17. januar 2022

Beckett

 En dag gikk det opp for meg at jeg aldri hadde sett "Mens vi venter på Godot", og dermed var interessen for Beckett våknet igjen. HER er lenke til Fjernsynsteatrets oppføring, årstall ukjent. Jeg har ikke sett den selv ennå, men gleder meg til å gjøre det. Den nyvåknede Beckett-interessen førte også til at Deirdre Bairs kjente Beckett-biografi plutselig var i hus, fra et antikvariat. Nesten åtte hundre sider. 


 

"Watt" er min yndlingsbok av Beckett. Jeg har den i en godt lest Lanterne-utgave. For sikkerhets skyld har jeg et helt nytt ulest eksemplar innpakket i gråpapir stående ved siden av i hylla. Snakk om forutseenhet. Det innpakkede eksemplaret kommer sikkert til å oppnå en fantastisk antikvarisk verdi etterhvert. :-) 


Beckett-beholdningen i en bokhylle nær meg.


11. januar 2022

To litterære storheter

                                                 Anton Tsjekhov and Leo Tolstoj, Jalta, 1900

 

2. januar 2022

Leseåret 2021

 Nyttår er et punkt der det er naturlig å ta et overblikk over året som gikk. La meg først si noe om hva denne bloggen er og hva den ikke er. Jeg har sikkert sagt det før, men det kan jo ha kommet nye lesere til. Når det gjelder hva denne bloggen ikke er, så er det nok ganske innlysende at den ikke er en tradisjonell bokblogg, altså ikke en blogg som stort sett handler om den tidsaktuelle litteraturen, gjerne den som er mye fremme i mediene, og hvor bloggerne leker anmeldere. Den slags blogging gir utbytte i form av gratis bøker fra forlagene, som igjen bruker sitater fra begeistrede bloggomtaler i markedsføringen av bøkene. 

Min lesning er verken trendy eller tidsriktig eller noe som helst, den er bare min. Og det er den jeg skriver om. Du vil neppe finne omtale av noen hyperaktuell bestselger her. 

Fjorårets leseår var for det første preget av at jeg begynte å blogge igjen, dernest at jeg overrasket meg selv over å lese mye sakprosa. Det har jeg et eget innlegg om litt nedenfor. Bloggen har ellers vært viet skjønnlitteratur. Jeg ser for meg at det fremover kommer til å bli begge deler. 

Når det gjelder skjønnlitteratur i fjor, ble det et gjensyn med Patrick Modiano, en av mine franske yndlingsforfattere, og ikke minst et spennnede og for meg nytt bekjentskap med Annie Ernaux, også hun fransk. Henne må jeg lese mer av. Simone de Beauvoirs "De uadskillelige" leste jeg også. Mye fransk, altså. Sistnevnte bok hadde jeg forresten bidratt til oversettelsen av, i og med jeg hadde hjulpet min kollega med en smule katolsk terminologi. 

To bøker av Lars Ove Seljestad ble det. Han er en forfatter jeg setter høyt, og disse to bøkene skuffet så absolutt ikke. Morsomt nok ga den selvbiografiske "Bastard" en god bakgrunn for å lese "Frægd", sistnevnte en burlesk saga-pastisj i en Vestlandsk fruktbygd. Morsom var derimot ikke Arnfinn Koleruds roman "Gamle menn i syningom", med norsk språkstrid som tematikk. Jeg irriterte meg over den hele tiden og tenkte at det måtte kunne la seg gjøre å skrive adskillig morsommere og bedre om norsk språkstrid. Ubegripelig for meg at den ble så kritikerrost. Maria Kjos Fonns "Heroin chic" var glimrende, hun er en forfatter jeg har stor sans for. 

Og så fikk jeg for første gang lest Johan Borgens "Lillelord"-trilogi i sin helhet. Historiens dom er vel at den første boka er best. Det er også min mening. Jeg synes dessuten ikke at trilogien helt henger sammen. 

To bøker leste jeg ikke ferdig, Eskil Skjeldals "Fars hage, mors hus" ble for språklig stillestående og navlebeskuende for meg, og Ingeborg Bachmans nærmest ikoniske "Malina" ga meg ingenting. Jeg ser ingen grunn til å lese bøker ferdig av ren og skjær plikt. 

