Litterært måltid

Édouard Manet: Dejeuner sur l'herbe 1863

Det er cirka et år siden forrige litterære måltid, så det er på høy tid med et nytt:

«Så snart lunsjen var over, verket Françoise efter at vi skulle reise oss fra bordet så hun kunne gå opp og underholde min tante. Men - og særlig efter at det pene været for godt var kommet til Combray - middagstimen hadde for lengst gjenlydt fra Saint-Hilaires tårn, som et øyeblikk ble smykket med de tolv sprøde slag fra dens klingende krone, uten at vi ennå hadde reist oss fra bordet der vi satt foran Tusen og en natt-asjettene, tunge av varmen og spesielt av måltidet. For til det faste grunnlag av egg og koteletter, poteter, syltetøy og småkaker som hun ikke engang kunngjorde for oss lenger, føyet Françoise til nye ting - alt efter markens og frukhavenes grøde, havets delikatesser, markedets tilfeldige tilbud, naboenes elskverdighet og sitt eget geni, med den følge at man i vår meny, likesom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets forskjellige tilskikkelser - : en rødspette fordi fiskehandleren hadde garantert at den var fersk, en kalkun fordi hun hadde fått øye på en som var særlig pen på markedet i Roussainville-le-Pin, artiskokker i margsaus fordi hun ennu ikke hadde servert oss det på det måten, en lammestek fordi landluften gir appetitt og fordi vi jo hadde god tid til å fordøye den innen klokken ble syv, spinat for å variere litt, aprikoser fordi det ennu var en sjeldenhet, rips fordi det om fjorten dager ville være slutt på dem, bringebær som M. Swann var kommet spesielt med, kirsebær som var de første på tre år fra treet i haven, en fløteost som jeg den gang var særlig glad i, en mandelkake fordi hun hadde bestilt den dagen før, en hvetekake fordi det var vår tur til å spandere den; og når alt dette var fortært, så kom det - spesielt komponert for oss, og tilegnet min far hvis livrett det var - en sjokoladefromasj, inspirert og skjenket av Françoise, flyktig og lett som et leilighetsverk, hvor hun hadde nedlagt hele sitt talent. Den som hadde avslått å smake på den og hadde sagt: «Takk, jeg er forsynt, jeg skal ikke ha mere,» ville øyeblikkelig ha plassert seg på samme lave nivå som disse nedrige individer som, når en kunstner forærer dem et av sine verk, straks begynner å undersøke dets vekt og beskaffenhet, mens det i virkeligheten bare er kunstnerens tanke med gaven og hans signatur som teller. Og selv å levne det minste grann på asjetten, ville ha vidnet om den samme uhøflighet som å reise seg før slutten av et musikkstykke rett foran nesen på komponisten.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid I, Veien til Swann
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

En frokost på Håpets Hotell

På tide med et litterært måltid igjen. Her kommer et fra Granskingen (se innlegget nedenfor). Når Granskeren kommer til Byen med Foretagendet for å utføre oppdraget sitt, klarer han etter mange viderverdigheter å få losji på et hotell med det ironiske navnet Håpets Hotell. Alt er absurd - for eksempel er selve værelset på ti ganger syv meter, mens badet er som et trangt skap hvor man knapt kan snu seg, og vannet i dusjen er enten iskaldt eller kokende. Frokosten består av to kjeks, som smaker som jord, og en kopp svart kaffe som er den beskeste Granskeren har drukket i hele sitt liv. Servitørene nytter det ikke å snakke med.

Typisk er det imidlertid at mennesker og situasjoner som har vært avvisende og truende i det ene øyeblikket, viser seg fra stikk motsatte side i neste øyeblikk. Da Granskeren, som etter hvert nærmest er helt utsultet, kommer ned til frokost etter sin annen natt på hotellet, blir han møtt på en helt annen måte og får et ganske annet måltid. Men som alltid under Granskerens opphold i Byen, kan situasjonen raskt snu seg. Jeg velger å forlate ham mens gleden over måltidet fortsatt er på topp.

