Om utvalget i de store bokhandelkjedene

(Dette innlegget er ikke skrevet av meg selv, men er hentet fra et innlegg jeg delte på Facebook for syv år siden. Jeg lar det stå anonymt og regner med at det er like relevant i dag.)

 

 Blir oppgitt over utvalget i norske, store bokhandlerkjeder. I dag satte jeg inn et støt for å finne Virginia Woolfs roman "Orlando" – som gave til en som betyr noe. Akademika på Blindern har den ikke, verken på norsk eller engelsk, verken pocket eller hardback. Jeg besøker en rad med Ark-bokhandler, de søker på skjermene sine, "Neei, det har vi ikke." De ringer rundt og sender meg videre til andre filialer, jeg reiser videre, men ingen av dem har boka. Jeg prøver Norli-kjeden og etter hvert Tanum, tiden går, dette er latterlig, jeg blir envis, jeg blir fandenivoldsk, det må vel gå an å finne en av litteraturhistoriens klassikere i en norsk bokhandel i landets hovedstad?

Jentungene i skrankene har neppe hørt om den, det ser jeg, de står ved skjermene sine, det er greit, jeg skal ikke klandre jentungene, men hva med kjedene? Aschehoug, Gyldendal, Cappelen-Damm, er det lagerplassen som koster? Er det veggplassen som kniper?

Hvorfor står det svære vegger fulle av Jo Nesbø, "Sønnen", "The Son", og Fifty Shades og Paulo Coelho, cirka hundre eksemplarer av hver, massive kioskvegger, alle bordene fulle av bestsellers, og ikke rom for én liten klassiker? Etter hvert spør jeg, defaitistisk, om de kanskje har noe annet av Woolf: "To the lighthouse", "Mrs Dalloway"?

Eeeh, nei, det har vi ikke. Flakkende blikk, køen blir lenger. På pur fankenskap ber jeg om Proust, har dere Proust? Pocket eller innbundet, Anne-Lisa Amadous eller Karin Gundersens oversettelse, whatever?

Neeeei, Proust, (ny søking på skjermen), eeeh, nei det har vi ikke. Er det den der Veien til Swann?

En dame i køen er blitt synlig utålmodig og sier til meg: "Du må nok gå i antikvariat."

Der. Det var dagens punchline. Hva gjør jeg her? Jeg må nok gå i antikvariat, jo før jo heller.

Om å lese "Ulysses"

 

 

" Are we all Joyceans here, then?” the young professor asked, poking his head into the classroom doorway.

We looked back at him uncertainly. Yes, we were all here for the Ulysses seminar that met at six thirty P.M. on Tuesdays and Thursdays. But to call us “Joyceans” seemed like a stretch. Today—Thursday, January 29, 2015—was only the first day. And besides, this was City College.

No article about City College is complete without the obligatory phrase “the Harvard of the proletariat,” which was supposedly both our school’s nickname and its reputation in the mid twentieth century. By 2015, however, no one could deny that our beautiful Harlem campus was in decline. Governor Cuomo had recently slashed the budget for the entire CUNY system, with City College bearing the brunt of the cuts, and the disastrousness of this decision is difficult to convey without resorting to sodomitic imagery. That year, classrooms were so overcrowded that latecomers had to sit on the floor. One of my professors entered his office on the first day to find that his entire desk had been stolen. The humanities building still used old-fashioned blackboards, but the budget didn’t provide for chalk, so professors hoarded and traded it like prison cigarettes. Most bathroom stalls didn’t lock, and for several weeks, the entire campus collectively ran out of toilet paper—I’ll never forget the Great Toilet Paper Crisis of 2015 and the generosity it inspired in my fellow students, who shared their own toilet paper from home and never stooped to charging for it.

It was in this context that the English department decided to offer its first-ever Ulysses seminar, though they offered it as you might offer someone a home-cooked meal that you’re secretly pretty sure contains broken glass. “NB: This is a highly demanding course with a heavy reading load,” the course catalogue warned in bold italics, “more like a graduate seminar than a 400-level college class.” I don’t think it actually said “DON’T TAKE THIS CLASS,” but that was the obvious implication. I have since learned that our idealistic young professor was met with departmental resistance when he suggested a Ulysses seminar, and I now suspect that the department was half hoping no one would register for it at all. 

But the department hadn’t counted on the sheer belligerence of City College students. I took one look at that warning and immediately decided, thanks to the same knee-jerk rebelliousness that had led me to avoid college until the age of twenty-seven, that I had to take this class. I wasn’t the only one: there were thirty students in the Ulysses seminar. (This is what passes for a small discussion class at City College.)

Were we all Joyceans here, then? Taking our silence as a yes, our professor stepped into the crowded classroom.

“Why read Ulysses?” he began. “Well, not a lot of people have read it, even among those who study literature for a living. It’s quite long and extremely difficult. To have read Ulysses imparts a certain cachet. It will open doors for you.”

