Det motsatte av chick lit

«Det finnes ingen enkle svar» proklamerer en overskrift over to sider i Klassekampen i dag. Nei, det kan man vel være enig i. Artikkelen er i fredagsserien «God bok» der norske forfattere og litteraturvitere presenterer en utvalgt forfatter. Denne gangen er det Ellisiv Lundkvist som har lest Maken av den svenske forfatteren Gun-Britt Sundström. Hun har lest den på svensk så vidt jeg forstår, og tydeligvis i en utgave av nyere dato. Boka kom i 1976, og jeg går i bokhylla og henter frem mitt eksemplar av den norske oversettelsen fra 1978.

Ellisiv Lundkvist liker denne boka, og det er unektelig fascinerende at den tydeligvis virker like aktuell og relevant den dag i dag. Hun sier: «Språket er godt. Det er også språket som skiller denne romanen fra mer lettlest ’kjærlighets’-litteratur. I tillegg til at den starter med at man går inn i et forhold, i stedet for at det er slutten som tilsynelatende skal løse alle problemer. Kritikeren Marta Norheim etterlyste den norske kjærlighetsromanen i sin bok Røff guide til samtidslitteraturen (2007). Her finnes iallfall en kjærlighetsroman. Ikke norsk, men svensk, ikke helt opptil samtiden, men like moderne og aktuell. Det er det nærmeste og beste jeg finner. [...] Hvorfor er det slik at det som er størst av alt: kjærligheten, blir patetisk når en kvinne drømmer om en mann? Maken viser at en roman faktisk kan handle om kjærlighetsrelasjonen til en mann uten å bli infantil, kjedelig, forutsigbar, kjønnsstereotyp og alt det romantiske komedier presenterer oss for. Dette skrives av en som egentlig elsker romantiske komedier. Det er bare det at sammenlignet med Maken kommer de dårlig ut. Det betyr ikke at man aldri skal se en romantisk komedie. Det betyr bare at man skal lese Maken. Denne romanen er en feministisk anbefaling på sitt beste, nærmest utopiske nivå. Feminisme der menn og kvinner er mennesker, det vil si individer, ikke kjønn.»

Så langt Ellisiv Lundkvist i Klassekampen i dag. Boka er hermed anbefalt.

Har jeg noe å si om denne boka, jeg har jo lest den? Vel, det var for snart tredve år siden, omtrent like lenge som jeg har vært gift. Jeg husker den som en god bok, men ikke så mye mer. Og rent bortsett fra det har jeg ikke en eneste teori, ikke et eneste prinsipp når det gjelder samliv og ekteskap. Kanskje det er som Jane Austen sier, at et lykkelig ekteskap helt beror på tilfeldigheter. Slik jeg i flere innlegg nylig har vært inne på at man neppe blir forfatter av å lese selvhjelpsbøker på området, mener jeg også at man neppe finner ut av samlivets kunst ved å lese om det. Skriving kan bare praktiseres ved at man skriver, samliv kan bare praktiseres ved at man lever sammen.

Men les Maken, for all del. Det er mange grunner til at denne boka kan trekkes frem igjen nå, over tredve år etter at den utkom.

Hun har et poeng

Forfatteren Solveig Aareskjold har et debattinnlegg i Aftenposten i dag som lyder slik:

«Ingunn Økland har sikkert rett i at det ikkje er vond vilje blant kritikarane som gjer at bøker skrivne av menn oppnår meir heider enn bøker skrivne av kvinner. Men kritikarane er som andre menneske prega av det miljøet dei lever i, og let seg imponera på same vis som dei let seg styra av mannlege leiarar.

Fordi kvinner blir rekna som svakare og dummare enn menn, finst det ein lang tradisjon for at kvinnelege forfattarar gir ut bøkene sine under mannleg psevdonym. Eit ferskt og verdsberømt døme på det er J.K. Rowling, forfattaran bak den største litterære suksessen i nyare tid, bøkene om hekselærlingen Harry Potter. Rowling visste heilt frå starten at dersom det sto eit kvinnenavn på omslaget, ville ho støyta frå seg dei mannlege lesarane. For å vera på den sikre sida, plasserte ho ein gut i hovudrolla, trass i at hekseyrket i hovudsak har vore utøvd av kvinner.»

Som sagt - jeg mener helt opplagt at hun har et poeng. For øvrig mener jeg at jeg kom denne debatten litt i forkjøpet med DETTE innlegget.

Som et apropos så jeg i Dagsavisen i dag at en mannlig forfatter, Bjørn Sortland, har fått prisen for beste barne- og ungdomsbok med Alle har eit sultent hjerte. Det kan selvfølgelig være fordi den varbest - både mannlige og kvinnelige forfattere skriver selvsagt gode og dårlige bøker, det er heller ikke dét som er poenget. Men jeg tror som Aareskjold at menn gjør større nummer av seg og blir gjort større nummer av - fordi de er menn, roper høyere, geberder seg mer. Akkurat som de gjør i klasserommet, i yrkeslivet og i ganske mange andre sammenhenger. Derfor mener jeg det er bra at det kommer bøker som Brit Bildøens Litterær salong, hvor hun trekker frem ti viktige kvinnelige forfattere fra vår tid. Den gleder jeg meg til å lese.

Den store, lille forskjellen ...

Flere bloggere har i det siste omtalt romanen Mnem av Simon Stranger. Jeg ble så nysgjerrig på den at jeg lånte den på biblioteket. Da jeg kom hjem og kikket på den og så at den handlet om en konstruert by, tenkte jeg at herregud, er det ikke typisk for en mannlig forfatter å skape sitt eget univers, og er det så fryktelig interessant, er ikke det å lage byer noe de fleste av oss gjorde seg ferdig med i sandkassa? La meg straks si til Strangers forsvar at jeg ikke har lest boka hans. Kanskje gjør jeg ham blodig urett. 

