Om latter

 "Av alle de latterformer som strengt tatt ikke er latter, men måter å hyle på, tror jeg det bare er tre vi skal oppholde oss ved, jeg sikter til den bitre, den hule og den triste. [...] Den bitre latteren ler av det som ikke er godt, det er den etiske latter. Den hule latteren ler av det som ikke er sant, det er den intellektuelle latter. Ikke bra! Ikke sant! Vel vel. Men den triste latteren er den ettertenksomme latteren, med snuten - Ha! slik. Det er latterens latter - risus purus, latteren som ler av latteren, den beskuende, den som hilser den største vits, med andre ord, latter som ler - stille, takk - av det som er ulykkelig. Selv beklager jeg selvfølgelig det hele. Absolutt alt. Ikke et ord, ikke et -. Men har jeg ikke allerede gått gjennom dette?" (fra Watt)

Om Beckett

 

Jeg leser atså Deirdre Bairs biografi om Samuel Beckett. Boka er så fengslende at jeg knapt klarer å legge den fra meg. Den gjør meg kjent med både personen og forfatteren Beckett og viser ikke minst den nære forbindelsen mellom liv og verk.

En venn gjorde meg oppmerksom på en annen Beckett-biografi, Anthony Cronins “Samuel Beckett: The Last Modernist”, 1999. Det fikk meg til å sjekke litt, blant annet ved hjelp av DENNE siden: The best Samuel Beckett books, dvs bøker både om og av ham. Der dukket en tredje biografi opp, James Knowlsons “Damned to Fame: Life of Samuel Beckett”. 1997. Til forskjell fra Bair og Cronin er dette, så vidt jeg har forstått, den autoriserte biografien. Knowlson var en personlig venn av Beckett. Cronin legger vekt på Becketts forhold til Irland, så vidt jeg har skjønt.

Om Bairs biografi fant jeg følgende kommentar, jeg tror det var på Amazon:

As one who is attempting to read almost all there is to read regarding Samuel Beckett, I have to rate Bair's attempt as weak at best. I can't even begin to explain how far off she is attempting to characterize Sam, as he was a true sympathetic, modest, and generous person. Her allegations of his romantic encounters with actress Billie Whitelaw are completely unfounded, as Billie has explained countless times in interviews and her "chatterbox" sessions.

It is also important to understand that Deirdre Bair was a PhD STUDENT when she was working on this book, and that Sam said he would neither "help nor hinder her," meaning it was not authorized. If you looking for a solid academic study of the life of Samuel Beckett, I suggest you turn to "Damned to Fame," a work by renown scholar and PERSONAL FRIEND of Sam, and the ONLY authorized biography of Beckett. This book provides a truthful and honest look at the wonderful person Sam was, and doesn't turn to unfounded selacious details for dramatic effect.

Lesningen av Bair har fått meg til å ta frem flere av Becketts bøker igjen (jeg har det meste som er kommet på norsk) og kommer til å lese dem på nytt, nå med mer bakgrunnskunnskap.

Da jeg tok fram Watt, opppdaget jeg at det lå et avisutklipp inni, det var Klaus Rifbjergs anmeldelse av Bairs biografi i Politiken søndag 17. september 1978, altså det året boka kom ut. Jeg pleide å kjøpe Søndags-Politiken i den tiden, den fantes i alle Narvesen-kiosker da. Rifbjerg skriver at «Biografien om Samuel Beckett vrimler med anekdoter – komiske, rørende, oplysende og bevægende – men man kan ikke komme uden om, at det er ’Billed-Bladet’ ganget med ‘Se & Hør* for litterære ådselgravere, det her er tale om. Og endnu er der jo ikke engang et lig!» (Beckett døde i 1989.)

Men jeg liker denne biografien, den er underholdende, ja vel, men jeg er ingen "litterær ådselgraver" - for meg byr denne biografien på et første opplysende og spennende innblikk i et forfatterskap som alltid har interessert meg, men som jeg først nå er på vei til å bli ordentlig kjent med.

Om Modiano

 

                    Det eneste jeg har å utsette på "Søndager i august", er at omslagsbildet er fra Paris når boka foregår i Nice.

En leser spurte om jeg hadde noen synspunkter på Patrick Modianos «Søndager i august», som jeg leste i fjor. Det har jeg for så vidt ikke, annet enn at jeg liker Modiano. Jeg har fire bøker av ham nå – foruten «Søndager i august» har jeg «Så du ikke går deg bort», «Gater i mørke» og «Ungdomstid». Den siste venter på å bli lest.

