7. juli 2024

D.H. Lawrence, Sigurd Hoel og ChatGPT


Bilde fra D.H. Lawrence-seksjonen i en bokhylle nær meg (og ja, jeg ser at Laurie Lee har sneket seg innimellom).

Av og til bruker jeg ChatGPT som oppslagsverk. I en bestemt sammenheng sjekket jeg i dag hva SNL skrev om den britiske forfatteren D.H. Lawrence, som jo var ganske kontroversiell, blant annet på grunn for sin tid frimodige erotiske skildringer, for eksempel i «Lady Chatterleys elsker». I SNLs artikkel leste jeg:

«I Norge tok det lengre tid enn i våre naboland før de første oversettelsene kom. En av årsakene til dette var blant annet innflytelsesrike kulturradikalere som Sigurd Hoel, som aktivt motsatte seg at Lawrence skulle gjøres tilgjengelig på norsk.»

Det vekket min nysgjerrighet. Hvorfor ville ikke Sigurd Hoel at Lawrence skulle oversettes til norsk?

Jeg stilte spørsmålet til ChatGPT og fikk følgende svar:

Sigurd Hoel, en sentral skikkelse i norsk litteraturhistorie og en innflytelsesrik redaktør og forfatter, motsatte seg oversettelsen av D.H. Lawrence til norsk av flere grunner. Her er noen av de mest sentrale faktorene:

   Moral og Sensur:

    På 1930-tallet, da diskusjonen om å oversette D.H. Lawrence til norsk var aktuell, var det norske samfunn preget av en konservativ moral. Lawrence, kjent for sitt eksplisitte innhold, spesielt i romaner som Lady Chatterley's Lover, utfordret datidens seksuelle tabuer. Sigurd Hoel kan ha følt at Lawrences bøker var for kontroversielle og potensielt skadelige for det norske publikummet, som på den tiden kanskje ikke var klar for slike direkte skildringer av seksualitet.

    Litterær Kvalitet:

    Hoel var kjent for sine høye standarder når det gjaldt litterær kvalitet. Han kan ha hatt en personlig oppfatning om at Lawrences stil eller innhold ikke var av høy nok kvalitet, eller at det ikke passet godt inn i den norske litterære konteksten. Dette synet kunne ha vært basert på en vurdering av både det språklige og tematiske i Lawrences verk.

    Kulturell Tilpasning:

    Lawrence skrev om sosiale og kulturelle kontekster som var svært forskjellige fra de norske. Hoel kan ha ment at Lawrences fokus på britisk klassekamp og forhold ikke var relevant eller lett forståelig for det norske publikummet. Han kan ha følt at oversettelsen ville miste noe av originalens essens eller at den ikke ville resonere med norske lesere.

    Personlige og Profesjonelle Konflikter:

    Det er også mulig at Hoels motstand hadde en personlig eller profesjonell dimensjon. Som en ledende skikkelse i norsk litteratur kan han ha hatt egne litterære preferanser og forbindelser som påvirket hans holdning til hvilke verk som skulle oversettes. Dette kunne inkludere en følelse av at andre forfattere burde prioriteres eller at han hadde spesifikke estetiske eller ideologiske innvendinger mot Lawrence.

    Strategisk Forleggeri:

    Hoel hadde en rolle som redaktør for forlaget Gyldendal. Hans beslutninger om hvilke verk som skulle oversettes kunne ha vært påvirket av strategiske overveielser om hva som ville selge eller passe best inn i forlagets katalog. Å avvise Lawrence kunne ha vært et valg basert på kommersielle eller omdømmemessige hensyn.

I sum kan Sigurd Hoels motstand mot å oversette D.H. Lawrence til norsk sees som et komplekst samspill av kulturelle, moralske, estetiske og profesjonelle vurderinger. Hans posisjon reflekterer de spenningene som ofte oppstår når litterære grenser blir utfordret av nye og provoserende verk.

Kilder:

    Enoksen, Lars (2020). "Sigurd Hoel og den norske oversettelsespraksisen." En analyse av Hoels innflytelse på oversettelse av utenlandsk litteratur til norsk.

    Aarnes, H.K. (1990). "Sigurd Hoel og det norske litterære klimaet på 1930-tallet." En dypdykk i Hoels rolle som formidler og gatekeeper i norsk litteratur.

    Tore Rem (2005). "Sigurd Hoel: A Life in Norwegian Literature." En biografi som dekker Hoels liv og hans holdninger til litterære oversettelser.

 

12. april 2022

Farlig sted


 “There is nowhere more dangerous 

than an English village.” 

 Alan Conway (Conleth Hill) i krimserien "Siste kapittel" (Magpie Murders).

7. april 2022

Kjell Askildsen


I går begynte jeg å lese Kjell Askildsen. For en tid siden, aktualisert av Kjell Askildsens død i september i fjor, fant jeg ut at jeg aldri hadde lest noe av ham. Han var bare et navn for meg. Et kjent navn, riktignok. Men ikke et personlig litterært bekjentskap. Det måtte jeg gjøre noe med, så jeg fikk fatt i "Alt som før. Kjell Askildsen i utvalg", Bokklubben 1994. Med etterord av Morten Harry Olsen (som er et personlig litterært bekjentskap, særlig hans "Mississippi").
 
