatt betydning for ham personlig, og hvorfor. «Dermed vil vesentlige sider av hans egenart ikke bli berørt, eller bare bli streifet perifert, slik som f.eks. hans umoden-modenhets-problematikk, som han, etter hva jeg har lest, selv regner som noe av det viktigste han har beskjeftiget seg med.»
Og denne problematikken er jo ganske fremtredende i
Ferdydurke.
Men Solstad fortsetter: «Til tross for at Gombrowicz selv, noe kokett, regner seg som kunstner og følgelig filosofisk dilettant, og til tross for at for eksempel Ferdydurke er «et sirkus og ikke filosofi», er det umulig å skrive meningsfullt om ham uten å ta utgangspunkt i et begrep: det begrep som betinger hans særegne måte å se menneskene på, og som hele hans diktning er et storstilt forsøk på å utlede konsekvensene av. Dette begrep er Form. […] Som man ser er det ikke Formen sett isolert som interesserer, men et menneskes kamp mot den. Men hva er Form? Noe unøyaktig kan vi oversette det med ord som struktur, mønster, rolle, situasjon. En mer dekkende definisjon er kanskje denne: Form er alt det som menneskene manifesterer seg gjennom; handlinger, ansiktsuttrykk, språk, institusjoner, bevegelser, kropp, idéer m.m. Formen varierer for hver situasjon et menneske opptrer i, og et uunngåelig spørsmål blir da: Hva er det som betinger et menneskes form (rolle, måte å være på) i en gitt situasjon? Det er situasjonen selv, slik den foreligger og som våre manifestasjoner er et svar på, og denne situasjonen er bestemt av andre. All den stund Formen blir noe mennesket tar på seg for å møte utfordringen fra noe som er der fra før, bestemt av andre, blir mennesket aldri identisk med seg selv. Og dette – at vi aldri er identisk med oss selv – er ikke utelukkende et beskrivende utsagn, det er også fra Gombrowicz’ side et verdiutsagn. Det betyr at vi ikke skal identifisere oss med vår form, våre manifestasjoner, våre idéer, våre måte å være på. Det betyr at de som virkelig identifiserer seg fullt ut med det de gjør, lever et liv uten innsikt og følgelig også et løgnaktiv liv. Vår eneste mulighet til å leve et etter omstendighetene menneskeverdig liv ligger i å opprettholde en distanse til den måten vi opptrer på.»
Så langt Solstad. Gjør dette meg noe klokere? Gjør dette at jeg forstår bedre det jeg har lest, når jeg nå har lest
Ferdydurke? Gjør det opplevelsen av Ferdydurke større? Til en viss grad, ja. Jeg må i hvert fall innrømme at jeg synes at denne svært teoretiske utlegningen til Solstad er interessant.
Men egentlig skriver jeg nå om noe helt annet, nemlig om min måte å lese en hvilken som helst bok på; det vil si «opplevelsesmåten» i motsetning til «analysemåten». Min grunnleggende holdning til all kunst, er å oppleve, ikke «forstå» og analysere. I tilfellet Gombrowicz har jeg i så måte støtte hos forfatteren selv; han regner seg nemlig som kunstner og karakteriserer
Ferdydurke som «et sirkus og ikke filosofi». Også Joyce har sagt noe lignende om
Ulysses; at det er en bok som skal oppleves. Og jeg har forutsetninger for å oppleve, men ikke for å analysere.
Det er min overbevisning at enhver forfatter, enhver kunstner, skaper et kunstverk for at det skal oppleves. Hvis det er snakk om det jeg kaller ekte kunst, er en eventuell idé bak kunstverket fullstendig underordnet den kreative prosessen, ideelt sett i den grad at den er ubevisst. Kunstnere og teoretikere (som litteraturvitere og kunsthistorikere) befinner seg derfor egentlig i to forskjellige verdener og forstår hverandre i en viss forstand ikke. En virkelig kunstner er komplett likeglad med hva forståsegpåerne mener om verket, og forståsegpåerne er, til tross for at de kan analysere et verk til minste detalj, ute av stand til å ha en virkelig personlig opplevelse av verket. Det tør de nemlig ikke, for det å ha en personlig opplevelse av et kunstverk (for eksempel en bok), innebærer risikoen for å bli personlig berørt på en måte som kan oppleves som direkte følelsesmessig truende og i sin ytterste konsekvens forandre hele ens liv.
Med sin teoretiske, akademiske distanse slipper en litteraturviter eller kunsthistoriker dette. Det som ytre sett fortoner seg som innsikt, er i virkeligheten en mur, et forsvar mot den virkelige innsikt som innebærer risikoen for personlig følelsesmessig berøring (og belastning).
Har jeg beveget meg bort fra Gombrowicz og
Ferdydurke nå, eller er det en sammenheng? Jeg vet ikke. Akkurat som lesingen, tar også tenkingen sine egne veier av og til. Og i likhet med Gombrowicz er også jeg kunstner og følgelig en filosofisk dilettant. Uten sammenligning for øvrig.