Men det som slo meg, var om det virkelig er forskjell på hvordan kvinnelige og mannlige forfattere skriver, og også hvordan det skrives om dem. Jeg tok en liten titt i bokhylla, og kan godt innrømme at jeg lette bevisst etter sitater som underbygget min teori. Men da må jeg også tilføye at de var meget lette å finne.

Her er noen tilfeldige, eller ikke tilfeldige, sitater:

«’Mnem’ er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt. Det sies at det ikke finnes grenser for hva en roman kan gjøre, og Simon Stranger tar dette utsagnet på alvor. I Mnem finnes fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa. Resultatet er en bok uten sammenligning i norsk samtidslitteratur.»
Fra baksideteksten til Simon Strangers Mnem

«Jan Ove Knausgård debuterer med en roman så skarp, vakker og tragisk at leseren forstummes. I romanens psykologisk orientering skapes det assosiasjoner til mektige studier i menneskelivets irrasjonelle sider ført i pennen av størrelser som Dostojevskij og Hamsun.»
Jeanette Sky i Morgenbladet om Ute av verden 


«Thorvald Steen konstruerer som en anden Cees Noteboom, han formulerer sig med en hårdhed, som var det selveste Hemingway på en doven søndag – og oven i købet krydrer han sin fortælling med en bittersød humor, der ofte får leseren til at smile underfundig for sig selv.»
Fra Politikens anmeldelse av Thorvald Steens Don Carlos eller Giovanno

«Et stort, charmerende og vidunderligt generøst brag af en bog, hvor Saabye Christensen forløser hele sit potensiale som fortæller [...] Det er norsk slapstick forlenet med stor Hamsunsk indtryksømhed og en fortællerglede, der er sjælden, rig og givende.»
Henrik Wivel om Halvbroren i Weekendavisen 

«Ut og stjæle hester er helt fra tittelen av en juvel av en bok, varm, underfundig, sjarmerende, jordnær og realistisk, over et tragisk og dypt alvorlig tema [...] Dette er en stor prestasjon.»
Knut Faldbakken i VG

«Latours katalog av Nikolaj Frobenius er på mange måter en fabelaktig fortelling. Den har store overdrivelser, men likevel er ingenting overlatt til tilfeldighetene [...] et ambisiøst prosjekt, som Frobenius fullfører med presis stil.»
Cecilie Lund i Klassekampen


«Det er en helg i juli, i en vanlig norsk by. Noen reiser sin vei. Noen kommer. Noen forandres. Noen prøver å gjøre godt. Det handler om lidenskap og død, arbeid og flukt, fyll og forsoning, fortvilelse og omtanke, ønskedrømmer og sammenbrudd, sjalusi og tillit, makt og ydmykhet, overbevisning og benektelse, overgrep og kjærlighet, sykdom og lykke. Det handler om alt det som livet kan utsette oss mennesker for. En helg i juli, eller når som helst.»
Fra baksideteksten til Trude Marstein: Gjøre godt


«kallet – romanen undersøker hva en roman er, hva det vil si å skrive, hva det vil si å våkne og reise seg til en ny dag. Den spør hva det er å ville noe, i sitt eget liv og i forholdet til de andre. Hvem og hva er det som bestemmer?
Kallet-romanen er en roman om kunst, liv og erkjennelse. På en åpen måte undersøker den muligheter for bevegelse og forandring.»
Fra baksideteksten til Hanne Ørstavik: kallet - romanen

«Hjulskift er kjærlighetshistorien om bilselger Truls og litteraturprofessor Louise. Et møte mellom to som er fanget i hver sin kultur, intelligent og humoristisk fortalt.»
Fra baksideteksten til Vigdis Hjorth: Hjulskift

«Vigdis Hjorth berører et spesielt tema, den uansvarlige mor. Vi har møtt det før, men ikke slik, ikke så nyansert, varmt og forståelsesfullt som her.»
Tonje Tveite i Dagbladet (om Hjulskift)

«Tilnærmingar er en av de beste ’innside’-fortellinger om et barns følelsesliv jeg noensinne kan huske å ha lest.»
Torunn Borge i Dagsavisen, i en omtale av Gunnhild Øyehaugs Knutar

«Før du sovner er en oppfinnsom, spirituell og skarpt humoristisk roman, en innstendig fortelling om en ung kvinne som langsomt lærer seg å snakke sant.»
Fra baksideteksten til Linn Ullmann: Før du sovner


Gutta bygger byer og konstruerer, de sammenlignes med Hamsun, Hemingway og Dostojevskij, de utfører «store prestasjoner», «mektige studier», «ambisiøse prosjekter» og «forløser hele sitt potensial som forteller». Prøver de fortsatt å imponere jentene, sånn som i puberteten?

Og jentene, de sitter pent ved pulten og gjør oppgavene sine. De utforsker det nære, menneskene rundt seg, familierelasjoner, de er «nyanserte», «varme» og «forståelsesfulle». I motsetning til gutta sammenlignes de aldri med kjente litterære storheter. 

Mitt materiale er sparsomt, og jeg utgir ikke dette for å være noen vitenskapelig undersøkelse. Jeg påstår heller ikke at det ikke er forskjell på menn og kvinner, for det er det selvfølgelig. Og kanskje er det bare så enkelt som at de naturgitte forskjellene viser seg i litteraturen de skaper? Men det er vel kanskje også en del kulturbetingede forskjeller ute og går, her som på andre områder?

Et annet, og etter min mening like interessant aspekt, er hvordan menn og kvinners litteratur omtales. Hvorfor betegnes for eksempel ikke Marsteins bok som et «ambisiøst prosjekt» med sitt persongalleri på 118 individer? Kanskje det har vært gjort, hva vet jeg. Men det kan virke på meg som om gutta, akkurat som på skolen, har lettere for å gjøre seg bemerket. Kanskje noen har forsket på dette, jeg kan umulig være den første og eneste som har festet seg ved disse problemstillingene. Jeg synes bare det er litt interessant. 

Turn-on, turn-off.