«To Servitører sto foran ham. De hadde sagt nummeret til værelset hans samtidig. Granskeren nikket. Servitørene satte to store fat fra seg på bordet, håpet at det smakte fremragende og forsvant i Mylderet som åpnet seg for dem, men lukket seg fort igjen, som to hender som ønsket å holde på varmen. Fire tykke skiver med bacon, tre lyse medisterpølser, to urtekrydrede kjøttpølser, en fleskeomelett, fire bløtkokte egg, seks sildefileter marinert i eddik med løk, sursøte agurker, røkelaks med et dryss av dill, reinsdyrboller, en kjele med fleskepostei, et rikholdig utvalg av oster, en kurv med fint brød, et halvt pund smør, toast, anisbrød, kvedemarmelade, syltede roser, en ostekake, en karaffel eplesaft, en bolle salat av friske frukter, bananer, ferskener, jordbær, ananas, fem kiwier, en stor kanne mørk, røykduftende te, en kanne bergamott-te. Og ikke en eneste kjeks! Ikke det aller minste grann av den ufyselige svarte kaffen! Granskeren kunne ikke tro sine egne øyne. Så mange lekkerbiskener satt frem for ham, en utsultet mann med tom mage. Det gikk rundt for ham ved synet av all denne maten. Det føltes som om han var beruset. Han visste ikke hvor han skulle begynne, men det var nok best å sette i gang, han var redd for at Servitørene skulle komme på andre tanker, eller oppdage at de hadde begått en tabbe og kom for å hente fatene igjen. Han kastet seg over croissantene, omeletten, urtepølsene, brødet med valmuefrø. Han stappet det i munnen med fingrene, tygde nesten ikke, svelget alt helt, holdt på å sette i vrangstrupen, tømte i seg kopper med rykende te, som han drakk i én slurk, kjørte fingrene ned i honningen, rev i stykker en laksefilet med tykke lag av kvedemarmelade, dyppet sjokoladebrødet i kjelen med fleskepostei, smurte baconet inn med sildemarinade, tørket seg om munnen med en toast, proppet den deretter i munnen, tygde to bananer på én gang, jafset i seg i reinsdyrbolle. Han kjente hvordan magen ble fylt som en kornsilo etter innhøstningen. Han slukte alt med et stort smil om munnen, fråtset vilt, med hodet bøyd over bollene, asjettene, koppene, glemte alt som het verdighet, brydde seg overhodet ikke om at sausen silte fra munnvikene, at han sølte til genseren, at fingrene ble til fettete klør. Han som hadde vært så sulten, så sulten at han kunne grine. Et minne blott. Smilende stappet han i seg.»

Til bords med Bovary

Emma Bovary er datter av en storbonde, og slik kan kjøkkenet på farens gård, der bryllupet feires, ha sett ut.



Det er lenge siden jeg har hatt noe litterært måltid i bloggen nå, og hva kan vel da passe bedre enn bryllupsmåltidet til Emma og Charles Bovary.

«Det var i vognskjulet bordet var dekket. Det var fire mørbradsteker, seks hønsefrikasseer, flere kalvekasseroller, tre fåresteker og, midt på bordet, en nydelig helstekt smågris, flankert av fire svære innmatpølser med spinat. På hjørnene stod karafler med brennevin. Flaskene med søtstider hadde tett skum ved korken, og alle glass var på forhånd fylt med vin til randen. Gul pudding på store fat disset og skalv bare noen kom litt borti bordet, og på den glatte overflaten pranget brudeparets initialer i arabeskbokstaver av små sukkerkuler. En konditor fra Yvetot var blitt engasjert til tertene og nugaten. Siden han var ny i distriktet, hadde han gjort seg svært flid, og ved desserten bar han egenhendig inn en høy kake som vakte begeistrede utbrudd. Nederst var det en firkant i blå papp som forestilte et tempel, med søylegavl og kolonnader og statuetter i gips rundt det hele, i nisjer med stjerner av gullpapir; i neste etasje fulgte så et borgtårn av formkake, omgitt av små befestninger i sukat, mandler, rosiner og appelsinbiter, og endelig, på den øverste plattformen, som var en grønn eng blant klipper og syltetøytjern med båter av hasselnøtthamser, så man en liten amorin som gynget i en sjokoladehuske, der de to stolpene hadde ekte rosenknopper istedenfor kuler på toppen.»

Blir det så et lykkelig ekteskap? Fra Charles’ side tydeligvis. Hans første ekteskap kan ikke ha vært det, han har tidligere vært gift med en enke som moren hadde funnet til ham, en god del eldre enn ham, «stygg, tørr som en pinne og full av kviser» og dessuten med føtter som var kalde som istapper i sengen. Charles’ første kone dør heldigvis kort tid etter at han har truffet den atskillig yngre og vakrere Emma, i forbindelse med at han behandler Emmas far for et benbrudd (Charles Bovary er lege). Man kan jo tenke seg at Charles ikke har hatt det særlig erotisk tilfredsstillende i sitt første ekteskap, men morgenen etter bryllupsnatten med Emma er han «som forvandlet», og tiden etterpå fortoner seg tydeligvis som et eventyr for ham.
«Nå eide han for hele livet denne vakre kvinnen som han tilbad. For ham strakte ikke universet seg lenger enn til silkekanten på hennes underskjørt [...] Han kunne ikke la være stadig å røre ved kammen hennes, ringene hennes, tørkleet hennes; noen ganger gav han henne store kyss midt på munnen, andre ganger hundre små kyss langs den nakne armen, fra fingertuppene til skulderen; og hun skjøv ham vekk, halvt smilende, halvt irritert, slik man gjør med et barn som klenger.»

