Bøker former oss

Bøkene eg møtte som ung! Dei forma mi verd.
Noko bøker framleis gjer.

Helge Torvund

Reading Boy

 Eastman Johnson (July 29, 1824 – April 5, 1906) was an American painter and co-founder of the Metropolitan Museum of Art, New York City, with his name inscribed at its entrance. He was best known for his genre paintings, paintings of scenes from everyday life, and his portraits both of everyday people and prominent Americans such as Abraham Lincoln, Nathaniel Hawthorne, Ralph Waldo Emerson, and Henry Wadsworth Longfellow. His later works often show the influence of the 17th-century Dutch masters, whom he studied in The Hague in the 1850s; he was known as The American Rembrandt in his day

Hør, hør ...

La barn lese hva de vil!

Barn må få lese hva de vil, når de vil, er budskapet 
i DENNE artikkelen. Og jeg er helt enig. 

Ord for dagen

"Kjært barn har mange bøker."
Ukjent

Ord for dagen

"Jeg er lei av at alle barnebøker i dag skal hete 'Bæsjeklumpen' og 'Prompe-Jens'. Foreldre bør heller gi barna voksen litteratur. De skjønner kanskje ikke alt de leser, men det åpner et vindu videre."

Vetle Lid Larssen i spalten "Bokettersynet" i Dagbladet Magasinet denne uken.

Pliktlesing

Da jeg var på årsmøtet i Norsk Oversetterforening tidligere denne måneden, nevnte jeg at det var fordi jeg skulle bli innvalgt i en komité. Jeg er ellers ikke noe møte- og foreningsmenneske, men siden vi er en liten forening, syntes jeg at jeg måtte si ja når jeg ble spurt.
Komiteen er Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur. Bastian er oversetterforeningens egen oversetterpris, og arbeidet i komiteen består i å vurdere de påmeldte bøkene (eller for den saks skyld andre b&u-bøker utkommet i 2007/alternativt oversettere som i lengre tid har gjort seg bemerket på dette feltet) for å finne ut om noen av dem er verd en oversetterpris. I sommer må jeg med andre ord lese av plikt (men for betaling!). Forhåpentligvis får jeg tid til å dyrke min egen lesing ved siden av.

Les!

Åtte av ti som har born, les for dei. Det syner den store bokbransjegranskinga som Synovate gjorde for Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen i februar i år. Dei med høg utdanning og inntekt over 500 000 kroner les langt meir enn dei med lågare utdanning og lågare familieinntekt. Åtti prosent av dei som har born over ti år kan hugse at dei las dagleg, eller minst to-tre dagar i veka for borna.

Sjølv høyrer eg til dei som las dagleg for begge borna mine, og eg kjem sjølv frå ein heim utan tv, men med høgtlesing for heile familien. Dét er nemleg også ein god idé, ikkje berre å lese for borna.

Nokon trur at det å lese for borna fyrst og fremst handlar om underhaldning. Det gjer det òg - underhaldning, kos og samvær. Men umedvete handlar det også om noko heilt anna og mykje meir. Born som vert lesne for, tilegnar seg språkleg kompetanse, intellektuell modnad og kunnskapar. Fremjer konsentrasjon og læreevne gjer det òg. Det einaste negative høgtlesing for born kan medføra, er at den lesande forelderen sovnar, og kanskje ungen med. Eg trur mange foreldre kjenner seg att i det. Men å lese for borna treng ikkje vere noko ein gjer berre på sengekanten, sjølv om det er den ideelle måten å avrunda dagen på.

Virkelighetens Kardemomme.

HER, på Torgrim Eggens blogg, kan du lese om den virkelige Kardemomme by.

Nytt opplag.

Det beste en forfatter kan høre, er ordene «den er antatt». Det nest beste en forfatter kan høre, er ordene «nytt opplag». I går fikk jeg beskjed om at Barnas store humorbok, som ble utgitt i fjor, nå kommer i nytt opplag.
Forleden dag fant jeg DENNE anmeldelsen på en side som heter barnebokkritikk. Det er ikke hver dag bøkene mine får en seriøs anmeldelse, så denne ble jeg veldig glad for å se. Anmelderen er bibliotekar. (Men skal jeg bli smigret eller flau over å bli omtalt som "en av norsk bokbransjes aller mest maurflittige doldiser"? Jeg klarer ikke helt å bestemme meg ...)

På samme side fant jeg også DENNE anmeldelsen av en bok som heter Hva sier du, Oskar? Verdenslitteratur fortalt for barn. Jeg har den danske originalen og ville veldig gjerne oversette den i sin tid, men forlaget jeg foreslo den for, var ikke interessert. Det gleder meg å se at den nå er kommet på norsk. Også voksne kan ha utbytte av denne boken.