We gazed upon him in awe. Not so much because of his words—City College students are long inured to all forms of door-opening rhetoric—but because he uttered them in an English accent. According to our school website, City College students hail from more than a hundred fifty nations, but England, as far as I could ever tell, is not one of them. An English accent was a true novelty around these parts. And let’s be real here: America has such unresolved daddy issues about England, it’s embarrassing to behold. You could feel the air change in our windowless little classroom with the sudden collective snap to attention, the straightening of spines, the performative scribbling of notes, the solemn vow in every heart: I will be his favorite.

Once we actually began to read Ulysses, a novel that is largely about the need to break free of the British empire and everything it stands for, the irony of all this was not lost on us. “History is a nightmare from which I am trying to awake,” Stephen Dedalus says in the second chapter—the second episode, as we learned to call them—and we were chastened to realize that we were still happily dreaming away. But by then it was too late. You cannot traverse Ulysses without an experienced guide, and if we met ours with a level of mind-body-soul eros that is rarely experienced outside of the mother-infant bond and hardcore BDSM scenes … well, you weren’t there. This was a matter of survival.

Our professor had not been kidding about the length and the difficulty: it took hours to read a single episode, and we had to read an entire episode in advance of every class, which essentially meant that we were reading Ulysses every moment of our lives that we weren’t in class discussing it. We couldn’t skim it or CliffsNotes it because our professor opened each class with a fiendishly tricky little quiz that you could pass only if you’d done your own close reading. What does Bloom read on the toilet? (A newspaper called Titbits, and he wipes his ass with it too.) What does Bloom order for lunch? (A gorgonzola-and-mustard sandwich and a glass of burgundy because he wants something vegetarian and the culinary landscape of Dublin in 1904 is bleak beyond belief.) What does Bloom do during the final lines of “Sirens”? (He farts.) Never knowing what would appear on the next quiz, we studied the text with a maniacal attention to crammable detail: Number 7 Eccles Street. Storm petrels. Banbury cakes. Garryowen the dog. Bella the whoremistress. Metempsychosis. Pflaap. Sometimes, as a surprise, our professor would divide us into teams and host a game of Ulysses Jeopardy, with a Toblerone bar as the prize for the winning team, and we all hurled ourselves over our desks screaming, “Where is Dlugacz! Who is Mina Purefoy! What is a sexologist!” in mad pursuit of chocolate and professorial approval.

As a commuter school, City College is not designed to foster intimate friendships among its students, most of whom have jobs and families and homes in the outer boroughs. But gradually, through Jeopardy games and shared notes and heated debates on the bangability of Stephen Dedalus, we in the Ulysses seminar got to know each other. There was the star student who wept with rage whenever she lost at Jeopardy; she’d been in college for ten years and still hadn’t declared a major. There was the guy who liked to show up to class drunk and the one in recovery who always sat near him. There was the young single mother who sometimes showed up to class with her toddler daughter, a remarkably well-behaved child whom we affectionately dubbed “the littlest Joycean.” There were sex workers and social activists and this one girl who went by the nickname “Dragon Killer”—and there was me, initially embarrassed to be a twenty-eight-year-old college student but quickly coming to understand that no one ends up at City College without a backstory to rival Ulysses itself.

Week after week, we trudged up six flights of broken escalators (I have never once witnessed City College’s escalators in motion) to the windowless little room on the sixth floor. We wrote our midterm papers and tormented our automatic spellcheckers with words like bullockbefriending, strongmembered, elbowdeep, and Mrkrgnao. Winter turned to spring; the windowless classroom went from uncomfortably cold to unbearably hot. One sweltering day, we asked our professor if we could have class outside instead; he agreed, and we discussed the “Ithaca” episode on the graveled roof of the building, shouting over the wind as it fluttered our books and shuffled our notes and the sun set violently pink over the Hudson. What a wreck the campus was; how happy we all were. Every evening, after class, I speed walked downhill toward the 137th Street 1 train, wired and vibrating with a distinct kind of joy that I’d never felt before and have never felt since. It was the joy of knowing—knowing with bone-deep certainty—that everything I’d ever heard about college was a lie, that the Ivy League was a scam, that nothing at Harvard could ever hold a candle to what was happening here in the Ulysses seminar at the crumbling City College of New York.

On the final day of class, our professor took us out to a local pizza restaurant and awarded each of us a Ulysses completion certificate. “Congratulations!” it read. “You have hereby completed a thorough and noteworthy reading of Ulysses by James Joyce. This certificate entitles you to bragging rights as well as the ability to lead discussions, stimulating or otherwise, on this great novel.” We hugged; some of us cried. And then, just like that, it was all over. We had read Ulysses. For the rest of our lives, we would be people who had read Ulysses.