Fyren er med andre ord erotisk besatt og fullstendig tussete. Og Emma, hvordan opplever hun det? 

 «Før hun giftet seg, hadde hun trodd at hun følte kjærlighet; men siden lykken som denne kjærligheten skulle ha resultert i, var uteblitt, måtte hun ha tatt feil, tenkte hun. Og Emma prøvde å få greie på hva man egentlig mente med ordene lykksalighet, lidenskap og berusende kjærlighet, som hadde forekommet henne så vakre i bøkene.

Dette høres ikke bra ut, gjør det vel? De er i hver sin verden, disse to. Mannen er en dott, og dama er en livsfjern drømmer som har forlest seg på kjærlighetsromaner. Det kan ikke gå bra.

Oversatt av Birger Huse.

En bok, et utdrag

Man må jo ha mat, selv i varmen, selv om det er ferie, selv om alt mulig. Noen vil kanskje kunne hente inspirasjon i følgende utdrag fra Becketts Watt, en av mine yndlingsbøker, men bare kanskje, for det er snakk om en relativt arbeidskrevende prosess som de færreste antagelig vil gå i gang med. Men dog en rett som passer året rundt.

«Mr Knotts måltider skapte svært lite bryderi.
Lørdag aften ble det tilberedt og kokt et tilstrekkelig kvantum mat som var nok for Mr Knott en hel uke.
Denne retten inneholdt matvarer av forskjellig slag, så som supper av forskjellig slag, fisk, egg, vilt, fjærkre, kjøtt, ost, frukt, alt av forskjellig slag, og selvfølgelig brød og smør, og den inneholdt også de mer vanlige drikkevarer som absint, mineralvann, te, kaffe, melk, eksportøl, pils, whisky, konjakk, vin og vann, og den inneholdt også mange ting man tar for helsen, som insulin, dititalin, kalomel, jod, morfindråper, kvikksølv, kull, jern, kamille og ormepulver, og selvfølgelig salt og sennep, pepper og sukker, og selvfølgelig litt salicylsyre, for å sinke gjæringsprosessen.
Alt dette, og mange andre ting som er for tallrike til å nevnes, ble godt blandet i den berømte gryten og kokt i fire timer, til innholdet fikk en konsistens av sørpe eller grøt, og alt det gode som kunne spises, og alt det gode som kunne drikkes, og alt det gode som skulle inntas for helsens skyld, var blitt uløselig sammenblandet og forvandlet til noe som hverken var mat eller drikke eller medisin, men noe fullstendig nytt og godt, og hvor selv den minste skjefull øyeblikkelig åpnet appetitten og lukket den, stimulerte tørsten og slukket den, hemmet kroppens vitale funksjoner og styrket dem, og gikk behagelig til hodet.
Det falt på Watt å veie opp, måle og telle, med den største nøyaktighet, alle de ingredienser som utgjorde denne retten, og å tilberede alt det som krevde tilberedning før det skulle i gryten, og å blande alt sammen grundig uten at noe gikk til spille, slik at ingrediensene ikke kunne skjelnes fra hverandre, og deretter få den til å koke, og når den kokte holde den på kokepunktet, og når den hadde kokt skulle han ta den av og sette den til kjøling på et kjølig sted. Dette var en oppgave som til det ytterste tok på Watts psykiske og fysiske krefter, så krevende og anstrengende var den. Og når været var varmt kunne det enkelte ganger forekomme, når han blandet, naken til livet, og rørte med begge hender med den store jernsleiven, at tårene dryppet, tårer etter mental tretthet, fra ansiktet og ned i gryten, og fra brystet og under armene, svettperler, som anstrengelsen fremkalte, ned i gryten. Hans moralske reservasjoner ble også satt på en hard prøve, så stor var ansvarsfølelsen hans. For han visste, som om han var blitt fortalt det, at oppskriften til denne retten aldri var blitt forandret, siden den ble bestemt, for lenge lenge siden, og at råvarene, doseringen og mengden av ingrediensene som ble benyttet, var utregnet med den grundigste nøyaktighet, for at Mr Knott skulle få en rett på fjorten fullstendige måltider, hvilket vil si syv lunsjretter, syv fullstendige middagsretter, det maksimum av nytelse som var forenlig med hans fortsatte sunnhetstilstand.
Denne retten ble servert Mr Knott kald, i en bolle, presis klokken tolv midt på dagen, og presis klokken syv om kvelden, hele året.»

Fra Samuel Beckett: Watt, noveller, tekster. Gyldendals Lanterne-bøker 1976. Watt er oversatt av Olav Angell.