Jeg hører til dem som ikke er i tvil om at ord skaper virkelighet. Etter min mening er ord viktige i det hele tatt, ikke minst på områder som kjærlighet og seksualitet, hvor feil ord lett kan bli veldig feil, hvor vi ofte mangler ord, og hvor ett og samme ord enten kan være vulgært eller opphissende avhengig av tid, sted og personer. I England er det en årlig kåring av årets dårligste erotiske skildringer. Også i litteraturen er det sånn at én erotisk skildring kan skape akkurat de rette vibbene hos noen, men bare fremkalle gjesp eller latter hos andre. En gang jeg holdt på med en oversettelse, insisterte en bekjent på at jeg absolutt måtte si «kuk» og ikke «kukk». En stakkars liten konsonant til forskjell ytre sett, men for ham tydeligvis et hav av forskjell når det gjaldt å skape de rette assosiasjoner. En tredje person har siden påpekt at dette kan skyldes forskjell mellom vestlandsk og østlandsk, altså at man foretrekker én k på Vestlandet og to på Østlandet. Jeg vet ikke, men registrerer at også Trude Marstein holder seg til én k i Gjøre godt. Selv har jeg nærmest avskrevet Torgrim Eggens forfatterskap fordi han i Hermanas kaller det mannlige lem for «dings», noe jeg opplever som banalt og dumt (innlegget finner du HER). Pussig nok avskriver jeg ikke Trude Marsteins forfatterskap av samme grunn, hun bruker nemlig også denne betegnelsen et sted i Gjøre godt. Og jeg er fullt klar over at enkelte lesere av denne blogg kanskje for lengst har reagert på min formulering «det mannlige lem». Det kan kalles så utrolig mange andre ting. Likevel synes jeg tross alt det er relativt greit å finne betegnelser på ... ja, på det mannlige lem. Mer innfløkt blir det etter min mening når vi går til det motsatte kjønn (jeg hadde så nær sagt det motsatte skritt). Dér virket det på meg som om det ikke finnes noen mellomting mellom det vulgære og det opphøyde. Men det er kanskje ikke noe problem? Å bruke begge deler, mener jeg? Og så bruke latin eller mer barnslige benevnelser hos legen?

«... venusberget, et fint ord, men vanskelig å bruke, som oljeberg eller bibelhistorie ...»
Vigdis Hjorth: Fransk åpning
«Hvem har satt de styggeste ordene på de skjønneste tingene?»
Arild Dahl: En viss eleganse
«La oss enda en gang si til hverandre de hemmelighetsfulle ordene som hører natten til.»
Boris Pasternak: Dr. Zhivago

«Som sølvsus lyder elskovsord ved natt.»
William Shakespeare: Romeo og Julie

«Du vet mitt ansikt bærer nattens maske. For blusse måtte ellers mitt jomfrukinn ved slike ord som du i natt har hørt meg si.»
William Shakespare: Romeo og Julie (Julie i 2. akt)

Julie var med andre ord (bokstavelig talt) ikke helt borte, hun kunne såkalte stygge ord, og hun brukte dem med fryd i de hete stevnemøtene med Romeo. Men bare da, for ellers ville hun rødme av skam. Typisk kvinner? Jeg tror menn flest (ikke alle) er mer fortrolige med slike ord i sitt daglige, felles språk. Menn refererer til det kjønnslige på en helt annen måte, og ikke minst i mye større grad, enn kvinner. Tror jeg. Trolig er det også generasjonsforskjeller ute og går her. At unge mennesker, også kvinner, har et friere og mer naturlig forhold til såkalte ’stygge ord’ enn min generasjon hadde. Men samtidig tror jeg også at det er store individuelle forskjeller i både bruk og oppfatning av slike ord.

Det er ikke bare eksplisitte ord som de ovenfor nevnte, som skaper problemer i intimsfæren. Vigdis Hjorth skriver i Hjulskift at Truls Olsen kaller henne, dvs. bokens kvinnelige hovedperson, for «jenta mi»:

«Jenta mi! Det liker hun. Det er viktig med ordene. Det var en som forsøkte seg med skatt en gang. God natt, skatt. Det var helt feil. Helt turn-off. Sikker noe faren hans pleide å si til moren hans, hun så bare de gamle foreldrene hans for seg. Og en som forsøkte med pus en gang. Helt feil, helt turn-off. Kanskje han hadde lest det i et blad eller faren pleide å si det til moren hans.
Det ble ikke noe mer med dem. Ordene er viktige.»

Selv ville jeg absolutt ikke brukt noen av alternativene, det blir for pludrete og banalt for meg. Folk har jo navn, ikke sant? Men bortsett fra det, er jeg veldig enig med Vigdis Hjorth. Ordene er viktige.

Dermed har jeg berørt to områder ved den seksuelle tiltrekningen mellom mennesker som jeg mener er undervurdert, nemlig luktens betydning (se innlegg 4. september) og ordenes betydning.

Duften av kvinne.

Mennesket er en dyreart, og lukt betyr mye mer enn vi tror for gjensidig tiltrekning og seksuell utvelgelse. I vår kultur fokuseres det altfor mye på visuelle inntrykk, og altfor lite på lukt. Jeg skulle gjerne sett at vi hilste som i sørligere strøk, det vil si med et lett kyss på begge kinn eller en lett berøring kinn mot kinn på begge sider, slik at vi ville få kjent hvordan andre lukter.
Det er noen år siden jeg leste Patrick Süskinds Parfymen, men jeg husker den som en fantastisk leseopplevelse. Nå er den blitt aktualisert fordi det er lagd film av den, og da jeg tok den frem og bladde i den i går, fikk jeg lyst til å lese den på nytt.
Det er en bok om lukt. For det første er den meget realistisk når det gjelder hvordan verden luktet, for ikke å si stinket (etter våre begreper) før i verden, i dette tilfellet 1700-tallet. Få bøker er realistiske på dette området. Vi skal faktisk ikke så mange generasjoner tilbake før man kunne lukte hvor folk hørte hjemme i det sosiale hierarki. Men fremfor alt er Parfymen en bok om fascinasjonen av hvordan mennesker lukter -- drevet ut i det ekstreme -- og om fremstillingen av parfyme.
Første gang hovedpersonen kjenner duften av kvinne, er da han på lang avstand kjenner en duft som med uimotståelig kraft trekker ham til seg, og som får ham til å snuse seg frem gjennom gater og streder inntil han ender i en bakgård hvor det sitter en pike på tretten--fjorten år og renser moreller -- og som er duftens kilde.