Stine Pilgaards "Meter i sekundet" var en megahit i den danske bokhøsten 2020, svært fortjent. Og ekstra morsom når man bor i Danmark og leser den på dansk og kan ta kodene.

Å lese 1,3 bok i måneden virker ikke mye, men realiteten er jo at jeg har lest i langt flere bøker enn jeg har lest ferdig, det gjelder særlig sakprosa, som ikke nødvendigvis er bøker man leser fra perm til perm. 

Noen konkrete lesemål for 2022 har jeg ikke. Jeg har en ulest bok av Modiano som venter, og jeg skal lese mer av Annie Ernaux. Dessuten er jeg blitt nysgjerrig på Nathalie Sarrautes "Tropismer/Tropismes" på grunn av alle smakebitene på DENNE Instagram-kontoen. Fransk igjen! Jeg har én bok av henne fra før, "Du er ikke glad i deg", som jeg har lest for mange år siden og ikke husker noe av. Tropismene utgis med originaltekst og oversettelse side om side.  Det avslører nok mine pågående bestrebelser på å komme på innsiden av det franske språket, apropos så begynner jeg på nok et franskkurs i neste uke. Målet er å kunne lese bøker på fransk, og å kunne snakke det sånn passe brukbart, selvsagt.

31. desember 2021

Charleston

 

Som ventet ga boknissen meg Quentin Bell og Virginia Nicholson bok "Charleston. A Bloomsbury House and Garden" til jul. En strålende og rikt illustrert bok om Vanessa Bells kunstnerhjem, skrevet av sønn og barnebarn. Da søstrene Vanessa og Virginia Stephens far døde og foreldrehjemmet ble oppløst, flyttet søstrene og deres to yngre brødre Thoby og Adrian inn i en leilighet i Bloomsbury i London, der det oppsto et rikt kunstnerisk og intellektuelt miljø, den såkalte Bloomsbury-gruppen, hovedsaklig bestående av brødrenes studievenner, med de to søstrene som de sentrale skikkelsene. Etter hvert etablerte søstrene Vanessa Bell og Virginia Woolf seg på hver sin eiendom ikke langt fra hverandre i Sussex. Vanessa på Charleston, som ble det nye samlingspunktet for Bloomsbury-gruppen, Virginia og hennes mann på eiendommen Monk's House. Charleston er ikke minst kjent for den rike kunstneriske utsmykningen utført av Vanessa selv og andre kunstnere i gruppen, især ektemannen Clive Bell og elskeren/vennen Duncan Grant (hun hadde barn med begge). Mange mener at utsmykningen av huset var hennes største kunstverk. Stedet drives i dag som en svært besøkt stiftelse, jfr. DENNE nettsiden og  DENNE Instagram-kontoen.

14. desember 2021

Vita og Virginia

 


 Tekst hentet fra Instagram-kontoen Charlestontrust:

 On this day in 1922, the writer Virginia Woolf first met author and aristocrat, Vita Sackville-West...

🍽️ They were introduced at a dinner party hosted by Virginia's brother-in-law, the writer and art theorist, Clive Bell. In her diary the following morning, Virginia wrote...

'I am too muzzy headed to make out anything. This is partly the result of dining to meet the lovely gifted aristocratic Sackville-West last night at Clive's. Not much to my severer taste - florid, moustached, parakeet coloured, with all the supple ease of aristocracy, but not the wit of the artist.'

'She writes fifteen pages a day - has finished another book - publishes with Heinemanns - knows everyone. But could I ever know her? I am to dine there on Tuesday. The aristocratic manner is something like an actress's - no false shyness or modesty - makes me feel virgin, shy, and schoolgirlish. Yet after dinner I rapped out opinions. She is a grenadier; hard; handsome; manly; inclined to double chin.'

📖 It's not altogether the most flattering first impression of Vita, but the two writers grew close, became lovers and remained friends until Virginia's death in 1941.

HER er en artikkel i Time Magazine om dette forholdet.

13. desember 2021

Leserapport

Denne bloggen har i all hovedsak dreid seg om min lesning av skjønnlitteratur. Nylig innså jeg, til min overraskelse, at min lesning i det siste har kommet til å dreie seg mer om sakprosa. Av de fire siste bøkene jeg har lest, er det tre bøker som ikke er skjønnlitteratur: Anne-Lise Seips biografi om Johan Sebastian Welhaven, Jane Dunns dobbelbiografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell, og Uwe Wittstocks beretning om tyske forfatteres situasjon i tiden omkring Hitlers maktovertagelse. 