Et juleselskap

Det er lenge siden jeg har hatt et innlegg i serien litterære måltider, men hva kan vel passe bedre nettopp nå enn en scene fra juleselskapet i «De døde», hovednovellen i Joyces gjennombruddsbok, novellesamlingen Dublinere (1914). Også den (i likhet med Ulysses) oversatt av Olav Angell.

’I det samme kom tante Kate trippende ut fra spisestuen og nærmest vred hendene av fortvilelse.
«Hvor er Gabriel?» spurte hun. «Hvor i all verden er Gabriel? Her sitter alle og venter, og så er det ingen som kan skjære opp gåsen.»
«Her er jeg, tante Kate,» ropte Gabriel med plutselig munterhet. «Klar til å skjære opp en hel flokk med gjess, om det skulle være nødvendig.»
En fet brun gås lå klar ved enden av bordet, og på den andre enden lå en stor skinke, med svoret avskåret og drysset med strøkavring, på en seng av rynket papir pyntet med persilledusker og med en papirmansjett om knoken, og rundt den lå en ring med krydderstek. Mellom disse ytterpunktene var det dekket opp med småretter - to små skåler med gelé, den ene rød og den andre gul, et flatt fat med terninger av mandelfromasj og rødt syltetøy, et stort bladformet grønt fat med stilkformet håndtak fylt med hauger av blårøde rosiner og skåldede mandler, et tilsvarende fat med en solid firkant med smyrnafiken, en skål vaniljesaus drysset med malt muskatnøtt, en liten bolle med sjokolade og konfekt svøpt i gullpapir og sølvpapir, og en glassvase med lang stangselleri. Midt på bordet sto to gamle solide krystallkarafler som skiltvakter på hver sin side av en fruktoppsats med en pyramide av appelsiner og amerikanske epler. Den ene karaffelen med portvin og den andre med mørk sherry. På lokket av pianoet sto en pudding på et enormt gult fat til tjeneste, og bak den igjen tre bataljoner med flasker, lyst og mørkt øl og mineralvann, oppstilt etter farven på uniformen, de to første sorte og brune med røde etiketter, den tredje og minste hvit med vannrette grønne bånd.
Gabriel gikk bestemt bort til sin plass ved bordenden og etter å ha kastet et blikk på eggen av forskjærkniven, stakk han gaffelen bestemt i gåsen. Han følte seg helt avslappet nå, for han var en mester i å skjære opp, og det var ingenting han likte bedre enn å presidere for enden av et veldekket bord.
«Frøken Furlong, hva skal jeg få gi Dem?» spurte han. «Et vingestykke eller en skive av brystet?»
«Bare en liten skive av brystet, takk.»
«Frøken Higgins, hva vil De ha?»
«Å takk, hva som helst, herr Conroy.»
Mens Gabriel og frøken Daly sendte rundt tallerkener med gås og med skinke og med krydderstek, gikk Lily langs raden av gjester med et fat varme poteter i en hvit serviett. Det var Mary Janes idé, og hun hadde også foreslått eplemos til gåsen. Men tante Kate hadde svart at helstekt gås uten eplemos alltid hadde vært godt nok for henne, og hun håpet at hun aldri skulle få oppleve å spise noe annet. Mary Jane serverte elevene sine og sørget for at de fikk av de beste stykkene. Tante Kate og tante Julia åpnet flasker og brakte dem fra pianoet, øl til herrene og mineralvann til damene. Det hersket en stund atskillig munter forvirring av støy og latter, beskjeder fra folk som sa hva de ville ha og som ombestemte seg, lyden av kniver og gafler som klirret mot tallerkener og korker som ble trukket opp. Gabriel begynte å skjære opp nye porsjoner så snart han var ferdig med første omgang, uten at han hadde servert noe til seg selv. Alle protesterte høylytt, og han møtte dem på halvveien ved å ta en stor slurk av ølglasset, for arbeidet med skjæringen hadde gjort ham varm og het. Mary Jane satte seg stillferdig ned for å spise, men tante Kate og tante Julia vimset fremdeles rundt bordet, tråkket i hælene på hverandre og gikk i veien for hverandre og ga hverandre beskjeder som ingen av dem hørte. Browne tryglet dem om å sette seg ned og spise, og det samme gjorde Gabriel, men de sa at det ikke hastet, og til slutt reiste Freddy Malins seg, grep tak i tante Kate og trykket henne ned i stolen under alminnelig jubel.
Da alle var vel forsynte, sa Gabriel med et smil:
«Vel, hvis det nå er noen som vil ha mer av det udannede mennesker kaller fyll, så la da bare hun eller han si ifra.»
Et kor av stemmer forlangte at han skulle begynne å spise selv, og Lily kom bort med tre poteter som hun hadde holdt av til ham.
«Vel, vel,» sa Gabriel vennlig idet han tok en ny slurk øl. «Og vennligst glem mitt nærvær, mine damer og herrer, i noen minutter.»’