«Hennes svette duftet så friskt som vinden fra havet, fettet i håret så søtt som nøtteolje, hennes kjønn som en bukett vannliljer, huden som blomstrende aprikostrær ... og kombinasjonen av alle disse komponentene munnet ut i en parfyme så rik, så avbalansert, at alt det Grenouille inntil da hadde luktet av parfyme, alt han lekende hadde skapt av luktstrukturer i sin fantasi, med ett virket fullstendig meningsløst. Hundretusener dufter ble verdiløse mot denne ene. Denne ene var det høyeste prinsipp hvis forbilde alle de andre måtte innordne seg etter. Den var den rene skjønnhet.»

Forfattere, som jo har dypere innsikt enn andre i det menneskelige, kjenner selvsagt luktens betydning for den gjensidige tiltrekning mellom mennesker, først og fremst på det seksuelle plan. Her er noen eksempler fra litteraturen:

"I denne stund da hun stod ham så nær, med hodet lutende over hans hånd så han følte duften av hendes hår og hals, og ikke et ord blev talt, steg hans kjærlighet til galskap, til vanvid."
Knut Hamsun
Mysterier

"Cosette var for ham en skjønn duft mer enn en kvinne."
Victor Hugo
De elendige, del 4, bok 7, kap. 1


"Ofte hadde jeg luktet på henne som et nyfikent dyr ..."
Bernhard Schlink
Høytleseren


"I smug snuste han inn duften av tingene hennes – lommetørkleet, kammen, hanskene, ringene – for ham var de meget spesielle ting, like betydningsfulle som noe kunstverk og nesten like levende som et menneske. De grep ham om hjerterøttene og ga næring til lidenskapen."
Gustave Flaubert
Frédéric Moreau


"Når han bøyde seg mot henne, blandet den friske duften av huden hennes seg med den sterke angen fra skogen."
Gustave Flaubert
Frédéric Moreau

"Huden hennes har en liftig duft, som nyslått høy, den mest vederkvegende lukten jeg vet."
John Steinbeck
Vår misnøyes vinter


"Så trakk hun meg inn til seg og omfavnet meg, og jeg følte meg som i paradis, for duften av moskus og ambra strømmet mot meg fra kroppen hennes."
Tusen og én natt


"Lukten av henne er bedre
enn lukten av nogen blomst.
Jeg ånder den inn,
og den fyller mine lunger med fryd."
Arnulf Øverland
Adam takker Gud

Dette innlegget er inspirert av et innlegg i en annen blogg, som du finner HER .

Enda mer litteratur og kjærlighet.

Jeg leser Snø av Orhan Pamuk. Den handler om lyrikeren Ka som drar hjem til Istanbul etter 12 år i politisk eksil i Tyskland for å delta i morens begravelse. Under dekke av å være journalist reiser han til den avsidesliggende byen Kars, som blir isolert av et voldsomt snøvær. Der blir han trukket inn i en rekke dramatiske politiske og religiøse hendelser. Én av grunnene (den egentlige?) hans for å dra til Kars, er at han har fått vite at en tidligere klassevenninne, den vakre İpek, nå bor der og nylig er blitt skilt fra sin mann. Det gir Ka, som aldri har vært gift, forhåpninger.
Første gang de får anledning til å snakke med hverandre i fred og ro, utspiller bl.a. denne replikkvekslingen seg:

«Er det virkelig sant at du kom for å skrive om valget og selvmordene?» spurte İpek.
«Nei,» svarte Ka. «I Istanbul fikk jeg høre at du og Muhtar var skilt, så jeg kom for å gifte meg med deg.»
Først lo İpek som om han hadde fortalt en god vits, så ble hun sprutrød. Etter en lang pause så hun på ham og han forsto at hun hadde gjennomskuet ham. «Kunne du ikke ventet litt og forsøkt å bli kjent med meg?» sa blikket hennes. «Kunne du ikke, i det minste en liten stund, holdt hensiktene dine for deg selv og tatt deg tid til å flørte litt og bli kjent med meg? Du kom ikke hit fordi du er glad i meg og fordi jeg betyr noe spesielt for deg, men fordi du fikk høre at jeg er skilt, husket hvor vakker jeg var og forestilte deg at jeg ville være åpen for et slikt tilbud nå som jeg sitter fast her i Kars.»
Ka skammet seg, og som straff for å ha latt et plumpt ønske om lykke styre sine handlinger, forestilte han seg at İpek med sitt ubarmhjertige klarsyn satt og tenkte: «Det vi to har felles, er at begge har fått senket forventningene med hensyn til hva livet har å by oss.» Da hun snakket, sa hun imidlertid noe helt annet:
«Jeg har alltid visst at du kom til å bli en god lyriker,» sa hun. «Jeg må gratulere deg med bøkene dine.»

Til mann og kvinne skapte han dem ...

Bare et knippe filmsitater i anledning en aktuell mediedebatt akkurat nå. Når det gjelder sitater, så husk at alt er relativt. Et godt sitat inneholder en sannhet, men denne sannheten er ikke nødvendigvis hverken eviggyldig eller allmenngyldig, og representerer ofte bare ett aspekt ved en sak.