Svensken, dansken og nordmannen.

Alle forfattere kjenner den særegne gleden ved å holde en ny bok i hånden for første gang. Hittil har den eksistert som idé, som prosjekt, som en fil på datamaskinen, som korrektur, som ombrukket korrektur med illustrasjoner, som en tittel i forlagets utgivelsesplan, men det er først når man kan ta og kjenne og lukte på den, at den virkelig eksisterer som bok.
Her er mitt nyeste opus, Svensken, dansken og nordmannen, utgitt på Gyldendal og i Bokklubben Barn. Jeg driver med det jeg kan best, nemlig "litterært bearbeidet tradisjonslitteratur for barn". En sjanger og en betegnelse jeg tror jeg har funnet opp selv, og som jeg har hatt rimelig bra suksess med. Dette er så vidt jeg vet første gang svensken, dansken og nordmannen kommer i bokform. Illustrert av Per Dybvig, som illustrerer de fleste av bøkene mine.

Dette er vel den 12. utgivelsen min på Gyldendal Barn & Ungdom. Da har jeg ikke regnet med opptrykk og nyutgivelser av allerede utgitte bøker.

Barn og bøker.

"Hør på denne, da ...."

To unge mennesker morer seg over undertegnedes Barnas store gåtebok.

Det slår sjelden feil - i forbindelse med jul og påske blir Aftenpostens barnebokanmeldere Kaja Korsvold og Hilde Bjørhovde tildelt en helside hvor de skal vise oss hvor seriøst de tar barnelitteraturen. Seriøse barnebøker er etter deres mening veldig kunstneriske, veldig pedagogiske og skal helst handle om noe veldig alvorlig. Ingenting er mer alvorlig enn døden, og det er nettopp bøker om døden, for barn, det handler om på s. 12 i kulturdelen av Aftenposten i dag. Det er formelig så man fornemmer mellom linjene hvor fornøyde de to anmelderne er med seg selv fordi de tar for seg bøker med dette temaet, og hvor overbevist de føler seg om sin egen seriøsitet. «Bra tenåringsbok om det å dø,» sier Kaja Korsvold om en av bøkene. Sikkert.

Jeg sier ikke at barn ikke har behov for bøker med alvorlige temaer, men bak Korsvold og Bjørhovdes programmatiske helsider med anmeldelser av «riktig» barnelitteratur, ligger et moralsk-pedagogisk syn på barn og lesing som jeg ikke liker. De tror de tar barn alvorlig, men etter min mening er det de voksne skaperne og formidlerne av denne litteraturen de tar alvorlig, og ikke barna. God barnelitteratur er først og fremst god litteratur. All god litteratur handler om det å være menneske. Brødrene Løvehjerte handler blant annet om døden, men jeg har aldri mistenkt Astrid Lindgren for å ha noen pedagogiske baktanker med det hun skriver. Jeg tror heller ikke at noe barn på eget initiativ ville kjøpt en bok om døden hvis det skulle ha noe å lese på.

Mener jeg da at litteraturen ikke skal være oppdragende? Ja, det mener jeg faktisk. Litteratur skal være litteratur.
En gang jobbet jeg litt deltid i en bokhandel som var en av de første i Norge med egen barnebokhandel. Det lå litt i tiden i syttiårene. Personene bak denne barnebokhandelen hadde de beste hensikter. De visste mye om barn og litteratur og tok barn fryktelig alvorlig - på samme misforståtte måte som Aftenpostens barnebokanmeldere tar barn og barnebøker alvorlig. I denne barnebokhandelen var populær barnelitteratur som Bobsey-barna, Hardy-guttene og Frøken Detektiv, bannlyst fordi de ikke var «riktige». Det var ikke det barn skulle lese, ifølge bokhandelens eiere, som dermed gjorde seg til moralister som ville diktere andre å lese det de mente var «høyverdig» og pedagogisk riktig. Jeg husker alle de skuffede kundene som forlot denne bokhandelen uten den Hardy-guttboka eller Frøken Detektiv-boka som de hadde gledet seg til å komme hjem til barna med. Og jeg husker at jeg selv tenkte at dette er jo riv rav ruskende galt.

Et virkelig kjærlighetsforhold til litteraturen kan barn bare få når litteraturen får være et fristed, en anarkistisk sone hvor lysten alene får være det avgjørende. Det voksne kan gjøre, er å introdusere barna for bøkene, vekke nysgjerrigheten og lysten på litteraturen, ikke minst gjennom høytlesing. Men høytlesingen må skje på barnets premisser, hvis det er noe et barn ikke gidder å høre, må det få slippe. Da må man finne noe annet, noe barnet har lyst til å høre. Hvis det er Frøken Detektiv, bør det være helt greit. Selv leste jeg Hardy-guttene til det tøt ut av ørene på meg. Det ga meg ikke dårlig litterær smak, tvert imot, det ga meg en leselyst, en glede over bøker og litteratur, som har preget hele mitt liv. Jeg leste mye annet også, poenget er at jeg fikk lese det jeg selv ville, følge min egen litterære nysgjerrighet, gå på mine egne oppdagelsesferder i bøkenes verden.