Litterært måltid.

Hva er det med spansk og portugisisk, særlig portugisisk, litteratur? Jeg kan ikke åpne en bok fra disse landene uten å bli helt oppslukt. I går skulle jeg bare bla atspredt i Saramagos Det året Ricardo Reis døde, men dermed var jeg fortapt. Nå kan man selvfølgelig spørre hvorfor jeg plukket frem akkurat den boken fra hylla, siden jeg er av den mening at det kanskje ikke finnes tilfeldigheter her i verden.
Litt om boken: Saramago forteller her om et av Pessoas såkalte heteronymer, nemlig legen Ricardo Reis, som vender tilbake til Lisboa fra Brasil i 1935, bare en måned etter den virkelig Pessoas død. «Heteronym» er visstnok et begrep Pessoa oppfant. Han skrev nemlig under flere navn, men i motsetning til et psevdonym, som bare er et dekknavn, utstyrte Pessoa sine heteronymer med full identitet. I baksideteksten til Ricardo Reis står det at Pessoa virkeliggjorde disse heteronymene i den grad at han levde deres liv. Hva dette medførte i praksis, vet jeg ikke.
Fra denne boken har jeg hentet et utdrag i temaet «litterære måltider» (to måltider i ett, faktisk). Etter ankomsten bor Reis først på hotell, før han finner seg en leilighet. Utdraget er fra en av de første dagene han tilbringer i den nye leiligheten, før han har kommet helt i orden.

«Det bør ikke overraske oss at det rumler i Ricardo Reis’ mage, for det er faktisk middagstid. Men det regner. Selv med lemmene lukket hører han vannet som fosser ut over fortauene fra takrennene og de sprukne nedfallsrørene, hvem vil vel finne på å gå ut i et slikt grisevær, om det ikke var tvingende nødvendig, la oss si for å redde sin far fra galgen, såfremt man ennå har ham i live, selvfølgelig. Hotel Braganças spisesal er det tapte paradis, og slik det gjerne er med tapte paradiser, drømmer Ricardo Reis seg tilbake, men ikke for å bli, å nei. Han finner frem pakkene med kjeks og kandiserte frukter, som han nok skal klare å narre sulten med, og alt han har å drikke er klorvann fra springen. Akkurat så ribbet må Adam og Eva ha følt seg den første kvelden etter utdrivelsen av Edens hage, og i parentes bemerket lot Gud det regne ved den anledningen, de to blir altså sittende foran porten, og Eva spør Adam, Vil du ha litt kjeks, og fordi hun bare har én, deler hun den i to og gir ham den største biten, det er derfra vi har arvet den skikken. Adam gomler langsomt kjeksen i seg mens han seg på Eva som nipper til sin vesle snei med hodet på skakke lik en nysgjerrig fugl. På den andre siden av denne porten, nå lukket til evig tid, hadde hun rakt ham et eple, og hun bød ham å spise uten ond vilje eller råd fra slangen, det sies at Adam først oppdaget at hun var naken da han tok en bit av dette eplet, og at Eva, som ikke hadde hatt tid til å kle på seg, forble som liljene på marken, som hverken spinner eller vever. Med en kjeks til aftens tilbragte de en fin kveld der foran paradisets port, og på den andre siden lyttet Gud til dem og følte seg trist, utestengt som han var fra en fest han ikke hadde noen del i og ikke hadde forutsett, senere ville man finne opp et munnhell som lyder slik, Hvor mann og kvinne søker sammen, vil Gud være mellom dem, og av disse ordene skjønner vi at paradiset ikke lå der vi er blitt fortalt at det lå, men at det ligger her, for hit må Gud dra om han ønsker å nyte godt av det. Skjønt det kan umulig ligge i dette huset, for Ricardo Reis var alene og den sukkersøte kandiserte pæren gjorde ham kvalm, pære, altså, ikke eple, det er en kjent sak at fristelsene ikke lenger er hva de var.»

Oversatt av Christian Rugstad.

Oversetteren ble i 1998 tildelt Brageprisen (åpen klasse/oversettelse av skjønnlitteratur) for denne boken. Mer om denne prisbelønte oversetteren kan du lese her.