As a person who has read Ulysses (and who takes full advantage of said bragging rights), I am occasionally asked, “Frankie, should I read Ulysses?” I don’t know how to answer the question. First of all, Ulysses is not really a novel that one reads. It sounds pompous to say that it’s a novel that one experiences; I will say instead that it’s a novel to be wrestled with as the biblical Jacob wrestled with that mysterious angel, except that wrestling match took up only one night of Jacob’s life whereas Ulysses will take you multiple months at the very least, and I cannot in good conscience endorse that as a productive use of your precious free time.

But I can tell you this: we in the Ulysses seminar are still in touch. Some of us have become very dear friends. Recently, I ran into one of my classmates in a Barnes & Noble on the Upper East Side; though we’d never talked much to each other, we recognized each other instantly and embraced like long-lost sisters. An astonishing number of us have gone on to study literature in graduate school—including that hypercompetitive woman who took a decade to declare a major. Others have become psychologists, teachers, novelists; still, every year on Bloomsday, we remember with pride that we’re all Joyceans here.

As for me, I still display my certificate on my refrigerator—and I just found out that my final paper for the seminar, “Unspeakable ‘Circe’: Sexual Perversion and the Lacanian Detour in Ulysses,” is forthcoming in James Joyce Quarterly. I’m not a career academic, so when I received this news, the first thing I did was laugh. The second thing I did was email my former professor—perhaps now I’d be his favorite! And the third thing I did was send the journal my contributor bio, which says simply, “She received her undergraduate degree from the City College of New York.”

 

Frankie Thomas is the author of “The Showrunner,” which received special mention in the 2013 Pushcart Prize Anthology. Her writing has also appeared in The Toast, The Hairpin, and Vol. 1 Brooklyn. She is currently studying fiction at the Iowa Writers’ Workshop. She received her undergraduate degree from the City College of New York.

Noen bøker om bøker

 

Gratulerer med dagen!

 

Jeg leser ham nå (trilogien om Lillelord)

 

Jeg er ferdig med "De mørke kilder", og for første gang har jeg lest lenger enn den første boken i Lillelord-trilogien. "De mørke kilder" opplevde jeg som en tung affære å komme gjennom. Borgen innrømmet selv at det første bindet hadde vært et dårlig startgrunnlag for en trilogi, og at han opprinnelig ikke hadde regnet med noen fortsettelse. Han hadde likevel selv stor tro på bind tre og to, da de var ferdig, i motsetning til kritikerne, som sterkt fremhevet den første boken, men syntes de to andre smakte av livløs konstruksjon. Odd Eidem irriterte seg over "de omhyggeligste detaljbeskrivelser av likegyldigheter". I det hele tatt eksisterer det vel en oppfatning av at Borgen først og fremst var en novellens mester, og at han ikke i samme grad mestret det store format. Det var da også novellesamlingen "Nye noveller" (1965) han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1967. 

Jeg for min del synes altså at bind to i Lillelord-trilogien mangler den friskheten som preger den første boken. Lesingen av "Lillelord" var selvgående, mens jeg måtte bruke atskillig viljestyrke for å komme gjennom "De mørke kilder". Det samme frykter jeg gjelder bind 3, "Vi har ham nå", men lese hele verket skal jeg uansett. 

Tekstene nedenfor er hentet fra Gyldendals nettside.

 

Lillelord-trilogien regnes ofte som Johan Borgens hovedverk og et av de viktigste romanverkene i nyere norsk litteratur. De tre bøkene kan leses frittstående, men de følger alle utviklingen til én og samme hovedperson: Wilfred Sagen. 

Borgen gir i første bok, Lillelord (1955), levende miljøskildringer og tidsbilder fra Oslo før første verdenskrig. Men først og fremst er dette en fascinerende fortelling om Wilfred, en rikt begavet, men spaltet og holdningsløs gutt. I andre bind, De mørke kilder (1956), dukker Wilfred opp i krigens siste år, like sjarmerende og like foruroligende uforløst som i forløperen. Siste bok, Vi har ham nå (1957), tar så et langt sprang i tid, fra de første mellomkrigsårene til siste halvår av okkupasjonen.
Alt i alt gir Lillelord-trilogien en dyptloddende psykologisk studie av Wilfred Sagen, en romanskikkelse som har satt dype spor i norsk litteratur.

Interiør med bøker

I vårt hus er et gammelt fjøs blitt peisestue og bibliotek med sjenerøse dimensjoner.

 

Hvorfor leser vi?

 Dette innlegget er hentet fra danske Gyldendals nettside. Svend Brinkmann er en dansk psykolog og sakprosaforfatter. Han er professor i allmenpsykologi og kvalitative metoder på Det Humanistiske Fakultet på Aalborg Universitet. Brinkmann er utdannet cand.psych fra Århus Universitet og har studert psykologi og filosofi i Århus og Oxford.

