Writer's block

Writer's block, så vel i overført som i konkret betydning. Dobbeltbetydningen faller bort ved oversettelse, men denne boken, i form av en blokk, er altså ment som en hjelpende hånd til skrivende mennesker. Uansett hvor man slår opp, vil man finne et forslag, en øvelse, et sitat av en forfatter eller et bilde som kan stimulere kreativiteten. Jeg kjenner en dansk forfatter som har hatt konkret nytte av den.

PS En norsk tittel kunne jo vært "Skriveblokk" ...

Skriv!

Apropos Jan Erik Vold (innlegget nedenfor) gjenga jeg nylig, i DETTE innlegget, følgende utsagn som han kom med i Klassekampens bokmagasin: Ved å skrive lærer man seg å tenke.

I siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa (utgitt av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening), som jeg fikk i posten i går, har Karin Sveen en anmeldelse av to skrivebøker; Merete Morken Andersens Skriveboka og Anders Johansens Skriv!, og i omtalen av sistnevnte bok utdypes nettopp sammenhengen mellom skriving og tenkning. Ifølge Sveen betrakter Johansen språkarbeid som «en tenkningens teknologi».

Han går løs på forestillingen om at det skal være et statisk skille mellom kunnskap og språk, et skille som i praksis kommer til syne som en kronologisk arbeidsrekkefølge. Først innhentes kunnskap, data og dokumentasjon; deretter skrives teksten ned. Særlig gjelder dette akademia, der språkarbeid ofte neglisjeres i undervisning og veiledning.

Johansen argumenterer iherdig mot det gavnløse i å følge en slik kronologi. Språket er ikke å forstå som en ventende emballasje til et ferdigpakket innhold. Det er språkarbeidet som skriver fram innholdet, skaper tenkningen, setter kunnskapen i bevegelse, gir den uventet retning og original form. Det er noe slikt tittelen oppfordrer til, å tvinge opp skrivedøra fra første stund og vriste nye tanker ut av språkets gamle grep.

Oppfordringen går til enhver, akademikeren som bare har forskningsartikkelen igjen av prosjektet, dokumentarforfatteren som ruger over sine funn, studenten som ikke tør skrive før hun har lest seg opp til hun stuper, og for den saks skyld romanforfatteren som mener å ha hele boka i hodet uten å ha skrevet ei linje. Men det er altså ved skrivebordet fortellinga begynner, det er da ideene lokkes fram, det er der ideer får kropp og fasong, poengterer Johansen. Fortrinnsvis der, vil jeg legge til, for når skrivinga først er i gang, utløses plutselige tanker og fantasier overalt.

Spartacus forlags egen presentasjon av boka finner du HER.

Mario Vargas Llosa om skrivekunsten

Som det fremgår senest av DETTE innlegget samler jeg på bøker om å oversette og om å skrive. Bokmagasinet i Klassekampen i går har en anmeldelse av en ny bok i sjangeren, av Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter. Som det fremgikk av innlegget jeg refererer til ovenfor, mener jeg at det finnes både skitt og kanel når det gjelder bøker om å skrive. Rent bortsett fra at jeg tviler på at man overhodet kan bli forfatter ved å lese selvhjelpsbøker og bøker om hvordan andre har gjort det. Men når kjente forfattere skriver om sitt håndverk, er det likevel grunn til å lytte, og som regel både inspirerende og lærerikt. Llosas bok føyer seg i så måte inn i en tradisjon som blant annet omfatter Aristoteles’ Diktekunsten og Rainer Maria Rilkes Brev til en ung dikter. Med Brev til en ung forfatter nærmest kopierer Llosa Rilkes tittel og form. Kanskje ikke tilfeldig. Som Rilkes er også Llosas bok formet som en rekke brev til en håpefull forfatteraspirant som stiller mesteren spørsmål om teknikker og kreative prosesser, og det første Vargas forteller sin elev, er at inspirasjon ikke kan læres. Man må ha et anlegg, en særegen udefinerbar trant til å dikte og kommunisere. Jeg har sagt akkurat det samme når jeg har omtalt slike bøker her i bloggen – det må ligge et talent i bunn, ellers nytter det ikke. I tillegg kreves det arbeid og at man tar et bevisst valg om å forsake andre ting for å hengi seg til de indre demonene.