Jeg kan ikke veie disse bøkene opp mot hverandre på annen måte enn å nevne «stemning» og «spenning» som stikkord. Hver av bøkene har dette på sin måte. Patrick Modianos kjennetegn er det som kan kalles «dempede litterære virkemidler». Det vil si at det er lite av ytre dramatikk, handlingen er er ofte uten merkbar fremdrift. Jeg har sett ham karakterisert som «umiskjennelig fransk» - det kan tolkes både negativt og positivt. For meg som prøver å albue meg inn i det franske språket, og som liker fransk litteratur generelt, er det positivt.

Jeg har tidligere nevnt at jeg foretrekker språkdrevne bøker fremfor handlingsdrevne – en distinksjon jeg hørte hos Henrik Langeland en gang. For meg trenger det ikke skje noe i en bok, spenningen kan gjerne ligge i selve språket.

I går hadde jeg en liten a-ha-opplevelse da jeg leste i Deirdre Bairs Beckett-biografi. Jeg leser nå om Becketts tid som gjestelektor i Paris, da han blir kjent med Joyce (som han beundrer sterkt) og får utgitt sine første ting. Det aller første er et essay om Joyce og hans «Work in progress», dvs. det som skal bli «Finnegan’s Wake». Om dette essayet, «Our Exagmination», skrev en kritiker: «Here form is content, content is form […] His writing is not about something, it is that something itself.”

Det ga mening for meg, jeg tenkte straks på Modiano. Han skriver ikke om noe, det er teksten i seg selv som er noe.

Det er forståelig at Modiano er en forfatter som norske lesere enten liker eller ikke liker. Mange finner ham nok dørgende kjedelig og uforståelig, for jeg tror at den typiske norske leser vil ha litteratur som handler om noe. Krim er jo da midt i blinken, men mange skjønnlitterære bøker ellers har jo også et program, dvs noe de vil si. Modiano har tydeligvis ikke det, men han tegner mennesker, stemninger, spenninger på sin subtile måte. Det er litteratur som går rett hjem hos meg.

Beckett

 En dag gikk det opp for meg at jeg aldri hadde sett "Mens vi venter på Godot", og dermed var interessen for Beckett våknet igjen. HER er lenke til Fjernsynsteatrets oppføring, årstall ukjent. Jeg har ikke sett den selv ennå, men gleder meg til å gjøre det. Den nyvåknede Beckett-interessen førte også til at Deirdre Bairs kjente Beckett-biografi plutselig var i hus, fra et antikvariat. Nesten åtte hundre sider. 

 

"Watt" er min yndlingsbok av Beckett. Jeg har den i en godt lest Lanterne-utgave. For sikkerhets skyld har jeg et helt nytt ulest eksemplar innpakket i gråpapir stående ved siden av i hylla. Snakk om forutseenhet. Det innpakkede eksemplaret kommer sikkert til å oppnå en fantastisk antikvarisk verdi etterhvert. :-)

 

Beckett-beholdningen i en bokhylle nær meg.

Beckett oppdatert

Humor på lørdag

En bok, et utdrag

"Jeg må ha sovnet, for plutselig var en kjempestor måne rammet inn av vinduet. To sprinkler delte den i tre deler, hvorav den i midten ble værende konstant, mens den høyre litt etter litt vant det som den venstre mistet. For månen beveget seg fra venstre mot høyre, eller værelset beveget seg fra høyre mot venstre, eller kanskje begge deler på en gang, eller kanskje begge beveget seg fra venstre mot høyre, bare at værelset beveget seg saktere enn månen, eller at de beveget seg fra høyre mot venstre, men at månen gjorde det saktere enn værelset. Men kan man snakke om høyre og venstre under slike omstendigheter? At det foregikk i ekstremt komplekse bevegelser, det var det ingen tvil om, men likevel virket det som en så enkel sak, dette store, gule lyset som skred langsomt forbi bak sprinklene mine, og som smått om senn ble spist opp av den ugjennomsiktige veggen, som til slutt formørket det. Lysets rolige bevegelse skrev seg inn på veggene, i form av et skinnende felt med loddrette streker som et kort øyeblikk begynte å skjelve på grunn av noen blader, hvis det var blader, og som i sin tur forsvant og lot meg sitte igjen i mørket. Så vanskelig det er å snakke behersket om månen! Månen er så dum. Det må være rumpa si den viser oss hele tiden."