 

Hvorfor læser vi egentlig litteratur? Her er Svend Brinkmanns 7 bud på det

Går vi lidt tilbage i tiden, ca. 13,7 milliarder år, kommer vi til universets begyndelse, hvor verden blev skabt ved det store brag. For 4,6 milliarder år siden blev vores sol dannet ved tyngdekraftmæssig kollaps af en interstellar gassky (jeg er ikke sikker på, hvad det præcist betyder, men det står på Wikipedia). Jorden blev skabt ved stort set samme kosmiske lejlighed, men der skulle gå mere end en milliard år, før livet opstod, og meget længere før vores art – Homo sapiens – trådte ind på scenen i Afrika, og siden spredte sig overalt på planeten med både skønne og skræmmende konsekvenser. ’Skræmmende’, fordi vores virke nu betyder, at vi ifølge geologerne lever i den antropocæne tid, hvor mennesket – antropos på græsk – er blevet en planetomdannende naturkraft på linje med jordskælv og vulkanudbrud. Vi er blevet en geologisk faktor.

Det moderne menneske opstod for et par hundrede tusinde år siden, og for godt og vel 5000 år siden begyndte nogle mennesker at læse. Først kileskrift, der ikke affødte stor litteratur, men som primært var et system til regnskabsføring, og senere religiøse, filosofiske og videnskabelige tekster. Og endelig den skønne litteratur! Litteraturforskeren Dan Ringgaards anbefalelsesværdige tænkepause om litteratur åbner med et herligt citat af Svend Åge Madsen – fra bogen Tugt og utugt i mellemtiden – ”Man skrev og læste bøger fra 1500 til 2000. Hvorfor ved jeg ikke.”

Det er et tankevækkende citat. Både fordi det indsnævrer litteraturens epoke til 500 år af menneskehedens og universets lange historie og påstår, at denne epoke er slut nu. Men også fordi citatet handler om, at vi ikke ved, hvorfor menneskene læste. Dan Ringgaard selv er tæt på at give Svend Åge Madsen ret. I hvert fald med hensyn til litteraturens korte epoke. Vi har afsluttet den gutenbergske epoke, skriver han. Den begyndte i 1450, da guldsmeden Gutenberg opfandt trykpressen og med den revolutionerede verden. Epoken slutter nu, ifølge Ringgaard, med fremkomsten af nye, ikke-gutenbergske medier, især selvfølgelig de digitale. Mennesker læser selvfølgelig fortsat – og vil gøre det længe endnu – men måske ikke litteratur i den særlige betydning, som ordet har inden for litteraturvidenskab. Ringgaard diskuterer flere forskellige definitioner på litteratur, men er vist gladest for denne:

Litteratur er den særlige form for sprogkunst, der opstod, da en bestemt teknologi, skriften, mødtes med et særligt medie, den masseproducerede bog, og udviklede sig under indflydelse af det moderne Europa.

Det er en meget interessant definition, som lægger vægten på det historiske og materielle. Litteratur er som fænomen uadskilleligt fra teknologien, mediet og verdensdelen: Skriften, bogen, Europa. Selv om man i dag skriver og læser overalt i verden, er der en tæt sammenhæng mellem litteraturens historie og Europas historie. Petrarca opfandt moderne lyrik i 1300-tallet, Boccaccio opfandt novellen nogenlunde samtidig, Montaigne opfandt essayet i 1500-tallet, Shakespeare opfandt det moderne drama i slutningen af 1500-tallet og Cervantes opfandt romanen i begyndelsen af 1600-tallet. Og siden har vi arbejdet i disse genrer, forfinet dem en smule, tilføjet undergenrer som kriminalromaner og autofiktion, men der er ikke sket så meget nyt.

Dét kan jeg lide! Der er nemlig sket så meget andet nyt – vi har opfundet radio, tv, internet, penicillin, lynlåsen, p-pillen, demokratiet og selvkørende biler – og netop derfor har litteraturens relativt statiske former været en stabiliserende faktor i en ellers accelererende tid. Vi kan jo også læse Montaigne og Shakespeare med udbytte i dag – og endda Homer og Platon – hvilket giver os mulighed for en lang og dyb dialog med de ideer, der har formet vores kultur og selvforståelse.