Det ovenstående avsnittet inneholder enkelte skjulte sitater fra anmeldelsen (som er skrevet av Elin Brodin). Her kommer et helt åpenlyst sitat:

«Samtidig som han grundig redegjør for ulike måter å konstruere en roman på, vektlegger han at uansett hvor god kjennskap man har til de litterære virkemidlene, blir slik som skillet mellom form og innhold til syvende og sist alltid kunstig; ekte litteratur kjennetegnes av en indre dynamikk, en nødvendighet og autentisitet som bare til en viss grad kan analyseres. ’Men innføring av etiketter er en last som beroliger enkelte.’ Den sanne kunstner er genuin og har ikke forbilder; han skaper sitt eget univers som virker så levende at man ’glemmer’ det er fiksjon. Leser man slike historier, tenker man aldri at de kunne ha vært skrevet på en annen måte, og de framtrer som troverdige uansett hvor burleske de måtte være.»

En bok jeg ser frem til å anskaffe og lese.

Hjelp til selvhjelp

En kategori bøker jeg samler på, er bøker om å skrive og oversette. Egentlig er det vel her snakk om to kategorier. Bøker om å skrive er typiske «how to»-bøker, mens bøker om oversettelse gjerne er tyngre, mer faglig betonte og teoretiserende. Mange drømmer om å oversette, men enda flere drømmer om å skrive, og derfor er det et mylder av bøker om dette temaet. På det engelskspråklige markedet kryr det av dem, med et vidt spekter av innfallsvinkler og temaer. Også på norsk finnes det en del, med Merete Morken Andersens Skriveboka som det siste og formodentlig mest omfattende tilskuddet.

Jeg tror ikke at mange blir forfattere av å lese selvhjelpsbøker på området. Da tror jeg mer på å lese god litteratur og la seg inspirere av det. De aller fleste selvhjelpsbøker om skriving er knapt verd papiret de er skrevet på. Enten inneholder de selvfølgeligheter, eller de er pedagogisk hjelpeløse, og i mange tilfeller mistenker man forfatteren (som regel fullstendig ukjent) for selv å være en heller mislykket forfatter. Men det er forskjell. Den norske spenningsforfatteren Tom Kristensen sa i et intervju en gang at han hadde skrevet sin første bok på basis av den amerikanske litterære agenten Evan Marshalls bok The Marshall Plan for Novel Writing (som jeg har i min samling), Stephen Kings kombinerte selvbiografi og bok om skrivekunsten, Om å skrive (som jeg også har) er i hvert fall ærlig, og ingen kan beskylde ham for ikke å vite hva han skriver om. Merete Morken Andersens bok anskaffet jeg meg i fjor, jeg har ikke lest den, men ut fra det jeg har sett i den, virker den seriøs, og også hun er jo selv forfatter.

I biblioteket her på herregården fant jeg denne gangen en bok jeg bare måtte ha, og som jeg skal hente mitt eget eks av en bokhandel i byen på lørdag, nemlig Roy Peter Clarks Skriveredskaber. 47 uundværlige råd til skribenten. Forfatteren underviser og forsker ved Poynter Institute i USA, en av verdens mest anerkjente skoler for journalister, har undervist i skriving på mange nivåer i over 30 år og skrevet og redigert fjorten bøker om skriving og journalistikk. Rådene i Skriveredskaber kom egentlig som ukentlige essays på Poynter Institutes hjemmeside, men etter hvert altså også i bokform. At den er kommet i dansk utgave skyldes at Update, det danske senteret for journalistisk forskning og videreutdannelse, ble den første Poynter Educational Partner i 2006. Den danske utgaven er oversatt og bearbeidet for å passe til dansk språk og virkelighet, og er så vidt jeg kan se like relevant på norsk.