Samuel Beckett: Molloy
Oversatt fra fransk av Erik Ringen

Den vanskelige Beckett

En kommentator på en annen blogg gjorde meg oppmerksom på Torsten Ekboms bok om Samuel Beckett (Ekbom er en svensk forfatter og kulturjournalist). Som lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, er Beckett en av mine yndlingsforfattere. (Det er mulig jeg gjentar meg selv en del i dette innlegget.) Min strategi når det gjelder Beckett er å gi blaffen i om han er vanskelig eller ikke, og oppleve ham. Og Beckett er en forfatter som lar meg oppleve mye, som pirrer min egen fantasi, som tilfredsstiller min hang til det merkelige og absurde, og - som jeg ofte har påpekt - har mye humor.

Baksideteksten til Ekboms bok lyder slik:

Torsten Ekbom går i denne fyldige og velskrevne boken om Samuel Beckett gjennom hele forfatterskapet fra tidlig på 30-tallet og frem til nobelprisvinnerens siste og minimalistiske verker fra 80-årene.
I en inntrengende analyse av dette særegne litterære univers legger forfatteren vekt på at svartsynets mester aldri resignerer.
Det eksisterer en ukuelig lyst til å protestere mot livets håpløse bestemmelse hos alle Beckets figurer, og en stor humor ligger bak hans litterære visjon.

La meg her bare skyte inn at det kanskje kan virke som om jeg motsier meg selv når jeg sier at jeg ikke har forutsetninger for eller kunnskaper til å analysere Beckett, men bare er ute etter å oppleve ham, og samtidig tyr til sekundærlitteratur, slik jeg også gjør i andre tilfeller, for eksempel gjorde jeg det da jeg leste Ulysses av Joyce, en annen av mine yndlingsforfattere. Det er ingen selvmotsigelse her, for min lesing av sekundærlitteratur har bare ett mål, nemlig å forsterke leseropplevelsen. Slik jeg bestemmer over min egen lesing, slik bestemmer jeg også over lesingen av sekundærlitteraturen. Jeg tar det jeg kan bruke, det som interesserer meg, det jeg klarer å forstå, resten overlater jeg til andre.

Så et sitat fra Ekboms bok, om denne vanskelige Beckett:

Beckett er utvilsomt en vanskelig og krevende forfatter, lærd og lukket, et takknemlig objekt for sinnrike hermeneutiske utlegninger. Bygger romanen Watt på Wittgensteins filosofi? Hvilken rolle spilte Heidegger og Sartre? Er Beckett kartesianer, eksistensialist, symbolist, heideggerianer, absurdist, agnostiker, ateist, manikeist, nihilist, mystiker, buddhist, senmodernist, preminimalist eller poststrulturalist?
Liknende spørsmål kommer sikkert - så lenge sivilisasjonen består - til å luftes i Akakakakademiet for Antropopopometri, som Godots Lucky maner fram i sin berømte «tenkning».

Men i alt det innfløkte og vanskelig tilgjengelig hos Beckett må man ikke glemme enkelheten.
En landevei. Et tre. Kveld.
Det nakne scenebildet i Godot feier bort all teaterstaffasje. Beckett snakker om «grunntoner», som han forsøker å gjøre så sterke som mulig. I et brev til en instruktør insisterer han på «den største enkelhet med hensyn til dramatikkens situasjon og problem».
Grunntonene: fødsel, liv, kjærlighet, smerte, død, intethet. De såkalte evige spørsmål, fortersket allerede i Gilgamesj-eposets kileskrift.
«Jeg elsker de gamle spørsmålene,» utbryter Hamm i Sluttspill. «Å, det er ingenting som de gamle spørsmålene og de gamle svarene!»
Enkelhet på det elementære menneskelig plan behøver ikke å gjøre krav på originalitet, og derfor blir kritikken så feilrettet når en av de ledende Beckett-kjennerne, John Fletcher, skriver: «Jeg tør påstå at om man skulle trekke ut en livsfilosofi av Becketts verk, vil den vise seg å være bemerkelsesverdig uinteressant.» Det kan for så vidt være sant at Becketts livsfilosofi ikke skiller seg nevneverdig fra for eksempel Predikerens. Grunntonenes akkorder er evig de samme. Predikerens tomhet klinger ikke med andre toner i Leopardis dikt.
Men Fletcher føyer vel å merke til: «Store forfattere kan ikke parafraseres.» Det kunstneriske uttrykket er, som Beckett skriver i det tidlige essayet om Joyce, en udelelig helhet av form og innhold. Og i denne helheten finnes den umiskjennelige, vanskelig definerbare Beckett-atmosfæren, sammensmeltningen av farse og moralitet, slapstick og tragedie.
For den som vil trenge inn i denne verdenen, er noen ord av den franske skuespillerinnen Madeleine Renaud verd å ta med på veien: «Den beste måten å forstå Beckett på, er å lese ham uten å lete etter noen annen filosofi enn en stor menneskelig medfølelse.»

