Hvis IKEA solgte bøker ...

Kjøp aldri en bok på IKEA.

 

Da Welhavens barnebarn vant olympisk sølv i skrivekunst.

 

Illustrasjon: Lars Vegas Nielsen. Opprinnelig i Weekendavisen 30. juli 2021. Gjengitt med tillatelse av kunstneren.

Overskriften kan se ut som fleip, for denne historien er nesten for god til å være sann. Men sann er den.

Den danske forfatteren Josef Petersen (1881-1973) var Welhavens barnebarn, og han vant faktisk olympisk sølvmedalje i skrivekunst ved de olympiske lekene i 1924, 1928 og 1948. Fra 1912 til 1948 var nemlig også de fem kunstartene arkitektur, skulptur, musikk, malerkunst og skrivekunst olympiske øvelser. Kunstverkene skulle ha en forbindelse med sport og godkjennes av det landet kunstneren representerte. Petersens sølvbidrag hadde alle temaer fra gresk oldtid, «Argonautene» (1928) handlet for eksempel om hvordan de opprinnelige olympiske lekene ble til, og «Den olympiske mester» (1948) handlet om bokseren Euthymos, som vant olympiske seire i 484, 476 and 472 f.Kr.

Med sine tre sølvmedaljer er Josef Petersen den mestvinnende olympier i de skjønne kunster.

Josef Petersen var selv litt av en atlet, med en «veldrejet krop, lange mørke hårlokker og et ildfuldt blik». Omgivelsenes beundrende blikk vakte tidlig interessen for kroppslig estetikk. Om oppveksten i den lille landsbyen Undløse i Vestsjælland, der faren var sogneprest, skriver han: «Længe før nudismen dyrkede jeg nøgenkultur, mellem de tætte buske ved dammen […] Her solede jeg mig, badede i den karske luft og hengav mig til mine drømmer. Jeg indgned min krop med en saltvælling, der stimulerende blodcirkulationen, og øvede mig med min møllesten, så bicepserne svulmede på mine arme.”

Livsveien ble svært mangslungen, for å si det mildt. Først prøvde han seg på Zahrtmanns malerskole i København, men «den stillesiddende tilværelse i Stormgade viste sig komplet ulidelig for den sværlemmede spradebasse, hvis støjnivå og selvhævdelsestrang dækkede over en bagside av sjælelig usikkerhed».

En stund drev han lidenskapelig med kroppsbygging, men så fikk han øynene opp for litteraturen gjennom omgang med norske kunstnerbohemer på heisatur i København. Særlig Hans Jæger så en stjerne i den veldreide unge mannen. Etter mye om og men – Josef Petersen er blant annet kjent for sin deltagelse i Danmarks siste pistolduell – ble han journalist i Politiken, visstnok også utenlandskorrespondent. Fritiden benyttet han til å lese om antikken og til å produsere en sann syndflod av historiske romaner, uten å vinne kritikernes eller lesernes gunst. Selv ikke da han vant Gyldendals romankonkuranse i 1923, klarte han å leve av forfattergjerningen. Ifølge Johannes V. Jensen var Petersen «helt uden evner for at gøre sig gældende”. Bare i olympisk sammenheng kom statusen som amatørforfatter til sin rett.

Sin berømte norske morfar møtte han aldri. Welhaven døde i 1873, og Josef ble født i 1881. Hans mor var Welhavens yngste datter Marie.

Litt welhavensk familiehistorikk: Welhaven hadde et forhold til tre kvinner i sitt liv. Først en langvarig og aldri realisert romanse med Wergelands søster Camilla, kjent som forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Camilla Collett. Det var komplisert, ikke bare på grunn av den litterære og idémessige striden mellom hennes bror Henrik og Welhaven. Det hele forble noe som kanskje kan kalles en langvarig avstandsforelskelse fra begge sider, i hvert fall en gjensidig tiltrekning. Dette endte da Welhaven ble alvorlig forelsket i Ida Kjerulf, som gjengjeldte hans følelser, men som tragisk nok døde før bryllupet. Hos felles venner i Oslo hadde Welhaven møtt den fransk-danske Josephine Angelique Bidoulac, som han giftet seg med i 1845 og fikk fem barn med. Yngstedatteren Marie ble oppkalt etter sin franske mormor. Marie hadde en tvillingbror, Joseph, som døde tidlig, og som var oppkalt etter sin franske farfar. Josef Petersen var med andre ord oppkalt både etter sin mors morfar og etter sin avdøde onkel.

Båndene var tette mellom dansk og norsk åndsliv på 1800-tallet. Welhaven hadde dessuten familiære bånd gjennom sin kone. Josephines søster Virginie var gift med den fremtredende danske teologen Hans Lassen Martensen, professor, hoffpredikant og biskop over Sjællands stift, og Martensens hjem ble den faste basen når familien Welhaven var på besøk i Danmark.

Første gang «den lille spinkle» Marie Welhaven var med til København, var hun seksten år. I onkelen og tantens gjestfrie bispehjem traff hun kjente danske kulturpersonligheter som Paludan-Müller, Christian Winther, H.C. Andersen og Louise Heiberg.

Gjennom onkelens bekjentskaper tilbragt Marie flere sommerferier på godset Frihedslund. Her møtte hun den nyutdannede teologen Niels Frederik Petersen, som gikk under tilnavnet «Sorte-Petersen» fordi han, visstnok på grunn av et genetisk islett fra romanifolket, hadde et litt fremmedartet utseende. Ifølge en kilde så han ut som en beduinhøvding. Han hadde for øvrig også «en uhyre levende tale og et stærkt, festligt temperament». Søt musikk oppsto i hjertene, og tjuefem år gammel ble «den lille norske digterdatter» prestefrue i Danmark. Og mor til en olympisk sølvmedaljevinner i skrivekunst.

