I forbindelse med innlegget under kom jeg til å tenke på et annet og kanskje litt sært eksempel på sammenfallende temaer som jeg var borti i løpet av leseåret i fjor. Det dreier seg om to beskrivelser hos så forskjellige forfattere som Jonathan Franzen og Cecilie Enger. På leselisten for i fjor har jeg Franzens Korrigeringer, som jeg ga opp litt over halvveis, etter å ha begynt på den delen som har tittelen «Generatoren».
Chip, en av sønnene i Lambert-familien, som boken handler om, får sparken fra jobben som collegelærer i feministiske teorier etter å ha hatt et forhold til en av sine elever, Melissa Paquette, som både sladrer om forholdet og lyver om at han har skrevet en oppgave for henne. Forholdet mellom læreren Chip og eleven Melissa er svært erotisk og hektisk mens det står på. Et av stedene de har sex, er på en rød sjeselong som Chip har et spesielt forhold til.
«Torsdagen etter laget Chip middag til Melissa og hadde sex med henne på den røde sjeselongen. Han var blitt forelsket i sjeselongen den gangen da det å kaste bort åtte hundre dollar på et impulskjøp i en antikvitetsforretning var litt mindre av et økonomisk selvmord. Ryggen på sjeselongen var vinklet i en erotisk invitasjon, med de stoppede skuldrene trukket bakover og ryggraden buet. Plysjen på bryst og mage så ut som om de hvert øyeblikk ville få stoffknappene på kryss og tvers til å sprette av.»
Et møbel som innbyr til erotikk, med andre ord. Forholdet til Melissa får som sagt en traumatisk slutt, men de erotiske minnene om henne består, noe ikke minst sjeselongen bidrar til i Chips ensomhet ...
«Han knelte foran sjeselongen og sniffet plysjen omhyggelig, tomme for tomme i håp om at en viss vaginal ange fremdeles kunne henge igjen åtte uker etter at Melissa Paquette hadde ligget her. Alminnelige tydelige og gjenkjennelige lukter - støv, svette, urin, en dagligstues dunst av sigerettrøyk, den flyktige ettereimen av fitte - ble abstrakt og ubestemmelig på grunn av for mye snusing, og så måtte han om og om igjen ta en pause for å forfriske neseborene. Han lot leppene arbeide seg nedover sjeselongens knappenavler og kysset lo og småpartikler og smuler og hår som hadde samlet seg i dem. Ingen av de tre flekkene hvor han trodde at han luktet Melissa var entydig sterktluktende, men etter en utmattende sammenligning ble han i stand til å satse på den minst tvilsomme av de tre flekkene, like ved en knapp sør for ryggstøet, og gi den full nasal oppmerksomhet. Han fingret med andre knapper med begge hender, mens den kjølige plysjen gned mot hans nedre deler i fattig etterligning av Melissas hud, til han omsider oppnådde tilfredsstillende tro på luktens realitet - tilfredsstillende tillit til at han ennå eide en levning av Melissa - til å fullføre akten. Så rullet han ned av sin imøtekommende antikvitet og sank sammen på gulvet med buksen åpen og hodet på setet, en time nærmere å ha forsømt å ringe faren på fødselsdagen hans.»
Men Franzens Chip er ikke den eneste litterære skikkelsen som har en erotisk interesse for møbler. Cecilie Engers Brødrene Henriksen, som jeg også leste i fjor, handler om en familie som driver et møbeltapetsererfirma. En av sønnene, Ben, finner ut at han vil forlate familiefirmaet og heller bli skuespiller.
«Ikke lenger restaurere sofaer, selv om møblene er aldri så vakre. Om han aldri så mye har moret seg med å finne den litt søtlige, ramme lukten av jentekjønn i setestoffet.»
Jeg har riktignok i DETTE tidligere innlegget påpekt luktens betydning for den erotiske tiltrekning og gitt noen litterære eksempler på dette, men da ikke via omveien om møbler, som for meg virker noe spesielt. Men intet menneskelig er litteraturen fremmed.
Franzens bok er oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen.