Jeg vender senere tilbage til forestillingen om, at den gutenbergske epoke – og måske derfor selve litteraturen – er et overstået kapitel. Men før det vil jeg forsøge på ganske idiosynkratisk vis at svare på, hvorfor vi – det generiske ”vi” som i mennesket – læser. Man skrev og læste bøger fra 1500 til 2000, skriver Svend Åge Madsen. Hvorfor gjorde man mon det? Jeg har efterhånden lært, at ”the medium is the message”, som McLuhan sagde og har haft en vis succes med en 7-trinsguide, så derfor kommer her mine egne syv bedste bud på, hvorfor mennesket læser litteratur:

Nummer 1: Vi læser for at forstå os selv. Jeg hørte den fantastiske forfatter Peter Høeg sige dette i et interview, hvor han fortalte om et projekt i skolen, hvor han læste eventyr med eleverne. ”Al litteratur handler om at forstå sig selv bedre”, sagde han, og det ville han gerne hjælpe børnene med. Det er nok både rigtigt og forkert. Jeg er stor fan af Peter Høeg, men jeg mener, han både har ret og tager fejl, når han gør litteratur til en form for selvopdagelse eller selvudvikling på denne måde. Ja, vi kan forstå vores liv og dets eksistentielle dramaer bedre ved at læse om andre, der har gjort sig erfaringer med lignende situationer og problemer. Psykologer siger sommetider halvt i sjov, at der er en dybere forståelse af menneskets sind hos Tolstoj eller Dostojevskij end i den videnskabelige psykologi. Jeg tror, der er noget om det, men det er jo netop en forståelse af menneskets psykologi og ikke bare Svend Brinkmanns eller Peter Høegs psykologi. Stor litteratur kan vise os det alment menneskelige i meget partikulære karakterer og fortællinger. Selv Knausgårds pinagtigt private bekendelser rummer universelle indsigter i det menneskelige. Og jeg læser ham for at forstå mennesketbedre – og ikke mig selv. Så ja, vi læser for at forstå ”os selv”, men det er nok mere ”os selv” som i ”vi mennesker” end det er ”os selv” som Svend eller Peter. Det leder mig til…

Nummer 2: Vi læser for at forstå de andre. Det vil jeg sige uden forbehold, og det er der også mange humanister, der er inde på i disse år. Eksempelvis stjernefilosoffen Martha Nussbaum, der er en stor advokat for litteraturen og som bl.a. får jurastuderende i Chicago, ja, kommende advokater i USA, til at læse romaner for at forstå andre mennesker bedre. Noget tyder på – selv om det er svært at måle – at vores empati og generelle menneskeforståelse kan udvikles gennem litteraturen: Ved at leve os ind i andres erfaringer og verdener. Jeg kan læse afrikanske eller asiatiske forfattere og forstå former for menneskeliv, som jeg ellers aldrig ville kunne få adgang til. Min egen påstand er, at litteraturen måske nok kan give os selvindsigt, men at det er vigtigere at erhverve sig selvudsigt – et blik væk fra en selv mod den verden, vi lever i. Og det kan litteratur give os.

Nummer 3: Vi læser for at få det bedre. Ja, litteratur er selvfølgelig også afslapning og måske decideret wellness. Mange af os har enormt gode stunder i en lænestol med kaffe i koppen og bogen i hånden. I gymnasiet havde jeg en t-shirt, hvor der stod: ”A book a day keeps reality away” med tilføjelsen ”Kafka havde det heller ikke for morsomt”. Måske har nogen af jer den samme trøje? Og det er sandt: Bøger kan tilbyde velgørende eskapisme og holde verden væk. Men mere end det, for i de senere år har kolleger fra psykologi udviklet en decideret terapi baseret på både skrivning, men også læsning, af litteratur. Biblioterapi, kaldes det. Der er noget lindrende, måske endda noget helbredende, i litteraturen. Den kan trøste, fordi den viser, at andre har det lige så slemt eller værre end mig, og den kan anvise en vej frem, når jeg er kørt fast. Det er måske et helt alment aspekt ved skrivekunsten. I en berømt bog om skriftlighed med titlen Orality and Literacy skriver Walter Ong om, at…

Skrivekunsten højner bevidstheden. At fjerne sig fra et naturligt miljø kan være velgørende og faktisk på mange måder afgørende for et fuldbyrdet menneskeligt liv. For at kunne leve fuldt ud og forstå behøver vi ikke kun nærhed, men også distance. Og mere end noget andet er det skriften, som skaber denne bevidste distance.

Litteratur er en bevidsthedsudvidende teknologi, der kan hjælpe os til at få det bedre gennem distancen.

Nummer 4: Vi læser for at få det værre. Ja, det gør vi også! Måske er det ikke den bevidste grund til, at vi samler en bog op og læser i den, men det er ikke desto mindre en vigtig funktion for litteraturen: At oplyse os om tilværelsens uretfærdigheder. Den amerikanske filosof Richard Rorty sagde, at Charles Dickens’ romaner havde betydet mere for kulturens moralske fremskridt end moralfilosoffernes abstrakte analyser af retfærdighed. Hvorfor? Jo, fordi man ved at læse Dickens forstår de fattiges håbløse liv på en måde, der kan anspore til politiske forandringer. Man får det ikke godt af det, tværtimod, men det er indimellem nødvendigt at få det værre for at handle bedre. Eller, som titlen udtrykker det på filosoffen Simon Critchleys anti-selvhjælpsbog, How to stop living and start worrying. Verden har ikke brug for flere storforbrugende individualister, der vil leve ud over alle grænser, men derimod for mennesker, der bekymrer sig. For der er jo nok at bekymre sig om, og litteraturen kan lære os kunsten at bekymre sig. Man må så bare håbe, at folk faktisk kommer op af lænestolene og gør noget, når de én gang er blevet bekymrede. Det gør de måske, når de ikke har mere kaffe.