Litterære måltider

Det første som dukket frem for Sanchos blikk, var en hel oksekalv, trædd inn på et stekespidd av en hel alm, og i ilden der den ble stekt, brant et middelsstort berg med ved. Seks gryter som var stilt omkring bålet, var ikke laget etter vanlig grytemål, for det var seks middelsstore leirkar der det var plass til alt det kjøttet som selges på torget. Følgelig kunne de omslutte og oppsluke hele sauebukker uten at det syntes, som om det dreiet seg om dueunger. Harer som alt var flådd og høns uten fjær hang rundt i trærne og ventet på å bli begravet i de utallige grytene; tallrike fugler og vilt av alle slag hang i trærne for å holdes kjølige i morgenbrisen. Sancho kunne telle mer enn seksti skinnsekker med vin på mer enn to spannmål hver. Alle var fulle av den edleste vin, som det viste seg senere. Der fantes stabler med det hviteste brød, på samme måte som man har haugevis av hvete på terskeplassene; oster, stablet krysslagt som teglsten, dannet en mur, og to oljekjeler, større enn en til farvning, ble brukt til å steke ting av deig, som ble trukekt opp gyllenstekte med to solide stenger og så sendt ned i en annen stor gryte med honning tilsatt krydder.
Det var over femti kokker av begge kjønn, alle var rene, alle rappe og alle glade. I den rommelige maven på ungoksen var det innsydd tolv møre små pattegriser som skulle gi den smak og mørne den. De varierende typer krydder syntes ikke å ha blitt kjøpt i pund, men i skippund, og alle kunne sees i en stor kiste. Kort og godt, hele opplegget til bryllupet var landlig, men så overdådig at det kunne mette en hel hær.

Miguel de Cervantes Saavedra
Don Quijote 2. bok, kap. XX

Litterære måltider

Thomas Mann (1875-1955)

tysk forfatter

Nobelprisen i litteratur 1929


I serien litterære måltider skal vi i dag spise lunsj hos familien Aarenhold, en meget høyborgerlig og velstående tysk familie i begynnelsen av forrige århundre. De tilstedeværende er herr og fru Aarenhold og deres fire barn, Kunz, Märit, Siegmund og Sieglind. Samt Sieglinds forlovede, embetsmannen von Beckerath, ansatt i et departement.
Herr Aarenhold kommer med korte skritt ut fra biblioteket, hvor han har beskjeftiget seg med gamle trykk.

«Han skaffet seg til stadighet litterære antikviteter, førsteutgaver på alle sprog, kostbare og mugne gamle bind.»

Fru Aarenhold er «liten, stygg, tidlig eldet og liksom tørket inn under en fremmed, varmere sol. En kjede av briljanter lå på det innfalne brystet. Hun bar det grå håret oppsatt med tallrike spiraler og forsiringer til en høytstrebende frisyre. [....] Herr Aarenhold og barna hadde mer enn en gang kritisert denne håroppsetningen med rammende ord. Men fru Aarenhold insisterte hårdnakket på å bære sitt hår som hun ville.»

Og så var det barna: «Kunz var i paradeuniform, en vakker, brunhåret mann med tykke lepper og et farlig mensurarr. Han gjorde seks ukers tjeneste ved sitt husarregiment. Märit innfant seg i en taljeløs kjole. Hun var askeblond, en skarp pike på åtteogtyve med ørnenese, grå rovfugløyne og bitter munn. Hun studerte jus og gikk alltid sine egne veier med et uttrykk av forakt.
Siegmund og Sieglind kom sist, hånd i hånd, fra tredje etasje. De var tvillinger og de yngste, grasiøse som vidjekvister, og så yngre ut enn sine nitten år. Hun hadde på seg en bordeaux-rød fløyelskjole som var for tung for skikkelsen og som i snitt nærmet seg den florentinske mote fra det 15. århundre. Han bar grå jakett med et slips av bringebærfarget silke, lakksko på de slanke føttene og mansjettknapper besatt med briljanter. Den sterke, sorte skjeggroten fikk det magre og gustne ansiktet med de sorte, sammenvokste brynene til å ligne en ung atensk kriger.»

«Man stod en stund på teppene i hallen og sa nesten ingenting. Endelig kom von Beckerath, Sieglinds forlovede. Wendelin [tjener] åpnet fløydøren for ham, og han kom inn, kledd i sort diplomatfrakk, og unnskyldte seg til alle sider over at han kom for sent.»

Og endelig kan forsamlingen gå til bords.