Clark har en direkte måte å skrive på og en praktisk tilnærming til stoffet som jeg liker. Han gir umiddelbart inntrykk av å vite hva han snakker om og illustrerer poengene med praktiske eksempler og inspirerende sitater og referanser. Clark er klar på at skriving handler om å mestre et håndverk, ikke om talent. Tenk på det som tømrerarbeid, sier han, og betrakt denne boken som din verktøykasse. Akkurat det med håndverk/talent kan nok diskuteres – noen har det i seg og noen ikke, akkurat som noen er gode til å lage mat og andre til å mekke. Men jeg falt for Clarks direkthet og sjarm. Han er god reklame for seg selv – han vet hva han skriver om, og han kan formidle. Rådene hans er redskaper og ikke regler, sier han, dessuten bruker leseren allerede mange av disse redskapene uten å vite det. Og nettopp det er noe av den største nytten jeg tror man kan ha av Clarks bok, nemlig å bli mer bevisst, om så på ting man allerede vet og praktiserer. Man kan alltid bli bedre.
Jeg gleder meg til å se nærmere på den.

Drømmen om å bli oversetter

Jeg er stort sett autodidakt. Her er lite utsnitt av mine hyllemetre med bøker om oversettelse og skrivekunst.


Jeg vet ikke hvordan kolleger har det, men selv får jeg rett som det er spørsmål fra folk som kan tenke seg å oversette om hvordan man blir oversetter. Det finnes det ikke noe enkelt svar på – det er trolig like mange veier inn i dette yrket som det er oversettere. Den tradisjonelle veien er å henvende seg til et forlag og spørre om å få gjøre en prøveoversettelse (et utdrag av en uoversatt bok) som så blir vurdert, og som eventuelt fører til at man får et oppdrag. Men mange kommer nok inn i dette yrket via bekjentskaper, eller ved at man allerede har kontakt med et forlag fra før, som konsulent, forfatter, manusvasker eller lignende.

Selv kjente jeg i sin tid en som drev et lite forlag, og fikk prøve meg på den måten. Det gikk bra og ballet på seg, og nå er jeg oversetter på heltid og forfatter ved siden av. Jeg er både fag- og skjønnlitterær oversetter, men driver i praksis nå nesten bare med skjønnlitterære oversettelser. Skjønnlitterære oversettere er organisert i Norsk Oversetterforening, som har i underkant av 300 medlemmer. Av disse er det bare noen titalls, meg inkludert, som har oversettelse som fulltidsbeskjeftigelse.

På Norsk Oversetterforenings hjemmeside, HER, finner du stoff om hva som kreves for å bli oversetter. Som det står på denne siden, vil de fleste oppleve at det er vanskelig å komme i gang. Fordelen med dette yrket er at det ikke spørres etter formelle krav i form av utdannelse (selv om mange oversettere har språkstudier bak seg, naturlig nok. Vanlig er det også at oversettere har bodd i utlandet og på den måten har inngående kjennskap til kulturen/språket man oversetter fra). Det som teller, er imidlertid hva man kan. Medlemmene i Norsk Oversetterforening har svært ulik bakgrunn, fra professorer og magistre til halvstuderte røvere som meg selv. Fellesnevneren er at alle har det kunstneriske anlegget som skal til for å oversette og har demonstrert det i praksis.
Om man har dette anlegget eller ikke, vet man selvsagt ikke før man har prøvd. Lysten eller trangen til å oversette kan i mange tilfelle vær en indikasjon på at man også har evnen, på den annen side er det svært mange som drømmer om å bli forfatter eller oversetter som enten ikke har det som skal til eller som undervurderer hvor mye arbeid det krever.

Å være oversetter er et ensomt yrke, det er økonomisk usikkert, og man vil kanskje aldri synes at man kan eller vet nok. Et godt råd er – og det gjelder enhver kunstnerdrøm - at hvis du på noen måte kan glemme det hele, så gjør det og finn noe mer fornuftig å drive med. Men hvis du absolutt ikke kan la være, er det bare å gå seriøst til verks for å finne ut om du har anlegg og utholdenhet nok. Det er dette med ti prosent talent og nitti prosent svette ... Eller i våre dager: ti prosent talent og nitti prosent evne til ikke å la seg distrahere av internett ... Apropos det siste så er det forbausende mange som sier at de ikke ville klart å jobbe sånn som jeg gjør, altså sittet hjemme med hundre prosent råderett over sin egen tid. Som oversetter må man, som alle frilansere/kunstnere, kunne organisere seg selv og sitt arbeid uten den ytre struktur man har som arbeidstager i en normal jobb. En tidsfrist er en tidsfrist. Et forlag interesserer seg ikke for hvilke problemer du måtte ha på hjemmebane som gjør at du ikke klarer å overholde tidsfrister. Unnskyldningene kan være så gode de bare vil – en oversetter som ikke leverer varene, blir fort arbeidsløs. Det går både på tid og kvalitet.

