Lese- og bibliotekrapport.

Fredag var jeg på biblioteket. Problemet med å låne bøker på biblioteket, er at man må skille seg av med dem igjen. Jeg er sånn at jeg må eie bøker, særlig bøker som har kommet til å bety noe for meg. Å skille seg av med Aasne Linnestås Krakow var derfor ikke noe morsomt, men som sagt tror jeg bøkene hennes snart kommer til å befinne seg i mine egne hyller, hvis jeg kjenner meg selv rett. En av de nye bøkene jeg lånte på biblioteket, var hennes debutroman; Utland. Jeg har allerede begynt å lese den, og igjen blir jeg intenst grepet av dette språket. Dermed er Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys, som jeg hadde begynt på, lagt til side foreløpig.
En av hensiktene med bibliotekbesøket var også å låne Heidi Marie Krizniks siste bok, siden jeg føler at hun uforskyldt er blitt trukket inn i min argumentering for at norsk samtidslitteratur i stor grad består av navlebeskuende særinger som enten trasker rundt i granskogen eller kjører rundt i gamle volvoer. For det første er nok bildet mer nyansert enn som så, for det andre ville jeg yte Kriznik den rettferdighet at jeg i hvert fall tok meg bryet med å lese henne, sånn at jeg visste hva jeg snakket om.
Men hva opplevde jeg på biblioteket - bibliotekaren hadde ikke engang hørt om Kriznik! Og ikke hadde de den siste boka hennes heller, men den er innkjøpt av Kulturrådet, så de skulle få tre eksemplarer derfra, forhåpentligvis ganske snart. Siden det tross alt ikke er så lenge siden jeg selv ble oppmerksom på Kriznik, så det var ingen grunn til å briske meg med at jeg visste hvem hun var, og min generelt store beundring for bibliotekarer fikk seg ingen varig knekk. Dessuten feilinformerte jeg bibliotekaren om at Kriznik var innstilt til Nordisk Råd, hvilket hun ikke er, derimot til P2-lytternes romanpris.

PS Til listen over virkningene av å lese Krakow, kan nå føyes at jeg har abonnert på tidsskriftet Vagant, og at jeg til lunsjen i dag studerte veiatlaset over Europa for å finne ut hvor Krakow egentlig er.
Når det gjelder Vagant, ble jeg gjort oppmerksom på følgende artikkel i nr. 4/2007: «La oss hjemsøkes av de grusomme bildene», om Aasne Linnestås Krakow. Av Anne Helene Guddal.
Og så virket Vagant i det hele tatt så interessant at jeg like godt abonnerte på det.

Krakow.

Jeg har lest ferdig Aasne Linnestås Krakow. Den holdt hele veien til Dakar. Ikke et overflødig ord, forekommer det meg. Denne boken er et typisk eksempel på bøker som bare «kommer til meg», formodentlig har jeg, delvis ubevisst, registrert den i overflatisk leste anmeldelser, annonser etc, og så, en dag på biblioteket, slår underbevisstheten til, og den havner i hendene på meg.

Den handler, som tidligere meddelt, om en ung kvinne som reiser til Krakow som ledd i en sorgprosess. Som også tidligere meddelt er dette temaet samtidig både svært vesentlig og til stede, og samtidig ikke. Det høres veldig selvmotsigende ut, men samtidig som jeg som leser fulgte dette temaet intenst, ga boka meg også så mye annet. Den brakte frem ting i meg selv, minner for eksempel. Se innlegget «Alt henger sammen» nedenfor (8. januar).

I en av de siste scenene i boka er hovedpersonen i en kirke (katolsk, selvsagt) og ser en Madonna med barnet som folk valfarter til. Den kjente sorte madonna (Polens nasjonalhelligdom, tror jeg). Jegpersonen i boka er tydeligvis ikke religiøs.
«Hver eneste dag oppsøker mennesker dette alteret. Ber om hjelp. Ro. Kanskje mot. Jeg er ikke blendet. Madonna helbreder meg ikke. Men vakker, det er hun.» Likevel opplever jeg det slik at denne madonnaen spiller en ikke uvesentlig rolle i sorgprosessen, om enn bare som en av mange faktorer. Hovedpersonen og madonnaen (altså Maria) har i hvert fall noe felles.

Aasne Linnestås språk går rett i ryggmargen på meg. Det er estetisk tiltalende og fortettet, hun sier akkurat passe mye til både å fortelle meg historien hun har å fortelle, og samtidig stimulere mine egne assosiasjoner. Jeg liker sånne bøker, som setter i gang en prosess hos meg selv, en prosess som er nært forbundet med og utløst av handlingen og språket i boka, men samtidig fortsetter på sin egen måte i meg.

En vesentlig årsak til at jeg likte denne boka, er sannsynligvis at den foregår utenfor Norge, at den har en større horisont enn granskogen og bygda.

I et innlegg 2. desember i fjor skrev jeg blant annet (med referanse til Marta Norheims røffe guide til norsk samtidslitteratur):
«Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer. Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.» Hele innlegget finner du HER .

En ung norsk forfatter som har vakt min interesse gjennom omtaler i media, er Heidi Marie Kriznik, og jeg har lurt på om jeg skal lese noe av henne. Men så skriver leselama i sin begeistrede omtale av hennes siste bok (du finner innlegget hennes HER ): «Borte en vinter er en bittersøt leseopplevelse. Og jeg elsker bittersøte leseopplevelser av dette slaget. Den minner meg om Ut å stjæle hester av Per Pettersson, eller Levi Henriksen på sitt beste, eller Sigmund Løvåsen sine bøker. Her er det høy granskau-faktor og ensomt bondeland, slitte biler og bjeffende bikkjer. Det er vanlig og uvanlig på en gang.»

Granskau-faktor, ensomt bondeland, slitte biler og bjeffende bikkjer? Det svarer jo presis til mitt nidbilde av norsk samtidslitteratur. Nå er det mulig jeg gjør Kriznik urett, men akkurat nå vil jeg heller ha Europa som klangbunn for det jeg leser enn innestengt norsk granskog. Jeg er veldig glad det finnes norske samtidsforfattere som vender blikket utover, som Linnestå. Tilfeldigvis leser jeg nå også Pål Gerhard Olsens siste roman, I den røde solens lys. Også den foregår utenfor Norge. Pål Gerhard Olsen skal jeg straks komme tilbake til i et eget innlegg.

En naturlig tanke etter å ha lest Linnestå, er å lese mer av henne. Jeg sjekker hva hun har skrevet, og ser at hennes debutroman, som kom i fjor, har tittelen Utland og delvis foregår i Wien. Det tiltaler meg. Den må jeg ta en titt på.