«Jeg har hatt mange nevrotiske menn og burde vite at dere er som barn som leter etter en svær pupp dere kan suge livskraften ut av.»
Ellie (Janeane Garofalo) i 200 sigaretter

«Over hele verden ødelegges kjødets enkle gleder av kvinner som krever å bli forstått.»
Benjamin Hoffman (Peter Sellers) i Hoffman

«Hva skal jeg med en mann? De er emosjonelt tilbakestående, egoistiske drittsekker som kødder med livet ditt. De prøver å styre deg og få deg til å føle deg som en Babylons skjøge bare du går i miniskjørt.»
Lulu (Lorraine Pilkington) i Human Traffic

«Menn er som barn. De styrer verden, men må ha hjelp med slipset.»
Louise Keeley (Dianne Wiest) i Lånte fjær

«Du må se på menn som hus – flytte, og forbedre standarden.»
Carol (Catherine Hicks) i Peggy Sue ble gift

«Menn liker å bli forulempet av kvinner. Det får dem til å føle seg elsket.»
Esther MacInerney (Gail Strickland) i Den amerikanske presidenten

«Alle kvinner liker å se mennene krype litt.»
Arnold Nash (Tony Randall) i Ingen blomster, takk

«Min skjebne er å være min manns mor.»
Kate (Carole Bouquet) i A Business Affair

«Det er sikkert mange som kan tenke seg å gå ut med en vanskelig kvinne. Folk hopper jo ut fra fly og kjører på ski utfor stup. Det kunnes kalles «ekstrem-dating».»
Cameron James (Joseph Gordon-Levitt) i 10 ting jeg hater ved deg

«Noen ganger er det bare det å være megge som holder en kvinne oppe.»
Vera Donovan (Judy Parfitt) i Dolores Claiborne

«Hun er et rovdyr som spiller husdyr. Pass deg for henne.»
Tyler Durden (Brad Pitt) om Marla Singer (Helena Bonham Carter) til Jack (Edward Norton) i Fight Club

«Skal jeg ri inn i solnedgangen, vil jeg ha min egen hest.»
Maggie Carpenter (Julia Roberts) i The Runaway Bride

«Kanskje Gud skapte kvinnen for å få menn til å slappe av innimellom.»
Francine Pefko (Glenne Headly) i Breakfast of Champions

«Bak enhver stor mann står en kvinne og himler med øynene.»
Bruce (Jim Carrey) i Bruce Almighty

«Du vet ennå ikke alt om kvinner.»
Prinsesse Leia (Carrie Fisher) til Han Solo (Harrison Ford) i Star Wars - The Empire Strikes Back

«Vi visste at jenter var kvinner i forkledning, at de forsto seg på kjærligheten og døden, og at vår jobb bare var å skape støyen som fascinerte dem. Vi visste at de visste alt om oss, og at vi ikke skjønte noe. »
Mannlig fortellerstemme i The Virgin Suicides

«Kvinner er som vinden. De kommer ubemerket og slår en overende.»
Harry Hawkins (Glen Scott) i Gambler med kjærligheten

«Ikke stol på noen som kan blø i en uke uten å dø.»
Chad (Aaron Eckhart) i Menn imellom

«Hvis du vet hva kvinner vil ha, er du konge.»
J. M. Perkins (Bette Midler) i Hva kvinner vil ha

«Spøk aldri med en kvinnes hår, klær eller menstruasjon.»
James (John Hannah) i Sliding Doors

«Kvinner spør aldri, de insinuerer.»
Gerry (John Lynch) i Sliding Doors

«Jeg er kvinne. Vi sier ikke hva vi vil ha, men vi vil ha rett til å bli sinte hvis vi ikke får det. Det er det som gjør oss så fascinerende. Og ikke så rent lite skremmende.»
Lydia (Jeanne Tripplehorn) i Sliding Doors

«Kan jeg gi deg noen råd om kvinner? Kvinner vil bli jaktet på.»
Cynthia Topping (Ellen DeGeneres) i EDtv

-- Hva slags mann er kaptein Renault?
-- Som alle andre menn, bare enda mer.
Annina Brandel (Joy Page) og Rick Blaine (Humphrey Bogart) i Casablanca

-- Hva kan en mann gjøre uten klær i 20 minutter?
-- Du kan jo ta deg en kald dusj ...
George Kaplan/Roger O. Thornhill (Cary Grant) og Eve Kendall (Eva Marie Saint) i Med hjertet i halsen

«Gi en mann frie hender, og du har dem snart over hele deg.»
The Frisco Doll (Mae West) i Klondike Annie

«Selv gentlemen har pikk.»
Giselle Levy (Maggi Gyllenhaal) i Mona Lisa Smile

«Menn sier ingenting i årevis, og når de endelig sier noe, er det for å si farvel.»
Karen (Andie MacDowell) i Dinner With Friends

«En mann som tar jobben og kvinner på alvor, er snart fortapt.»
Chad (Aaron Eckhart) i Menn imellom

«Jeg skulle vært mann. Jeg er gløgg, har humor, og tjener råbra.»
Abby Barnes (Janeane Garofalo) i The Truth About Cats and Dogs

-- Hvorfor lyver menn?
-- Fordi vi er håpløse. Vi prøver å skjerpe oss, men mislykkes ofte. Kvinner er bedre mennesker, så vi prøver å bli påvirket av dem. Derfor lyver vi om feilene våre, så vi kan være nær dem.
Melissa Morrison (Saffron Burrows) og Rich Dunne (Aden Young) i Forelsket i to

«Hvorfor kan ikke menn elske oss slik vi elsker dem? »
Chloe (Meg Tilly) i Gjenforeningen

«Alle problemer for mannfolk starter med balla.»
Joe Heff (Jack Warden) i Things to Do in Denver When You’re Dead

«De fleste hannkjønn er ikke menn i mer enn ti minutter av sitt liv.»
Bethany Sloane (Linda Fiorentino) i Dogma

«Alle menn er noen kødder. Vi oppfører oss som om vi vet alt. Som om vi har full kontroll. Men vi har stort sett ikke peiling. Vi er livredde.»
Pat (Danny DeVito) i Living Out Loud

Ord for dagen

"Hvis menn hadde lest bøker, hadde de forstått kvinner."