Når jeg fokuserer så mye på problemer, er det bevisst for å skremme folk. Dette yrket passer ikke for alle – selvsagt. Men har man først klart å etablere seg og føler at man får det til, tror jeg at de fleste – i likhet med meg – opplever dette som en utrolig spennende og givende jobb med mange utfordringer. Og selv om vi ofte jobber både fridager, helger og ferier for å rekke en eller annen tidsfrist, vil nok de fleste nevne friheten som et av de største godene med denne jobben. Den, og så gleden hver gang man har løst et eller annet intrikat problem, smidd til en god setning, tilfredsheten over en god anmeldelse eventuelt, det å ha en direkte finger med i det litterære liv, enten på det store eller på det ikke fullt så store plan.
(Jeg pleier ofte å sammenligne med legestanden og si at noen av oss er hjernekirurger og hjertespesialister, mens de fleste – som jeg selv – er allmennpraktikere. Men som i den medisinske verden kan heller ikke oversetteriets allmennpraktikere tillate seg særlig mange tabber.)

Den som har lyst til å bli oversetter, kan jo - som det står på Norsk Oversetterforenings hjemmeside – begynne med å sammenligne noen norske oversettelser med originalen (prøv deg på å oversette litt av originalen, uten å titte på den norske oversettelsen, og sjekk etterpå hva som er likt/ulikt). Jeg pleier også å anbefale Sylfest Lomheims Omsetjingsteori, så vidt jeg vet den eneste rene lærebok i oversettelse på norsk. Essaysamlingen Det umuliges kunst kan også anbefales, det samme kan Per Qvales Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis.

Lykke til!

Bøker er som folk

Skriveboka er en sånn bok som man kan bla tilfeldig opp i og alltid finne noe av verdi. Det er i det hele tatt en bok som kan brukes på mange måter; som lærebok, oppslagsbok, inspirasjonsbok etc.

I dag bladde jeg litt på måfå og fant dette om å lese, myntet på skrivende mennesker (som alle andre påpeker også Merete Morken Andersen den viktige symbiosen mellom å lese og å skrive), men like relevant for alle som leser:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

En anmeldelse av Skriveboka finner du HER.

Hva innebærer det egentlig å oversette?

«En översättare arbetar utifrån en konkret text skriven av en annan person, och han eller hon har ett bestämt mål: att komma originalet, dvs. författarrösten, så nära som möjligt. För at nå dithän måste översättaren spela en dubbel roll. Han eller hon måste vara ödmjuk inför författarens text, och för att vara det krävs ibland att översättaren också är mycket djärv. Och för att vara djärv måste man utgå från sig själv. «Jag skall förmedla författarens röst, men för att göra det måste jag hämta den ur mig själv,» säger översättaren Ulla Roséen i en intervju.

Översättarnas arbete har beskrivits på många olika sätt. Else Lundgren, som har översatt ca åttio verk från engelska, bl.a. romaner av två nobelpristagare - William Golding och Nadine Gordimer - väljer en anspråkslös metafor; hon jämför sitt arbete med en stickning. Vad hon då i första hand tänker på är att det rör sig om ett arbete som man utan större åthävor kan avbryta och sedan ta upp igen. Men jämförelsen innebär också att det gäller att följa ett mönster, en instruktion som lämnats av originalförfattaren.

Caj Lundgren tilldelar sig själv större svängrum: han liknar sig vid en pianist som tolkar en notskrift. Det gäller altså att blåsa nytt liv i något som inte är fixerat i alla avseenden: nyanser, betoningar, temposkiftningar m.m. är något översättaren själv kan tillföra texten.

Lars Kleberg använder en bild han lånat från den tjeckiske forskaren Jiří Levý när han jämför översättarens arbete med skådespelarens. En like självständig hållning gentemot originalet demonstrerar Jan Stolpe, som säger sig helt enkelt vilja skriva en bok, en bok som visserligen redan föreligger på ett främmande språk, men som han nu föresätter sig att skriva på nytt på sitt eget språk. När originaltexten penetrerats grundligt, ur alla tänkbara aspekter, ger Jan Stolpe översättaren rådet: «Blunda ett ögonblick och tänk - skriv sedan din egen text.» Ett kanske ännu tydligare uttryck för uppfatningen att en översättelse är ett autonomt verk möter man hos Erik Lindegren när han i ett radioprogram 1957, «Om konsten att översätta», liknar en översättning vid «ett självständigt verk - ungefär som ett barn som kan påminna om både sina föräldrar men ändå är något eget och nytt.»