Nummer 5: Vi læser for at få nye ideer. Det er måske især relevant for akademikere, men jeg tror faktisk, det er mere generelt. Selv kan jeg ikke læse en bog uden at holde en blyant i hånden. For der er altid noget at notere. Og noterne giver nye ideer at tænke videre over eller skrive om. Det er som om, at man slipper nogle almindelige psykologiske inddæmningsmekanismer, når man overgiver sig til en bog, og så begynder tankerne at flyde frit og nye sammenhænge bygges op. Direktøren for konsulentfirmaet ReD Christian Madsbjerg har i efteråret udgivet en bog om ”sensemaking”, hvori han bl.a. gør opmærksom på, at de mest nyskabende direktører for store virksomheder; de folk, der med hans ord ”har meget høje indkomster – de folk der styrer det hele, bryder gennem glasloftet og ændrer verden”, disse folk har ofte humanistiske uddannelser og læser mange bøger. Jeg ved ikke, om det kan bevises statistisk, men det lyder plausibelt. For litteratur giver os nye ideer.

Nummer 6: Vi læser for at passe på de gamle ideer.Det har jeg sådan set allerede været inde på. De gamle ideer hos Homer, Platon, Dante, Montaigne, Shakespeare eller H.C. Andersen bliver aldrig forældede, blot fordi de er gamle. Litteratur er i den forstand helt anderledes end naturvidenskab, hvor ideer kan falsificeres og derefter bliver forladt. Men det, at der kommer en ny litterær genre, gør ikke de gamle genrer forældede. At Cervantes opfinder romankunsten med Don Quijote gør ikke lyrikken overflødig. Og at senere romanforfattere føjer nye værker til menneskehedens bibliotek, gør ikke de gamle romaner redundante. Det er her, at litteraturen bliver en forbindende tråd på tværs af generationer, århundreder og epoker. Men vi skal fortsat læse for at holde samtalen med de gamle levende.

Nummer 7: Vi læser for at få et frirum. Ikke mindst fra konkurrencesamfundets præstationskrav. Denne grund er relateret til nummer 3 – vi læser for at få det bedre – men er egentlig dybere, fordi den slet ikke handler om at opnå noget. Andet end et rum, hvor det ikke gælder om at opnå noget, men hvor man bare kan være sammen med historien, karaktererne, stemningen i litteraturen. Jeg nævnte filosoffen Rorty før, og i sin vistnok allersidste tekst fra 2007, som var året, hvor han døde af en kræftsygdom, skrev han om sin kærlighed til poesi i et essay med titlen ”The fire of life”. Poesi – i Rortys meget brede forstand – er tilværelsens ild, som vi kan varme os ved, fx når vi er uhelbredeligt syge, hvad han altså var. Rorty afviser, at poesien kan give mennesket dybere indsigter i filosofiske og metafysiske spørgsmål end andre slags tekster – ja, faktisk mener han slet ikke, at der findes sådanne dybe indsigter – men han finder alligevel trøst i poesien og ærgrer sig på sit dødsleje over, at han ikke har brugt mere tid på at læse. Lige som han ærgrer sig over, at han ikke fik flere dybe venskaber. For, som han siger til allersidst i sit essay: ”Kulturer med rigere vokabularer er mere menneskelige – på større afstand af det dyriske – end dem med fattigere vokabularer. Ligesom individer er mere menneskelige, når deres sind er fyldt af vers.” Og det er litteraturen, der giver os disse vokabularer. At fylde sit sind med vers, med historier, med rim og remser og alskens fortællinger er måske ligegyldigt på ens CV, hvor man oftere praler med antallet af gennemførte maratonløb eller coachinguddannelser. At læse er ingen konkurrence, men en ophævelse af konkurrencens logik. Hvis man læser for at vinde, ja, så har man tabt. Der er i så fald i hvert fald noget, man har misforstået. Litteraturen repræsenterer vel en af de sidste oaser i præstationssamfundet.

Mange af de grunde til at læse, jeg har nævnt, handler i virkeligheden om dannelse: At forstå sig selv og andre bedre, at få kendskab til de gamle ideer og at finde på nye. At dvæle ved den historie, der udfolder sig, frem for opportunistisk at opnå et ydre mål. Alt det handler om at vokse ind i et fællesskab af skrivende og læsende mennesker; et fællesskab som tager sin begyndelse i renæssancen og som har skabt meget af det, mange af os holder mest af i vores civilisation. Lad mig vende tilbage til Dan Ringgaards glimrende tænkepause om litteratur. Han skriver:

Litteraturen er uløseligt forbundet med renæssancens humanisme, tanken om det menneskelige som en særlig kvalitet og det enkelte menneske som en aktiv deltager i verden, tanker, der senere udvikledes i 1700-tallets forestilling om det suveræne individ og i 1800-tallets ideer om dannelse.