«Man gikk til bords, anført av herr Aarenhold, som ville vise herr von Beckerath at han var sulten.
De satte seg ned og brettet ut de stive serviettene. I den veldige spisestuen med dype tepper og et panel fra det 18. århundre rundt veggene hang tre elektriske lysekroner ned fra taket. Familiebordet med de syv menneskene ble nesten borte i det imponerende lokalet. Bordet sto borte ved det store vinduet som gikk helt ned til gulvet. Gjennom den nederste del av vinduet kunne man bak et lavt gitter se et springvanns spinkle sølvstråler danse, og videre utover haven som ennå lå i vinterdrakt. Gobeliner med hyrdescener, som liksom panelene før i tiden hadde prydet et fransk slott, dekket den øverste del av veggene. Man satt i dype, bløte stoler som var trukket med gobelinvevet stoff. På den tykke, blendende hvite damaskduken med skarpe folder stod det ved hver kuvert et spisst glass med orkideer. Herr Aarenhold satte med mager og forsiktig hånd lorgnetten midt på neseryggen og leste med mistroisk mine menyen som lå på bordet i tre eksemplarer. Han led av en svakhet i mellomgulvet, dette nervekompleks som ligger under maven og som kan bli en kilde til alvorlig ubehag. Han var derfor besluttet på å kontrollere hva han innlot seg på å spise.
Måltidet bestod av kjøttsuppe med oksemarg, flyndre i hvitvin, fasan og ananas. Ikke mer. Det var en familielunsj. Men herr Aarenhold var tilfreds. Det var jo gode og lett fordøyelige retter. Suppen ble servert. En heis som førte opp til anretningsværelset, bar den lydløst hitopp fra kjøkkenet, og tjeneren bød rundt med bøyd holdning, med konsentrert mine og en slags lidenskapelig tjenestevillighet. Det var ganske små kopper av det fineste gjennomsiktige porselen. De hvitlige margklumpene svømte i den varme, gyllengule kraften.

Herr Aarenhold ble stimulert av oppvarmingen til å slippe opp en smule luft. Med forsiktige fingrer førte han servietten til munnen og lette efter et middel til å uttrykke det som beveget hans sinn.
’Ta en kopp suppe til, Beckerath,» sa han. «Det er nærende. Den som arbeider har rett til å pleie seg selv og nyte det. Bryr De Dem i grunnen om å spise? Spiser De med fornøyelse? hvis ikke, beklager jeg Dem. For meg er hvert måltid en liten fest. En eller annen har sagt at livet virkelig er deilig siden det er slik innrettet at man kan spise fire ganger om dagen. Det holder jeg med ham i. Men for riktig å kunne verdsette dette trenges det en viss ungdommelighet og takknemlighet, som ikke enhver forstår å bevare. Man blir gammel, vel, det er det ikke noe å gjøre med. Men det det kommer an på, er at tingene fortsetter å være nye for en, og at man ikke lar noe bli en vane.’ Han smurte litt oksemarg på et stykke av kuvertbrødet og strødde salt på. ’Nå er Deres forhold i ferd med å endre seg,’ fortsatte han. ’Nivået for Deres eksistens vil bli hevet i ikke uvesentlig grad.’ (von Beckerath smilte.) ’Hvis De vil nyte Deres liv, virkelig nyte det, bevisst, kunstnerisk, så skal De strebe efter aldri å venne Dem til nye omstendigheter. Tilvenning er døden. Den er sløvheten. Lev Dem inn i tilstanden, la intet bli selvfølgelig for Dem, bevar en barnlig smak for velstandens sødme. De skjønner ... jeg har nå i mange år vært i den stilling at jeg har kunnet unne meg visse av livets behageligheter’ (von Beckerath smilte) ... ’og allikevel forsikrer jeg Dem at hver eneste morgen Gud lar meg våkne, har jeg en smule hjertebank over at mitt laken er av silke. Dette er å være ungdommelig ... Jeg vet hvordan jeg har skaffet meg det, og allikevel kan jeg se meg rundt som en fortryllet prins ...’»

Fra Thomas Mann: "Volsungblod". I samlingen Døden i Venedig og andre noveller, Gyldendals Kjempelanterner 1972.
Tittelen forteller at Thomas Mann har søkt sitt litterære forelegg i norrøn litteratur, nærmere bestemt Volsunga saga, historien om kong Volsung og hans datter Signy, som er gift med den svikefulle kong Siggeir som dreper Volsung, hvoretter Signys tvillingbror Sigmund brenner Siggeir inne.

Hvordan parallellene er eller ikke er: Alt tyder på at Siegmunds bemerkning om Beckerath i avsnittet under er et understatement (den ytres i en scene som antyder at tvillingbror- og søster står hverandre nær inntil det incestuøse):

«Men Beckerath ...» sa hun og forsøkte å få orden på tankene. «Beckerath, Gigi ... hva med ham? ...»
«Å,» sa han, og et øyeblikk trådte hans slektspreg meget skarpt frem i ansiktet, «han skal være oss takknemlig. Fra nå av vil han føre en mindre triviell tilværelse.»

Litterære måltider: Prousts frokost

Jeg forsømte meg litt i går. Serien "Litterære måltider" skal komme hver fredag. Men siden jeg nå sitter her en tidlig lørdag morgen og straks skal spise frokost, kan vi jo ta en titt på Prousts variant av dette måltidet:

"Hva besto Prousts frokost av? Inntil han ble alvorlig syk, to kopper sterk kaffe med melk, servert i en sølvkanne med hans initialer inngravert. Han ville ha kaffen tettpakket i et filter hvor vannet ble sluppet gjennom dråpe for dråpe. Dessuten spiste han en criossant, hentet av hushjelpen fra et boulangerie hvor de visste nøyaktig hvordan de skulle bake dem, sprø og fete, som han dyppet i kaffen mens han så gjennom posten og leste avisen."