Fra Christina Gullin: Översättarens röst. Studentlitteratur 2002.

Skriveboka

"Å være forfatter, og altså ikke bare en skriver, ser ut til å ha noe spesielt dragende ved seg, noe som gjør at folk er villige til å ofre både sosialt liv, familielykke og økonomi for å oppnå denne statusen.

Hva er det så som trekker? Rik blir man sjelden, ofte blir man misforstått, og presset ved å la arbeidet sitt bli offentlig vurdert av kritikere og lesere kan være stort og ubehagelig. Faren for å bli undervurdert og oversett er overhengende.

Kanskje er det som trekker en kombinasjon av å kunne uttrykke seg selv, finne en stemme for det som fins i ens egen, innerste sirkel, på den måten å se verden på som det bare er en selv som kan bringe til torgs, og å samtidig kunne engasjere lesere, berøre dem, vekke deres evne til å tenke selv og trekke slutninger om verden. Kanskje til og med være med på å forandre verden på denne måten? Ser vi historisk på det, blir det klart at de store forfatterne har vært betydningsfulle i samfunnsutviklingen, de har vært med på å forme hvordan man har tenkt og handlet innenfor en kultur. En forfatter er en som lar det være noe igjen etter seg etter at han eller hun selv er borte."

Merete Morken Andersen: Skriveboka. Aschehoug 2008.

Om Skriveboka sier forlaget:

"Forfatter og tidligere forlagsredaktør Merete Morken Andersen øser av sin erfaring og innsikt på skrivefeltet. Hun har i en årrekke undervist i skrivekunst og i sakprosaskriving - nå har hun samlet sine kunnskaper i "Skriveboka", som er en bredt anlagt og underholdende bok om skriving, språk og lesning.
"Skriveboka" tar for seg skjønnlitterær skriving, fagskriving og terapeutisk skriving. Dette er boken for dem som ønsker å utvikle sin personlige stemme i skrift, og for alle som vil komme i gang med skriveprosjekter. Den kan brukes som et oppslagsverk og er full av smarte råd og knep om skriveteknikk samt av mer fordypende samtaler og refleksjoner om skriving.
"Skriveboka" er en skrivebibel og en startkabel for skrivelystne. Den handler om hvordan man kan vekke til live språkevnen og forestillingskraften - og bruke skrivingen til å utforske seg selv."

Hva er et liv?

En av bøkene jeg lånte på biblioteket nylig (se innlegget under), var Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv!, en sakprosabok om biografi. Boka er så velskrevet og interessant at jeg nesten ikke klarte å legge den fra meg da jeg først hadde åpnet den. Jeg har aldri vært spesielt interessert i biografier. Jeg har selvsagt en del av dem, særlig forfatterbiografier, fordi jeg samler på bøker om bøker og forfattere. Interessen for biografier ble imidlertid vekket nå nylig, da jeg leste forordet til første bind i den nye store tyske Kafka-biografien. Forfatteren drøfter der en del problemer både med biografier generelt og med en Kafka-biografi spesielt. Det var derfor ikke tilfeldig at jeg plukket med meg Waltons bok fra biblioteket. Baksideteksten til denne boka lyder slik:

"Kva kan vi vete om andre sitt liv? Kva skjer når ein biograf prøver å skaffe seg eit liv, det vil seie livet til ein annan person?

Denne boka handler om biografisjangeren. Mens interessa for og salet av biografiar har auka jamt dei siste åra, har ikkje teoriane om sjangeren utvikla seg like sterkt. Mange meiner at biografien er inne i ein renessanse, andre at han er i djup krise. Norske biografidebattar forfell fort til moralisering om kor grensa går for kva vi skal fortelje om livet til ein annan person. Men skal det finnast ei grense i det heile? Kanskje kan sjølvbiografien vise veg. Den viser iallfall tydeleg kva vi føler motstand mot å skrive om.