Vigdis Hjorth

En ung mann med god forstand på bøker ...

Jeg blir stadig like imponert over hvor edle, følsomme og ikke minst litteraturinteresserte menn de gifteklare damene i Jane Austens bøker klarer å finne. Jeg har nettopp sett BBC-filmatiseringen av Fornuft og følelser på DVD, mens utdraget under er fra Overtalelse.


«Mens kapteinene Wentworth og Harville ledet an i samtalen på én kant av rommet og underholdt de andre med et vell av anekdoter fra sin felles fortid, falt det i Annes lodd å sitte litt avsides sammen med kaptein Benwick, og godhjertet som hun var, syntes hun at hun måtte innlede bekjentskap med ham. Han var sjenert, og hadde en tendens til å bli åndsfraværende, men hennes blide, inntagende ansikt og milde vesen gjorde snart sin virkning, og Anne fikk rikelig igjen for anstrengelsen. Han var åpenbart en ung mann med god forstand på bøker, først og fremst poesi, og foruten vissheten om å ha latt ham, i hvert fall for en kveld, hengi seg til samtale om emner som de han bodde hos neppe hadde noen interesse av, håpet hun å ha vært til hjelp med noen antydninger vedrørende det nødvendige og tjenlige i å kjempe mot sorgen, noe som hadde gitt seg naturlig av samtalen. For selv om han var sjenert, virket han ikke avvisende; det lot snarere til at han var glad for å slippe å være så tilbakeholden; og etter å ha snakket om poesi og samtidens rike diktning og utvekslet synspunkter på de fremste dikterne i et forsøk på å slå fast om Marmion eller The Lady of the Lake var best, og hvordan Giaour og The Bride of Abydos skulle rangeres, og dessuten hvordan Giaour skulle uttales, viste han seg å ha så intimt kjennskap til de mest følelsesladde sanger av den ene poeten og de lidenskapeligste beskrivelser av håpløs sjelekval hos den andre; han siterte, så dirrende dyptfølt, de ulike linjene som fremstilte et knust hjerte eller et sinn knuget av sorg, og appellerte slik om medfølelse at hun dristet seg til å håpe at han ikke bare leste dikt bestandig, og til å si at etter hennes mening var det uheldige ved poesi at at den sjelden var trygg å fordype seg i for den som overhodet evnet å fordype seg, og at et lidenskapelig sinn, som var det eneste som virkelig visste å verdsette poesi, nettopp var et sinn som helst burde få den i små mengder.
Da hun så av uttrykket hans at hun ikke såret ham, men gledet ham med disse hentydningene til hans situasjon, fikk hun mot til å fortsette, og siden hun følte seg eldre av sinn, og syntes det gav henne visse rettigheter, dristet hun seg til å anbefale ham en større dose prosa i hans daglige lesning, og da hun ble bedt om å spesifisere, til å nevne de verk av våre beste moralfilosofer, de samlinger av edle brev, de memoarer av høyverdige, lidende mennesker som i øyeblikket forekom henne egnet til å anspore og styrke sinnet med de høyeste normer og de sterkeste eksempler på moralsk og religiøs utholdenhet.
Kaptein Benwick lyttet oppmerksomt og lot til å være takknemlig for den interesse hun viste, og noterte, om enn med hoderysten og sukk som vitnet om liten tro på at bøker kunne hjelpe mot en sorg som hans, navnene på bøkene hun anbefalte, og lovet å anskaffe dem og lese dem.
Da kvelden var over, måtte Anne le ved tanken på at hun var kommet til Lyme for å predike tålmodighet og resignasjon for en ung mann hun aldri før hadde møtt, samtidig som hun ved mer alvorlig ettertanke fryktet at hun, i likhet med mange store miralfilosofer og predikanter, hadde talt utførlig om et område der hennes egen opptreden lot atskillig tilbake å ønske.»

Jane Austen: Overtalelse (Persuasion)
Oversatt av Merete Alfsen

En djevel i Prada.

Gårsdagens film: The Devil Wears Prada. Underholdende om mote og det nådeløse livet i et høyprofilert motemagasin. En enkel, men underholdende film, med en enkel og litt for banal slutt, som så ofte med amerikanske filmer. Filmens innledende scener interesserte meg nesten mer enn slutten - det slår meg at det å se kvinner kle på seg (fra scratch, vel å merke) og sminke seg - hele forvandlingen fra søvndrukken tilstand til full beredskap foran en ny dag - er en underkjent nytelse. Menn har en tendens til å fokusere på avkledning, men etter min mening er påkledningen et minst like fascinerende aspekt ved the feminine mystique. Akkurat i denne filmen er det forresten ikke rart at påkledningen er i fokus, siden filmen jo nettopp handler om hva man har på seg.

Forøvrig er kanskje dette et av de relativt sjeldne tilfellene hvor filmen er bedre enn boken. En djevel i Prada, skrevet av Lauren Weisberger (som selv har jobbet i amerikanske Vogue i New York som assistent for den legendariske sjefredaktøren Anna Wintour og derfor vet hva hun snakker om), har kommet på norsk i Gyldendals serie «Litterære drops». Ikke et vondt ord om denne serien -- jeg har selv oversatt to av bøkene i den! (av den svenske forfatteren Kajsa Ingemarsson) -- men min egen litterære smak går i andre retninger. For å fortsette godteri-analogien velger jeg heller mørk, tung sjokolade fremfor lette, lyse drops. Men selv om de litterære dropsene kanskje får litterære feinschmeckere til å rynke på nesen, så lokker de frem leselysten hos ganske mange andre. Og det er jo ikke så dumt.

The mystery of love.