Mange voksne, som tror at de forstår seg på barn, gjør det i virkeligheten ikke. De tar ikke barn alvorlig som selvstendige individer. De har, i all sin pedagogiske og moralske velmenthet, rett og slett ikke respekt for barns integritet, hverken når det gjelder lesing eller på andre områder. De tror at barn må lese det og det, de tror at barn må spise det og det, de tror at barn må være sånn og sånn. På denne måten legger de en effektiv demper på livsgleden og kreativiteten - og ikke minst på gleden over litteraturen. Den beste måten å ta barns lesing alvorlig på, er å la dem lese det de vil, ikke det vi vil. Den beste måten å ta barn alvorlig på, er i det hele tatt å la dem være det de vil være, og ikke det vi vil de skal være.

Noe av det som provoserer meg ved Korsvold og Bjørhovdes i egne øyne høyverdige og fryktelig seriøse holdning til barnelitteratur, er at de - så vidt jeg vet - aldri har anmeldt noen av mine bøker. Det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg får en seriøs anmeldelse. Hvorfor? Fordi jeg arbeider med humor, endatil i form av tradisjonslitteratur som vitser, gåter, spøkelseshistorier etc. Og noe så foraktelig som vitsebøker for barn kan jo ikke en seriøs barnebokanmelder befatte seg med. Det hjelper ikke engang at ganske mange av bøkene mine har vært henholdsvis hoved- og ekstrabøker i Norges største og mest seriøse bokklubb for barn. Humor er farlig, for humoren er anarkistisk og ubekvem. Hvis den da ikke bare er tøys og tull. Akkurat dét er den faktisk ikke, men svært få barnebokanmeldere, og neppe Korsvold og Bjørhovde, har kunnskaper om hva tradisjonshumor for barn er, hvilke funksjoner den har og hva slags utbytte den gir leserne.

Barn i det vi kaller «slukealder» elsker underholdningslitteratur. Jeg har allerede i dette innlegget nevnt typiske underholdningsserier for barn som Frøken Detektiv, Bobsey-barna og Hardy-guttene. Seiglivede saker som har frydet generasjon etter generasjon.
For en del år siden kom det en ny generasjon med slike serier, jeg tenker da særlig på Grøsserne og Animorphs, begge fra det velrenommerte amerikanske forlaget Scholastic. Jeg oversatte de tyve første Grøsserne til norsk, og har oversatt hele Animorphs-serien på hele ca. 60 bøker med stort og smått.
De norske oversettelsene av Animorphs-serien kom i tidsrommet 1998-2003 hvis jeg ikke husker feil.

For ikke lenge siden fikk jeg noen hyggelige kommentarer her i bloggen fra en ung dame som heter Eva: «Husker du meg forresten? Jeg sendte brev til deg da jeg var liten, fordi jeg likte Animorphs-bøkene så godt. Og så fikk jeg være med i din ekslusive bokklubb :) Jeg var en av de små jentene :) Nå har jeg blitt stor og studerer litteraturvitenskap.»
(Den eksklusive bokklubben hun refererer til, besto i at jeg sendte frieksemplarer av mine egne bøker og av oversettelser til i første rekke barn av venner og kjente, og noen andre. Helt gratis. Men etter hver ble portoutgiftene for store.)