Boka om Welhaven leste jeg som en følge av interessen for Aasmund Olavsson Vinje og norsk kulturelt og litterært miljø på 1800-tallet, interessen for Vanessa og Virginia oppsto uten at jeg kan se noen klar årsak, kanskje det var så enkelt som at jeg på grunn av noe jeg leste i en avis oppdaget at jeg ikke hadde Virginia Woolfs "Bølgene" (den har jeg nå, jeg vil gjerne ha henne komplett på norsk). Dunns biografi har i sin tur ført til at jeg har begynte å interessere meg for Bloomsbury-kretsen, kretsen av intellektuelle og kunstnere som oppsto rundt de to søstrene, og som fikk stor betydning. Dette fører igjen til nye bokanskaffelser. 

Uwe Wittstocks bok leste jeg fordi jeg interesserer meg for denne epoken i tysk historie, dvs. Tyskland i mellomkrigstiden, fra republikk til diktatur. Og med Wittstocks bok kunne jeg kombinere denne interessen med interessen for tysk litteratur. Wittstocks bok er forøvrig spennende som en kriminalroman, han går tett på de daglige begivenhetene, på gatekampene, truslene, forfølgelsene. Hvilke forfattere som allerede har dratt i eksil (f.eks. Remarque), hvem som vurderer fra dag til dag om det er trygt å bli i Tyskland eller ikke, hvem som må pakke kofferten i all hast og kanskje rømme ut bakveien før døra bli slått inn av SA. Thomas Mann og hans kone Katja slapper av på et hotell i Sveits på hjem til Tyskland, men Erika og Klaus rekker å advare dem mot å komme hjem før de selv må forlate hjemmet i München i all hast og komme seg i sikkerhet i utlandet. 

Jeg spør meg selv om hvorfor jeg nå i stor grad har vendt meg bort fra skjønnlitteraturen. Noe av forklaringen er kanskje at jeg har lest så mye. Jeg har lest Joyce, Proust, Mann og Musil, jeg har lest Kafka og Becket, Pessoa og Grass og Graham Greene, Dickens og Flaubert, jeg har bevisst drevet det jeg kaller "kanonisk" lesning av både eldre og nyere forfattere, altså lesning av de store hovedverkene i litteraturen. Så mye at jeg på en måte føler meg mettet. Det er tid for noe annet.

Og dette "noe annet" er tydeligvis lysten på mer kunnskap. Gjerne relatert til litteraturen, som de tre bøkene nevnt her, men også til historie og kultur. En annen annen ting er at mens jeg foretrekker skjønnlitteraturen i norsk oversettelse, leser jeg gjerne sakprosa på andre språk. Det passer godt sammen med at jeg også prøver å forbedre tysken og fransken.






5. desember 2021

Noen lesefrukter i julestria (reprise)

 

Illustrasjon fra husmannsplassen vår i de dype Telemarks-skogene.

Noen lesefrukter i julestria, alle hentet fra norsk litteratur:



«Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.»
 Cora Sandel: Alberte og Jacob

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»
Børge Skråmestø: Tårer i champagnen

 «Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler.»
Aksel Sandemose: Epistler og moralske tanker, «Kremmerne i templet»

«Elles stod julsjauen av seg som han skulde, grisene blødde, og øle det gjekk, det vart ferdig som skulde bli ferdig, og så vart det vask både på klæa og kropp.»
Olav Duun: Juvikfolke

«Visste du at eg heilt sidan eg var liten har vore livredd kvar veslejulaftan når eg skulle legga meg, redd for at eg ikkje skulle vakna att om morgonen.»
Agnes Ravatn: Veke 53

«Folk er ingen stabil og eintydig kategori som kan spikrast til eit sett med kulturelle preferansar. Og dei utdanna klassane? Dei kan ha det så minimalistisk dei vil i heimen, men til jul kjem krimskramset fram hjå dei aller fleste.»
Marta Norheim: Friksjonar

«Jeg greier ikke denne julehyggen jeg.»
Gunnar Larsen: Bull