21. september 2021

Hva jeg leser

Jeg har hittil hatt en rubrikk i høyre marg som het «Jeg leser nå». Den har utspilt sin rolle fant jeg ut, fordi min lesing ikke foregår så velordnet som at så leser jeg den boka, og så leser jeg den boka. Kanskje leser jeg ikke en bok ferdig, kanskje leser jeg bare litt spredt i den, og kanskje, som nå, leser jeg flere bøker på en gang. Jeg leser heller ikke bare skjønnlitteratur, som rubrikken og bloggen opprinnelig var innsiktet på. Jeg har derfor endret rubrikken til å handle om bøker som er aktuelle, vel å merke aktuelle for meg. Ikke nødvendigvis nye bøker, men bøker jeg av en eller annen grunn interesserer meg for akkurat nå. Akkurat nå altså en bok om nazidiktaturets innvirkning på tysk litteratur.

Sebastian Haffners bok «Notater om Hitler» har jeg lagt til side foreløpig, det samme med Judith Hermanns novellesamling «Sommerhaus später». Nå leser jeg Jane Dunns dobbelt-biografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell (nés Stephen), «A Very Close Conspiracy», som undertittelen lyder; de to sto sto hverandre svært nær hele livet. Det vil nok føre til at jeg kommer til å lese mer av Virginia Woolf. 

Samtidig leser jeg Anne-Lise Seips biografi om Johan Sebastian Welhaven, begge bøkene nevnt i nylige innlegg, og begge utrolig spennende og fascinerende. Welhaven har til nå bare vært et navn for meg, interessen for ham er blitt vakt gjennom «Vinje-perioden» jeg nettopp hadde, som begynte med Jon Severuds «Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O. Vinje», der han går opp sporene etter Vinjes berømmelige «Ferdaminne frå sumaren 1860», deretter måtte jeg selvsagt lese «Ferdaminne» i original, deretter kom Jon Severud med «Ein europeisk døl. Et nytt blikk på A.O. Vinjes journalistikk». 

Det skal for ordens skyld nevnes at sakprosaforfatteren Jon Severud (pensjonert lektor fra Bergen med en stor produksjon bak seg), er nesten-nabo og venn her i Danmark. Da interessen for min med-telemarking Aasmund Olavsson Vinje således var vakt (jeg må innrømme at han også hittil bare hadde vært et navn for meg), fulgte så «Villmann, vismann og veiviser. En essaysamling om A.O. Vinje», redigert av Lars Roar Langslet og Jon H. Rydne, og Olav Vesaas’ biografi «A.O. Vinje. Ein tankens hærmann.»

Interessen for Welhaven kom med Vinje, de var gode venner og tilhørte i stor grad det samme intellektuelle miljøet, og Welhaven er derfor ofte nevnt både i Vinjes bøker og i bøkene om Vinje. 

 




20. september 2021

En tenkende leser

 

Maleri av danske Otto Haslund (1842-1917). Jeg har ikke den eksakte tittelen, men det er nok kunstnerens sønn, jfr. krukken med malepensler i bakgrunnen og det faktum at Haslund likte å bruke egne barn som modeller.

 

18. september 2021

Uvidenhedens Triumph og Barbariets Forløber (om bønder på Stortinget)

"Det siste stortingsvalget [vi befinner oss i 1830-årene] ble et gjennombrudd for bøndene. Både en energisk valgagitasjon og nye bestemmelser om hvor mange representanter hvert distrikt skulle sende, bidro til at Stortinget i 1833 fikk flere bondetingmenn enn før. Patriotene [Wergelands tilhengere] var fornøyd, men fra Intelligenskretsen [Welhavens tilhengere] kom det bekymringsmelding. Det nye stortinget var "Uvidenhedens Triumph og Barbariets Forløber", skrev Carl Fougstad, som var en av redaktørene i Vidar. "Ser man hen til hva de egentlige Gaardbrugere af Kundskaber og Dannelse medbringer til Storthinget, da er der uden Tvivl ikke en Eneste, der fyldestgjør de Fordringer man ... er berettiget til at gjøre en Nationalrepræsentant," mente han. Frykten for et bonderegimente var ikke uten grunnlag, forfatningen hadde gitt bøndene store muligheter til makt."

 
Utdrag fra Anne-Lise Seip: Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen. Aschehoug 2008. 

(Enhver assosiasjon til årets valg får være lesernes eget ansvar.)