Det er mellom anna dette Stephen J. Walton undersøkjer i denne boka. Ho inneheld tekstar knytte til grunnleggjande spørsmål om biografien og sjøvbiografien, og spenner over tidsrommet fra 1991 til idag. Walton er kritisk til den gjengse måten å skrive biografiar på, og etterlyser meir eksperiment og nye løysingar."

Ja, hva er et liv? Hvordan skildre et liv? Hvordan ville jeg skildret mitt eget? Hvordan ville du skildret ditt?

Om forfatteren kan du lese HER på Samlagets hjemmeside.

Mer om heialedelse.

Oversettelse engasjerer tydeligvis. Igjen takk for kommentarer. La meg bare si at dette ikke er noen konkurranse, og at ingen trenger å ha noen prestasjonsangst for å komme med feil svar. Når det gjelder oversettelse, er det sjelden en fasit, og det er de mange kommentarene med sine ulike løsningsforslag som gjør disse oversetterprøvene morsomme og skaper debatt.

Når det gjelder cheerleader, er det som sagt ordet leader som skaper problemer. Jeg er enig med spectatia i at «medlem av heiagjengen» blir tungt og litterært, så «heiajente» eller «duskedame» bør være det naturlig valget på norsk. Det er lenge siden jeg har vært borte i dette selv nå, og jeg husker ikke hva jeg valgte i sin tid, men hvis jeg kom over dette ordet igjen, ville jeg nok valgt «heiajente».

Bloom spør om det nå er så sikkert om Kolstad har rett. Jeg har gjengitt Kolstads argumentering, og den er i hvert fall krystallklar. Og etter min mening har han rett. Når det er sagt, vil jeg også si at det ikke er alt jeg er enig med kollega Kolstad i. Det gjelder f.eks. «donut», som etter Kolstads kategoriske mening er det samme som «smultring»:

«Å kalle bakverk for donuts i Norge - og i verste fall hevde at dette er noe annet enn smultringer - er bare utslag av manglende språkkunnskaper, og bør ikke følges opp i profesjonelle oversettelser.»

Sier han. Og det tillater jeg meg altså å være uenig i. At det er store likheter mellom form og innhold i disse bakverkene, er greit nok. Kulturelt sett er det imidlertid snakk om to meget forskjellige bakverk. Delvis også rent konkret, ved at donuts kommer med forskjellige former for glasur som smultringer ikke har. Men jeg skal ikke gå nærmere inn på det her nå.

Et annet punkt jeg er uenig med Kolstad på, er «clear one’s throat», som etter Kolstads (og andre oversetteres mening) må hete «kremte» på norsk. Hva er galt med å renske halsen? spør jeg da. Er det virkelig en anglisisme? Ikke etter min mening. Man rensker da halsen på norsk?

Spørsmålet blir også reist om det er noen vits i å oversette cheerleader i det hele tatt. Da er vi inne på en spesiell problematikk, nemlig bruk av engelske ord i norsk. Et passende apropos til dette er et innlegg i Språknytt, meldingsbladet til Språkrådet, som jeg fikk i dag. En liten blekke man kan abonnere på helt gratis, og som inneholder mye interessant språkstoff. Tekstene finnes også på Språkrådets hjemmeside, men jeg synes det er morsomt å få dette lille bladet i posten. I siste nummer står det om en undersøkelse som ble lagt frem på Språkrådets konferanse Språkdagen 2007, en undersøkelse hvor et representativt utvalg ble spurt om sine holdninger til bruk av engelsk i norsk dagligtale. Til sammen 86 prosent støtter det generelle synspunktet at «det er viktig å være bevisst sitt eget språk og bruke norske ord og uttrykk». Om lag like mange stiller seg bak at «det er viktig å beskytte det norske språket».

Men undersøkelsen avdekker samtidig at til sammen 50 prosent er «enige» eller «helt enige» i påstanden «det er ofte enklere å bruke engelske ord og uttrykk». 37 prosent sier seg «enige» eller «helt enige» i at «om 50 år snakker de fleste engelsk».
Resultatene viser at det er stor oppslutning om å bruke en rekke engelske ord som erstatning for norske. Nærmere fire av ti liker at «printe» brukes i stedet for «skrive ut». En tredel liker at «image» brukes i stedet for «omdømme», «teambuilding» i stedet for «lagbygging» og «spam» i stedet for «søppelpost».
Selv hører jeg nok til dem som har to tanker i hodet samtidig - jeg mener det er uhyre viktig å verne om norsk (i begge målformer) som det meget rike språket det er. Samtidig ser jeg det ikke som noen katastrofe at vi importerer ord i sammenhenger hvor det er naturlig. Vi har alltid tatt fremmede ord inn i språket. Tenk på ord som «nikkers», «gir» og lignende. Ofte kommer nye ord med ny teknologi.