Olsen reflekterer i etterordet over hvem Askildsen skriver for, og siterer blant annet noe Dag Solstad sa i Askildens 60-årsdag, om at Askildsens forfatterskap "forutsetter en opplyst almenhet som publikum". Olsen sier videre: "Den opplyst almenhet. Begrepet har nok gått ut av alminnelig sirkulasjon. Men det er nok riktig at det eksisterer en stor, ganske usynliggjort gruppe mennesker som vanligvis kamulerer seg (for å holde seg til Solstads eget begrepsapparat) som "bokormer" og "lesehester", men som like gjerne kunne kalles "den opplyste almenhet". Eller for å si det med Askildsens egne ord: "Jeg skriver for folk som har lest en del."

Sånne som meg, altså.
    

31. mars 2022

Fra egne hyller

 På denne dagen for to år siden hadde jeg dette innlegget på Facebook: 

"Det er så mange utfordringer på FB om dagen, om å legge ut bilder av dette og hint. Pene landskap, for eksempel, for å gjøre tilværelsen litt lysere. Siden jeg likevel driver og systematiserer bøker for tiden, har jeg lagd min egen utfordring - 8 bokomslag som kanskje kan muntre opp, alle hentet fra det rikholdige biblioteket vi holder oss med her i huset."

 









 

30. mars 2022

Ny jobb

 
Jeg har nettopp fått i oppdrag å oversette denne boka (og oppfølgeren) for Gyldendal. Den ble utgitt i 2016 og omtales av Amazon på denne måten: 

National Book Award Longlist * New York Times Bestseller * An Amazon Best Book of the Year

From bestselling and award-winning author Sara Pennypacker comes a beautifully wrought, utterly compelling novel about the powerful relationship between a boy and his fox. Pax is destined to become a classic, beloved for generations to come.

Pax and Peter have been inseparable ever since Peter rescued him as a kit. But one day, the unimaginable happens: Peter's dad enlists in the military and makes him return the fox to the wild.

At his grandfather's house, three hundred miles away from home, Peter knows he isn't where he should be—with Pax. He strikes out on his own despite the encroaching war, spurred by love, loyalty, and grief, to be reunited with his fox.

Meanwhile Pax, steadfastly waiting for his boy, embarks on adventures and discoveries of his own. . . .

 

Her er det første avsnittet i boka, i originalversjon og i min oversettelse: 

 

The fox felt the car slow before the boy did, as he felt everything first. Through the pads of his paws, along his spine, in the sensitive whiskers at his wrists. By the vibrations, he learned also that the road had grown coarser. He stretched up from his boy’s lap and sniffed at threads of scent leaking in through the window, which told him they were now traveling into woodlands. The sharp odors of pine—wood, bark, cones, and needles—slivered through the air like blades, but beneath that, the fox recognized softer clover and wild garlic and ferns, and also a hundred things he had never encountered before but that smelled green and urgent.

 

Reven merket at bilen sakket farten før gutten gjorde det, fordi den merket alt først. Gjennom tredeputene på labbene, langs ryggraden, med de følsomme værhårene på forbeina. Vibrasjonene fortalte den også at veien var blitt mer ujevn. Den strakte seg opp fra guttens fang og snuste. Luften som kom inn gjennom vinduene fortalte den at de var kommet inn i en skog. Den skarpe lukten av furu – treverket, barken, konglene og nålene – skar som kniver gjennom luften, men reven kjente også den gode duften av kløver, ramsløk og bregner og mye annet den ikke hadde opplevd før, men som luktet grønt og viktig.

 

Hva vil det si å oversette? Enkelt sagt består det i å plukke originalteksten fra hverandre og bygge den opp igjen på norsk. Både meningsinnholdet og tonen skal overføres. En måte å teste oversettelsen på er å stille følgende tre spørsmål: 1) Har jeg sagt noe mer enn det som står i originalen? 2) Har jeg sagt noe mindre enn det som står i originalen? 3) Har jeg sagt noe annet enn det som står i originalen. Hvis alle spørsmålene kan besvares med "nei",  er det fint.

Som oversetter foretar jeg denne kontrollen nærmest automatisk, det er ikke noe jeg grubler over for hver setning. Det første man kanskje legger merke til i denne teksten, er at reven omtales som "he". Dette er vanlig på engelsk, men på norsk er det naturlig å si "den". Hvis både reven og gutten i denne teksten skulle omtales som "han", ville det bli forvirring. 

Det første jeg stusset over, var "the sensitive whiskers at his wrists". Har rever værhår på beina? Det måtte jeg sjekke, og det har de faktisk. Katter også, for eksempel. Det blir alltid mye research når man oversetter. Jeg kan ikke skrive noe som er faktisk feil eller noe jeg ikke selv forstår.

Ordstilling og setninger er delvis ombygd, som man ser. Der strukturen i originalteksten ligger så tett opptil norsk at man kan oversette direkte, gjør man det. Men ofte må man dekonstruere og bygge opp på nytt. 

Hele tiden må jeg ha i tankene at målgruppen er barn i alderen 9 - 12.