17. september 2021

Innspurt

Jeg får ikke blogget så mye for tiden fordi jeg er i innspurten av en stor jobb, jeg oversetter Mattias Edvardssons nyeste bok, "En familjtragedi. En roman om et brott", som nok får samme tittel og undertittel på norsk. Det er alltid greit når en tittel kan oversettes direkte. 

 

Sånn ser arbeidssituasjonen ut - den svenske boka på et stativ til venstre, og min norske versjon på skjermen. Det viktige bindeleddet disse er min hjerne med hva den rommer av språkkunnskaper, kulturelle kunnskaper og ikke minst evnen til og erfaringen med å overføre en litterær tekst fra ett språk til et annet. Underveis har jeg SMS-et litt med forfatteren om ting jeg har stusset litt på eller ting jeg vil ha litt annerledes i den norske versjonen. Bagateller, selvsagt, det er ikke jeg som skriver boka. Men forfattere liker jo å bli oversatt, så de er alltid positive og hjelpsomme. Innspurten består i at jeg kvalitetssikrer mitt eget arbeid ved å på gjennom hele oversettelsen og rette på meg selv, alt fra rene tastefeil til formuleringer, ordvalg og nyanser jeg ikke er fornøyd med. Noe oppdager man alltid når man ser sin egen tekst igjen. Etterpå blir oversettelsen gjennomgått av manusvasker og korrekturleser for sikkerhets skyld.

 

Dette er den tredje boka jeg oversetter av Edvardsson, og den beste, etter min mening.

Slik skriver en svensk bokblogger om boka:

Det är så oerhört intressant och spännande och jag kan knappt inte släppa ifrån mig texten. Det här är verkligen en bladvändare. För varje sida kommer ytterligare lite info som kan ge en hint om vad som har hänt, men det är inte förrän i slutet jag får alla svaren.
Jag gillar att Mattias Edvardsson ofta jobbar med gråzoner. Allt är inte alltid så enkelt, det är inte svart eller vitt. Det finns så mycket i människors historia som förklarar ens beteende, tankar och handlingar. Jag tyckte det var väldigt starka personporträtt som verkligen fick en att fundera.

6. september 2021

Om viktigheten av å lese Sebastian Haffner

 


I et program på svensk TV nylig, om de politiske forholdene i Tyskland frem mot andre verdenskrig, ble navnet Sebastian Haffner nevnt. Et velkjent navn for meg; jeg måtte straks ta ham frem igjen fra hylla for bøker om andre verdenskrig. Det vil si, det som interesserer meg spesielt rundt andre verdenskrig, er faktisk ikke krigen som sådan, men opptakten til den, tysk historie fra første verdenskrig og frem til utbruddet av den andre. Og det er nettopp som skildrer av denne epoken at Sebastian Haffner er et lysende navn med særlig de to bøkene som er oversatt til norsk, «Notater om Hitler» («Anmerkungen zum Hitler») - en bok jeg nå leser om igjen - og «En tyskers historie. Erindringer 1914-1933» («Geschichte eines Deutschen. Die Erinnerungen 1914-1933»).

Haffners egenart og styrke er det særdeles vellykkede vekselspillet mellom personlig beretning og klarsynt politisk analyse, fremført i et krystallklart, velformulert språk som representerer sakprosa på sitt beste. Som historieberetning bøker som på en suveren måte stiller andre, mer omfangsrike fremstillinger i skyggen.

Min interesse for denne epoken i tysk historie begynte egentlig med en setning i historikeren Guido Knopps bok «Die Geschichten der Deutschen» under rubrikken «Wer waren Hitlers Wähler?»: «Schwach war Hitlers Partei nur in katholischen Gebieten und im sozialdemokratischen und kommunistischen Arbeitermilieu.» Dette interesserte meg som katolikk. Jeg har riktig nok hatt en vag kunnskap om at Hitler ikke var populær hos tyske katolikker – for eksempel ble to av de meste kjente attentatforsøkene mot Hitler utført av katolikker, Elser og von Stauffenberg.

Historisk valgforskning har vist, for å si det veldig kort, at katolske kristne tyskere stemte mot Hitler, mens protestantiske kristne tyskere stemte for Hitler. At Hitlers parti ikke sto sterkt i katolske områder, knuser blant annet den ikke uvanlige oppfatningen av Bayern som et nazistisk kjerneområde.

Men dette var for så vidt en digresjon. Poenget med dette innlegget er at hvis man er interessert i mellomkrigstiden i tysk historie og nazismens fremvekst, er det mye å hente hos Sebastian Haffner.