Love is one of those countries perpetually stuck in the third world. A republic subject to dictatorships and financial crack ups and revolutions and droughts and epidemics. A kingdom where sooner or later there’s an earthquake, where someone will always come walking out of the blazing ruins unable to understand what’s happened - wondering Why me? [...]
Love as a scientific property and an element we could alchemically distil would be a much more powerful weapon than any splitting of atoms. The mystery of love, revealed and synthesizable, would turn our planet into an even more terrible place than it is, because it would put love on the same level as the brutal, simple, functional logic of hate. The mystery of what ultimately brings a couple together - taking into account the scientific advances closing in on the genome that relegate us to the almost extraterrestrial loneliness of our body in a dead universe, refused an invitation to the big invisible party that everything would seem to indicate we don’t’ deserve - is the only mystery we have left, a mystery that, once solved, will bring us face to face with a reality where literature, film, art, music - and love, of course - will no longer be necessary or make sense.

Rodrigo Fresán: Kensington Gardens
Oversatt av Natasha Wimmer

Boka handler forøvrig om J.M. Barrie (han med Peter Pan) og forholdet hans til familien Llewelyn Davies (det var sønnene i denne familien som inspirerte ham til historien om Peter Pan, og han traff dem første gang på en spasertur i Kensington Gardens, derav bokens tittel). "A complex, gripping narrative about lost childhoods, phantom parents, and the resulting tragic adult lives." En god artikkel om J.M. Barrie finner du
her, skrevet av ingen ringere enn A.S. Byatt.
Fresán er så ukjent i Norge at det ikke kommer et eneste treff når man gugler på ham, til tross for at han, ifølge en anmelder i den britiske avisen The Guardian "must be reckoned among the most notable of young Latin American writers".) Her er en kort Wikipedia-artikkel på engelsk. Spanskkyndige vil nok finne mer stoff på nettet om denne argentinske forfatteren, nå bosatt i Spania.

Jeg har som kjent en teori om at all litteratur handler om kjærlighet. Kanskje all kunst gjør det, slik Fresán indikerer. Eller for å gjøre et tankeeksperiment: Hva ville bli tilbake hvis vi fjernet kjærligheten som tema fra litteraturen og kunsten forøvrig?

Litteratur og kjærlighet.

Jeg følger opp min store litteraturteoretiske teori :-), nemlig at all litteratur i bunn og grunn handler om kjærlighet, med ti sitater fra litteraturen som alle inneholder ordet kjærlighet. Jeg har også likegodt opprettet et nytt tema; litteratur og kjærlighet. Her er 10 sitater fra litteraturen som alle inneholder ordet kjærlighet og handler om kjærlighet.

Den første kjærlighet er den beste kjærlighet.
William Somerset Maugham: Livets lenker

... den interessanteste og mest tilgivelige menneskelige svakhet -- kjærligheten.
Charles Dickens: Pickwickklubben

Kjærlighet -- det er nu også et emne!
Amalie Skram: Constance Ring

Kjærlighet er en felles opplevelse mellom to mennesker, men det at det er en felles opplevelse, innebærer ikke at opplevelsen er den samme for begge.
Carson McCullers: Balladen om den bedrøvelige kafé

Drømmer, sukk og tårer er den arme kjærlighetens følgesvenner.
William Shakespeare: En midtsommernattsdrøm

Ja, jeg har altså skrevet et kjærlighetsbrev til Dem. Å Gud, hva er det jeg har gjort?
Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov

Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.
Rudolf Nilsen: På gjensyn

Vet dere hva dere snakker om? Kjærlighet, ja. Ord kjent for alle mennesker.
James Joyce: Ulysses, kap. 9

Kjærligheten er en ensom ting.
Agnar Mykle: Sangen om den røde rubin

Kjærligheten er jo et lotteri, vil man vinne, må man iallfall spille.
Alexander Kielland: ”Slaget ved Waterloo”, Noveletter

Et lite PS om illustrasjonen, som er et av mine egne fotografier fra begynnelsen av 1970-tallet, her avfotografert gjennom glass, med tilsvarende kvalitet. Noen vil kanskje gjenkjenne motivet fra Vigeland-museet. Jeg regner med at de fleste lesere av denne bloggen knapt var påtenkt tidlig på 1970-tallet, og at de færreste uansett er interessert i fotohistorie. Men i tilfelle det skulle være noen, kan jeg opplyse at dette bildet er tatt med en film (det fantes selvfølgelig ikke noe som het "digitalt" den gangen) som het GAF 500. Den var på det tidspunktet verdens raskeste positive fargefilm, dvs. diasfilm, med sin hastighet på ISO 500. Kodaks raskeste diasfilm på denne tiden, High Speed Ektachrome, hadde ISO 180. GAF 500 hadde meget store og tydelige korn som ga en nærmest pointillistisk effekt, samt at den hadde et tydelig rødskjær (den avbildede skulpturen er i virkeligheten helt hvit). Dette ga en kunstnerisk effekt som gjorde GAF-filmen svært populær hos mange. Den kom også i en versjon på ISO 200, som hadde et gulskjær, og som selvfølgelig var tilsvarende finkornet. Dessverre forsvant GAF-filmen senere på 1970-tallet. Kameraet er en klassiker; en Nikon F med photomic. I dag fotograferer jeg med en Nikon D80. Mellom disse kameraene ligger det et kvantesprang i fotografisk utvikling, men fotoopplevelsen er den samme. Og det er fortsatt mennesket bak kameraet som lager bildene.

Handler all litteratur om kjærlighet?