Oversatt av Tone Formo

En bok, et utdrag

«Leve og dikte opp. Jeg har prøvd det. Jeg må ha prøvd det. Å dikte opp. Det er ikke det rette ordet. Ikke leve heller. Det gjør ingenting. Jeg har prøvd. Mens alvorets store villdyr kom og gikk inne i meg, rasende, brølende, og flenget med opp. Jeg har gjort det der. Helt alene også, godt gjemt, jeg har spilt innbilsk narr, helt alene, i timevis, ubevegelig, ofte stående oppreist, som forhekset, stønnende. Ja, bare stønn. Jeg har ikke vært i stand til å leke. Jeg snurret rundt, klappet i hendene, løp, ropte, så meg selv tape, så meg selv vinne, jublende, lidende. Så plutselig kastet jeg meg over leketøyet, hvis det fantes noe, for å ødelegge det, eller over et barn, for å forvandle dets lykke til et vræl, eller så rømte jeg, jeg løp og gjemte meg i en fart. De fulgte etter meg, de store, de rettferdige, de innhentet meg, slo meg, jaget meg tilbake til runddansen, til leken, til fryden. For jeg var allerede i alvorets klør. Det har vært min store sykdom. Jeg ble født alvorlig, slik andre er født med syfilis. Og det er i fullt alvor jeg har forsøkt å ikke være det lenger, å leve, å dikte opp, jeg vet hva jeg mener. Men hver gang jeg forsøkte på nytt, mistet jeg besinnelsen, kastet meg ned i mitt dype mørke som mot frelsen, kastet meg for føttene på ham som hverken er i stand til å leve eller tåler å se at andre gjør det. Leve. Jeg snakker om det uten å vite hva det vil si. Jeg har forsøkt meg på det uten å vite hva jeg forsøkte på. Kanskje har jeg allikevel levd, uten å vite det. Jeg lurer på hvorfor jeg snakker om alt dette. Å, ja, det er for å bli kvitt kjedsomheten. Leve og få til å leve. Ingen vits i å anklage ordene lenger, de er ikke mer innholdsløse enn det de bærer med seg.»

Samuel Beckett: Malone dør. Oversatt fra fransk av Anne Elligers og Erik Ringen.

Baksideteksten lyder slik:

«Malone dør er andre bok i Samuel Becketts romantrilogi, som også omfatter Molloy og Den unevnelige. Bøkene ble utgitt mellom 1951 og 1953 og ble forfatterens gjennombruddsverk.

«Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart.» Slik åpner Malone fortellingen om hvordan han fyller tiden mens han venter på livets slutt. Med sin skrøpelige kropp er det lite han kan foreta seg. Men han har blyant, papir og en grenseløs fantasi. Fra sykesengen gir han liv til utrolige skikkelser, og etter hvert er verken forteller eller leser helt sikre på hvor skillet går mellom Malone selv og de personene han finner opp. Malone dør har vært gjenstand for utallige fortolkninger. Mange har lest romanen som et av de verkene der Beckett tydeligst skildrer det sammensatte forholdet mellom en forfatter, hans personer og hans verk.»

PS Jeg var ikke klar over at dette var en trilogi før jeg (omsider) leste baksideteksten. Man bør alltid lese baksideteksten før man leser en bok, men denne gangen gjorde jeg nå ikke det. Men til min store glede hadde Haugenbok begge de to andre også til nedsatt pris, kr. 99 per stykk. Nå er de bestilt, slik at trilogien kan bli komplett.