Ringgaards lille bog er i grunden skræmmende pessimistisk, fordi den samtidig siger, at litteraturens epoke er forbi. Jeg ved ikke, om han har ret, men jeg ved, at jeg ikke håber det. Han tilføjer da også, at selv om litteraturens epoke er forbi, så lever litteraturen selv videre på sine egne skæve måder og gennem nye medier. Og jeg ved da også, at BogForum – litteraturens gedemarked her i den danske andedam – helt grundlæggende modsiger den pessimistiske konklusion. For her er levende litteratur – masser af den. Rygterne om litteraturens død lader til at være stærkt overdrevne, i hvert fald her og nu. Men vi skal passe på den. For dens egen skyld, altså fordi den er tilværelsens ild, men også fordi det især er litteraturen, der har gjort os til de mennesker, vi er, eller i hvert fald gerne vil være: Humanistiske, deltagende i verden, nysgerrige og, ja, dannede.

Teksten her var Svend Brinkmanns åbningstale ved bogmessen Bogforum 2017.

Nytt fra vestfronten

 Hvor stor er vår litterære horisont? Verden er stor; den litterære verden er enorm. Jeg skal ærlig og åpent innrømme at jeg ikke hadde hørt om International Booker Prize før jeg leste siste nummer av Weekendavisen (i parentes bemerket Skandinavias beste kulturavis (min subjektive mening, men dog en mening som jeg ikke er helt alene om), i stort format (Broadsheet) og nylig kåret til verdens best designede avis av The Society for News Design (SND)). Beklager digresjonen, og tilbake til International Booker Prize. Denne prisen gis årlig til den beste boken oversatt til engelsk og utgitt i England eller Irland. Hadde jeg ikke lest Weekendavisen, ville jeg ikke ha visst om denne prisen, og jeg ville ikke ha visst at den i år gikk til David Diop, født 1966, oppvokst i Senegal, bosatt i Frankrike hvor han er professor i litteratur fra 1700-tallet ved universitetet i Pau. Jeg ville ikke ha visst at David Diop er den første forfatter fra Frankrike og den første med afrikanske røtter som vinner International Booker Prize. Jeg ville heller ikke ha visst at vinnerromanen, hvis franske tittel er "Frère d'âme" (Sjelebror), også har vært nominert til ti litteraturpriser i Frankrike. Den har blant annet mottatt den viktige Prix Goncourt des Lycéens (en parallel til Goncourtprisen utdelt af gymnaselever), og nå er under oversettelse til 13 språk. Mon norsk er ett av dem? Romanen er basert på forfatterens oldefars historie og handler om noe så sjeldent beskrevet som de 135 000 senegalesere som kjempet for Frankrike i skyttergravene på vestfronten under 1. verdenskrig, hvor 30 000 av dem omkom. 

 

 

Tre jenter i Paris

 Det virker som om Danmark tar bedre vare på sin filmskatt enn Norge gjør. Det er i hvert fall flere nettsteder hvor man både kan kjøpe, strømme og lese om danske filmer. Etter å ha sett Netflix-serien "Emily in Paris" ble jeg nysgjerrig på den danske filmtittelen "Tre piger i Paris". Det viste seg å være en riktig så morsom film fra 1960-årene, med kjente danske skuespillere og et morsomt nostalgisk møte med datidens Paris.

Jeg sakset denne omtalen fra nettstedet danskefilm.dk:

De tre veninder Hanne (Ghita Nørby) Dorthe (Hanne Borchsenius) og Lotte (Susse Wold) beslutter efter et veloverstået franskkursus at prøve deres nyerhvervede færdigheder under et ferieophold i Paris. I toget derned møder de to mænd, Harald (Dirch Passer) og Frederik (Paul Hagen) som har tilbragt et par kedelige år på en grønlandsk vejrstation, og nu agter sig til Rivieraen for at more sig. De 5 unge mennesker har det hyggeligt sammen og Harald og Frederik vil derfor gerne vide, hvor i Paris de unge damer er at træffe, hvis de vil i forbindelse med dem. Pigerne, der mener, det vil være let at finde et sted at bo i Paris med den mange hoteller, har ikke på forhånd sikret sig hotelplads, og Harald og Frederik, der kender et godt og billigt hotel, tilbyder derfor at bruge de 40 minutters ophold de har i Paris, til at skaffe dem logi her, hvis de til gengæld vil følge dem tilbage til banegården og vinke farvel. Dette sker, men da de 2 er ude af syne, og pigerne har hyret en taxa til at køre tilbage til hotellet, kommer de i en slem knibe. De kan ikke huske, hvad hotellet hedder. De sætter chaufføren Raymond (Daniel Gelin) ind i situationen, der foreslår at de går til politiet. Men man kan ikke hjælpe dem. Pigerne ved hverken ud eller ind. Raymond forbarmer sig over dem og giver dem husly i sin egen lejlighed, mens man prøver at løse problemet. Harald og Frederik er nået til Rivieraen, men keder sig frygteligt. De savner pigerne og beslutter sig for at tage tilbage til Paris. De får til deres bestyrtelse at vide i det lille hotel, at pigerne slet ikke er kommet tilbage. De starter en noget forvirret eftersøgning, der fører dem ud i en række forrygende sjove situationer. Heldigvis løses problemerne i sidste ende på den bedste måde.