Gyldendal satset stort på Animorphs, blant annet ved å opprette en gjestebok på nettet. Etter hvert fikk denne gjesteboka form av et diskusjonsforum og sosialt nett-møtested for Animorphs-leserne. En del rølpete innlegg (jfr. dagens debat om nettdebatter) gjorde det nødvendig med voksen tilstedeværelse, og siden ingen i forlaget hadde tid, påtok jeg meg frivillig oppgaven som gjestebokas moderator. Det var ikke uten baktanker, om enn høyst aktverdige sådanne - for meg som oversetter var jo dette en unik mulighet til å ha direkte kontakt med leserne. De som begynte å lese Animorphs var typisk i 12-13-årsalderen, og ivrige lesere. Det slo meg fort at dette var svært ressurssterke unge mennesker, med en betydelig litterær og intellektuell modenhet, som kommenterte oversettelsene, hjalp meg med faktaopplysninger og kom med kvalifiserte tilbakemeldinger når jeg «prøvekjørte» løsningsforslag i gjesteboka. Det overrasker meg derfor ikke at Eva, en gang «en av de små jentene», nå studerer litteraturhistorie. En annen har debutert som forfatter på Gyldendal, hvor vi nå møtes som kollegaer. Sånt er jo forferdelig morsomt, og det illustrerer veldig godt det jeg har vært inne på tidligere i dette innlegget, nemlig at barn må få lese det de selv vil. Ja, nettopp i denne alderen, i slukealderen, er det kanskje av avgjørende betydning for deres forhold til bøker og litteratur senere i livet at de får lese serier som voksne kanskje rynker på nesen av. Nå skal det sies at selv om Animorphs kan karakteriseres som en underholdningsserie for barn, ligger den kvalitetsmessig en del hakk over både Hardy-guttene og Frøken Detektiv. Karakterene er mer nyanserte, det litterære nivået er høyere, for å nevne noe.
Det var mitt bestemte inntrykk at disse ivrige leserne av underholdningsserien Animorphs var barn som i stor grad selv fikk bestemme hva de ville lese, ja, som i det hele tatt ble tatt alvorlig, på den rette måten. De ga som sagt inntrykk av betydelig litterær og intellektuell modenhet, og jeg vil tro at et overveiende flertall av dem nå er ressurssterke unge mennesker i ferd med en eller annen form for høyere utdannelse. Gleden ved litteraturen har de helt sikket i behold, jfr. litteraturstudenten Eva, og den like unge forfatterdebutanten som jeg nevnte.

Brev fra leserne.

Dette er ingen forfatterblogg, men av og til kommer jeg likevel inn på mine egne bøker, som for eksempel i innlegget under (og dette). Alle bøkene mine er basert på tradisjonslitteratur som vitser, gåter, regler etc, som jeg former på min måte og til dels også blander med ting jeg har skrevet selv, som diktet nedenfor. Det er fra en bok for ganske små barn, pluss minus syv, som enten nettopp har begynt å lese selv eller som blir lest for.

De fleste av bøkene mine er imidlertid beregnet på barn rundt 10 år og oppover, som har den leseferdigheten og intellektuelle modenheten som kreves for å skjønne poengene og dobbeltbetydningene i vitsene. Innholdet i bøkene mine dreier seg i stor grad om lek med ord og begreper, og øker dermed den språklige og intellektuelle kompetansen hos leserne. Vitser og beslektet materiale inneholder med andre ord veldig mye mer enn det man ser med et overflatisk blikk. Denne "kompteansetilegnelsen" kommer selvsagt som et ubevisst biprodukt, men jeg syntes jo det var litt morsomt da jeg forleden dag måtte gi bort et ekstra eks av Vitsen med dyra fordi moren som hadde fått den hadde gitt den til en annen mor fordi den var så fin for "barn som holdt på å lære å lese".

Som alle forfattere får jeg av og til brev fra leserne, både vanlige brev og mailer. De fleste fra jenter. De må skyldes at mønsteret med at jenter leser mest, dannes tidlig, og/eller at jenter er flinkere til å skrive brev.

Forleden fikk jeg et veldig typisk brev, fra en svensk leser (to av bøkene mine er utkommet i Sverige):

«Hei! Jag är en tjej som heter A. och är född 1997. Jag har läst din bok som heter: Den stora gåtboken. Den är super bra. Alla mina vänner älskar den. Jag hoppas att du vill och kan svara på mitt brev. Ha det bra!!»
[navnet forkortet av meg]

Sånne tilbakemeldinger er jo hyggelige å få, selvsagt. I tillegg bekrefter de noe som jeg synes er et viktig trekk ved bøkene mine, nemlig at de skaper det som på sosiologisk kalles interaksjon, det vil si «samhandling, gjensidig påvirkning mellom minst to personer ved kommunikasjon av tanker og forventninger (språk, gester) og ved utveksling av (gjerne symbolsk) belønning og straff, ros og ris» (Caplex). Man kan selvsagt lese vitser og gåter alene, men det sier seg nesten selv at dette er tekster som gir enda større utbytte når de deles med andre.

Vitsen med det hele.

Alltid hyggelig med gode anmeldelser, selvfølgelig. Som HER . En god anmeldelse også på den måten at anmelderen tydeligvis har skjønt hva jeg driver med; at jeg jobber seriøst med dette stoffet, og ikke bare rasker sammen vitser. Og i mars skal jeg ha min andre hovedbok i Bokklubbens Barn på under et år. Temaet er hemmelig foreløpig, for jeg er så redd for å bli kopiert. Det dreier seg om en vitseform som, så vidt jeg vet, ikke har vært i bokform før. Også den blir illustrert av Per Dybvig.