 Kilder for dette innlegget er Lokalhistorisk arkiv Jernløse, Anne-Lise Seip: "Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen" (biografi) og artikkelen "Den olympiske mester" av Poul Duedahl, Weekendavisen 30. juli 2021.

 

  

 

 

Nasjonale litterære særtrekk

 

Tja, jo, kanskje ...

 

Ord for dagen

 

Poetisk hyllest til september

 

September! Sværmerske med falmet Kind,

med Flagreklæder brogede og smukke!

Vi hørte dine smertelige Sukke

i Løvets Raslen og i Aftnens Vind.

I Taageslør Du stod på Fjeldets Tind,

Og kunde ei din Taarekilde lukke,

Og saa i Graneskovens Mørke ind,

Og saa din Sol i Sølvervoven dukke.

 

Johan Sebastian Welhaven

Fra September i «Digte», 1838.

 

Egen ill.

 

Min elskede! Jeg har en vise å synge

når bladene faller og fuglene drar.

Det sukker i skog etter sang som

forstummet,det mørkner i muld efter grøde som var.

En blekere årstid skal røre vår tinning

med hastige vinger og drivende løv.

September skal gå over jorden og kalle

dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.

 

Fra Sang i september

Einar Skjæraasen 1965

 

Egen ill.

 

Septemberluft och septemberdag

i glödande, sydländsk färg –

Vid horisonten en furuskog

står mörk mot det gråa berg; –

De glittrande, grågröna pilars rad

försilvrade, darra i solens bad,

och från de rödgula lönnar

hörs falla de vissnade blad.

 

Septemberluft och septemberdag,

din himmel är stråligt blå

med luftiga, vita sommarmoln,

som sväva i flockar därpå.

I solskenet genom det gröna land

där glittrar ett ljust och slingrande band –

en å, med gulnande alar

invid den sluttande strand.

 

Septemberluft och septemberdag, –

du samlat all sommarens fröjd,

dess skönhet, dess färgprakt och solskensglans

hos dig nått sin strålande höjd. –

Det är, som ett sista farväl du bjöd

i frukternas sötma och blommornas glöd, –

ty kanske vid nästa vindfläkt

du redan är vissnad och död.

 

September

Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), medlem av Svenska Akademien fra 1904. Karlfeldt fikk Nobels litteraturpris etter sin død i 1931, og er den eneste som har fått prisen posthumt.

 

En litterær misforståelse

 

Hva jeg leser

Jeg har hittil hatt en rubrikk i høyre marg som het «Jeg leser nå». Den har utspilt sin rolle fant jeg ut, fordi min lesing ikke foregår så velordnet som at så leser jeg den boka, og så leser jeg den boka. Kanskje leser jeg ikke en bok ferdig, kanskje leser jeg bare litt spredt i den, og kanskje, som nå, leser jeg flere bøker på en gang. Jeg leser heller ikke bare skjønnlitteratur, som rubrikken og bloggen opprinnelig var innsiktet på. Jeg har derfor endret rubrikken til å handle om bøker som er aktuelle, vel å merke aktuelle for meg. Ikke nødvendigvis nye bøker, men bøker jeg av en eller annen grunn interesserer meg for akkurat nå. Akkurat nå altså en bok om nazidiktaturets innvirkning på tysk litteratur.

Sebastian Haffners bok «Notater om Hitler» har jeg lagt til side foreløpig, det samme med Judith Hermanns novellesamling «Sommerhaus später». Nå leser jeg Jane Dunns dobbelt-biografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell (nés Stephen), «A Very Close Conspiracy», som undertittelen lyder; de to sto sto hverandre svært nær hele livet. Det vil nok føre til at jeg kommer til å lese mer av Virginia Woolf. 

Samtidig leser jeg Anne-Lise Seips biografi om Johan Sebastian Welhaven, begge bøkene nevnt i nylige innlegg, og begge utrolig spennende og fascinerende. Welhaven har til nå bare vært et navn for meg, interessen for ham er blitt vakt gjennom «Vinje-perioden» jeg nettopp hadde, som begynte med Jon Severuds «Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O. Vinje», der han går opp sporene etter Vinjes berømmelige «Ferdaminne frå sumaren 1860», deretter måtte jeg selvsagt lese «Ferdaminne» i original, deretter kom Jon Severud med «Ein europeisk døl. Et nytt blikk på A.O. Vinjes journalistikk». 

Det skal for ordens skyld nevnes at sakprosaforfatteren Jon Severud (pensjonert lektor fra Bergen med en stor produksjon bak seg), er nesten-nabo og venn her i Danmark. Da interessen for min med-telemarking Aasmund Olavsson Vinje således var vakt (jeg må innrømme at han også hittil bare hadde vært et navn for meg), fulgte så «Villmann, vismann og veiviser. En essaysamling om A.O. Vinje», redigert av Lars Roar Langslet og Jon H. Rydne, og Olav Vesaas’ biografi «A.O. Vinje. Ein tankens hærmann.»

Interessen for Welhaven kom med Vinje, de var gode venner og tilhørte i stor grad det samme intellektuelle miljøet, og Welhaven er derfor ofte nevnt både i Vinjes bøker og i bøkene om Vinje.