 

 

Emily in Paris

 Jo da, nå har vi sett "Emily in Paris" og så absolutt latt oss underholde. Jeg hadde lest de elendige kritikkene, men også merket meg populariteten. Etter den fantastiske franske kvalitetsserien "Ring min agent" hadde vi lyst på mer fransk, og siden krim og spenning ikke er aktuelt, falt valget altså på Emily. "Se det som en romantisk komedie" var et råd vi fikk, og det funket bra. Vi hadde ingen forventinger om at "Emily in Paris" skulle være en ny "Ring min agent". Skjønt en liten forbindelse var det jo, i og med at Philippine Leroy-Beaulieu, som spilte Catherine Barneville i "Ring min agent" (kona til Mathias), spiller en sentral rolle i Emily. "Emily in Paris" er malt med bred pensel, men som romantisk komedie funker den bra, og amerikanske Emilys møte med fransk språk og kultur byr på mye å humre av. Det samme gjelder Emilys antrekk, som nesten skifter for hvert sceneskift. 

"Emily in Paris" går på Netflix.

BLA!

Hver måned dumper BLA ned i postkassa her i mitt danske eksil. Etter min mening er BLA det beste litterære tidsskriftet i Norge. Utgitt av Bokvennen Forlag v/Gunnar Totland, redigert av Even Teistung og Ulla Svalheim. (Noen husker kanskje BLAs forgjenger, bladet Bokvennen, "bladet for bokelskere".) 

BLA omtaler seg selv som "Norges eneste månedsavis for litteraturkritikk og essayistikk". Det er nesten utrolig at det går an å drive et så innholdsrikt litterær tidsskrift med tolv utgivelser i året. Årets nummer 5 er nettopp ankommet, og stor var min overraskelse da hele fire sider var viet serien "Animorphs", som jeg oversatte samtlige bøker av i sin tid (54 i selve serien og 10 tilleggsbøker).  

Animorphs er en serie om fem tenåringer som ofrer alt for å hindre noen gråbrune romvesensengler å ta bolig i hjernen til intetanende ofre og ta over verden. For å kunne bekjempe sneglene, får de fem ungdommene evnen til å transformere, morfe, til alle mulige dyr. Denne evnen får de av et vennligsinnet romvesen, en andalitt.

Første bok på norsk kom i 1998, og responsen fra de unge leserne var så enorm at Gyldendal opprettet et eget forum på nettet der leserne kunne diskutere serien. Jeg var moderator for dette forumet, og fra et oversettersynspunkt var det utrolig nyttig og interessant å ha direkte kontakt med de svært engasjerte leserne. Utgivelsen gikk jo over flere år.

Animorphs har vært en enorm suksess verden over. Forsidene omtales i dag som ikoniske. Og noen ihuga Animorphs-lesere har kanskje fortsatt en pappeske på loftet med hele serien.

Jeg viser også et par andre eksempler på innholdet i BLA nr. 5/2021, blant annet et meget kreativ intervju med Knut Hamsun selv om Hamsun-debatten som igjen har blusset opp på grunn av Ståle Dingstads nylig utgitt studie "Knut Hamsun og det norske Holocaust". Senere i avisen har Frode Helmich Pedersen en metakritikk av dette anklageskriftet, som for meg var meget klargjørende om hvorfor vi fortsatt kan lese Hamsun, Som Pedersen sier :"Det er på sin plass at det fins forskning som peker på antisemittiske og rasistiske momenter i Hamsuns skjønnlitterære verk. Det er både naturlig, nødvendig og rimelig at dette dokumenteres. Men jeg tror vi er nødt til å innse at slike påpekninger neppe vil kunne føre til interessante nylesninger av disse verkene, rett og slett fordi de ikke fungerer som innganger til verkenes litterære rikdom," Han kommer også med et svært vektig sitat fra den legendariske tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki, som selv hadde merket nazistenes jødeforfølgelser på kroppen.

Mummiuniversets mor Tove Jansson får også et stor oppslag, illustrert med to av hennes egne malerier.

BLA er herved anbefalt på det sterkeste.