Fra Alain de Botton: Hvordan Proust kan forandre ditt liv. Oversatt av Mona Lange.

Min frokost ligner veldig lite på denne, men jeg er da heller ikke Proust, ikke på noen som helst måte. God lørdag!

Litterære måltider (2)

«Rommet hvor guttene spiste var en stor sal med fliselagt gulv og en kobberkjel i den ene enden. Av den øste mesteren, for anledningen utstyrt med et forkle, opp havresuppe med en stor sleiv, assistert av to koner. Av denne utsøkte blandingen fikk hver gutt én skål, og ikke noe mer, -- unntagen ved festlige anledninger, da de også fikk et halvt hekto brød. Skålene trengte aldri til å vaskes. Guttene gned dem så blanke med skjeene sine at de skinte, og når de var ferdige med det -- og det tok ikke lang tid, for skjeene var nesten like store som skålene -- kunne de sitte og glo på kobberkjelen med så grådige øyne at det så ut som de til og med kunne sluke mursteinene den stod på, og imens underholdt de seg med å renslikke fingrene for eventuelle suppedråper. Gutter har i alminnelighet glimrende appetitt. Oliver Twist og kameratene hans led i tre måneder en langsom sultedøds kvaler, men til slutt ble de så ville og besatte av sult at en gutt, som var stor for alderen og ikke vant til slikt -- faren hadde nemlig drevet en liten spiseforretning -- ymtet noe om at hvis han ikke fikk en skål havresuppe til om dagen, var han stygt redd for at han en natt ville gå løs på og ete den gutten som sov ved siden av ham, og som var en liten svekling. Han hadde et vilt, forsultent glimt i øynene, og de trodde blankt på ham. Det ble holdt råd, og trukket lodd om hvem som etter kveldsmaten skulle gå bort til mesteren og be om mer, og loddet falt på Oliver Twist.
Kvelden kom, og guttene inntok sine plasser. Mesteren tok oppstilling ved kobberkjelen med fattighusassistentene rundt seg, havresuppen ble porsjonert ut, og forsvant. Guttene hvisket til hverandre og blunket til Oliver, mens de nærmeste dunket i ham. Om han enda var bare barnet, så var han fra seg av sult og elendighet. Han reiste seg, nærmet seg mesteren med skål og skje i hånden, og sa, halvt forferdet over sin dumdristighet:
-- Unnskyld, sir, jeg vil gjerne ha litt mer!»

Charles Dickens
Oliver Twist

Litterære måltider (1)

Jeg begynner en ny serie i dag; "litterære måltider". Det vil si beskrivelser av mat og måltider hentet fra verdenslitteraturen. Jeg har jo "bøker og mat" som tema fra før, og etter hvert vil alt som har med bøker og mat og drikke å gjøre bli å finne under dette temaet. Men fortsatt med "bøker og te" og "litterære måltider" som særtemaer.


Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der, og Jesus og disiplene hans var også innbudt. Da tok vinen slutt, og Jesu mor sa til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men hans mor sa til tjenerne: «Det han sier, skal dere gjøre.»
Nå stod det noen vannkar av stein der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse. Det var seks kar, og hvert av dem tok to eller tre anker. «Fyll karene med vann,» sa Jesus. Og tjenerne fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren,» sa han. De bar det til kjøkemesteren, og han smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da bad han brudgommen komme og sa: «Andre setter først frem den gode vinen, og når gjestene er drukne, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Bibelen
Johannes 2, 1--12

Hvilket får meg til å tenke på følgende replikkveksling mellom Miss Mona (Dolly Parton) og Ed Earl (Burt Reynolds)
i filmen Det beste lille gledeshuset i Texas:

-- Jesus var jo i et stort bryllup en gang, der de slapp opp for vin. Vet du hva han gjorde da? Han forvandlet vann til vin.
-- Den karen kunne jammen feste.

Og det kunne han nok. Det finnes mange innfallsvinkler til Bibelen. Noen direkte festhåndbok er den vel ikke, på den annen side er det ikke mye menneskelig atferd som er denne boken fremmed. Og fortsatt er det sånn at ganske mange referanser innen kunst og litteratur går hus forbi hvis man ikke kan sin bibelhistorie.
Og hvis du ikke har sett Det beste lille gledeshuset i Texas, så ikke la deg skremme av hverken tittelen eller det faktum at hovedrollene spilles av Dolly Parton og Burt Reynolds. Det er en veldig morsom film.