1. Hanne Ørstavik: Kjærlighet
2. Marcel Proust: Swanns kjærlighet
3. Gabriel Garciá Márquez: Kjærlighet i koleraens tid
4. Samuel Beckett: Første kjærlighet
5. Doris Lessing: Kjærlighetens teater
6. Jan Kjærstad: Tegn til kjærlighet
7. Vetle Lid Larssen: Kjærlighet før øya synker
8. Milan Kundera: Latterlige kjærlighetshistorier
9. Cathrine Grøndahl: Det har ingenting med kjærlighet å gjøre
10. Bjørnstjerne Bjørnson: Geografi og kjærlighet
11. Henrik Ibsen: Kjærlighetens komedie
12. Ian McEwan: Kjærlighet ved første blikk
13. Johan Falkberget: Kjærlighetens veier
14. Olaf Bull: Kjærlighet
15. Märta Tikkanen: Århundrets kjærlighetssaga

Jeg tror jeg har stilt spørsmålet før her i bloggen: Handler all litteratur egentlig om kjærlighet? Jo mer jeg leser, jo mer tror jeg at denne teorien har noe for seg. Men jeg kan vel ikke være den eneste som har tenkt denne tanken? I så fall er det mitt bidrag til litteraturvitenskapen (lol). Men jeg er alvorlig - jeg mener at kjærligheten går som en rød (sic) tråd gjennom all litteratur. "Kjærlighet, ja. Ord kjent for alle mennesker," som Joyce sier i Ulysses.
Ovenfor har jeg valgt 15 titler fra litteraturen for å illustrere min påstand. Men egentlig handler denne listen om et nytt tema her i bloggen, nemlig ... lister. Det vil si titler og temaer. Første liste er altså 15 titler som inneholder ordet kjærlighet. Flere lister følger etter hvert.

En tur på biblioteket ...

Det er lenge siden jeg har vært innom bloggen «babeswithbooks» nå, enda den handler om to av livets store goder, nemlig kvinner og bøker. Grunnen kan selvfølgelig være at jeg ikke oppfatter denne bloggen som så veldig litterær - egentlig. Jeg har faktisk inntrykk av at mange av bildene er ganske arrangerte, og at i hvert fall noen av disse lesende unge damene rett og slett bare har fått stukket boken i hendene for anledningen. Skjønt andre virker jo oppriktig oppslukt av det de leser, de gjør det. Så jeg vet ikke. Uansett så liker jeg bloggens motto: Smart girls are hot.

Sist jeg var innom, falt jeg for dette bokomslaget. Det eksisterer jo en klisjémessig oppfatning av bibliotekarer, særlig kvinnelige sådanne - dette er jo et tradisjonelt kvinneyrke - som uhyre kjedelige, nærmest det feminine motstykket til revisorer. Men scenen på dette bokomslaget er alt annet enn kjedelig. «The grim miss took off more than the mask of respectability behind the stacks ... with any man who asked.» Jaha, så denne mannlige låntageren har spurt? Han har altså gått bort til skranken og sagt: «Eh ... jeg skulle gjerne låne denne boken her, men først kunne jeg tenke meg at vi tok oss et nummer bak hylla der borte ...» Hvorfor ligger han da der som et passivt offer? Se bare hvor heltemodig han tviholder på boken han hadde tenkt å låne! Ingen tvil om hvem som er den offensive her. Et blikk er nok til å se hvem som i bokstavelig forstand har overtaket. Sånn sett kunne dette vært en moderne forside, som sa noe om hvor langt likestillingen og den seksuelle frigjøringen har kommet. Hadde det bare ikke vært for den skurrende tittelen.

Tittelen Nympho Librarian (Den nymfomane bibliotekaren) tyder nemlig på at boken ikke er av helt ny dato. Betegnelsen «nymfoman» er heldigvis utdatert, den stammer fra den tiden da kvinner ikke skulle ha seksuelle behov, i hvert fall ikke i samme omfang som menn, og absolutt ikke gi uttrykk for dem. Begrepet er selvfølgelig skapt av menn og oser av kjønnsundertrykkelse og dobbeltmoral. I dag ville man snakke om sexavhengighet, et litt mer oppdatert og tidsriktig begrep. Men også det ganske omstridt, som så mye annet på det seksuelle område.

En annen ting er at en bibliotekar som utviser en atferd av denne typen - uansett hva man måtte kalle det - utvilsomt har behov for en medarbeidersamtale. Hvis da ikke sjefen er en mann ...

Det hevdes at kvinner leser mer enn menn, og det er jo mulig at et bokomslag som dette kan få flere menn til å søke til bibliotekene og bøkenes verden. Men jeg tviler. Én ting er at de da utvilsomt ville komme med falske forhåpninger og på gale premisser. Jeg tror da heller ikke et øyeblikk at hverken bokens forfatter eller dens illustratør hadde et slikt misjonerende aspekt i tankene. Men de likte nok både kvinner og bøker ...

The End of the Affair

På lørdager skal man se romantiske filmer. Det er en av filmtittingens uskrevne regler. Og i kveld på NRK2: Slutten på et forhold. Basert på Graham Greenes The End of the Affair (1951), norsk utgave i den gule serie allerede samme år, Slutten på leken, oversatt av Peter Magnus.

«Filmen er sterkt preget av Graham Greenes fascinasjon med katolisisme og moral,» heter det i NRKs omtale. Boken ble skrevet på den tiden Greene konverterte til den katolske kirke, og er ganske riktig sterkt preget både av det og av andre personlige erfaringer. "I have caught belief like a desease. I've fallen into belief like I fell in love," sier han blant annet. NRKs omtale kan du lese her.

Jeg er selv konvertitt, og altså en trosfelle av Greene, men det er bare én av grunnene til at han er en av «mine» forfattere. Og The End of the Affair har for meg alltid stått i en særstilling blant bøkene hans. William Faulkner likte den også: «For me one of the most true and moving novels of any time, in anybody’s language.» Eller som det heter på omslaget til den norske Lanterne-utgaven: "En av de merkeligste og vakreste kjærlighetsromaner som noen gang er skrevet."
Jeg har sett filmen før, men det er lenge siden, så jeg har tenkt å se den igjen i dag.
Noen sitater fra boken:

«If a woman is in one’s thoughts all day, one should not have to dream of her at night.»

«Love, of course, excuses everything - so they believe, and so I used to believe in the days when I loved.»

«How strange too and unfamiliar to think that one had been loved, that one’s presence had once had the power to make a difference between happiness and dullness in another’s day.»

«It’s a strange thing to discover and to believe that you are loved, when you know that there is nothing in you for anybody but a parent or a God to love.»

Hvorfor på engelsk? Fordi jeg bare har lest den på engelsk. Det er i den engelske utgaven alle understrekningene mine er.