Selv forandret jeg nylig ordet «deadline» til «tidsfrist» i oversettelsen av en engelsk krim jeg straks skal levere. Og jeg har også vært påpasselig med å bruke «beklager» eller «unnskyld» fremfor «sorry», selv om jeg ofte bruker «sorry» når jeg selv snakker.
I en oversettelse fra engelsk kan det være nødvendig å være ekstra obs på ikke å bruke engelske lånord, akkurat som det i oversettelser fra dansk kan være lurt ikke å bruke altfor utpregede riksmålsformer, ellers kan det - i begge tilfeller - virke som om oversetteren ikke har klart å løsrive seg tilstrekkelig fra utgangsteksten.

Kan man lære å skrive?

Mitt umiddelbare svar: nei. Man må ha det i seg. Hvis du ikke var en av de beste i klassen til å skrive stil, kan du bare glemme det. Det må talent til. Et talent viser seg tidlig. Allerede i skoletiden er det noen som virker født til noe spesielt - idrett, musikk eller hva det måtte være.
Det handler også om viljen og evnen til å gjøre noe med talentet. Du kommer ingen vei med det første uten det andre, men det nytter heller ikke hvor mye du strever hvis du ikke har det første.
Mange undervurderer nemlig hvor mye jobb det er å skrive. De har en romantisk, urealistisk oppfatning av talent og kreativitet som går ut på at for ”kunstneriske mennesker” kommer ting nærmest av seg selv. Sånn er det ikke i virkeligheten. Når noen lykkes både innen skrivekunsten og andre kunster, forteller det ikke bare om talent, men også om noe så tilsynelatende kjedelig som viljestyrke og ikke minst evnen til strukturert og planmessig arbeid. Det innebærer i mange tilfeller også å ha valgt bort mye annet for å konsentrere seg om det ene.
Det kan være farlig å utfordre talentet sitt, for man kan komme til å oppdage at det ikke holder. Det er tryggere å nøye seg med å snakke, drømme og være en wannabee. Da slipper man det store nederlaget - men man får selvfølgelig heller ikke oppleve en eventuell triumf (f.eks. en bokutgivelse).

Hvis man først har et talent, kan man selvfølgelig også ha utbytte av forfatterskoler, skrivekurs og bøker om å skrive. Om sistnevnte må jeg bare si at de fleste slike bøker ikke er verd papiret de er trykket på. Særlig det engelske markedet flommer over av ”how to”-bøker, men ingen av dem kan gjøre deg til forfatter.


Derimot finnes det to bøker på skandinavisk som kan gi både inspirasjon og kunnskaper, som er realistiske, og som er skrevet av mennesker som vet hva de snakker om. Begge bøkene er for øvrig underholdende lesing i seg selv.
Det er dansken Robert Zola Christensens Manual til skrivekunsten (lurer på hvor han har fått mellomnavnet sitt fra ...) og svensken Göran Häggs Nya författarskolan.
Det er vanskelig å veie dem opp mot hverandre, begge skriver klokt, innsiktfullt og illusjonsdrepende om det å være forfatter, og begge forklarer en rekke fortellerteknikker med et vell av interessante eksempler. Dette er folk som har lang erfaring med å holde skrivekurs. Skulle jeg valgt én, måtte det bli Hägg, men jeg har stor glede av begge.
Det beste rådet til den som drømmer om å bli forfatter, er imidlertid enkelt og brutalt: skriv. Ifølge Hägg skal man ikke skrive den boken man tror at folk vil lese, man skal skrive den boken man selv kunne tenke seg å lese. Man må være glad i å lese for å kunne skrive, men det finnes ingen fasit der ute. Skal du skrive, er du overlatt til deg selv. Har du det i deg, eller har du ikke?



I januar hadde jeg DETTE innlegget med samme tittel og tema.